Hvor lenge vente på at forholdet skal bli bedre?

[Gjest samlivskrise]

Hei!

Håper at noen av dere kloke hoder kan komme med noen innspill, og aller helst oppmuntrende ord.

Min samboer og jeg har et barn på 18 måneder. Det er etter vi fikk barn at forholdet vårt begynte å skrante. De siste tre månedene var det vært anspent og kjølig mellom oss.

I går hadde vi en alvorsprat. Det var vondt, men samtidig godt å endelig åpne seg skikkelig. Han gråt, noe han sjelden gjør. Jeg tolker det dithen at han fortsatt bryr seg, men jeg vet ærlig talt ikke lenger.

Vi hadde en krangel tidligere på dagen i går hvor han sa at hadde vi ikke hatt barn sammen hadde vi ikke vært sammen lenger. Noe jeg er helt enig i. Ingen av oss har hatt det bra den siste tiden, men når det er barn i bildet er vi begge skeptiske til å gi opp.

Han kom dessuten trekkende med gamle ting fra tidlig i forholdet, at jeg var sjalu pga en arbeidskollega (og eks-dame) av ham og at jeg maste unødvendig mye om det. Noe som stemmer. Han mente i går at det ødela mye av det han føler for meg. Dessuten klagde han over mange andre ting, at jeg ikke vasker nok i huset og denslags ting. Små ting som er blitt store, fordi han irriterer seg over alt jeg gjør og sier for tiden.

I stedet for å si hva som irriterer ham er han heller kald og sur for å "straffe meg", eller hva han nå gjør. Det gjør vondt.

Da vi fortsatt elsket hverandre (jeg vet ikke om vi gjør det lenger) var han helt fantastisk. Han viste hele verden at han elsket meg. At han nå er helt kald er altså vanskelig å forholde seg til.

De siste tre månedene har jeg ikke følt noe for ham. Jeg har tenkt på hvordan det vil bli om vi forlater hverandre. Etter samtalen i går, hvor jeg innså at jeg kan komme til å miste ham, merker jeg at jeg faktisk er redd for å miste ham.

Jeg er ikke sikker på om det er fordi jeg elsker ham fortsatt eller om det er fordi jeg er redd for å bli alenemor og ha et barn som ikke får vokse opp med mamma og pappa rundt seg hver dag. Han er en helt utrolig far. Forguder barnet vårt.

Er det noen sjans for at vi kan få tilbake de varme følelsene for hverandre hvis vi begge skjerper oss? Og hvor lenge skal jeg vente før jeg går?

Han sa at han ikke vil ha et barn til så lenge det er så dårlig mellom oss. Det vil jo ikke jeg heller, men jeg har uansett lyst til at barnet vårt skal ha søsken. Jeg er 33 år og begynner kanskje å bli litt stressa også.

Til helgen reiser barnet og jeg bort på besøk og blir borte i to uker. Kanskje det hjelper oss å sortere tanker og følelser.

Eller kanskje blir jeg bare deppa av å være alene.

Dette ble antagelig ganske rotete, men det var godt å skrive litt. Jeg blir så sliten av å tenke på dette. Jeg vil bare være GLAD.

Har noen av dere noen trøst til meg, så blir jeg glad...

[Sofies mamma]

Vi hadde det som dere da vi fikk barn. Barnet var 16 mnd da vi oppsøkte familievernkontoret for å redde forholdet. Etter 1 år i samtaler ble forholdet bedre. Og nå har vi hatt det veldig bra i 10-11 mnd. Har ikke annet råd enn å få profesjonell hjelp til å sortere, diskutere, finne løsninger, få råd, tips. Ting som gjør at man kommer på rett spor og at man etter hvert kan få følelser for hverandre igjen. Komme inn i en annen sirkel.

[Gjest samlivskrise]

Vi hadde det som dere da vi fikk barn. Barnet var 16 mnd da vi oppsøkte familievernkontoret for å redde forholdet. Etter 1 år i samtaler ble forholdet bedre. Og nå har vi hatt det veldig bra i 10-11 mnd. Har ikke annet råd enn å få profesjonell hjelp til å sortere, diskutere, finne løsninger, få råd, tips. Ting som gjør at man kommer på rett spor og at man etter hvert kan få følelser for hverandre igjen. Komme inn i en annen sirkel.

Takk for svar. Var dere også i tvil om at dere elsket hverandre? Godt å høre at det løste seg. Vet du hva som gjorde at dere fikk problemer?

