Meninger om adoptert vs egenfødte

[simeho]

En venninne av meg stilte seg helt uforstående til at noen valgte både å adoptere og å få egenfødte barn. Hun visste ikke engang at det var noen som valgte begge deler og ble tydelig overrasket da jeg fortalte det.

Jeg er så "inne i " denne verden med adopsjon nå at andres kommentarer overrasker meg. Jeg er jo hellig overbevist om at adopsjon er en fullverdig måte å få barn på, og at alle barn er like mye verdt og like høyt elsket om de kommer fra magen eller med fly:)

Men denne venninnen sa altså at det var helt UMULIG for henne å forstå at noen ville adoptere når de kunne få barn selv. Grunnen var at da var jo ikke barnet hennes et produkt av "henne og x".

Hva svarer jeg henne? Jeg spør dere som har begge deler.

For oss er adopsjon vårt valg i steden for å prøve (medisinsk vanskelig men absolutt ikke umulig) og det føles så riktig! Og vi er bare i startgropa... Håper det føles like riktig når vi har fått vårt barn!!!

Synspunkter?

[Gjest alero]

De som har egenfødte barn er jo skikket til dette.

[trk1365380645]

Hei simeho!

Jeg er egentlig ikke av dem du vil ha svar fra, men svarer likevel... Har en gutt fra Etiopia og venter på barn nummer to:)

Jeg tror de aller fleste av oss blir veldig fanget i tanken om biologiske barn, andre måter å få barn på er det veldig mange som ikke har tenkt over. Og for noen betyr biologi mer enn for andre. Men det betyr jo ikke at de ikke skal ha respekt og forståelse for at mange tenker annerledes!

Personlig betyr biologien overhodet ingenting. Gutten min er min sønn, selv om han ikke er blitt til i min mage. Og han er i aller høyeste grad et produkt av meg og mannen likevel, siden prosessen med å velge å adoptere og selve adopsjonsprosessen faktisk er noe vi har gjort sammen. På mange måter kan det være lettere å dele prosessen når man adopterer fordi ingen deler av prosessen er mer "eid" av kvinnen enn av mannen. Jeg ser også mer og mer at Gullet blir et produkt av vår familie, legger til seg vaner og uttrykk og mye av utviklingen er jo i aller høyeste grad et resultat av "oppvekstforholdene" vi gir ham. Alle barn har uansett sitt eget utgangspunkt som blir påvirket av miljøet rundt dem.

Jeg har også møtt på litt samme holdning fra folk som er nær meg og som jeg kanskje hadde forventet annet av. Men jeg må bare innse at selv om de gleder seg med oss og ikke har noen annenrangs holdning til vår sønn, er det et langt skritt for dem å gjøre noe tilsvarende før de "må". Men det er jo verst for dem, da får de jo ikke oppleve den fantastiske gleden med å få barn på denne måten!

Håper jeg svarte litt på det du tenkte på!

Mvh trk

[Gjest Reneemee]

Vi skal adoptere og vi har to egenfødte.Og JA vi kan få barn selv, men vi velger adopsjon for å få vårt neste barn.Hvorfor ?Fordi det er en flott måte å få¨barn på.Enkelt og greit.

[Gjest farslykke]

Vi har ikke egenfødte barn, men har valgt å adoptere som førstevalg. Jeg kjenner flere i samme situasjon som oss, og felles for oss alle er at vi rett og slett ikke er så biologifiksert. Vårt barn er (som trk skriver) like mye vårt barn som alle andres barn er deres barn. Barnet vårt er som snytt ut av nesen på oss mht fakter, språk, ja til og med temperament. Barnet vårt er faktisk mer lik oss enn det barna til de fleste av våre venner ligner på sine foreldre. Det eneste som skiller seg ut er hudfargen. En forsker (husker ikke navnet i farten) brukte et godt og tankevekkende begrep i et intervju i Klassekampen om hvordan slektsbegrepet inkorporerer adoptivbarn. Barna blir "beslektet" sa hun - og barna blir like mye en del av slekten som alle andre.

Vi hadde og har et sterkt ønske om å bli/være foreldre. Vi er slett ikke opptatt av bilogi, men av å være foreldre. For oss var adopsjon et naturlig valg. For andre er andre alternativer det foretrukne. Vi har ikke angret et sekund, og venter spent på telefonen om vårt neste gull.

