Nekter å gå på skolen.

[Gjest sjøstjerna]

Har erfaring med at mange foreldre som sliter med barna er veldig usikre og inkonsekvente i forhold til straff/belønning og får ærlig talt inntrykk av at det er tilfelle her. Jfr. f.eks at gutten har mobiltelefon i så ung alder på den ene side, mens han på den annen side blir låst ute på trappa fordi han gråter og ikke å vil gå på skolen.

I stedet for at foreldrene holder en avbalansert passe "streng" linje hele tiden blir mange barn i det lengste forsøkt bestukket til ting skjærer seg og foreldrene går til motsatt ytterlighet. Jeg pleier kalle det jo-jo-oppdragelse.

Mye rett i det du skriver.

Men jeg har ikke dette inntrykket av trådstarter. Til det er det gitt for få opplysninger. Mitt inntrykk er en fortvilet foreldre- som vil ha gode grenser for sitt barn. Men som har strevd en del- og hvor en forklaring _kan_ være ADHD- som barnet er til utredning for.

Ser heller ikke sammenhengen mellom det å bli stengt ute- og det å eie en mobiltelefon.

Når det gjelder mobiltelefon, så har selv mitt yngste barn på 9 år en slik...

[Gjest neofix]

Har erfaring med at mange foreldre som sliter med barna er veldig usikre og inkonsekvente i forhold til straff/belønning og får ærlig talt inntrykk av at det er tilfelle her. Jfr. f.eks at gutten har mobiltelefon i så ung alder på den ene side, mens han på den annen side blir låst ute på trappa fordi han gråter og ikke å vil gå på skolen.

I stedet for at foreldrene holder en avbalansert passe "streng" linje hele tiden blir mange barn i det lengste forsøkt bestukket til ting skjærer seg og foreldrene går til motsatt ytterlighet. Jeg pleier kalle det jo-jo-oppdragelse.

Det syns jeg var et merkelig svar. Er mobiltelefon noe man må "gjøre seg fortjent" til? Nå er det veldig vanlig at barn har mobiltelefoner. Helt ned til 6-7-8 års alder. Er det da manglende grensesetting og usikre foreldre bare fordi man har valgt å la også sitt barn ha mobiltelefon?

[Gjest Fortvilet nå]

Høres slitsomt ut.

Jo, det er viktig det du skriver om å ta makta som foreldre tilbake. Skjønner bruk av virkemidler- i dette tilfelle forsøkte du stenge døra.

Bra han blir utredet, og at dere kan få hjelp. Det du beskriver er jo enormt slitsomt for alle parter. Slitsomt for barnet- som tror det kan bestemme- og som "romstrerer" for å se hvor grensene er. Og slitsomt for dere- som forsøker ivareta han som barn- og som forsøker holde grenser. Det kan gå på selvtilliten som foreldre løs!

Tror heller ikke det hjelper på selvtilliten å få meldinger av typen "skjerp deg" etc som du har fått her....

Ikke gi opp. Det er kjempefint at han er til utredning. "De" kan kanskje gi noen konkrete råd om hvordan å ta foreldrekontrollen tilbake? Du virker oppegående, og bevisst over situasjonen. Det går nok bra skal du se.

Ja jeg er meget bevisst situasjonen, tar imot all hjelp jeg kan få.

Jeg og min mann prøver hele tiden å støtte opp om hverandre, men det blir jo selvfølgelig episoder der vi klandrer hverandre for det som skjer.

Heldigvis har vi bestandig kunnet snakke sammen om hvordan vi har det og prøver hele tiden å finne løsninger sammen.

Noen ganger funker en løsning og vi ser lys i den mørke tunnelen, for så at alt snues på hodet og løsningen ikke funker lengre.

Vi får god hjelp av BUP og har også kontaktet barnevernet for å få hjelp derfra. Denne hjelpen går ut på at en person er tilgjengelig for oss omtrent 24 timer i døgnet. Det er slik hjelp vi trenger, for å få svar på hva vi gjør når vi er modt oppe i en vanskelig situasjon, noen å ringe for å spørre, "hva gjør vi nå, er det vi/jeg har gjort hittil riktig, er det andre måter vi kan bedre gjøre det på?"

Problemet er jo at alt sånn tar tid. Det tar tid å få utredning og det tar tid å få timer til BUP/barnevern.