Jeg vet ikke om det er fordi vi fikk barn at problemene kom. Men jeg vet at jeg nok har forandret meg mye i forbindelse med svangerskap og småbarnstid med ekstrem søvnmangel. Jeg innrømmer at jeg har vært mye sur og tverr og negativ. Jeg føler nå at jeg må bevise at jeg kan bli "normal" igjen for at det skal funke mellom oss. Jeg er vilig til å kjempe, men jeg vet ikke om det nytter.

Var følelsene deres døde? Slik føles det for oss nå og jeg aner ikke hvordan eller OM de kan vekkes til live igjen. Kanskje er det for mye som er ødelagt.

[Gjest collett]

Du spør om det er håp for at forholdet kan bedre seg og det er det absolutt. Jeg har vært i samme situasjon som deg og kjenner igjen mye av problematikken. Har opplevd at følelser jeg trodde var borte for godt dukket opp igjen, sakte, men sikkert.

Det du bør prøve å ta utgangspunkt i er hva som utløste alle disse problemene. Klarer du å finne ut av det? Når begynte forholdet å skrante?

Nå må dere ta tiden til hjelp og ikke ta raske avgjørelser. Jeg ville konsentrert meg om å reparere forholdet, men vær forberedt på at det kan ta tid. Slike ting ordner seg ikke over natten.

[Gjest collett]

Takk for svar. Var dere også i tvil om at dere elsket hverandre? Godt å høre at det løste seg. Vet du hva som gjorde at dere fikk problemer?

Jeg vet ikke om det er fordi vi fikk barn at problemene kom. Men jeg vet at jeg nok har forandret meg mye i forbindelse med svangerskap og småbarnstid med ekstrem søvnmangel. Jeg innrømmer at jeg har vært mye sur og tverr og negativ. Jeg føler nå at jeg må bevise at jeg kan bli "normal" igjen for at det skal funke mellom oss. Jeg er vilig til å kjempe, men jeg vet ikke om det nytter.

Var følelsene deres døde? Slik føles det for oss nå og jeg aner ikke hvordan eller OM de kan vekkes til live igjen. Kanskje er det for mye som er ødelagt.

Det er en veldig vanlig problematikk at nybakte foreldre sliter med forholdet sitt. Mange kvinner endre seg mye, men dette er midlertidig for de fleste. Amming og søvnmangel gjør ofte at livet blir helt annerledes og man har ikke energi til å ta vare på partneren. Mange får også problemer med seksuallivet en periode. Dette kan være tøft for menn å akseptere.

Sørg for at dere får tid og anledning til å gjøre andre ting sammen enn "bare" å være foreldre. Skaff barnevakt, gå på kino, restaurant, fest. Mange glemmer helt å leve et voksenliv etter at de får barn. Plutselig blir man sittende hjemme hver kveld og all spenning og spontanitet blir borte.

Kan det ligge noe her?

[cec5]

Jeg blir irritert på dine vegne. Hvordan i fan kan han klage på at du vasker for lite? Du er da ikke hushjelpen hans? Ærlig talt. Pælm vaskebøtta i ansiktet på han og få han til å vaske selv.

Jeg regner med at du er hjemme enda med ungen? Men uansett betyr det ikke at alt husarbeid faller på deg. Han prøver ikke å bedre forholdet akkurat når han kommer med sånt surt oppgulp. Du klarer ikke å få bedret forholdet alene vet du. Kanskje en time på familievernkontoret kunne vært lurt?

Det er helt vanlig at humøret daler når man lider av søvnmangel. Men jeg regner med han tok sin del av babystell om nettene?;-)

[jubalong70]

Dere har ikke mulighet til å ta en helg sammen bare dere to? Den helgen skal dere bruke til å snakke samme. Se om dere har noen felles tanker og mål for forholdet.

Dere kan begge tenke gjennom hva dere gjør for å få forholdet til å bli bedre (eller verre). Er det noe dere kan endre på?

Sett ord på hva dere trenger. Hva må han gjøre for at du får gode følelser for ham igjen? Hva må du gjøre for at han skal få det for deg?

Hvorfor har forholdet surnet til? Har dere vært for opptatte av barnet, og for lite opptatte av hverandre?

Dere kan også forsøke familievernkontoret. Der vil det være en nøytral tredjepart som kan hjelpe dere å sette følelsene i system.

JEg synes man skal jobbe ganske hardt før man går så lenge det er barn med i bildet og det ikke foregår mishandling.

