Meninger om adoptert vs egenfødte

[carla1365380461]

Jeg har to egenfødte og to adopterte, og jeg ELSKER å si dette:

Det

Er

Ingen

Forskjell!

)

To ganger har jeg blitt mamma på fødestua,med få og nære personer rundt meg. To ganger har jeg blitt mamma på et hotell i Kina, med mengdevis av nysgjerrige forbipasserende som tilskuere.

Jeg har bodd på fødeavdelingen med sting som skulle gro, sliten og sår i kropp og sjel, med et deilig, mykt duftende nurk som jeg ikke klarte å se og snuse meg mett på )

Jeg har bodd på hotell på andre siden av jorda, med nye lyder, lukter, fremmed språk å forholde meg til - og sliten og sår i kropp og sjel, med et sprell levende nurk som jeg ikke klarte å se og berøre meg mett på )

To akk så forskjellige settinger, men følelsene, nervene som ligger utenpå, det bankende, svulmende, stolte og engstelige mammahjertet, den varme, nære, inderlig deilige følelsen av å være i mål -

- den er nøyaktig den samme. Omgivelsene og omstendighetene er fullstendig likegyldig.

*sukk*

Vakkert skrevet, Lilja, og så sant!!!

Der er absolutt ingen forskjell!! Mine to barn var mine og høgt elsket fra den dagen jeg hadde den ene i magen og den andre på billed!

Jeg elsker dem begge like høgt, og første møtet var nøyaktig like uvirkelig og følelsesladet, selv om den ene kom i smerte på et sykehus og den andre i fullt kaos på et konferanserom i Kina.

Hilsen

[Gjest Candice]

Jeg tror kanskje vedkommende mener at det er de som har barn av "begge slag" som kan uttale seg om eventuelle forskjeller på egenfødte og adopterte barn. Sånn oppfattet iallefall jeg det. :-)

Og det er jo noen som har fått barn på begge måter som har sagt noe om det også ser jeg. :-)

MVH

Fått mange svar ser jeg, men er i samme "båt": Vi velger å adoptere først før vi evt.senere tenker på å få egenfødte barn. Vi er så heldige at folk rundt oss, venner og familie støtter oss fullt og helt og ikke stiller spørsmål ved vårt valg engang.Det er naturlig for oss, hvis vi kan vil vi oppleve begge deler, hvis ikke, så er jeg sikker på det blir flere "hjertebarn" seinere.

Stå på ! Det som er rett for deg er det riktige. Vi har fortsatt lang vei igjen, men håper ved reisens slutt at alt er verdt det )

[nurel]

Jeg har to adopterte og ett egenfødt barn. Følelsene er de samme for alle sammen. Og forskjellig for hvert enkelt barn:)

Alle er like mye mine, og like mye til låns.

[grot]

Kan bare skrive 100 % under på det Lilja skriver. Jeg har også to egenfødte og to adopterte, og nei- det -ER- ikke noen forskjell !!!

Har en av hver jeg også, og JA, det er like fantastisk begge deler.

Jeg kan bare ikke fatte at det kan gå an på noen måte å sette det ene foran det andre (når man er så heldig å ha fått opplevd dette på begge måter) . Det er veldig forskjellige måter å bli mamma på, men selvfølgelig like stort begge deler!!!

[grot]

Det du sier henger ikke sammen. Du sier at du ikke er biologifiksert, samtidig som du framhever hvor like barna dine er deg - som et fortrinn nærmest.

Vi har også adoptert, og våre barn skal få lov å være seg selv helt og fullt. De er født i en annen verdensdel og ligner på sine landsmenn først og fremst, og de har sin egen personlighet, ikke min. Jeg er ikke avhengig av å ha noen å speile meg i.

Jeg kan ikke uttale meg om hva som evnt er forskjellen på det å få egenfødte barn vs adopterte barn, for jeg har bare fått barn på den ene måten. Eneste jeg vet er at jeg ikke savner en eneste ting, og at jeg er helt sikker på at jeg er så glad i mine barn som man kan bli i barn. Mer enn det trenger jeg ikke. Trenger ikke bevise noe verken for meg selv eller andre.

