Anbefale Colombia, eller?

[fresh air]

En av mine beste venninner fortalte nylig om noen bekjente som er i startgropa for adopsjon. De har flere mislykkede prøverørsforsøk bak seg og er VELDIG klare til å bli foreldre! I følge venninna mi vurderte de Colombia - uten at hun visste hvorfor.

Fordi jeg har lest om flere frustrerte Colombia-søkere her inne på DOL, ba jeg henne fortelle paret at ventetida på Colombia er lang og uforutsigbar. Jeg fortalte også om noen som hadde valgt å adoptere barn nummer 2 fra et annet land. Jeg sa selvsagt ikke at de ikke burde velge Colombia! Men jeg ba venninna mi si til paret at de burde forhøre seg om ventetider og "adopsjonssystemet" i ulike land, slik at de vet hva de går til. Og jeg sa at jeg trodde adopsjonsdrømmen kunne realiseres raskere hvis de valgte et annet land.

Har jeg ordene mine i behold, eller bør jeg ringe opp igjen og si noe annet? Vil dere som er Colombia-søkere anbefale dette landet til folk som allerede har ventet altfor lenge? (Med mindre de har en helt spesiell grunn til å ønske akkurat dette landet).

Hilsen en som kanskje blandet meg opp i noe jeg ikke har noe med - men som vet hvor kjedelig det er å vente!!!!

[Mamta]

Nå har jeg ikke adoptert fra Colombia og kan sånn sett ikke anbefale verken det ene eller det andre. Men jeg syns på generelt grunnlag det blir feil å anbefale giverland _kun_ med utgangspunkt i forventet ventetid osv. Dette er uansett en uforutsigbar faktor, og for de aller fleste land kan dette endre seg bare i løpet av et søkerpars prosess.

Det viktigste for søkerne bør være å lytte til adopsjonsforeningens anbefalinger, de sitter inne med den beste kunnskapen på dette området. Dernest sin egen magefølelse, det å kunne vite med seg selv at det landet vi adopterer fra er et land jeg vil bli glad i, har i hvertfall for meg/ oss vært av stor betydning.

Hilsener fra ei som valgte India tre ganger, uten tanke på varierende ventetider...og fikk drømmen om gudegavene realisert da tiden var inne...

[fresh air]

Nå har jeg ikke adoptert fra Colombia og kan sånn sett ikke anbefale verken det ene eller det andre. Men jeg syns på generelt grunnlag det blir feil å anbefale giverland _kun_ med utgangspunkt i forventet ventetid osv. Dette er uansett en uforutsigbar faktor, og for de aller fleste land kan dette endre seg bare i løpet av et søkerpars prosess.

Det viktigste for søkerne bør være å lytte til adopsjonsforeningens anbefalinger, de sitter inne med den beste kunnskapen på dette området. Dernest sin egen magefølelse, det å kunne vite med seg selv at det landet vi adopterer fra er et land jeg vil bli glad i, har i hvertfall for meg/ oss vært av stor betydning.

Hilsener fra ei som valgte India tre ganger, uten tanke på varierende ventetider...og fikk drømmen om gudegavene realisert da tiden var inne...

Ja, jeg er helt enig med deg i at det er viktig å velge et land man "føler godhet for" og ønsker å ha et forhold til. Og det var nettopp derfor jeg fikk litt "uggen" følelse i magen etter å ha snakket med venninna mi.

Men - det er vel også et faktum at man blir glad i og opptatt av det landet man velger - og etterpå virker det rart at man i det hele tatt tenkte på noe annet???

Nei, jeg vet ikke. Syntes bare selv at det var så utrolig lenge å vente på førstemann - og vi ventet bare 1,5 år... Vi var liksom klare til å bli foreldre lenge før vi begynte på adopsjonsprosessen!!

[flora]

Hei, vi venter på nr to fra Colombia. Vi valgte det landet, fordi barna da ville ha samme fødeland. Men skal være så ærlig å si nå at hadde vi visst at ventetiden skulle øke så mye så hadde vi nok valgt et land med bedre forutigbarhet. Vi var inne på tanken om å bytte til Kina her i sommer, men fant ut at det egentlig var for sent å bytte land. (Det kunne jo plutselig skje noe i Col.) Vi har hatt papirene i Col siden juni 2004. Men på den andre siden, da vi valgte land første gang; det bare måtte bli Colombia uten at vi helt kunne forklare det! :-)

[snø]

Venninnen din må være forberedt på uforutsigbar (ikke nødvendigvis lang!) ventetid i Colombia, men selv om jeg har ventet leeeeenge på Colombia selv, så har jeg ikke noe problem med å anbefale det til andre. Forutsatt at de vet hva de går til.