[Sofies mamma]

Takk for svar. Var dere også i tvil om at dere elsket hverandre? Godt å høre at det løste seg. Vet du hva som gjorde at dere fikk problemer?

Jeg vet ikke om det er fordi vi fikk barn at problemene kom. Men jeg vet at jeg nok har forandret meg mye i forbindelse med svangerskap og småbarnstid med ekstrem søvnmangel. Jeg innrømmer at jeg har vært mye sur og tverr og negativ. Jeg føler nå at jeg må bevise at jeg kan bli "normal" igjen for at det skal funke mellom oss. Jeg er vilig til å kjempe, men jeg vet ikke om det nytter.

Var følelsene deres døde? Slik føles det for oss nå og jeg aner ikke hvordan eller OM de kan vekkes til live igjen. Kanskje er det for mye som er ødelagt.

Vi var begge ganske sikre på at vi ikke elsket hverandre.

Problemene startet i svangerskapet, men hva skjedde og ble galt er jeg ikke helt sikker på. Vi var fortsatt mye sammen, men kranglet mye og synes ikke noe om den andre lenger. Vi hadde vel mye fokus på barnet og det var lite hygge igjen i selve forholdet. Vanskelig å forklare. Lite sex. Lite god kommunikasjon.

Begge var mye sure, tverre og nebbete. Uten at vi ville det. Vi kom oss liksom ikke ut av det heller.

Følelsene for hevrandre var døde. Vi hadde ikke tro på det selv at vi skulle få noe til å fungere.

Men vi tenkte begge at hvis dette ryker så er det ikke sannsynlig at noen av oss skal ha et livsvarig forhold til en annen heller og et livsvarig forhold ønsket begge seg. Dermed så ble det verdt å jobbe for selv om det også var kjedelig og tiltak å labbe til familievernkontoret stadig vekk. Men gjennom parsamtaler og indivuelle samtaler der så ble mye bearbeidet, nye tanker kom til, fokuset flyttet. Vi kom omsider inn i et annet spor som vi ikke falt av igjen. Dette tok som du skjønner ganske lang tid. Men det var verdt det.

[delphina1365380402]

Det hjelper antakelig ikke å reise bort; problemet løser seg ikke av seg selv. Dere bør ha hjelp gjennom rådgiving - et samlivskurs; om det ikke er for sent. Det finnes mange private tilbud nå; Dagbladet Magasinet hadde nylig en "test" av flere av kursene.

Dere må regne med å yte noe begge to i forhold til å få ekteskapet på beina igjen!

[Gjest samlivskrise]

Dere har ikke mulighet til å ta en helg sammen bare dere to? Den helgen skal dere bruke til å snakke samme. Se om dere har noen felles tanker og mål for forholdet.

Dere kan begge tenke gjennom hva dere gjør for å få forholdet til å bli bedre (eller verre). Er det noe dere kan endre på?

Sett ord på hva dere trenger. Hva må han gjøre for at du får gode følelser for ham igjen? Hva må du gjøre for at han skal få det for deg?

Hvorfor har forholdet surnet til? Har dere vært for opptatte av barnet, og for lite opptatte av hverandre?

Dere kan også forsøke familievernkontoret. Der vil det være en nøytral tredjepart som kan hjelpe dere å sette følelsene i system.

JEg synes man skal jobbe ganske hardt før man går så lenge det er barn med i bildet og det ikke foregår mishandling.

Takk for svar, jubalong. Jeg håper det vil ordne seg for jeg kan ærlig talt ikke forestille meg livet uten ham. Men må jeg, så må jeg.

Vi bor langt fra familie og har sjelden/aldri barnevakt. Vi har ikke gjort noe som helst sammen bare vi to siden vi ble foreldre. Ikke engang vært ute og spist. Så det er helt klart at forholdet vårt ikke har vært prioritert i det hele tatt.

Jeg er enig i at man ikke skal gi opp. Samtidig spør jeg meg hvor lenge ting skal være dårlig mellom oss før en av oss sier stopp. Er det snakk om år, liksom?! Livet er hardt.

Det skal sies at stemningen mellom oss har vært litt lettere og varmere siden samtalen vi hadde på søndag. I dag tidlig klemte han meg ekstra hardt før han gikk på jobb. Men dette er kanskje å klamre seg til halmstrå.