Og da blir man veldig fortvilet:(

[Lillemus]

Det syns jeg var et merkelig svar. Er mobiltelefon noe man må "gjøre seg fortjent" til? Nå er det veldig vanlig at barn har mobiltelefoner. Helt ned til 6-7-8 års alder. Er det da manglende grensesetting og usikre foreldre bare fordi man har valgt å la også sitt barn ha mobiltelefon?

Jo. Når det er snakk om 6-åringer med mobiltelefon er det i mange tilfeller mangel på grensesetting. Hva i huleste skal en 6-åring med mobil?!

[Gjest Fortvilet nå]

Har erfaring med at mange foreldre som sliter med barna er veldig usikre og inkonsekvente i forhold til straff/belønning og får ærlig talt inntrykk av at det er tilfelle her. Jfr. f.eks at gutten har mobiltelefon i så ung alder på den ene side, mens han på den annen side blir låst ute på trappa fordi han gråter og ikke å vil gå på skolen.

I stedet for at foreldrene holder en avbalansert passe "streng" linje hele tiden blir mange barn i det lengste forsøkt bestukket til ting skjærer seg og foreldrene går til motsatt ytterlighet. Jeg pleier kalle det jo-jo-oppdragelse.

Tviler sterkt på at guttungen vår er slik pga. ting han får.

Han har faktisk ikke fått så mye gjennom årene, pga dårlig økonomi.

Mobiltelefonen ble kjøpt for at han skal kunne kontakte oss når vi er på jobb og han er alene hjemme.

[Gjest Fortvilet nå]

Jo. Når det er snakk om 6-åringer med mobiltelefon er det i mange tilfeller mangel på grensesetting. Hva i huleste skal en 6-åring med mobil?!

Han er 11 år!

[Gjest neofix]

Jo. Når det er snakk om 6-åringer med mobiltelefon er det i mange tilfeller mangel på grensesetting. Hva i huleste skal en 6-åring med mobil?!

Det er ikke det som er spørsmålet. Spørsmålet er om det gjør noe at de får mobiltelefon. Eller ta andre eksempler, hva med gameboy, trenger de egentlig det? Eller datamaskin, dataspill, playstation, batman-pennal, sparkesykkel og rollerblades - trenger de egentlig det? Vi hadde ikke det da vi vokste opp, og det ble da folk av oss også...

I dag har de fleste barn mobiltelefon, i allefall fra 8-9 års alderen. Sånn er det bare! Da å hevde at foreldrene viser manglende grenesetting og usikkerhet fordi en 11-åring har mobil, det er i beste fall gammeldags og sneversynt.

Når det gjelder 6-åringer så er det mer og mer vanlig at de har mobiltelefon. Det er ikke sånn at "alle" har det ennå i den alderen, men det kommer, det er jeg overbevist om. MAnge foreldre syns det er greit at de kan ringe ungene og be dem om å komme hjem, eller bare vite at ungene lettvint kan ta kontakt hvis de er et sted og vil hjem. Så DERFOR "trenger" også 6-åringer mobiltelefon. Selv om vi altså ikke hadde det da vi var små, og vi helst lekte med kongler og pinner og klatret i høye trær. Verden går videre...

[Gjest sjøstjerna]

Ja jeg er meget bevisst situasjonen, tar imot all hjelp jeg kan få.

Jeg og min mann prøver hele tiden å støtte opp om hverandre, men det blir jo selvfølgelig episoder der vi klandrer hverandre for det som skjer.

Heldigvis har vi bestandig kunnet snakke sammen om hvordan vi har det og prøver hele tiden å finne løsninger sammen.

Noen ganger funker en løsning og vi ser lys i den mørke tunnelen, for så at alt snues på hodet og løsningen ikke funker lengre.

Vi får god hjelp av BUP og har også kontaktet barnevernet for å få hjelp derfra. Denne hjelpen går ut på at en person er tilgjengelig for oss omtrent 24 timer i døgnet. Det er slik hjelp vi trenger, for å få svar på hva vi gjør når vi er modt oppe i en vanskelig situasjon, noen å ringe for å spørre, "hva gjør vi nå, er det vi/jeg har gjort hittil riktig, er det andre måter vi kan bedre gjøre det på?"

Problemet er jo at alt sånn tar tid. Det tar tid å få utredning og det tar tid å få timer til BUP/barnevern.

Og da blir man veldig fortvilet:(

Det vitner om mot og vilje for sitt barns beste- det å aktivt selv søke hjelp. All honnør til dere for det!

Synd det tar tid.

