Sosio-emosjonelle problemer

[Gjest svært trist i dag.]

er stempelet vårt kjære barn har fått. H*n er snart fire år, gått hos dagmamma i to år, og nå vært i barnehagen i et halvt år. De er bekymret, for h*n er aktiv, ukonsentrert, voldsom og ser ut til å ha sosio-emosjonelle problemer.

Vårt barn har alltid vært aktiv, fra første levemåneder. Vi ser likevel at h*n har evnen til konsentrasjon om interessen er til stede.

H*n er enebarn, og er nok bortskjemt med en del tilrettelegging i hverdagen. H*n er dårlig på å leke selv, og lekene ligger urørt i lekekassene. Voksenting er mer spennende å leke med.

Vi ser at h*n har problemer med å lytte til beskjeder noen ganger, men andre ganger går det kjempebra. Trodde det hørte alderen til.

Men altså, vi ser absolutt at problemene er til stede, og nå blør hjertet mitt for vårt barn. Skyldfølelsen spiser meg nesten opp. Føler alt er vår skyld, at vi har gjort noe voldsomt galt siden h*n har fått så store problemer. Nå kobles PPT inn, og utredningen skal til å starte.

Er alle sosio-emosjonelle problemer noe man får pga oss foreldre. Jeg er helt ødelagt om dagen, og føler at verden bare raser over meg.

Mitt høyeste ønsker er at barnet vårt skal ha det bra i barnehagen, få venner og være godt likt av de som jobber i barnehagen.

Noen som har fått beskjed om det samme? Hvordan kom dere videre? Noen tips til hva vi kan gjøre selv? (Bortsett fra å være konsekvente, tydelige, ha klare rutiner, rose positiv atferd.)

Med hilsen

[Gjest full fart]

Høres ut som "klassisk" adhd, synes nå jeg! Så fint at han blir utredet - det er jo kjempefint. En fordel å få kartlagt situasjonen så tidlig. Jeg har selv to barn med adhd, og hverdagene er blitt levelige etter at begge to nå går på medisiner og fungerer, etter måten, svært bra.

Det er et sjokk i starten, men tro meg, det blir bedre enn du skulle tro i starten!

[PieLill]

Uff. Slike beskjeder er vonde å få. Lett å spørre seg hva man har gjort galt.

Om dette skulle være hjemmets skyld burde du kunne svare ja på noen av de følgende spørsmålene ufine spørsmål:

Har han manglet mat og/eller klær over tid?

Har dere fullstendig oversett ham over lang tid?

Har dere vært uberegnelige og oppfarende slik at han aldri vet hvor han har dere og kan forvente?

Har dere latt ham være alene i flere timer/dager av gangen?

Har dere utsatt ham for fysisk og/eller psykisk misshandling eller overgrep?

NEI. Det trodde ikke jeg heller at dere hadde. Og da er det ikke hjemmets skyld. Det er naturlig at man spør seg hva man har gjort galt. Hva man kunne gjort annerledes.

Dere har ikke et 100% perfekt hjem. Det har ingen. Men jeg tror at gutten er svært priviligert som har deg til mor. En mor som føler med ham, bretter opp ermene og gjør det hun kan.

Få ting kan gjøre oss foreldre så fortvilte som når barna våre strever sosialt. Føler med deg.

Håper dere sammen med barnehagen og PPT finner gode løsninger for gutten.

mvh

[Gjest amparro]

Jeg skjønner at du synes dette er veldig vanskelig. Jeg hadde også hatt det vondt hvis jeg var i din situasjon. Det du burde fokusere på nå er at dere skal få hjelp! Alle er interessert i at barnet deres skal ha det best mulig..

Du skal ikke tenke på skyld her - dere må nå framover fokusere på å gjøre det som er best for barnet deres.

Vær glad for at han skal utredes, det er en hjelp til dere og til barnet...

Lykke til!

[jubalong70]

Du skal være kjempeglad for at barnehagen tar tak i dette, og at PPT blir koblet inn. Dere får hjelp til å hjelpe barnet på den beste måten.