[Gjest samlivskrise]

Det er en veldig vanlig problematikk at nybakte foreldre sliter med forholdet sitt. Mange kvinner endre seg mye, men dette er midlertidig for de fleste. Amming og søvnmangel gjør ofte at livet blir helt annerledes og man har ikke energi til å ta vare på partneren. Mange får også problemer med seksuallivet en periode. Dette kan være tøft for menn å akseptere.

Sørg for at dere får tid og anledning til å gjøre andre ting sammen enn "bare" å være foreldre. Skaff barnevakt, gå på kino, restaurant, fest. Mange glemmer helt å leve et voksenliv etter at de får barn. Plutselig blir man sittende hjemme hver kveld og all spenning og spontanitet blir borte.

Kan det ligge noe her?

Du har rett i det. Vi gjør ingenting sammen som par, mest pga at vi bor langt fra familie og slekt og har problemer med barnevakt.

Ingen av oss har nok hatt lyst til å gjøre ting sammen med den andre heller,- det hele er en veldig ond sirkel.

Håper vi kan komme ut av den.

[Gjest FLytt]

Du har rett i det. Vi gjør ingenting sammen som par, mest pga at vi bor langt fra familie og slekt og har problemer med barnevakt.

Ingen av oss har nok hatt lyst til å gjøre ting sammen med den andre heller,- det hele er en veldig ond sirkel.

Håper vi kan komme ut av den.

Jeg hadde ikke holdt ut om jeg ikke hadde hatt foreldre og slekt som passet barna. De passer barna våre hver 3. helg. Dere trenger avlastning, kan dere flytte tilbake i nærheten av deres foreldre?

[Gjest samlivskrise]

Jeg hadde ikke holdt ut om jeg ikke hadde hatt foreldre og slekt som passet barna. De passer barna våre hver 3. helg. Dere trenger avlastning, kan dere flytte tilbake i nærheten av deres foreldre?

Nei, det er nesten umulig pga jobbsituasjonen. Og jeg vil ikke at tilfeldige ungjenter i nabolaget skal passe barnet mitt. Hun er bare et og et halvt år. Jeg er kanskje for bestemt på det området. Jeg vil kun overlate henne til mennesker jeg virkelig kjenner og stoler på.. Så da blir vi heller hjemme. Huff.

[Gjest sjøstjerna]

"Hvor lenge vente på at forholdet skal bli bedre?" er tittel på innlegget ditt. Hvor lenge VENTE på at forholdet skal bli bedre?

Glem ventinga. det her koster innsats- fra begge parter.

[Gjest samlivskrise]

"Hvor lenge vente på at forholdet skal bli bedre?" er tittel på innlegget ditt. Hvor lenge VENTE på at forholdet skal bli bedre?

Glem ventinga. det her koster innsats- fra begge parter.

Jeg er klar over det, og jeg burde ikke ha brukt ordet "vente". Men hvor lenge skal man jobbe for en forbedring hvis resultatene uteblir?

Det er så vanskelig!! Jeg er lei av å være ulykkelig.

[calendula]

Kontakt familiekontontoret i ditt distrikt og be om en time.

Det er gratis.

Vi gikk til familieterapi i et halvt år og det reddet forholdet vårt, uten hadde vi ikke vært sammen idag - det vet jeg.

Et forhold som skranter trenger beintøff arbeid av begge parter hvis man vil redde det. Begge må ville det og begge må akseptere at de kan bli nødt til å se på & endre sin egen væremåte for å kunne få en framtid sammen.

Det er bare deg selv du kan endre, ikke den andre parten.

Ring snarest, det kan være litt ventetid!

Lykke til med forholdet

[jubalong70]

Takk for svar, jubalong. Jeg håper det vil ordne seg for jeg kan ærlig talt ikke forestille meg livet uten ham. Men må jeg, så må jeg.

Vi bor langt fra familie og har sjelden/aldri barnevakt. Vi har ikke gjort noe som helst sammen bare vi to siden vi ble foreldre. Ikke engang vært ute og spist. Så det er helt klart at forholdet vårt ikke har vært prioritert i det hele tatt.

Jeg er enig i at man ikke skal gi opp. Samtidig spør jeg meg hvor lenge ting skal være dårlig mellom oss før en av oss sier stopp. Er det snakk om år, liksom?! Livet er hardt.

Det skal sies at stemningen mellom oss har vært litt lettere og varmere siden samtalen vi hadde på søndag. I dag tidlig klemte han meg ekstra hardt før han gikk på jobb. Men dette er kanskje å klamre seg til halmstrå.

