Aldri er det godt nok!

[grot]

For det første: Jeg (og gubben) er heltidsarbeidende utenfor hjemmet, og vi stresser ikke. Og ikke føler vi at vi mister noe heller.

Det jeg reagerer på er to ting: Det ene er dette med pensjonspoeng (selv om du ikke liker å tenke på det, så er det en realitet). Det andre er: Hvorfor blir det så stressende for mødre å jobbe fullt, men ikke for fedre? Hele familiens kabal går opp, liksom, når mor går ned i stilling.

Hva med far? Er ikke familien like mye hans ansvar?

Jeg har hatt redusert stilling selv, jeg, og da hadde også gubben det. Ikke fordi jeg er SÅ rødstrømpe, men fordi han gjerne ville gjøre det. Vi jobbet begge 80 % en periode.

Mye av familiestresset tror jeg skyldes to ting: Arbeidsfordeling i heimen og ambisjonsnivå i forhold til renhets- og ryddinghetsgrad innenfor husets fire vegger.

Kanskje vi fulltidsarbeidende deler mer på likt på husarbeidet? Og kanskje vi prioriterer mer samvær med barna etter arbeidstid - og dermed senker kravene i heimen? Slik opplever jeg i alle fall at vi har det, og derfor er det mulig for oss begge å jobbe fullt.

Når det er sagt, da, så mener jeg absolutt at alle med redusert tid - som ønsker det - skal få ha det. Bare man er litt bevisst på HVORFOR man gjør det, og konsekvensen av det.

Enig med deg i at far har et like stort ansvar for å få kabalen til å gå opp i heimen. Når jeg snakket om fulltidsarbeidende mødre så var det fordi det var disse jeg hadde fått kommentarer fra. Har ikke fått fra en eneste pappa faktisk. ..

Når det likevel er flest mødre som velger å gå ned i stilling så lar jeg meg ikke akkurat hisse opp over det. Hver enkelt familie får finne ut av hva som passer dem best. Men veldig ofte har det vel med økonomi å gjøre.

[Gjest Mom33]

Enig med deg i at far har et like stort ansvar for å få kabalen til å gå opp i heimen. Når jeg snakket om fulltidsarbeidende mødre så var det fordi det var disse jeg hadde fått kommentarer fra. Har ikke fått fra en eneste pappa faktisk. ..

Når det likevel er flest mødre som velger å gå ned i stilling så lar jeg meg ikke akkurat hisse opp over det. Hver enkelt familie får finne ut av hva som passer dem best. Men veldig ofte har det vel med økonomi å gjøre.

Jeg hisser meg heller ikke opp over hva folk gjør, men jeg synes det er trist at ikke kvinner (og forsåvidt menn!) tenker lenger enn som så.

At økonomi er medvirkende årsak er klart, men det er jo også en grunn til at mor har lavere inntekt enn far. Mindre utdannelse, barn i ung alder (før utdannelse er mulig/ferdig) osv.

Å være sammen med ungene er kjempekoselig og givende, og det burde det være for begge foreldrene. Det kan da ikke være særlig tilfredsstillende for far å ikke få den samme tida med ungene? Og hvorfor skal far ofre sin tid?

Som sagt, det er ikke mitt problem hva andre gjør, jeg har ikke akkurat søvnløse netter pga. det... :-)

[mumitrollet]

Kan ikke skjønne annet enn at alt skulle være i skjønneste orden , om man velger samvære med barna sine foran en fetere pensjon.

Jeg jobber også deltid og får stadig dette spørsmålet fra heltidsarbeidende mammaer. Blir en smule irritert for å være helt ærlig. Ja jeg vet jeg får mindre i pensjon enn det dere får, men får så mye igjen. Blide og fornøyde unger som slipper en stress-tilværelse med å rives opp av senga for å leveres i barnehagen om morgenen bl.a. Vi får rett og slett et liv som er langt mer meningsfylt g godt (for voksne og barn) enn om begge skulle jobbet fulltid. Prisen vi må betale er mindre pensjon. Men om dette veies opp mot hverandre så er ikke jeg særlig i tvil..

"Vi får rett og slett et liv som er langt mer meningsfylt g godt (for voksne og barn) enn om begge skulle jobbet fulltid."

Tja, det kan vel tenkes at enkelte er uenig i det utsagnet? Kanskje vi har gode rolige liv, der alle trives? Kanskje vi slett ikke er misunnelige på dere som går hjemme?

Alle må gjøre det de selv mener er best, men man må sikre seg for fremtiden slik at man ikke risikerer å angre på valgene man gjorde før. OG, man må ikke fordømme andres valg, slik jeg oppfatter at du egentlig gjør med slike uttalelser som den ovenfor.

Nå er jeg enslig mor og har sånn sett ikke noe valg, men jeg ville ærlig talt gått på veggene om jeg skulle gått hjemme. Poden også, tror jeg. Jobber fleksi og stresser minimalt, og har det egentlig helt OK.

[mariamamma]

Akkurat det der kan jeg skrive under på. Har også begynt å jobbe deltid etter at jeg fikk små barn. Jobber 80% men vil snart ned på 60%. Stortrives med å være hjemme sammen med ungene og kunne ta livet litt mer med ro, enn man har mulighet til med to foreldre i full jobb. Det er rett og slett ikke sammenlignbart.

Men så har vi noen som tydeligvis føler seg forpliktet til å stadig opplyse meg om pensjonspoeng jeg går glipp av og i tillegg komme med kommentarer om at jeg kanskje mister_vel_ mye kontakt med arbeidslivet osv..

Jeg gjør meg jo absolutt mine tanker om hva heltidsarbeidende foreldre mister, men føler meg likevel ikke forpliktet til å fortelle dem om det. Det får bli et valg for hver enkelt av oss.

Men et stort paradoks her synes jeg er at det bare er fulltidsarbeidende som slipper å gjøre rede for valget man har tatt til sine omgivelser. Dette har liksom blitt "normalen" mens det å jobbe deltid blir sett på som både idealistisk og i verste fall naivt.

Tenk hva du får gitt barna dine! Tid med deg! Det er nå de trenger det, ikke når du er pensjonist ,o)

Og hvem vet hvorvidt pensjonsordningen fins den dag vi blir gamle?

Kos deg du!

[Angela1365380318]

De er nok sjalu, kansje de ikke tøt selv å bryte ut av a4 livet. Jeg tror tidsklemma i mange tilfeller er oppdiktet pga det er så moderne nå eller selv valgt fordi de tror det må være sånn.

Også ser de deg som er fornøyd husmor med en jobb på si, har en mann som jobber, og alikevel må dere ikke være først og sist i barnehagen og lurer på hvorfor de selv ikke kom på noe slikt, og istedet for å vise sin sjalusi, later de som om de ser ned på deg, for å føle seg bedre.

Du kommer nok aldri til å tjene det helt store på dette sosialt, men barna dine er de største vinnerene.