Ikke ha skyldfølelse. Uansett så har dere gjort det beste dere har kunnet for barnet. Skulle det være noe som kan gjøres anderledes, så får dere hjelp til det nå.

[Gjest togli]

Uff. Slike beskjeder er vonde å få. Lett å spørre seg hva man har gjort galt.

Om dette skulle være hjemmets skyld burde du kunne svare ja på noen av de følgende spørsmålene ufine spørsmål:

Har han manglet mat og/eller klær over tid?

Har dere fullstendig oversett ham over lang tid?

Har dere vært uberegnelige og oppfarende slik at han aldri vet hvor han har dere og kan forvente?

Har dere latt ham være alene i flere timer/dager av gangen?

Har dere utsatt ham for fysisk og/eller psykisk misshandling eller overgrep?

NEI. Det trodde ikke jeg heller at dere hadde. Og da er det ikke hjemmets skyld. Det er naturlig at man spør seg hva man har gjort galt. Hva man kunne gjort annerledes.

Dere har ikke et 100% perfekt hjem. Det har ingen. Men jeg tror at gutten er svært priviligert som har deg til mor. En mor som føler med ham, bretter opp ermene og gjør det hun kan.

Få ting kan gjøre oss foreldre så fortvilte som når barna våre strever sosialt. Føler med deg.

Håper dere sammen med barnehagen og PPT finner gode løsninger for gutten.

mvh

Atter en gang, dine gode svar imponerer meg stadig :-)

[Glimtipper]

Uff. Slike beskjeder er vonde å få. Lett å spørre seg hva man har gjort galt.

Om dette skulle være hjemmets skyld burde du kunne svare ja på noen av de følgende spørsmålene ufine spørsmål:

Har han manglet mat og/eller klær over tid?

Har dere fullstendig oversett ham over lang tid?

Har dere vært uberegnelige og oppfarende slik at han aldri vet hvor han har dere og kan forvente?

Har dere latt ham være alene i flere timer/dager av gangen?

Har dere utsatt ham for fysisk og/eller psykisk misshandling eller overgrep?

NEI. Det trodde ikke jeg heller at dere hadde. Og da er det ikke hjemmets skyld. Det er naturlig at man spør seg hva man har gjort galt. Hva man kunne gjort annerledes.

Dere har ikke et 100% perfekt hjem. Det har ingen. Men jeg tror at gutten er svært priviligert som har deg til mor. En mor som føler med ham, bretter opp ermene og gjør det hun kan.

Få ting kan gjøre oss foreldre så fortvilte som når barna våre strever sosialt. Føler med deg.

Håper dere sammen med barnehagen og PPT finner gode løsninger for gutten.

mvh

Jeg må si meg uenig.

Jeg forstår hensikten din med å svare slik du gjør, da det er et svar til en mor som fortvilet vurderer sine egne evner. De er sikkert flott foreldre når hun faktisk setter seg ned og tenker på om hun kunne gjort noe annerledes.

Men det trenger ikke være så grovt som du forklarer for at et barn skal utvikle atferdsforstyrrelser. Jeg ser foreldre i barnehagen som framstår som fullstendig normale, men som jeg allikevel er overbevist om forårsaker sitt barns problemer.

Et spesielt par foreldre har en gutt som biter, slår og dytter. Han kan veksle fra å være utrolig kjærlig mot andre barn, til å plutselig sparke til de. Jeg synes ikke han har gode framtidsutsikter, med mindre vi klarer å gjøre noe med denne oppførselen.

Og hvordan skal man gjøre noe, når man ser at foreldrene mest sannsynlig er en direkte årsak? De oppdrar han som om han er en hund. De avviser han om han ikke har ønsket oppførsel og er utrolig kjærlig om han har det. De ser ingen grunn til å trøste, med mindre han har slått seg alvorlig. Lista er lang, men ingenting omfatter omsorgssvikt og ingenting kan vi peke på og si er direkte feil.

Selv er de veldig stolte av sin egen barneoppdragelse og skryter gjerne til de som vil høre. Selv om de ikke er dårlige foreldre, er jeg overbevist om at de skaper atferdsproblemer hos barnet sitt.

