Sosio-emosjonelle problemer

[Gjest svært trist i dag]

Jeg skjønner at du synes dette er veldig vanskelig. Jeg hadde også hatt det vondt hvis jeg var i din situasjon. Det du burde fokusere på nå er at dere skal få hjelp! Alle er interessert i at barnet deres skal ha det best mulig..

Du skal ikke tenke på skyld her - dere må nå framover fokusere på å gjøre det som er best for barnet deres.

Vær glad for at han skal utredes, det er en hjelp til dere og til barnet...

Lykke til!

Tusen takk for svar.

[Gjest Mamman til en gutt med Aspergers]

Tusen takk for svar. Om du vil kan du lese mitt svar til PieLill.

Mvh

*Klem*

leste svaret til PieLill. Du må ikke klandre deg selv. Dersom du har barnet i barnehage så får det jo daglig stimulans og leketrening med gjevnaldrende. At barnet blir elsket er ikke negativt!

Jeg kjenner igjen reaksjonen din. Det var tungt da barnehagen først lanserte at "det er noe annerledes med barnet ditt". Det tok lang tid å akseptere og forstå, for h*n var jo sosial og flink å leke hjemme med ett annet barn av gangen.

Å få diagnosen aspegerger var et nytt slag i trynet. Det er en diagnose innen autismespekteret, og det er ikke noe h*n kan vokse av seg. Med god tilrettelegging kan h*n likevel leve et helt normalt liv, og det er jo godt å vite.

Og hele tiden klandret jeg meg selv. For alt: H*n var enebarn, Jeg hadde hatt en tøff fødsel (fødselsskade?), jeg hadde vært syk under svangerskapet, h*n tok ikke tran som baby og så videre - men nå ser jeg heldigvis ikke sånn på det lenger.

Jeg er kjempeheldig som har en flott, frisk og intelligent unge med veldig mange fine kvaliteter, men som har et lite tilleggsproblem når det gjelder det sosiale.

[Angela1365380318]

Det er mulig der er deres skyld og mulig det er genetisk i han, mest sansynlig er det vel en blanding. Han er jo ennå ung og barn utvikler seg så mye, de er så forskjellige i denne alderen så han kan ennå bli et "normalt" harmonisk menneske, alle togene er langt fra kjørt!!!

Du skriver ikke nok om dere til at noen her inne kan legge all skyld på deg, men vil du det beste for gutten din så slutter du å tenke på hvem har skylden og begynner å tenke fremover!

Det første jeg ville gjort var å fått han til å bli flinkere til å leke. Han er ennå ung og har mange år med lek fremfor seg, du kan hjelpe han i gang, ta frem dukker/dyr/klosser/biler og si dette er deg, dette er mamma og her er pappa nå skal vi kjøre på butikken osv. Få han igang, ikke alle barn klarer å finne ut hvordan man leker og trenger å lære det av andre.

Jeg ville også snakket mye om føleser og akseptabel oppførsel MED han, hovedskalig, ikke TIL han. Spør feks når noen slår deg og er stygg med deg. hva synest du om det? Når du er stygg med noen, da blir de lei seg. Når noen er slem med mamma blir hun lei seg. Også må vi si undskyld og være snille med hverandre.

Du må sefølgelig ta imot all hjelp og råd dere får fra de profesjonelle som jobber med barnet.

Han er enebarn og sefølgelig skal han få mye kjærlighet, oppmerskomhet og ros, men han må også begynne å lære seg å omgås andre barn, og andre mennesker uten at mamma og pappa er der.Snart er han skolegutt og det vil være mye enklere for han om han da kan omgås andre barn. Han begynner jo i komme i en alder hvor barn erter hverandre om de finner noe galt med de.

Jeg skjønner godt at hjerte ditt blør, men det går stort sett bra. Ikke straff deg selv, barnefaren eller barnet for "feil" dere MULIGENS har gjort før. Det at du reagerer så sterkt som du gjør er en god indikator på at du ihvertfall prøver ditt beste, og det pleier å være godt nok. Man har ikke alltid feilet stort eller i det hele tatt for at barnet får problemer.