[Gjest lilja (den opprinnelige)]

Jeg har to egenfødte og to adopterte, og jeg ELSKER å si dette:

Det

Er

Ingen

Forskjell!

)

To ganger har jeg blitt mamma på fødestua,med få og nære personer rundt meg. To ganger har jeg blitt mamma på et hotell i Kina, med mengdevis av nysgjerrige forbipasserende som tilskuere.

Jeg har bodd på fødeavdelingen med sting som skulle gro, sliten og sår i kropp og sjel, med et deilig, mykt duftende nurk som jeg ikke klarte å se og snuse meg mett på )

Jeg har bodd på hotell på andre siden av jorda, med nye lyder, lukter, fremmed språk å forholde meg til - og sliten og sår i kropp og sjel, med et sprell levende nurk som jeg ikke klarte å se og berøre meg mett på )

To akk så forskjellige settinger, men følelsene, nervene som ligger utenpå, det bankende, svulmende, stolte og engstelige mammahjertet, den varme, nære, inderlig deilige følelsen av å være i mål -

- den er nøyaktig den samme. Omgivelsene og omstendighetene er fullstendig likegyldig.

*sukk*

[mamma10]

Jeg har to egenfødte og to adopterte, og jeg ELSKER å si dette:

Det

Er

Ingen

Forskjell!

)

To ganger har jeg blitt mamma på fødestua,med få og nære personer rundt meg. To ganger har jeg blitt mamma på et hotell i Kina, med mengdevis av nysgjerrige forbipasserende som tilskuere.

Jeg har bodd på fødeavdelingen med sting som skulle gro, sliten og sår i kropp og sjel, med et deilig, mykt duftende nurk som jeg ikke klarte å se og snuse meg mett på )

Jeg har bodd på hotell på andre siden av jorda, med nye lyder, lukter, fremmed språk å forholde meg til - og sliten og sår i kropp og sjel, med et sprell levende nurk som jeg ikke klarte å se og berøre meg mett på )

To akk så forskjellige settinger, men følelsene, nervene som ligger utenpå, det bankende, svulmende, stolte og engstelige mammahjertet, den varme, nære, inderlig deilige følelsen av å være i mål -

- den er nøyaktig den samme. Omgivelsene og omstendighetene er fullstendig likegyldig.

*sukk*

Jeg har også begge deler - og er veldig enig med lilja - samtidig skriver hun det vakkert!!

Herfra eller derfra er uinteressant! De er våre - de er nære, og de er alle seg selv - og ikke kopier av oss, uansett!

[Gjest En annen adoptant]

Vi har ikke egenfødte barn, men har valgt å adoptere som førstevalg. Jeg kjenner flere i samme situasjon som oss, og felles for oss alle er at vi rett og slett ikke er så biologifiksert. Vårt barn er (som trk skriver) like mye vårt barn som alle andres barn er deres barn. Barnet vårt er som snytt ut av nesen på oss mht fakter, språk, ja til og med temperament. Barnet vårt er faktisk mer lik oss enn det barna til de fleste av våre venner ligner på sine foreldre. Det eneste som skiller seg ut er hudfargen. En forsker (husker ikke navnet i farten) brukte et godt og tankevekkende begrep i et intervju i Klassekampen om hvordan slektsbegrepet inkorporerer adoptivbarn. Barna blir "beslektet" sa hun - og barna blir like mye en del av slekten som alle andre.

Vi hadde og har et sterkt ønske om å bli/være foreldre. Vi er slett ikke opptatt av bilogi, men av å være foreldre. For oss var adopsjon et naturlig valg. For andre er andre alternativer det foretrukne. Vi har ikke angret et sekund, og venter spent på telefonen om vårt neste gull.

Det du sier henger ikke sammen. Du sier at du ikke er biologifiksert, samtidig som du framhever hvor like barna dine er deg - som et fortrinn nærmest.

Vi har også adoptert, og våre barn skal få lov å være seg selv helt og fullt. De er født i en annen verdensdel og ligner på sine landsmenn først og fremst, og de har sin egen personlighet, ikke min. Jeg er ikke avhengig av å ha noen å speile meg i.

Jeg kan ikke uttale meg om hva som evnt er forskjellen på det å få egenfødte barn vs adopterte barn, for jeg har bare fått barn på den ene måten. Eneste jeg vet er at jeg ikke savner en eneste ting, og at jeg er helt sikker på at jeg er så glad i mine barn som man kan bli i barn. Mer enn det trenger jeg ikke. Trenger ikke bevise noe verken for meg selv eller andre.