Venninnen din bør følge hjertet sitt. Men det er sikkert ikke dumt å ringe AF og høre hva de sier. Kanskje be om å få snakke med Bjørg eller Irene på Colombiateamet.

Ventiden på Colombia er lang NÅ, men det har den vært før også. For så å gå ned i 6 mnd. Colombia er ikke Kina, og kanskje kommer ventetiden også i framtiden til å være godt over året. Og kanskje ikke....

Om alt går bra med vår nr to, så ønsker vi nok en nr tre. Og det kommer helt klart til å bli et barn fra Colombia, uavhengig av ventetid.

Men selvfølgelig. Venninnen din kommer til å bli like lykkelig uansett hvor barnet deres kommer fra :-))

Jeg synes du skal ringe og si at hun bør kontakte AF og høre hva de sier. Og at hun bør følge hjertet sitt, men at hun bør være forberedt på at Colombia er et veldig uforutsigbart land.

[snø]

Hei, vi venter på nr to fra Colombia. Vi valgte det landet, fordi barna da ville ha samme fødeland. Men skal være så ærlig å si nå at hadde vi visst at ventetiden skulle øke så mye så hadde vi nok valgt et land med bedre forutigbarhet. Vi var inne på tanken om å bytte til Kina her i sommer, men fant ut at det egentlig var for sent å bytte land. (Det kunne jo plutselig skje noe i Col.) Vi har hatt papirene i Col siden juni 2004. Men på den andre siden, da vi valgte land første gang; det bare måtte bli Colombia uten at vi helt kunne forklare det! :-)

Jeg har sendt deg en mail!

Beste hilsen fra

[Gjest litchi]

Nå har jeg ikke adoptert fra Colombia og kan sånn sett ikke anbefale verken det ene eller det andre. Men jeg syns på generelt grunnlag det blir feil å anbefale giverland _kun_ med utgangspunkt i forventet ventetid osv. Dette er uansett en uforutsigbar faktor, og for de aller fleste land kan dette endre seg bare i løpet av et søkerpars prosess.

Det viktigste for søkerne bør være å lytte til adopsjonsforeningens anbefalinger, de sitter inne med den beste kunnskapen på dette området. Dernest sin egen magefølelse, det å kunne vite med seg selv at det landet vi adopterer fra er et land jeg vil bli glad i, har i hvertfall for meg/ oss vært av stor betydning.

Hilsener fra ei som valgte India tre ganger, uten tanke på varierende ventetider...og fikk drømmen om gudegavene realisert da tiden var inne...

Jeg synes ikke det er så viktig at man skal tro/vite at man blir glad i landet man adopterer fra. For det første fordi det har absolutt ingenting å si i forhold til de følelsene man får for barnet. Men enda viktigere, så tror jeg at man, når man har fått barnet sitt hjem, automatisk blir glad i og får "ømhet" for det landet ens eget barn er født i.

Vi har adoptert fra Kina. I utgangspunktet var jeg mye mer forelsket i India som land - både fordi jeg hadde vært der, og fordi Kina har en ganske voldsom og ikke umiddelbart sympatisk historie (Kan si det samme om India, men det er ikke SÅ tydelig, synes jeg).

Gjett hvilket land jeg har de varmeste følelsene for nå?? Kina, naturligvis! Som har gitt oss den fineste lille jenta verden har sett !

Med andre ord: Jeg tror heller barnet påvirker forhold til land, enn landet påvirker forholdet til barnet.

[Gjest girasol]

Jeg synes ikke det er så viktig at man skal tro/vite at man blir glad i landet man adopterer fra. For det første fordi det har absolutt ingenting å si i forhold til de følelsene man får for barnet. Men enda viktigere, så tror jeg at man, når man har fått barnet sitt hjem, automatisk blir glad i og får "ømhet" for det landet ens eget barn er født i.

Vi har adoptert fra Kina. I utgangspunktet var jeg mye mer forelsket i India som land - både fordi jeg hadde vært der, og fordi Kina har en ganske voldsom og ikke umiddelbart sympatisk historie (Kan si det samme om India, men det er ikke SÅ tydelig, synes jeg).

Gjett hvilket land jeg har de varmeste følelsene for nå?? Kina, naturligvis! Som har gitt oss den fineste lille jenta verden har sett !