Kansje han kan trene på å omgås barn litt utenfor barnehagen også, dere kan invitere noen hjem til dere eller besøke noen.

Sosio-emosjonelle problemer er jo en slags åpen diagnose, kansje finner de noe mer spesifikk senere, eller han vokser seg ut av det. Han har mye tid og mye utvikling fremfor seg, verden er ikke helt svart fra nå av.

Fokuser på det positive, men når negativ oppførsel oppstår så ikke overse den, ved mindre hjelpen dere får spesifikt ber dere om dette.

Du skriver jo at det er mye bra i gutten og det tror jeg så gjærne :-)

[frosken]

Tusen takk, for en flott oppmuntring.

Jeg ER jo glad for å få hjelp. Selvfølgelig.

Det som gjør vondt, er at det kjæreste jeg har skal møte så mange utfordinger så tidlig i livet. OG at mange av disse utfordringene kunne vært unngått om jeg hadde vært flinkere til å la h*n leke mer alene, til å venne seg til å ikke få all oppmerksomhet med en gang, la h*n få mer leketrening med jevnaldrende (bor litt unna barn på barnets alder) osv osv.

Og selvfølgelig har vi hatt slitne stunder, siden h*n er så aktiv. Og har vi da grepet barnets atferd riktig fatt, ved å møte det på riktig måte? Aldri slått, det er jeg sterk motstander av. Aldri sperret inne på rommet, men har nok brukt den at h*n kan sitte på sidelinjen og roe seg ned litt.

Det å ta ut av situasjonen er det eneste som hjelper, men det hjelper bare der og da. Virker som h*n mangler en del sperrer, og at h*n mangler evnen til å ta riktige avgjørelser. Virker også som om h*n gjør ting, selv gale ting, for å få oppmerksomhet. SIste gjelder mest i barnehagen. Hjemme har han jo fått (alt for mye???) oppmerksomhet.

Sukk, jeg synes dette er skikkelig, skikkelig vanskelig.

Jeg skal ta i mot hjelpen med åpne armer, for nå er jeg HELT tom. Det går utover alt, klarer ikke fokusere på jobb eller noe. Tenk om h*n ikke får venner. H*n er alltid glad og blid, og positiv til det meste, men i dag ville h*n ikke i barnehagen igjen, og det har skjedd ofte i deg siste.

Sier selv h*n går mye alene. De i bhg sier at h*n ikke klarer å leke med noen over lengre tid, og at de ikke har ressurser til å hjelpe barnet inn i leken. H*n tar negativ kontakt med barn, og mangler lekekompetanse.

Takk for at du tok deg tid til å svare.

Hilsen

Dersom det som nå oppfattes som et problem av barnehagen kunne vært unngått med såpass enkle endringer i oppdragelsen som det du beskriver, så er langt fra toget gått i forhold til at gutten din kan ta igjen det som han evt. ikke har fått med seg av erfaringer. Sannsynligvis vil PPT komme og observere ham i barnehagen, og deretter foreslå noen tiltak som kan gjennomføres både i forhold til barnehagehverdagen hans og på hjemmebane.

Det er bra at han blir henvist til PPT. Ikke slutt å stole på dine egne opplevelser og observasjoner i forhold til gutten; det er ikke gitt at det barnehagen har observert er uttrykk for et større problem.

Ser at barnehagen sier de ikke har ressurser til å hjelpe ham inn i leken osv. Ved å at enkelte barn defineres som å ha særskilte vansker, kan barnehagen få ekstra ressurser. Det ønsker de forhåpentligvis primært av hensyn til gutten din - men det er ingen grunn til å legge skjul på at det er stor variasjon mht hvor lista legges for å definere noe som en "vanske". Det er ikke bare av hensyn til barnet at barnehagen kan ha interesse av å sette fokus på det som måtte være av problemer.