"Vi har også adoptert, og våre barn skal få lov å være seg selv helt og fullt. De er født i en annen verdensdel og ligner på sine landsmenn først og fremst, og de har sin egen personlighet, ikke min. Jeg er ikke avhengig av å ha noen å speile meg i. "

Takk for den! Jeg er så hjertens enig med deg. Jeg synes også det er rart når det blir fokusert på at "mine barn (adopterte) faktisk er vel så like foreldrene sine som andre barn (biologiske)). Det finnes vel ingen logikk i dette? Det hadde vært nokså merkelig om det skulle stemme... Det er klart at vi ser likheter mellom oss selv og barna våre. Det handler om mimikk, fakter, måter å uttale seg på osv. Men dette får jo jammen bio-barn også, i _tillegg_ til at de har samme hudfarge og type hår som sine foreldre. Det er ikke dermed sagt at alle biobarn ligner sine foreldre, men sannsynligheten for at de gjør det er jo langt større enn hos adoptivbarn.

MEN HVA SÅ? Vi adopterer ikke for å få et barn som ligner oss selv, vi adopterer et barn for å få lov til å bli mamma og pappa.

Jeg synes det blir litt urettferdig overfor barna om vi hele tiden må fokusere på at de faktisk ligner oss. Tror kanskje barna kan få en følelse av at foreldrene _ønsker_ de skulle ligne, mer enn kanskje realiteten er.

Barna er i seg selv nok, uten å ligne hverken mamma eller pappa. De ligner først og fremst sine landsmenn, og det er vel ikke noe i veien med det?

Vi har en egenfødt sønn som er prikk lik sin pappa. I tillegg har vi en adoptert sønn som snakker akkurat som sin mamma, har et ganglag prikk lik sin bestefar og er en like stor rotekopp som sin pappa:-)

[Gjest litchi]

Jeg syntes det var mye hyggeligere å være gravid og å kjenne hvert spark i magen da vi fikk vår egenfødte, enn det var å fylle ut papirer da vi adopterte.

Synes ingenting overskygger det å være gravid og oppleve at et menneske vokser i ens egen kropp! Men følelsen av forventning og tanker om "hvem er det som kommer", var den samme i begge "svangerskap".

Jeg synes faktisk også det var lengre "tilvenning" til det adopterte barnet enn til det egenfødte, det tok litt lenger tid før morsfølelsen var der for fullt. (Jeg er generelt ikke av de som blir stormende forelsket ved første blikk - følte et enormt ansvar for begge med en gang, men den enorme kjærligheten tok litt lengre tid begge gangene)

Nå - etter snart et år hjemme med yngstemann - er det absolutt INGEN forskjell i følelsene for de to fantastiske barna våre! Vi er helt utrolig heldige!

[trompet]

"Vi har også adoptert, og våre barn skal få lov å være seg selv helt og fullt. De er født i en annen verdensdel og ligner på sine landsmenn først og fremst, og de har sin egen personlighet, ikke min. Jeg er ikke avhengig av å ha noen å speile meg i. "

Takk for den! Jeg er så hjertens enig med deg. Jeg synes også det er rart når det blir fokusert på at "mine barn (adopterte) faktisk er vel så like foreldrene sine som andre barn (biologiske)). Det finnes vel ingen logikk i dette? Det hadde vært nokså merkelig om det skulle stemme... Det er klart at vi ser likheter mellom oss selv og barna våre. Det handler om mimikk, fakter, måter å uttale seg på osv. Men dette får jo jammen bio-barn også, i _tillegg_ til at de har samme hudfarge og type hår som sine foreldre. Det er ikke dermed sagt at alle biobarn ligner sine foreldre, men sannsynligheten for at de gjør det er jo langt større enn hos adoptivbarn.

MEN HVA SÅ? Vi adopterer ikke for å få et barn som ligner oss selv, vi adopterer et barn for å få lov til å bli mamma og pappa.