I mellomtiden kan dere kanskje sette små mål? Først blir du og din mann enig om prioriteringsrekkefølge. Hva å ta tak i først. Feks 1) legging 2) skole 3) lekselesing osv. Første utfordring: legging.

Gutten er 11 år, og skjønner en god del. Det beste er om han er med på en avtale. Dvs dere snakker med han- og avtaler at dersom leggingen fungerer greit i 2 uker, så kan dere ta feks en kinotur ilag. Dere må da sette klare kriterier hva det vil si at "leggingen fungerer".

Hver kveld roser dere han for å ha vært så fornuftig å gjort en avtale om å ha ordnede forhold til legging. Dvs positiv forsterkning. Dere forsterker positivt det brae han gjør. Eller som dere tenker han skal gjøre. Det blir viktigere for han å tilfredstille de positive snille foreldrene sine....

Bare som eksempel. Ikke så lett å forklare via nettet.

Barneoppdragelse er jommen ikke lett. Og det er det eneste vi ikke blir opplært i. Vi går skole for å mestre jobb, vi tar kjøreskole for å lære bruke bil, vi går valpeskole for hunden. Vi får barn- og står der alene- uten tilbud...

Rart? Jo. For et par generasjoner siden bodde familiene "inn i vherandre", og man fikk hjelp og råd mht barn av alle hele veien. Nå er vi så "vellykket" alle sammen- og står alene. Får barn- uten "bruksanvisning".

:-)

Lykke til.

[Gjest Fortvilet nå]

Det vitner om mot og vilje for sitt barns beste- det å aktivt selv søke hjelp. All honnør til dere for det!

Synd det tar tid.

I mellomtiden kan dere kanskje sette små mål? Først blir du og din mann enig om prioriteringsrekkefølge. Hva å ta tak i først. Feks 1) legging 2) skole 3) lekselesing osv. Første utfordring: legging.

Gutten er 11 år, og skjønner en god del. Det beste er om han er med på en avtale. Dvs dere snakker med han- og avtaler at dersom leggingen fungerer greit i 2 uker, så kan dere ta feks en kinotur ilag. Dere må da sette klare kriterier hva det vil si at "leggingen fungerer".

Hver kveld roser dere han for å ha vært så fornuftig å gjort en avtale om å ha ordnede forhold til legging. Dvs positiv forsterkning. Dere forsterker positivt det brae han gjør. Eller som dere tenker han skal gjøre. Det blir viktigere for han å tilfredstille de positive snille foreldrene sine....

Bare som eksempel. Ikke så lett å forklare via nettet.

Barneoppdragelse er jommen ikke lett. Og det er det eneste vi ikke blir opplært i. Vi går skole for å mestre jobb, vi tar kjøreskole for å lære bruke bil, vi går valpeskole for hunden. Vi får barn- og står der alene- uten tilbud...

Rart? Jo. For et par generasjoner siden bodde familiene "inn i vherandre", og man fikk hjelp og råd mht barn av alle hele veien. Nå er vi så "vellykket" alle sammen- og står alene. Får barn- uten "bruksanvisning".

:-)

Lykke til.

Tusen takk for at du tar deg tid til å hjelpe:)

Skal prøve ut dette.

[Lillemus]

Han er 11 år!

Jeg mente ikke din gutt her da, det var et svar til Neofix på hennes innlegg.

Jeg har ikke hengt meg opp i at en 11-åring har mobil, det synes jeg er greit. )

[cec5]

Det er ikke det som er spørsmålet. Spørsmålet er om det gjør noe at de får mobiltelefon. Eller ta andre eksempler, hva med gameboy, trenger de egentlig det? Eller datamaskin, dataspill, playstation, batman-pennal, sparkesykkel og rollerblades - trenger de egentlig det? Vi hadde ikke det da vi vokste opp, og det ble da folk av oss også...

I dag har de fleste barn mobiltelefon, i allefall fra 8-9 års alderen. Sånn er det bare! Da å hevde at foreldrene viser manglende grenesetting og usikkerhet fordi en 11-åring har mobil, det er i beste fall gammeldags og sneversynt.

Når det gjelder 6-åringer så er det mer og mer vanlig at de har mobiltelefon. Det er ikke sånn at "alle" har det ennå i den alderen, men det kommer, det er jeg overbevist om. MAnge foreldre syns det er greit at de kan ringe ungene og be dem om å komme hjem, eller bare vite at ungene lettvint kan ta kontakt hvis de er et sted og vil hjem. Så DERFOR "trenger" også 6-åringer mobiltelefon. Selv om vi altså ikke hadde det da vi var små, og vi helst lekte med kongler og pinner og klatret i høye trær. Verden går videre...

