Kommer jeg til å ønske meg barn igjen?

[Gjest anonym og litt redd]

Da jeg var liten elsket jeg barn, jeg passet på og hjalp til og viste omsorg. Jeg var tolmodigheten selv med barn, fordi om jeg ikke var stort eldre selv.Så begynte jeg som passepike, trillepike og barnevakt. Og var nabolagets mest populære, både blant barn og foreldre når det gjaldt hvem som skulle ta vare på barna deres.

Da jeg ble litt eldre dukket det opp fler og fler familie problemer og jeg ble nødt til å ta mer og mer ansvar for søskene mine, ikke lengre fordi jeg ville og synest det var gøy, men fordi jeg følte jeg måtte, hadde ikke samvittighet til å svikte dem, så da trøstet, ordnet og hjalp jeg når ikke foreldrene våre gjor det. Det var også en familie i nabolaget med noe lunde samme problemer, og jeg støttet opp, om jeg måtte komme på natten, om det var dagen før en prøve og gjorde alt for å lette byrden for barna.

Dette var nok oppgaver barneværnet burde tatt, ikke jeg, men det er ikke alt barneværnet får med seg heller.

Nå har barna blitt så store at de klarer seg selv mye av tiden, foreldrene sine problemer er betraktelig redusert også. Vi har god kontakt, det er nære bånd mellom meg og barna og de klarer seg fint.

Da jeg var liten drømte jeg om å bli gravid og få egne barn, nå er det min største redsel og mareritt. Jeg føler meg ferdig med barn. Jeg har ofret og gitt så mye, kunne ikke gjort noe anderledes eller gitt mer om de var mine egne. Og selv om jeg er utrolig glad i de, føler jeg en lettelse over at de er eldre og klarer seg selv, slik at jeg feks kan gå på byn en helg, eller bare være helt alene.

Det er jo litt trist også da, at jeg har gitt all omsorg jeg hadde i meg til egne barn, til andres barn. Men de trengte den.

Jeg er ennå ung 22 år. Tror dere at det kommer til å forandre seg med tiden, at jeg kan få lyst på barn igjen?

Hvis ikke, hva sier man til en partner, hva vil en mann synest om dette?

Jeg merker at jeg liker å ha kontakt med "barna mine" men når det kommer nye barn inn i livet mitt, feks venner får barn, så liker jeg det slettes ikke.

[jubalong70]

Det er absolutt ikke umulig at du vil føle det anderledes når du finner en partner du ønsker å være sammen med resten av livet. Men du bør jo også forberede denne mannen på hvordan du føler det.

Si at du, som tingene er nå, ikke har lyst på barn. Vært åpen på at du ikke er sikker på om du noen gang kommer til å få lyst på barn, og at om det er noe som virkelig er viktig for ham, så bør dere ikke fortsette å være sammen.

[Gjest Lykke til!]

Du er jo en kjemperessurs! Masse erfaring på godt og vondt med det å ha omsorg for barn. Men skjønner godt at du er lei og jeg hadde nok tatt meg en lang pause fra barn hvis jeg var deg. Du har god tid. Kos deg med ditt unge voksenliv, gå på byen, ha det gøy, gjør det du har lyst på i noen år. Ønsket om barn kommer garantert krypende tilbake! Jeg selv var over 30 før jeg overhodet kunne tenke meg barn. Tok lang utdannelse, reiste, levde glade dager med venner. Sitter nå som 40-åring og har to små barn. Gammel mor, ja, men jeg har ro i sjela og har masse og gi. Ville ikke byttet.

[Mrs. Wallace]

Du er jo ung - og etter å ha tatt så mye ansvar så tidlig, er det ikke rart at du vegrer deg ved tanken på å begynne "på'n igjen".

Ta deg tid nå til å være fri og litt egoistisk, gjør som du vil og nyt livet. De fleste 22-åringer ønsker seg tross alt ikke barn - den lysten kommer som regel litt senere.

Jeg tror at du sannsynligvis kommer til å få tilbake barneønsket ditt om noen år, når du har fått ladet opp og bare vært DEG en stund. ;o)

[PieLill]

22 år er ingen alder i denne sammenhengen. ;-)

Ikke rart du har fått din dose barn på en stund. Du er vel gjerne også en abivalent i forhold til den omsorgen du drev? Du tette jo igjen hullene etter de som burde gjort jobben.

Tar jeg ikke feil har du dessuten langt færre illusjoner om hva barn krever enn de fleste på din alder som ikke har barn selv.

Om du får dine egne barn vil mye være annerledes. Du vil for det første føle enda sterkere for dine egne enn du gjør for de barna du tok deg av. (Det betyr ikke at du føler lite for de barna du tok deg av. Bare at du har enda mer og hente som først kommer fram med egne barn.) Det samme vil din sårbarhet i forhold til hvordan det går med barna.

Du vil dessuten kunne ta deg av dine egne ut fra et trygghetsperspektiv ikke ut fra et frykt- og bekymringsperspektiv. Har du ikke brukt ganske mye tid og krefter på å lure på hvordan barna hadde det når du ikke var i nærheten og kunne ordne opp? Det blir jo du som velger barnevakt... Var det ikke mye brannslukking? Dette vil bli helt annerledes om du får egne barn.

Jeg er overbevist om at det øyeblikket du sitter med ditt eget barn i armene, vil du forandre syn om du ikke har gjort det før.

Men for øyeblikket kan du slappe av, legge tanker på ansvar for barn langt vekk og ta igjen ting du har gått glipp av. Både å ønske seg barn og eventuelt få egne barn er noe som ligger i framtiden.

mvh