Min erfaring er at det hjelper å snakke sammen, gjøre ting sammen - finne noen felles plattformer som ikke handler om barn.

Er det ingen du kjenner som kunne passe barnet en kveld? Dere kunne gått en tur sammen og snakket litt.

Hvor lenge man skal vente - jeg vet ikke.

Jeg har innimellom en sterk følelse av at jeg hadde hatt det bedre uten mannen min. Men det går jo over. Vi har vært sammen i 11,5 år nå og gift i 6,5. Som du klarer jeg ikke helt å se for meg livet uten ham. Og er nå egentlig gresset så mye grønnere på den andre siden?

[Gjest samlivskrise]

Min erfaring er at det hjelper å snakke sammen, gjøre ting sammen - finne noen felles plattformer som ikke handler om barn.

Er det ingen du kjenner som kunne passe barnet en kveld? Dere kunne gått en tur sammen og snakket litt.

Hvor lenge man skal vente - jeg vet ikke.

Jeg har innimellom en sterk følelse av at jeg hadde hatt det bedre uten mannen min. Men det går jo over. Vi har vært sammen i 11,5 år nå og gift i 6,5. Som du klarer jeg ikke helt å se for meg livet uten ham. Og er nå egentlig gresset så mye grønnere på den andre siden?

Nei, jeg tror ikke det berømte gresset er grønnere noe annet sted. Jeg tror at før eller siden vil man støte på problemer uansett. Selvfølgelig er det lettere å takke for seg dersom det ikke er barn med i bildet.

Jeg har heldigvis selvinnsikt nok til å forstå at det er jeg som må forandre min væremåte mest. Jeg har ofte vært urimelig og tverr. Og jeg kan ikke utelukkende skylde på søvnmangel. På den annen side må han bli flinkere til å fortelle om hva som plager ham, og ikke komme drassende med noe som skjedde for tre år siden.

Jeg er litt redd for å ende opp som alenemor. Jeg ville føle det som om vi sviktet barnet. Samtidig ser jeg for meg evige økonomiske problemer. Men jeg vet jo at jeg antagelig ville overleve.

Ja, ja... det skal ikke være lett.

[jubalong70]

Nei, jeg tror ikke det berømte gresset er grønnere noe annet sted. Jeg tror at før eller siden vil man støte på problemer uansett. Selvfølgelig er det lettere å takke for seg dersom det ikke er barn med i bildet.

Jeg har heldigvis selvinnsikt nok til å forstå at det er jeg som må forandre min væremåte mest. Jeg har ofte vært urimelig og tverr. Og jeg kan ikke utelukkende skylde på søvnmangel. På den annen side må han bli flinkere til å fortelle om hva som plager ham, og ikke komme drassende med noe som skjedde for tre år siden.

Jeg er litt redd for å ende opp som alenemor. Jeg ville føle det som om vi sviktet barnet. Samtidig ser jeg for meg evige økonomiske problemer. Men jeg vet jo at jeg antagelig ville overleve.

Ja, ja... det skal ikke være lett.

Sukk, nei det skal ikke være lett. Og når man tenker på det - det er jo ikke rart det er vanskelig heller. Her flytter man sammen to fullstendig forskjellige individer og forventer (egentlig) at disse to skal ha det fint sammen hele tiden. Egentlig helt utrolig!

Jeg tror nok cluet er å få snakket sammen. At dere får sagt i fra om hva dere savner og hvordan dere skal løse de problemene som har oppstått.

Det positive er jo at dere begge er klar over at det er et problem, og at begge tydeligvis ønsker å fortsette i forholdet (hvis det bedrer seg).

[Colombiamamma]

Nei, det er nesten umulig pga jobbsituasjonen. Og jeg vil ikke at tilfeldige ungjenter i nabolaget skal passe barnet mitt. Hun er bare et og et halvt år. Jeg er kanskje for bestemt på det området. Jeg vil kun overlate henne til mennesker jeg virkelig kjenner og stoler på.. Så da blir vi heller hjemme. Huff.

Høres håpløst ut. Men har dere ikke noen venner som kan stille opp for dere?

Hva med å allierer seg med noen venner slik at dere kan ha en helg fri en gang i blandt og ev. ta deres barn i en annen helg. Det er ikke altid det er dobbelt opp å ha et barn ekstra en helg. Av og til kan faktisk det være lettere når barnet begynner å bli så stort.

Håper dere finner ut av det!

Om dere begge står på er det mye som kan bli bedre.