[Gjest surreal]

Jeg må si meg uenig.

Jeg forstår hensikten din med å svare slik du gjør, da det er et svar til en mor som fortvilet vurderer sine egne evner. De er sikkert flott foreldre når hun faktisk setter seg ned og tenker på om hun kunne gjort noe annerledes.

Men det trenger ikke være så grovt som du forklarer for at et barn skal utvikle atferdsforstyrrelser. Jeg ser foreldre i barnehagen som framstår som fullstendig normale, men som jeg allikevel er overbevist om forårsaker sitt barns problemer.

Et spesielt par foreldre har en gutt som biter, slår og dytter. Han kan veksle fra å være utrolig kjærlig mot andre barn, til å plutselig sparke til de. Jeg synes ikke han har gode framtidsutsikter, med mindre vi klarer å gjøre noe med denne oppførselen.

Og hvordan skal man gjøre noe, når man ser at foreldrene mest sannsynlig er en direkte årsak? De oppdrar han som om han er en hund. De avviser han om han ikke har ønsket oppførsel og er utrolig kjærlig om han har det. De ser ingen grunn til å trøste, med mindre han har slått seg alvorlig. Lista er lang, men ingenting omfatter omsorgssvikt og ingenting kan vi peke på og si er direkte feil.

Selv er de veldig stolte av sin egen barneoppdragelse og skryter gjerne til de som vil høre. Selv om de ikke er dårlige foreldre, er jeg overbevist om at de skaper atferdsproblemer hos barnet sitt.

Men DE foreldrene DET gjelder ville nok heller IKKE skrevet inn her i fortvilelse over utviklingen til barnet sitt! Jeg syns det er viktig å gi riktig råd til rett person, og ikke generalisere. Det som er riktig for deg kan være helt feil for meg og min situasjon..

[bb71]

JEg undrer med over hvem som har satt dette "stempelet" når dere ikke har fått i gang med utredning ennå?

[Gjest Mamman til en gutt med Aspergers]

Kjære deg. Du skal ikke gå rundt med noen som helst skyldfølelse. For det første er ikke skyldfølelse en nyttig eller produktiv følelse, og for det andre er det slett ikke sikkert at h*ns problemer har noen som helst med deres oppdragelse å gjøre. Dere har helt sikkert også gjort det beste dere har kunnet for barnet deres.

Jeg vet jo ikke hva disse sosio-emosjonelle problemene består av, eller hvordan de utarter seg - men dere skal være glade for at PPT blir involvert såpass tidlig. Det vil kunne gjøre det lettere for barnet deres på lengre sikt, og det er jo positivt.

Selv har vi et barn som også har sosiale problemer. H*n fungerer godt når h*n får leke med bare ett barn, men fungerer ikke i større sammenhenger. H*n forstår ikke uskrevne "lover og regler", og har problemer med å skjønne hva andre tenker. Dermed oppstår en del konflikter på grunn av at h*n misoppfatter situasjoner.

PPT ble involvert da h*n var fire og et halvt år, BUP da h*n var seks. H*n har i dag diagnosen aspergers syndrom, og det at vi bedre forstår hvordan h*n tenker og vi kan bedre legge tilrette både hjemme og på skolen. Det gjør hverdangen enklere for oss alle.

[PieLill]

Jeg må si meg uenig.

Jeg forstår hensikten din med å svare slik du gjør, da det er et svar til en mor som fortvilet vurderer sine egne evner. De er sikkert flott foreldre når hun faktisk setter seg ned og tenker på om hun kunne gjort noe annerledes.

Men det trenger ikke være så grovt som du forklarer for at et barn skal utvikle atferdsforstyrrelser. Jeg ser foreldre i barnehagen som framstår som fullstendig normale, men som jeg allikevel er overbevist om forårsaker sitt barns problemer.

Et spesielt par foreldre har en gutt som biter, slår og dytter. Han kan veksle fra å være utrolig kjærlig mot andre barn, til å plutselig sparke til de. Jeg synes ikke han har gode framtidsutsikter, med mindre vi klarer å gjøre noe med denne oppførselen.