Det er da forskjell på Batman penal og mobiltlf!!

Er det virkelig vanlig at 6 åringer har mobiltlf? Det tror jeg ikke. Eldstesønnen min er 9 år. Han er enda altfor liten til å få mobiltlf. Heldigvis er faren enig i det.

[Gjest sjøstjerna]

Det er da forskjell på Batman penal og mobiltlf!!

Er det virkelig vanlig at 6 åringer har mobiltlf? Det tror jeg ikke. Eldstesønnen min er 9 år. Han er enda altfor liten til å få mobiltlf. Heldigvis er faren enig i det.

Eldste var 12 før h*n fikk mobil. Neste 10 og yngste 8...

:-)

Og du- hos oss er det nødvendig. Ingen har SFO eller annen form for tilsyn. Alle mine tlf numre er lagret på deres mobiler, og de ringer meg ved behov.

(ja, yngste sluttet på SFO som 8 åring!)

[Katt-ja]

Eldste var 12 før h*n fikk mobil. Neste 10 og yngste 8...

:-)

Og du- hos oss er det nødvendig. Ingen har SFO eller annen form for tilsyn. Alle mine tlf numre er lagret på deres mobiler, og de ringer meg ved behov.

(ja, yngste sluttet på SFO som 8 åring!)

Enig med deg - det blir vanligere og vanligere at alle har mobiltelefon,- derfor blir det jo vanligere at yngre barn også får det. Samme hos oss,- eldste fikk ved 12-års alder,- yngste da h*n var 9. Hadde vi hatt en enda yngre unge nå, hadde nok h*n fått også.

[Gjest sandex]

LÅST DØRA? - si meg en ting?! Kunne det falle deg inn at gutten har en GRUNN til å ikke ville gå på skolen. Du burde heller ta en lang og god prat med han, og finne ut hva det er! Skam deg!

[Gjest Fortvilet nå]

LÅST DØRA? - si meg en ting?! Kunne det falle deg inn at gutten har en GRUNN til å ikke ville gå på skolen. Du burde heller ta en lang og god prat med han, og finne ut hva det er! Skam deg!

Si meg, kunne det falle deg inn å lese hele tråden før du svarer??

[Gjest sandex]

Si meg, kunne det falle deg inn å lese hele tråden før du svarer??

Leste innlegget jeg - og kunne ikke FALLE meg inn å måtte lese alle under-innlegg før jeg svarer Da må jeg jo bruke hele dagen. Svarte på innlegget - og det står jeg for!

[chanti]

Det vitner om mot og vilje for sitt barns beste- det å aktivt selv søke hjelp. All honnør til dere for det!

Synd det tar tid.

I mellomtiden kan dere kanskje sette små mål? Først blir du og din mann enig om prioriteringsrekkefølge. Hva å ta tak i først. Feks 1) legging 2) skole 3) lekselesing osv. Første utfordring: legging.

Gutten er 11 år, og skjønner en god del. Det beste er om han er med på en avtale. Dvs dere snakker med han- og avtaler at dersom leggingen fungerer greit i 2 uker, så kan dere ta feks en kinotur ilag. Dere må da sette klare kriterier hva det vil si at "leggingen fungerer".

Hver kveld roser dere han for å ha vært så fornuftig å gjort en avtale om å ha ordnede forhold til legging. Dvs positiv forsterkning. Dere forsterker positivt det brae han gjør. Eller som dere tenker han skal gjøre. Det blir viktigere for han å tilfredstille de positive snille foreldrene sine....

Bare som eksempel. Ikke så lett å forklare via nettet.

Barneoppdragelse er jommen ikke lett. Og det er det eneste vi ikke blir opplært i. Vi går skole for å mestre jobb, vi tar kjøreskole for å lære bruke bil, vi går valpeskole for hunden. Vi får barn- og står der alene- uten tilbud...

Rart? Jo. For et par generasjoner siden bodde familiene "inn i vherandre", og man fikk hjelp og råd mht barn av alle hele veien. Nå er vi så "vellykket" alle sammen- og står alene. Får barn- uten "bruksanvisning".

:-)

Lykke til.

Gjerne kjør ett slikt opplegg i samarbeid med skolen , det gir ungen en helhet . Vi har selv vært i lignende situasjon.