Ikke la barnehagens oppfatning av gutten din få fullstendig dominere hva du selv legger merke til. Han trenger fortsatt at du ser alt han får til og alt han er flink til - og forhåpentligvis får dere alle hjelp til å gi ham best mulig stimulering slik at han overkommer det som nå fremstår som problemer.

[frosken]

"I stedet for slik tenkning kan det være nyttig å se utviklingen innenfor tenkningen av en transaksjonsmodell."

Har du en ikke for omfattende link?

Fikk lyst til å lære et nytt fremmedord i dag.

;-)

mvh

Skal forsøke å finne en god link :-)

[bb71]

Arrester meg om jeg tar feil.

Sosio-emojonelle problemer er vel ikke så mye en eksakt diagnose som en konstatering/beskrivelse av fakta/symptomer. (Om de tar feil, en feilaktig beskrivelse.)

Uttrykket sosio-emosjonell er den vanskelige måten å si sosiale og følelsesmessige problemer på. Sosiale problemer har man når man ikke finner helt ut av det med sine medmennesker. Følelsesmessige problemer har man når følelseslivet volder besvær. F.eks. at man har et i overkant heftig temperament. Blir alt for lett fortvilt eller frustrert osv. Er svært uttrygg og engstelig.

Slik jeg forstår det har barnehagen observert at gutten strever på disse områdene. I så stor grad at de anbefaler og få barnet utredet av PPT.

mvh

Du har rett, men jeg reagerer litt når ansatte i en barnehage sier mer enn sosiale vansker....

[PieLill]

Du har rett, men jeg reagerer litt når ansatte i en barnehage sier mer enn sosiale vansker....

Fagterminologi er de ord og uttrykk man bruker for å beskytte seg mot at noen oppdager hvor enkelt dette egentlig er.

;-)

Se det som en yrkesskade. Når faguttrykkene går inn, forsvinner de minst like gode norske uttrykkene ut av hodet.

Så høres det unektelig mer pondus ut. Smak på disse to:

Per blir fort lei seg og frustrert. Derfor kommer han ofte i konflikt med andre.

Kontra:

Pers adferd bærer preg av sosoi-emosjonelle problemer.

;-)

Kluet er å ikke la seg duppere av kronglete ord.

Eller sagt på en annen måte:

Hvorfor bruke fremmedord når det finnes myriader av adekvate substitutter som er relevante i en hver kontekst?

mvh

[PieLill]

Tusen takk, for en flott oppmuntring.

Jeg ER jo glad for å få hjelp. Selvfølgelig.

Det som gjør vondt, er at det kjæreste jeg har skal møte så mange utfordinger så tidlig i livet. OG at mange av disse utfordringene kunne vært unngått om jeg hadde vært flinkere til å la h*n leke mer alene, til å venne seg til å ikke få all oppmerksomhet med en gang, la h*n få mer leketrening med jevnaldrende (bor litt unna barn på barnets alder) osv osv.

Og selvfølgelig har vi hatt slitne stunder, siden h*n er så aktiv. Og har vi da grepet barnets atferd riktig fatt, ved å møte det på riktig måte? Aldri slått, det er jeg sterk motstander av. Aldri sperret inne på rommet, men har nok brukt den at h*n kan sitte på sidelinjen og roe seg ned litt.

Det å ta ut av situasjonen er det eneste som hjelper, men det hjelper bare der og da. Virker som h*n mangler en del sperrer, og at h*n mangler evnen til å ta riktige avgjørelser. Virker også som om h*n gjør ting, selv gale ting, for å få oppmerksomhet. SIste gjelder mest i barnehagen. Hjemme har han jo fått (alt for mye???) oppmerksomhet.

Sukk, jeg synes dette er skikkelig, skikkelig vanskelig.

Jeg skal ta i mot hjelpen med åpne armer, for nå er jeg HELT tom. Det går utover alt, klarer ikke fokusere på jobb eller noe. Tenk om h*n ikke får venner. H*n er alltid glad og blid, og positiv til det meste, men i dag ville h*n ikke i barnehagen igjen, og det har skjedd ofte i deg siste.