Og hvordan skal man gjøre noe, når man ser at foreldrene mest sannsynlig er en direkte årsak? De oppdrar han som om han er en hund. De avviser han om han ikke har ønsket oppførsel og er utrolig kjærlig om han har det. De ser ingen grunn til å trøste, med mindre han har slått seg alvorlig. Lista er lang, men ingenting omfatter omsorgssvikt og ingenting kan vi peke på og si er direkte feil.

Selv er de veldig stolte av sin egen barneoppdragelse og skryter gjerne til de som vil høre. Selv om de ikke er dårlige foreldre, er jeg overbevist om at de skaper atferdsproblemer hos barnet sitt.

Det du beskriver som å behandle et barn som en hund, sorterer inn under min liste over psykiske overgrep. Psykiske overgrep er ikke bare enkelthendelser, men summen av det man gjør.

Barn "oppdrar" gjerne sine omgivelser som de føler seg oppdratt. Er det ikke det barnet du beskriver holder på med?

Du har helt rett i at det er langt vanskeligere å konkret påvise/bevise denne type omsorgssvikt. Selv om den samtidig er helt åpenbar. Enda vanskeligere er det å gjøre noe med det. Spesielt om det dreier seg om selvtilfredse og lite lydhøre foreldre.

Adferden som beskrives i hovedinnlegget gir meg mer assosiasjoner til ting som kan være medfødt og ha varierende alvorlighetsgrad. Alt fra "skarpe kanter" i personligheten som trenger å slipes til f.eks. ADHD. De barn jeg kjenner som har problemer hjemme fortoner seg noe annerledes i mine øyne.

Ordbruken og holdningen i hovedinnlegget gir meg ikke assosiasjoner til en selvgod, småtyrannisk forelder, men en som både tenker fornuftig og handler fornuftig i forhold til sitt barn.

Selvsagt kan jeg ta feil. Men i min statistikk er det langt flere foreldre som er nesten knust av kritikk når de hadde fortjent og desperat behøvd ros og oppmuntring, enn de som urettmessig roses for lettgradig barnemisshandling.

Foreldre som behandler sine barn elendig, oppnår heldigvis sjeldent anerkjennelse hos andre enn seg selv.

Tror ikke sjansen for at jeg har bommet er større enn 10%. Om jeg ikke tar feil, kan det jeg skrev være et lite pluss i et hårdt presset regnskap. Om jeg har bommet fullstendig, vil det ikke ha så mye å si. Mennesket ville vært ganske så utilnærmelig for korreksjon uansett.

Det finnes absolutt foreldre som ikke vet eller evner å ta godt vare på sine barn. Men misstenkeliggjøringen av foreldre som har barn som strever går mange ganger alt for langt. Ikke minst fra de profesjonelles side. (Nå sikter jeg ikke til deg, men snakker helt generelt.) Det kan være en medvirkende grunn til at mange gode foreldre kvier seg for å be om hjelp.

Jeg har støtt på alt for mange flotte foreldre som er neddynget i bebreidelse fra både seg selv og andre.

Jeg valgte derfor å tenke det beste og oppmuntre. Da finnes muligheten for at jeg har gjort noe positivt i dag. Tok jeg feil, er det en feil jeg kan leve med. Selvsagt kunne jeg også valgt å ikke skrive noe. Eller jeg kunne skrevet noe veldig nøytralt om at det er positivt at de nå ser ut til å få hjelp. Men muligheten til å kanskje kunne gi et positivt bidrag ble for fristende.

Så jeg står ved alt jeg skrev i det første innlegget, minus trykkleifen.

mvh

[PieLill]

JEg undrer med over hvem som har satt dette "stempelet" når dere ikke har fått i gang med utredning ennå?

Arrester meg om jeg tar feil.

Sosio-emojonelle problemer er vel ikke så mye en eksakt diagnose som en konstatering/beskrivelse av fakta/symptomer. (Om de tar feil, en feilaktig beskrivelse.)

Uttrykket sosio-emosjonell er den vanskelige måten å si sosiale og følelsesmessige problemer på. Sosiale problemer har man når man ikke finner helt ut av det med sine medmennesker. Følelsesmessige problemer har man når følelseslivet volder besvær. F.eks. at man har et i overkant heftig temperament. Blir alt for lett fortvilt eller frustrert osv. Er svært uttrygg og engstelig.