Jeg synes det blir litt urettferdig overfor barna om vi hele tiden må fokusere på at de faktisk ligner oss. Tror kanskje barna kan få en følelse av at foreldrene _ønsker_ de skulle ligne, mer enn kanskje realiteten er.

Barna er i seg selv nok, uten å ligne hverken mamma eller pappa. De ligner først og fremst sine landsmenn, og det er vel ikke noe i veien med det?

Vi har en egenfødt sønn som er prikk lik sin pappa. I tillegg har vi en adoptert sønn som snakker akkurat som sin mamma, har et ganglag prikk lik sin bestefar og er en like stor rotekopp som sin pappa:-)

Det er noe rare greier , mine barn tar etterhverandre i væremåte å mimikk, noe som gjør at de blir veldig lik hverandre, Mange sier at det er mye famililikhet der.

Ja det er det , men mor å far er jo så ulike som bare det , men alikevel etter hva andre sier så er vi like vi også ,, merklige greier .. Det er øyet som ser .

Psykologisk likhet bygges jo opp i hjemmet , men derfor er det ikke det samme som likhet sånn i fjeset, men i væremåte. En india født sønn som er omtrent maken til sin norskfødte pappa er jo et eksempel på hva som folk ser.Far er nesten to meter å det er også tenåring sønnen samme hår klipp å samme muskeløse kropp. Et veldig godt eksempel på at vi uansett hvem vi er, bare vi lever sammen tilfører hverandre likheter. ..Det er aldri planlagt at det skulle bli slik,bare årene som går , avslører familielikheten etterhvert i enkelte tilfeller.

[simeho]

Fått mange svar ser jeg, men er i samme "båt": Vi velger å adoptere først før vi evt.senere tenker på å få egenfødte barn. Vi er så heldige at folk rundt oss, venner og familie støtter oss fullt og helt og ikke stiller spørsmål ved vårt valg engang.Det er naturlig for oss, hvis vi kan vil vi oppleve begge deler, hvis ikke, så er jeg sikker på det blir flere "hjertebarn" seinere.

Stå på ! Det som er rett for deg er det riktige. Vi har fortsatt lang vei igjen, men håper ved reisens slutt at alt er verdt det )

Tusen takk for alle svar!

Vi har også møtt nesten bare positivt fra venner og familie. Denne venninnen stiller ikke spørsmålstegn ved vår adopsjon og er glad på våre vegne, men hun sliter altså med å forstå de som får begge deler "når de kan få selv". Blir kjemperørt av mange av disse svarene, tåran rejnn! (norlenning) Tror jeg skal printe ut og vise henne noen av svarene, "rett og slett" (hm, merkelig å bruke det ordet her... )

[tålmodig sjel]

Jeg har to egenfødte og to adopterte, og jeg ELSKER å si dette:

Det

Er

Ingen

Forskjell!

)

To ganger har jeg blitt mamma på fødestua,med få og nære personer rundt meg. To ganger har jeg blitt mamma på et hotell i Kina, med mengdevis av nysgjerrige forbipasserende som tilskuere.

Jeg har bodd på fødeavdelingen med sting som skulle gro, sliten og sår i kropp og sjel, med et deilig, mykt duftende nurk som jeg ikke klarte å se og snuse meg mett på )

Jeg har bodd på hotell på andre siden av jorda, med nye lyder, lukter, fremmed språk å forholde meg til - og sliten og sår i kropp og sjel, med et sprell levende nurk som jeg ikke klarte å se og berøre meg mett på )

To akk så forskjellige settinger, men følelsene, nervene som ligger utenpå, det bankende, svulmende, stolte og engstelige mammahjertet, den varme, nære, inderlig deilige følelsen av å være i mål -

- den er nøyaktig den samme. Omgivelsene og omstendighetene er fullstendig likegyldig.

*sukk*

Vakkert skrevet, Lilja. Fikk litt tårer i øynene der, ja.

Har opplevet begge deler, jeg også, slik er det.

Ellers var jeg sammen med deg første gangen på "hotell-fødselen" i kaoset.

Håper du og dine har det bra!

Klem fra