ADHD barn som babyer

[Gjest Håper noen gidder svare]

Merket dere allerede at noe var anderledes når barna var babyer?

Vi har ADHD på begge sider i familien og er redd babyen vår kan få det. Sikkert dumt å tenke på det, men man tenker på mye rart.

Sov de dårlig eller noe?

[choetso]

Sjekk opp http://health.groups.yahoo.com/group/npif

mye spennende der

[Gjest mamma'n hans]

Forskning sier at barn som skriker mye som babyer, oftere seinere i livet får diagnosen adhd. Sannsynligvis skriker de fordi de har adhd, og ikke omvendt, at de går adhd av å skrike, altså. Mitt barn skrek, og hadde attpåtil så kraftig stemme, at han alltid fikk rask hjelp! Som regel sto ikke gråten i stil med skader han pådro seg, det hørtes jo ut som om han skulle dø. (Da han derimot faktisk skadet seg skikkelig, ble han mye spakere, så da oppdaget jeg det ikke før litt etterpå...)

Adhd-gutten min er veldig redd for ting som skjer med kroppen hans: Neseblod, småkutt, at noen kommer nær ham. Han er også plagsomt irritert over merkelapper, sokkesømmer og andre småting vi andre ikke merker, med andre ord, irritabel, det kalles visst taktil skyhet. Han misliker også å bli kost med, altså lett berøring. Han kan også oppfatte litt kraftigere berøring som nærmest å bli slått. Det igjen kan føre til at han slår etter dem som kommer borti ham, mens vi andre ikke ville ha reagert særlig.

Da han var mindre, var det ikke uvanlig når han falt at han ga andre skylda. Glemmer aldri da han løp på andre siden av rommet, ramla, og brølte "Det er din skyld!" til meg. Stemmenivået er også høyt, høyere enn situasjonen tilsier. Og så er han påståelig, da - kan insistere på at det er han som har rett - og hele resten som har feil. F.eks. den torsdagen han laget rabalder fordi han mente det var fredag. Og det bringer meg inn på at når man setter hardt mot hardt til adhd-barn, kan de gå helt i vranglås. Som alle barn, men "noe" sier deg at det ikke er helt som andre barn, likevel.

Som barn, han hadde omtrent nettopp reist seg og begynt å gå og klatre, var vi også i parken. Jeg snudde ryggen til et øyeblikk: "Hei, mamma!" - da hang han med en hånd i "utkikkstønna" på lekestativet ca. 2 meter opp i lufta...

Jeg ser også at adhd-barn ofte blir sagt å være motorisk klønete - vel, mitt var motsatt - den flinkeste til det meste - rulleskøyter, klatring på høye steder, balansering og annet...som andre unger har vett til å ikke gjøre, selvfølgelig, fordi de vet at selv om det er morsomt, kan de komme til å dø av det...

Han har også en underlig fantasi, sliter med å få med seg hvordan ting henger sammen. Kan fortelle og tro på de underligste forklaringer. En gang fikk barnevakten fatt i ham idet han var på vei ut vinduet i 3. etasje- ikkeno' problem det, mente han, 3 år gammel, for Batmann ville jo ta imot ham når han kom!

Og sist, men ikke minst, det er ikke alltid et tegn på fremmelighet når poden reiser seg og begynner å gå rundt i 9-10-måneders alder, kan det også være et signal om høy aktivitet...

Jeg har flere ganger anbefalt Christoffer Gillbergs bok "Et barn i hver klasse" - som beskriver adhd på en måte jeg forsto, men også mange andre gode bøker om emnet - se www.adhd-foreningen.no, bruk lenken litteratur som er til venstre.