Slik jeg forstår det har barnehagen observert at gutten strever på disse områdene. I så stor grad at de anbefaler og få barnet utredet av PPT.

mvh

[frosken]

Jeg må si meg uenig.

Jeg forstår hensikten din med å svare slik du gjør, da det er et svar til en mor som fortvilet vurderer sine egne evner. De er sikkert flott foreldre når hun faktisk setter seg ned og tenker på om hun kunne gjort noe annerledes.

Men det trenger ikke være så grovt som du forklarer for at et barn skal utvikle atferdsforstyrrelser. Jeg ser foreldre i barnehagen som framstår som fullstendig normale, men som jeg allikevel er overbevist om forårsaker sitt barns problemer.

Et spesielt par foreldre har en gutt som biter, slår og dytter. Han kan veksle fra å være utrolig kjærlig mot andre barn, til å plutselig sparke til de. Jeg synes ikke han har gode framtidsutsikter, med mindre vi klarer å gjøre noe med denne oppførselen.

Og hvordan skal man gjøre noe, når man ser at foreldrene mest sannsynlig er en direkte årsak? De oppdrar han som om han er en hund. De avviser han om han ikke har ønsket oppførsel og er utrolig kjærlig om han har det. De ser ingen grunn til å trøste, med mindre han har slått seg alvorlig. Lista er lang, men ingenting omfatter omsorgssvikt og ingenting kan vi peke på og si er direkte feil.

Selv er de veldig stolte av sin egen barneoppdragelse og skryter gjerne til de som vil høre. Selv om de ikke er dårlige foreldre, er jeg overbevist om at de skaper atferdsproblemer hos barnet sitt.

Har du faglig bakgrunn for dine vurderinger, eller er de kun basert på dine egne erfaringer som evt. ufaglært i barnehage?

Grunnen til at jeg spør, er at du forfekter en altfor enkel modell mht årsak - virkning når det gjelder foreldres innflytelse på sine barns atferd. I stedet for slik tenkning kan det være nyttig å se utviklingen innenfor tenkningen av en transaksjonsmodell.

[PieLill]

Har du faglig bakgrunn for dine vurderinger, eller er de kun basert på dine egne erfaringer som evt. ufaglært i barnehage?

Grunnen til at jeg spør, er at du forfekter en altfor enkel modell mht årsak - virkning når det gjelder foreldres innflytelse på sine barns atferd. I stedet for slik tenkning kan det være nyttig å se utviklingen innenfor tenkningen av en transaksjonsmodell.

"I stedet for slik tenkning kan det være nyttig å se utviklingen innenfor tenkningen av en transaksjonsmodell."

Har du en ikke for omfattende link?

Fikk lyst til å lære et nytt fremmedord i dag.

;-)

mvh

[Glimtipper]

Men DE foreldrene DET gjelder ville nok heller IKKE skrevet inn her i fortvilelse over utviklingen til barnet sitt! Jeg syns det er viktig å gi riktig råd til rett person, og ikke generalisere. Det som er riktig for deg kan være helt feil for meg og min situasjon..

Jeg sa jo at jeg forsto grunnen til at PieLill svarte som hun gjør

[Glimtipper]

Har du faglig bakgrunn for dine vurderinger, eller er de kun basert på dine egne erfaringer som evt. ufaglært i barnehage?

Grunnen til at jeg spør, er at du forfekter en altfor enkel modell mht årsak - virkning når det gjelder foreldres innflytelse på sine barns atferd. I stedet for slik tenkning kan det være nyttig å se utviklingen innenfor tenkningen av en transaksjonsmodell.

Jeg ga et enkelt eksempel, ettersom det kun var et eksempel. Det er ikke slik vi ser bildet i barnehagen, men foreldrene er definitivt en konstant som regnes med, når det kommer til hva vi får til med han.

Jeg ser forøvrig ikke hva poenget med innlegget ditt er.

