Datteren min på 13 år viser sorg når noen vi ikke kjenner dør?

[Gjest mamma som spør]

En jente i klassen som min datter går mistet broren sin i ei trafikkulykke 17 år gammel. Hun er ikke venninne med jenta i klassen, og kjenner ikke gutten som døde, viste ikke hvem han var engang.

Datteren min gikk i denne begravelsen og det synes jeg var greit siden hun viste sin medfølelse for jenta i klassen. I tillegg fikk hun et slikt hefte i kirken hvor det var bilde av avdøde på. Dette har hun hengt opp på veggen på rommet sitt. Hvordan skal jeg forholde meg til dette, hun kjente jo ikke denne gutten på noen måte. Er ungdommer slik eller? Dette er over 1 år siden og enda henger det der.

[avidi]

Dødsfall gjør inntrykk i denne alderen, spesielt dersomd et er en ungdom som dør. I 13-14 års alder er spesiet jenter veldig sårbare( har ikke erfaring med gutter). Det at hun fortstt har dette heftet hengende behøver ikke å bety så mye, kanskje hun rett og slett synes det er greit å ha det hengende på veggen.

Bare overse det og ikke spør henne hvorfor hun har det hengende.

[Gjest jeg er voksen]

Tragiske dødsfall gjør stort inntrykk på meg også, selv om jeg ikke kjenner personen personlig, bare vet hvem det er. Jeg kan deppe lenge .....

[fei1365380229]

Empati kalles det.

Jeg er voksen og kan godt bli utrolig lei meg når noen jeg ikke kjenner, men som jeg vet hvem er dør og spesiellt hvis det er yngre mennesker.

Tror du skal la datteren din sørge i fred, men snakk med henne hvis hun ønsker.

[Gjest Timari]

jeg tror ikke det er uvanlig at ungdommer viser sorg når noen de ikke kjenner dør. De er unge og blir minnet om at livet brått kan ta slutt.

Noen er også mere følsomme enn andre. Det trenger ikke være noe galt i det.

Husker at søskenbarnet mitt satt på bussen og ble helt stille plutselig og moren spurte hva det var hun tenkte på "jo jeg tenkte på alle de som døde i den togulykken jeg mamma", sa hun. Det var da et år siden det skjedde (åstaulykken), men gjorde tydeligvis inntrykk på henne selv om hun ikke kjente noen som døde der.

Det er rart med ting man henger opp på veggen. Man er så vant til å ha det der at det blir rart å ta det ned. Kanskje hun bare har det der som en påminnelse om at livet er dyrebart, og at livet kan ta slutt?.

Eller at det var noe i begravelsen, en sang, en tale noe som gjorde spesielt inntrykk?

At hun fortsatt har det hengende trenger ikke å bety at hun sørger fortsatt, men bare som en påminnelse om at livet er dyrebart

[Dorthe]

Det er da flere av oss voksne som er slik også. Mannen til venninna mi døde, jeg hadde truffet han en gang og jeg var kjempelei meg lenge pga det.

[laban]

Jeg hadde vært mer bekymret om det virket som om hun ikke brydde seg i det hele tatt.

Det er sterkt for ungdommer når de får en påminnelse om at de ikke er udødelige. Det synes jeg er naturlig. La henne få bearbeide dette på sin måte.

[PieLill]

Ser ingen ting galt med din datters reaksjon slik du beskriver den.

Det var broren til en i klassen hennes. Da angår det et menneske hun ser hver dag.

Mer bekymringsfullt om slikt ikke gjør inntrykk.

Da min første mann døde fikk jeg hilsninger fra voksne mennesker som var totalt ukjente for meg. Men de kjente noen som kjente noen og dermed visste de om meg. Det varmet virkelig.

Men trenger da ikke kjenne noen spesielt godt for å bry seg når det har skjedd en tragedie.

mvh

[Gjest altfor mye hele tida]

Da jeg var 13 døde en filmstjerne jeg likte godt. Det ble mitt "første møte med døden" - plutselig gikk livets realiteter opp for meg, plutselig kunne noen nær meg dø. Jeg har fremdeles følelser omkring dette når jeg tenker på det i dag, mange tiår seinere. Kan til og med få tårer i øynene.

For oss alle, tror jeg, kommer dette øyeblikket der døden trer nærmere, blir virkelig for oss. Det er et viktig, men skremmende og sentimentalt øyeblikk som kan vare i mange år. Tror det er riktig at det er slik. Tror også det er bedre at denne oppdagelsen kommer til oss gjennom noen vi tross alt ikke kjenner altfor godt, og ikke gjennom egne søsken, kjæreste, foreldre.

Det viser også at du har en datter som har medfølelse og som kan gå inn i andres sorg. Dessuten kjenner hun sikkert andre gutter på guttens alder og kan forestille seg hvordan han kan ha vært, selv om hun ikke kjente ham, og sørge over et liv som er slutt, likevel.

I alle fall, det er sterke følelser og ikke rart at bildet henger på veggen fremdeles. Ikke vær så redd for det. En "gjennomsnitts sorg" tar 2 år å bearbeide, sies det. Jeg tror rett og slett det har gått opp for henne at også hun og dere er dødelig, og gutten er et symbol på denne oppdagelsen.

Jeg synes også du skal tenke litt gjennom hvordan du reagerer - selv om man ikke kjenner et barn som dør, gjør det et dypt inntrykk på oss alle, som kjenner andre barn og unge. Jeg sitter f.eks. her og gråter når jeg tenker på vesle Kristina i Bergen som døde 7. februar. Jeg kjenner henne ikke, og ikke familien heller - men jeg føler smerten. Jeg har selv barn, jeg kjenner andre barn, selv barn er altså ikke beskyttet mot å dø, samme hvor naturstridig det er... Det er denne erkjennelsen, tror jeg, din datter har fått tak i. Jeg tror du har en datter med evne til å vise medfølelse - og det er jo flott!

Kanskje du skal forsøke å be henne forklare for deg litt av det hun opplevde da han døde for et år siden. Og å tenke gjennom om du selv sitter med forsvarsmekanismer som gjør det vanskelig for deg selv å ta inn over deg at et barn neste på alder med ditt eget, er drept. Det bekymrer faktisk meg litt - at tankene dine ikke protesterer mot naturstridig tidlig død eller at barn ikke har spesiell beskyttelse som redder dem til de blir voksne...om du forstår hva jeg mener.

Lykke til!

Lykke til

[lille fisk]

Da jeg var 13 eller 14 døde moren til venninna mi, og da det ble meddelt til klassen gråt absolutt alle. Selv de som aldri hadde møtt henne. jeg gråter fortsatt når jeg tenker på det (faktisk tårer i øynene nå), og jeg gråter alltid når det er noen jeg vet hvem er, eller har sett på skolen når jeg var yngre el.l. dør. tror ikke det er så unormalt. det er vel bare å vise empati er det ikke?

[Icora Panter]

jeg får tårer i øynene bare jeg leser noe vondt i avisen jeg. Gråt i flere dager når det i Beslan skjedde.. Fikk medfølelse for barna, foreldre, lærere osv. Hadde det ordentlig vindt disse dagene det sto på. .