Med andre ord: Jeg tror heller barnet påvirker forhold til land, enn landet påvirker forholdet til barnet.

Jeg tror du har rett i at man får gode følelser først for giverlandet først og fremst fordi barna kommer derfra. I vårt tilfelle ville vi adoptere fra et latinamerikansk land, av ulike grunner, og var først veldig opptatt av Peru, Bolivia eller Chile. Men fordi Colombia ikke fører fullt så strenge regler på bl.a.utdannelse og økonomi, ble det Colombia. Vi var litt skeptiske til Col.først, for det og er jo et land med mange kontroversielle aspekter... Men gjett om det sitter en familie her og IKKE angrer på at vår sønn kom til oss fra nettopp Colombia! Og vi er blitt FORELSKET i Colombia, etter å ha vært der og fordi vår elskede sønn har nettopp dette landet som sitt fødeland. Vi er uløselig knyttet til dette landet i all fremtid, slik vi ser det, og det skal mye til før vi bytter land! :-)

M.v.h.

[urna]

Ja, jeg er helt enig med deg i at det er viktig å velge et land man "føler godhet for" og ønsker å ha et forhold til. Og det var nettopp derfor jeg fikk litt "uggen" følelse i magen etter å ha snakket med venninna mi.

Men - det er vel også et faktum at man blir glad i og opptatt av det landet man velger - og etterpå virker det rart at man i det hele tatt tenkte på noe annet???

Nei, jeg vet ikke. Syntes bare selv at det var så utrolig lenge å vente på førstemann - og vi ventet bare 1,5 år... Vi var liksom klare til å bli foreldre lenge før vi begynte på adopsjonsprosessen!!

Nå er vi en av de virkelig langtidsventende på Colombia. To år siden papirene ble sendt og ni mnd siden ditrikt...Men jeg vil ikke fraråde noen å ikke velge Colombia hvis det er det hjerte sier.

Å velge et land ut fra ventetiden syens jeg kanskje er litt"smal" tenkning. Ventetider går opp og ned hele tiden, og kan forandre seg hele tiden. For min del har det vært viktig å velge ut i fra hva magefølelsen sier. Vi er i en alder der vi har hatt flere land i velge i. Førstemann er adoptert fra Guatemala, men da det ikke var mulig å adoptere defra igjen, valgte vi Colombia. Begge prossesene har vært lange og for oss litt vanskelig, men det har ikke vært noe alternativ å bytte land med bakgrunn i kortere ventetid.

Ikke det at noen land er bedre enn andre, men vi er alle ulike og har ulike synspunkter og ulike "magefølelser".

[flora]

Jeg har sendt deg en mail!

Beste hilsen fra

Hei og takk for det! Har meldt meg på!

[Mamta]

Jeg synes ikke det er så viktig at man skal tro/vite at man blir glad i landet man adopterer fra. For det første fordi det har absolutt ingenting å si i forhold til de følelsene man får for barnet. Men enda viktigere, så tror jeg at man, når man har fått barnet sitt hjem, automatisk blir glad i og får "ømhet" for det landet ens eget barn er født i.

Vi har adoptert fra Kina. I utgangspunktet var jeg mye mer forelsket i India som land - både fordi jeg hadde vært der, og fordi Kina har en ganske voldsom og ikke umiddelbart sympatisk historie (Kan si det samme om India, men det er ikke SÅ tydelig, synes jeg).

Gjett hvilket land jeg har de varmeste følelsene for nå?? Kina, naturligvis! Som har gitt oss den fineste lille jenta verden har sett !

Med andre ord: Jeg tror heller barnet påvirker forhold til land, enn landet påvirker forholdet til barnet.

I bunn og grunn mente jeg bare å si at å velge giverland kun med bakgrunn i antatt ventetid blir for "smalt". Og jeg la til at for _oss_ var hjerteforholdet til landet før adopsjonen viktig og antok at dette _kunne_ være en faktor for paret det var snakk om her, selvfølgelig kan det være helt annerledes for andre.

Ellers har jeg vel en liknende opplevelse som deg, litchi. Før vår første adopsjon var jeg kanskje enda mer knyttet til Russland enn India, av ulike grunner. Da adopsjon fra Russland på det tidspunktet var for usikkert, virret vi litt før valget falt på India, som jeg allerede hadde et forhold til. Og har ikke angret ett sekund, syns det blir bare mer og mer spennende å reise til India! Så du har nok sånn sett rett i at barnet på mange måter farger ens forhold til giverlandet.

Hilsener