[Glimtipper]

Det du beskriver som å behandle et barn som en hund, sorterer inn under min liste over psykiske overgrep. Psykiske overgrep er ikke bare enkelthendelser, men summen av det man gjør.

Barn "oppdrar" gjerne sine omgivelser som de føler seg oppdratt. Er det ikke det barnet du beskriver holder på med?

Du har helt rett i at det er langt vanskeligere å konkret påvise/bevise denne type omsorgssvikt. Selv om den samtidig er helt åpenbar. Enda vanskeligere er det å gjøre noe med det. Spesielt om det dreier seg om selvtilfredse og lite lydhøre foreldre.

Adferden som beskrives i hovedinnlegget gir meg mer assosiasjoner til ting som kan være medfødt og ha varierende alvorlighetsgrad. Alt fra "skarpe kanter" i personligheten som trenger å slipes til f.eks. ADHD. De barn jeg kjenner som har problemer hjemme fortoner seg noe annerledes i mine øyne.

Ordbruken og holdningen i hovedinnlegget gir meg ikke assosiasjoner til en selvgod, småtyrannisk forelder, men en som både tenker fornuftig og handler fornuftig i forhold til sitt barn.

Selvsagt kan jeg ta feil. Men i min statistikk er det langt flere foreldre som er nesten knust av kritikk når de hadde fortjent og desperat behøvd ros og oppmuntring, enn de som urettmessig roses for lettgradig barnemisshandling.

Foreldre som behandler sine barn elendig, oppnår heldigvis sjeldent anerkjennelse hos andre enn seg selv.

Tror ikke sjansen for at jeg har bommet er større enn 10%. Om jeg ikke tar feil, kan det jeg skrev være et lite pluss i et hårdt presset regnskap. Om jeg har bommet fullstendig, vil det ikke ha så mye å si. Mennesket ville vært ganske så utilnærmelig for korreksjon uansett.

Det finnes absolutt foreldre som ikke vet eller evner å ta godt vare på sine barn. Men misstenkeliggjøringen av foreldre som har barn som strever går mange ganger alt for langt. Ikke minst fra de profesjonelles side. (Nå sikter jeg ikke til deg, men snakker helt generelt.) Det kan være en medvirkende grunn til at mange gode foreldre kvier seg for å be om hjelp.

Jeg har støtt på alt for mange flotte foreldre som er neddynget i bebreidelse fra både seg selv og andre.

Jeg valgte derfor å tenke det beste og oppmuntre. Da finnes muligheten for at jeg har gjort noe positivt i dag. Tok jeg feil, er det en feil jeg kan leve med. Selvsagt kunne jeg også valgt å ikke skrive noe. Eller jeg kunne skrevet noe veldig nøytralt om at det er positivt at de nå ser ut til å få hjelp. Men muligheten til å kanskje kunne gi et positivt bidrag ble for fristende.

Så jeg står ved alt jeg skrev i det første innlegget, minus trykkleifen.

mvh

Jeg tror absolutt ikke du tar feil og det skriver jeg jo i innlegget mitt

[Gjest svært trist i dag]

Uff. Slike beskjeder er vonde å få. Lett å spørre seg hva man har gjort galt.

Om dette skulle være hjemmets skyld burde du kunne svare ja på noen av de følgende spørsmålene ufine spørsmål:

Har han manglet mat og/eller klær over tid?

Har dere fullstendig oversett ham over lang tid?

Har dere vært uberegnelige og oppfarende slik at han aldri vet hvor han har dere og kan forvente?

Har dere latt ham være alene i flere timer/dager av gangen?

Har dere utsatt ham for fysisk og/eller psykisk misshandling eller overgrep?

NEI. Det trodde ikke jeg heller at dere hadde. Og da er det ikke hjemmets skyld. Det er naturlig at man spør seg hva man har gjort galt. Hva man kunne gjort annerledes.

Dere har ikke et 100% perfekt hjem. Det har ingen. Men jeg tror at gutten er svært priviligert som har deg til mor. En mor som føler med ham, bretter opp ermene og gjør det hun kan.

Få ting kan gjøre oss foreldre så fortvilte som når barna våre strever sosialt. Føler med deg.