Sier selv h*n går mye alene. De i bhg sier at h*n ikke klarer å leke med noen over lengre tid, og at de ikke har ressurser til å hjelpe barnet inn i leken. H*n tar negativ kontakt med barn, og mangler lekekompetanse.

Takk for at du tok deg tid til å svare.

Hilsen

Jo, det gjør vondt, veldig vondt. Som man kunne ønske at man kunne skjerme barna sine. Mot alt som gjør vondt. Og så vet vi samtidig at om vi forsøker nettopp det vil vi i lengden påføre dem unødig smerte. Det er ikke enkelt.

Du skriver: "OG at mange av disse utfordringene kunne vært unngått om jeg hadde vært flinkere til å la h*n leke mer alene, til å venne seg til å ikke få all oppmerksomhet med en gang, la h*n få mer leketrening med jevnaldrende (bor litt unna barn på barnets alder) osv osv."

Om dette er tilfelle. Om det meste kunne vært unngått med de forholdsvis små justeringene du skisserer, vil problemene også la seg løse nokså enkelt og ikke bli varige. Om det ikke så lett lar seg løse, er heller ikke de "feil" hos deg selv du i etterpåklokskapens lys kan påpeke særlig utslagsgivende. Det ville vært en variant over samme tema uansett.

Å ta ham ut av situasjonen og sette ham litt på siden for at han skal roe seg ned er ingen dårlig strategi. Men det kreves kanskje noen tilleggsstrategier etter hvert.

Ikke døm det du har gjort i 4 år nord og ned bare fordi resultatet ikke er fullkomment. Ikke mist tiltroen til din egen observasjonsevne og dømmekraft selv om du nå ønsker å supplere den med innspill fra spesialister.

Du har vist gutten din stor tålmodighet. Det virker det som du har i rikt monn. Den gutten er heldig... ;-)

Jeg blir litt i stuss når du skriver barnehagen sier de ikke har resurser til å veilede barnet i leken. Mener de med det at de over hodet ikke forsøker? Det vil være akseptabelt i en park, men ikke en barnehage. Eller mener de at de ikke har resurser til å gjøre det i tilstrekkelig grad?

En del av et slikt utsagn er nærliggende å tolke som et utspill for å skaffe seg større personalresurser.

Du er kanskje ikke helt klar til å fatte mot enda. Men når du gjør det håper jeg du oppdager mye lys i tunellen som ikke kommer fra møtende tog.

mvh

[bb71]

Fagterminologi er de ord og uttrykk man bruker for å beskytte seg mot at noen oppdager hvor enkelt dette egentlig er.

;-)

Se det som en yrkesskade. Når faguttrykkene går inn, forsvinner de minst like gode norske uttrykkene ut av hodet.

Så høres det unektelig mer pondus ut. Smak på disse to:

Per blir fort lei seg og frustrert. Derfor kommer han ofte i konflikt med andre.

Kontra:

Pers adferd bærer preg av sosoi-emosjonelle problemer.

;-)

Kluet er å ikke la seg duppere av kronglete ord.

Eller sagt på en annen måte:

Hvorfor bruke fremmedord når det finnes myriader av adekvate substitutter som er relevante i en hver kontekst?

mvh

Hehe - som jeg skulle sakt det selv! :-)

[jubalong70]

Hører mange sier det. Jeg er jo veldig glad for å få hjelp, men sorgen er allikevel veldig stor over at det kjæreste jeg har sliter så voldsomt. Akkurat nå overskygger den det meste.

Det har jeg absolutt ingen problemer med å forstå. Man gjør jo absolutt alt for at barna skal ha det godt, og det gjør ekstra vondt når det er barna som sliter. Vi tåler mye vi, så lenge barna har det godt.

Har du selv noen teorier om hvorfor tingene er som de er?

[Gjest surreal]

Jeg sa jo at jeg forsto grunnen til at PieLill svarte som hun gjør

ah, jeg leste ikke ordentlig! sorry!