[quiao]

vil bare si at det er akkurat det samme pluss litt til.vi har et egenfødt barn og 2 adopterte å venter på et barn fra kina til. vi synes det er så fantastisk å få barn på denne måten.vi synes vi er kjempe heldige som har opplevd begge deler.men jeg setter en knapp på adopsjon.[selvfølgelig ikke noe vi sier til vårt egenfødte.]

[rao]

Jeg har to egenfødte og to adopterte, og jeg ELSKER å si dette:

Det

Er

Ingen

Forskjell!

)

To ganger har jeg blitt mamma på fødestua,med få og nære personer rundt meg. To ganger har jeg blitt mamma på et hotell i Kina, med mengdevis av nysgjerrige forbipasserende som tilskuere.

Jeg har bodd på fødeavdelingen med sting som skulle gro, sliten og sår i kropp og sjel, med et deilig, mykt duftende nurk som jeg ikke klarte å se og snuse meg mett på )

Jeg har bodd på hotell på andre siden av jorda, med nye lyder, lukter, fremmed språk å forholde meg til - og sliten og sår i kropp og sjel, med et sprell levende nurk som jeg ikke klarte å se og berøre meg mett på )

To akk så forskjellige settinger, men følelsene, nervene som ligger utenpå, det bankende, svulmende, stolte og engstelige mammahjertet, den varme, nære, inderlig deilige følelsen av å være i mål -

- den er nøyaktig den samme. Omgivelsene og omstendighetene er fullstendig likegyldig.

*sukk*

Kan bare skrive 100 % under på det Lilja skriver. Jeg har også to egenfødte og to adopterte, og nei- det -ER- ikke noen forskjell !!!

[Mrs. Wallace]

Jeg har to egenfødte og to adopterte, og jeg ELSKER å si dette:

Det

Er

Ingen

Forskjell!

)

To ganger har jeg blitt mamma på fødestua,med få og nære personer rundt meg. To ganger har jeg blitt mamma på et hotell i Kina, med mengdevis av nysgjerrige forbipasserende som tilskuere.

Jeg har bodd på fødeavdelingen med sting som skulle gro, sliten og sår i kropp og sjel, med et deilig, mykt duftende nurk som jeg ikke klarte å se og snuse meg mett på )

Jeg har bodd på hotell på andre siden av jorda, med nye lyder, lukter, fremmed språk å forholde meg til - og sliten og sår i kropp og sjel, med et sprell levende nurk som jeg ikke klarte å se og berøre meg mett på )

To akk så forskjellige settinger, men følelsene, nervene som ligger utenpå, det bankende, svulmende, stolte og engstelige mammahjertet, den varme, nære, inderlig deilige følelsen av å være i mål -

- den er nøyaktig den samme. Omgivelsene og omstendighetene er fullstendig likegyldig.

*sukk*

Nyydelig skrevet!

*snufser hormonelt*

[Gjest farslykke]

Det du sier henger ikke sammen. Du sier at du ikke er biologifiksert, samtidig som du framhever hvor like barna dine er deg - som et fortrinn nærmest.

Vi har også adoptert, og våre barn skal få lov å være seg selv helt og fullt. De er født i en annen verdensdel og ligner på sine landsmenn først og fremst, og de har sin egen personlighet, ikke min. Jeg er ikke avhengig av å ha noen å speile meg i.

Jeg kan ikke uttale meg om hva som evnt er forskjellen på det å få egenfødte barn vs adopterte barn, for jeg har bare fått barn på den ene måten. Eneste jeg vet er at jeg ikke savner en eneste ting, og at jeg er helt sikker på at jeg er så glad i mine barn som man kan bli i barn. Mer enn det trenger jeg ikke. Trenger ikke bevise noe verken for meg selv eller andre.

"Det du sier henger ikke sammen. Du sier at du ikke er biologifiksert, samtidig som du framhever hvor like barna dine er deg - som et fortrinn nærmest."

Der er jeg på diametralt motsatt ståsted. Du tar etter mitt skjønn feil. Det er da ingen nødvendig sammenheng mellom det å ligne i fakter, væremåte etc. og det å være i biologisk slekt. Hørt om arv/miljø-debatten? Jeg heller utvilsomt sterkest mot miljø, selv om det selvsagt finnes både unntak og nyanser.

[Ugga Bugga]

De som har egenfødte barn er jo skikket til dette.