Håper dere sammen med barnehagen og PPT finner gode løsninger for gutten.

mvh

Tusen takk, for en flott oppmuntring.

Jeg ER jo glad for å få hjelp. Selvfølgelig.

Det som gjør vondt, er at det kjæreste jeg har skal møte så mange utfordinger så tidlig i livet. OG at mange av disse utfordringene kunne vært unngått om jeg hadde vært flinkere til å la h*n leke mer alene, til å venne seg til å ikke få all oppmerksomhet med en gang, la h*n få mer leketrening med jevnaldrende (bor litt unna barn på barnets alder) osv osv.

Og selvfølgelig har vi hatt slitne stunder, siden h*n er så aktiv. Og har vi da grepet barnets atferd riktig fatt, ved å møte det på riktig måte? Aldri slått, det er jeg sterk motstander av. Aldri sperret inne på rommet, men har nok brukt den at h*n kan sitte på sidelinjen og roe seg ned litt.

Det å ta ut av situasjonen er det eneste som hjelper, men det hjelper bare der og da. Virker som h*n mangler en del sperrer, og at h*n mangler evnen til å ta riktige avgjørelser. Virker også som om h*n gjør ting, selv gale ting, for å få oppmerksomhet. SIste gjelder mest i barnehagen. Hjemme har han jo fått (alt for mye???) oppmerksomhet.

Sukk, jeg synes dette er skikkelig, skikkelig vanskelig.

Jeg skal ta i mot hjelpen med åpne armer, for nå er jeg HELT tom. Det går utover alt, klarer ikke fokusere på jobb eller noe. Tenk om h*n ikke får venner. H*n er alltid glad og blid, og positiv til det meste, men i dag ville h*n ikke i barnehagen igjen, og det har skjedd ofte i deg siste.

Sier selv h*n går mye alene. De i bhg sier at h*n ikke klarer å leke med noen over lengre tid, og at de ikke har ressurser til å hjelpe barnet inn i leken. H*n tar negativ kontakt med barn, og mangler lekekompetanse.

Takk for at du tok deg tid til å svare.

Hilsen

[Gjest svært trist i dag]

Kjære deg. Du skal ikke gå rundt med noen som helst skyldfølelse. For det første er ikke skyldfølelse en nyttig eller produktiv følelse, og for det andre er det slett ikke sikkert at h*ns problemer har noen som helst med deres oppdragelse å gjøre. Dere har helt sikkert også gjort det beste dere har kunnet for barnet deres.

Jeg vet jo ikke hva disse sosio-emosjonelle problemene består av, eller hvordan de utarter seg - men dere skal være glade for at PPT blir involvert såpass tidlig. Det vil kunne gjøre det lettere for barnet deres på lengre sikt, og det er jo positivt.

Selv har vi et barn som også har sosiale problemer. H*n fungerer godt når h*n får leke med bare ett barn, men fungerer ikke i større sammenhenger. H*n forstår ikke uskrevne "lover og regler", og har problemer med å skjønne hva andre tenker. Dermed oppstår en del konflikter på grunn av at h*n misoppfatter situasjoner.

PPT ble involvert da h*n var fire og et halvt år, BUP da h*n var seks. H*n har i dag diagnosen aspergers syndrom, og det at vi bedre forstår hvordan h*n tenker og vi kan bedre legge tilrette både hjemme og på skolen. Det gjør hverdangen enklere for oss alle.

Tusen takk for svar. Om du vil kan du lese mitt svar til PieLill.

Mvh

[Gjest svært trist i dag]

Du skal være kjempeglad for at barnehagen tar tak i dette, og at PPT blir koblet inn. Dere får hjelp til å hjelpe barnet på den beste måten.

Ikke ha skyldfølelse. Uansett så har dere gjort det beste dere har kunnet for barnet. Skulle det være noe som kan gjøres anderledes, så får dere hjelp til det nå.

Hører mange sier det. Jeg er jo veldig glad for å få hjelp, men sorgen er allikevel veldig stor over at det kjæreste jeg har sliter så voldsomt. Akkurat nå overskygger den det meste.