Skikket til hva?

[midnattsol]

Skikket til hva?

Skulle akkurat til å spørre om det samme. Har lest innlegget gang på gang, forstår ikke hva vedkommende mener.

[AAA]

Skulle akkurat til å spørre om det samme. Har lest innlegget gang på gang, forstår ikke hva vedkommende mener.

Jeg tror kanskje vedkommende mener at det er de som har barn av "begge slag" som kan uttale seg om eventuelle forskjeller på egenfødte og adopterte barn. Sånn oppfattet iallefall jeg det. :-)

Og det er jo noen som har fått barn på begge måter som har sagt noe om det også ser jeg. :-)

MVH

[trompet]

Skikket til hva?

Sikkert ment at de som har barn fra før.. er vant til å oppdra barn ..kanskje?

[Melissa]

Kan bare skrive 100 % under på det Lilja skriver. Jeg har også to egenfødte og to adopterte, og nei- det -ER- ikke noen forskjell !!!

vil bare signere dem over her. Har selv ett av hver, og det er like flott å bli foreldre- og følelsene er de samme, uansett på hvilken måte barna kommer til oss!!

[trk1365380645]

Jeg har to egenfødte og to adopterte, og jeg ELSKER å si dette:

Det

Er

Ingen

Forskjell!

)

To ganger har jeg blitt mamma på fødestua,med få og nære personer rundt meg. To ganger har jeg blitt mamma på et hotell i Kina, med mengdevis av nysgjerrige forbipasserende som tilskuere.

Jeg har bodd på fødeavdelingen med sting som skulle gro, sliten og sår i kropp og sjel, med et deilig, mykt duftende nurk som jeg ikke klarte å se og snuse meg mett på )

Jeg har bodd på hotell på andre siden av jorda, med nye lyder, lukter, fremmed språk å forholde meg til - og sliten og sår i kropp og sjel, med et sprell levende nurk som jeg ikke klarte å se og berøre meg mett på )

To akk så forskjellige settinger, men følelsene, nervene som ligger utenpå, det bankende, svulmende, stolte og engstelige mammahjertet, den varme, nære, inderlig deilige følelsen av å være i mål -

- den er nøyaktig den samme. Omgivelsene og omstendighetene er fullstendig likegyldig.

*sukk*

Så fint skrevet, blir øm i hjerteroten:)

[Gjest blir mamma]

Jeg har to egenfødte og to adopterte, og jeg ELSKER å si dette:

Det

Er

Ingen

Forskjell!

)

To ganger har jeg blitt mamma på fødestua,med få og nære personer rundt meg. To ganger har jeg blitt mamma på et hotell i Kina, med mengdevis av nysgjerrige forbipasserende som tilskuere.

Jeg har bodd på fødeavdelingen med sting som skulle gro, sliten og sår i kropp og sjel, med et deilig, mykt duftende nurk som jeg ikke klarte å se og snuse meg mett på )

Jeg har bodd på hotell på andre siden av jorda, med nye lyder, lukter, fremmed språk å forholde meg til - og sliten og sår i kropp og sjel, med et sprell levende nurk som jeg ikke klarte å se og berøre meg mett på )

To akk så forskjellige settinger, men følelsene, nervene som ligger utenpå, det bankende, svulmende, stolte og engstelige mammahjertet, den varme, nære, inderlig deilige følelsen av å være i mål -

- den er nøyaktig den samme. Omgivelsene og omstendighetene er fullstendig likegyldig.

*sukk*

fint skrevet

hilsen ei som forhåpentligvis selv

[trompet]

Det var like spennende å få barn som var "ferdig" som å føde. Følelsene er de samme. Hvem kan tro noe annet når en liten holder rundt bena dine å sier "Mamman min!Følelsene renner over av stoldthet, ømhet, og av glede over å få være mamman til dette lille vidunderet som kleiser fram de magiske ordene.

Nei dere som lurer må virkelig forstå at mine fem barn har like mye plass i mitt hjerte.

Fem barn ... å alle er mine .. alle er forskjellig..alle er stoldte av hverandre å gjør alt for å glede mamman og pappan sin bare ved å være til. Å jeg skulle ønske meg minst fem til , men.. ja da jeg vet det må være stopp en gang, men tanken har nok streifet meg mang en gang.

Man har jo bekymringer hele tiden når man har barn , redd for at noe vondt kan tilstøte dem , å da er fem nok å bekymre seg for.