Min 8-åring skremmer meg....

[Gjest kan _du _hjelpe meg?]

Har en 8 år gammel gutt som til tider skremmer meg med sitt tungsinn. Jeg begynner å fabulere på om han er helt "normal" psykisk eller om han sliter med noe allerede i så ung alder.

La det først være sagt at gutten er en vanlig aktiv gutt som lever et sosialt liv med flere venner. Vi bor slik til at han har mange andre barn rundt seg og lever et helt normalt "gutteliv" i gata.

Men når kvelden kommer har han en tendens til å la mørket falle inn over seg. Han sier selv at hodet hans blir fullt av så mange tanker. Han tenker mest på alt som tar slutt. Han kan bli helt fortvilet over en leke som han ikke har lenger. Eller at helgen er slutt. Eller at han skal slutte på SFO for "det er så trist og vanskelig å vite at den siste dagen er kommet og at han aldri skal være på dette lenger". Det kan virke som han har et sterkt behov for trygghet og at han har en form for "separasjonsangst". Men samtidig er det jo mange andre ting som har tatt slutt uten at han har brydd seg om det.

Han uttrykker også at han vil være mer sammen med ossi familien. Det kan virke som han er stresset i forhold til at det blir for lite tid til å bare være hjemme. Men han er hjemme kl tre hver dag og driver ikke med andre organiserte ting på fritiden så det burde ikke være grunn til å føle seg stresset.

Jeg synes det er kjempevanskelig å vite hvordan jeg skal tolke det når han helt tydelig er fortvilet og sliter med dette tungsinnet som kommer over ham. Det kan virke som det verste for han er alle disse tankene som fyller hodet hans uten at han har kontroll på det. Han sier selv at han føler at han har to hjerner som sier forskjellige ting til ham. Eller at hjertet sier noe annet enn hjernen. Han prøver altså å tenke rasjonelt og positivt, men klarer det ikke.

Kan noen trøste en mor som faktisk begynner å bli litt redd? Husker selv at jeg slet med mange rare tanker da jeg var liten og ønsker ikke det samme for ham. Hvordan kan jeg hjelpe ham?

[Gjest printa]

Kan du ringe til barnepsykologisk tjeneste i kommunen din, tror du?

Det jeg leser virker dramatisk.

Husker selv jeg hadde slike tanker som liten. Fikk ikke noe hjelp, men jeg har greid meg allikevel. Husker jeg titt og ofte tegnet min egen begravelse.

Jeg har snakket med noen om det senere, og de mener jeg var "deprimert", som liten.

Tror du bare skal ta han på alvor, selv om det kan være udramatisk. Men, du skal ikke gå og føle på dette. Det sliter, og det sliter ikke minst for han. Kanskje du bare kan snakke med fastlegen din. Det er vanskelig. Vet ikke helt hva jeg skal foreslå for deg.

Men innlegget ditt er hjerteskjærende. Håper virkelig dere får hjelp av noen, som kan støtte dere gjennom dette.

[Gjest Gitarsolo]

Hei,

Jeg synes ikke dette var så ille,jeg da. Det er vel ikke uvanlig at barn i den alderen filosoferer over ting, ting som tar slutt osv. og kjenner på de følelsene som hører med? Spesielt om kvelden? Hvis jeg var deg, ville jeg normalisert det når jeg snakket med ham; "ja, det er trist å tenke på at ting skal ta slutt, det tror jeg alle gjør av og til". Jeg ville og sagt at jeg husker at jeg tenkte sånn selv. Jeg vet ikke om du syntes dette var til hjelp, men det var iallfall de tankene jeg fikk av det du skrev.

Klem fra

[Gjest Flystripa]

Jeg synes det er fint at du tar dette på alvor. Og det er en flink gutt du har, som klarer å sette ord på det vanskelige han føler. Tenk, han er jo bare en spire på 8 år!

Jeg hadde også mange rare tanker som barn, og slikt kan komme og gå i perioder. Har han vært slik over lengre tid?

Jeg har også en "tenker" av en sønn. Han er bare 5 ennå, og blir _så_ fort lei seg for alt mulig rart. Han må ha masse ros hele tiden. Det får han (litt slitsomt i perioder).

Han kommer med avanserte utspill som man kan bli tungsinnet av; eksempelvis at han tenker på: hvorfor lever vi, når vi alle skal dø? Hvorfor skal ting slutte?

Men det er nok mer vanlig enn uvanlig å tenke tunge tanker. Han kan f.eks. bli påvirket at ting rundt ham. Min sønn var så lei seg når kameratene i barnehagen slutta i fjor, for de skulle begynne på skolen. Da måtte vi prate om dette i lengre tid, for at han skulle forstå at om ett år, så skulle han også begynne. Og da ville de treffes hver dag igjen, i friminuttene (vri det positivt).

Og da oldefar døde, og da fuglen til mormor døde. Sorg og uvirkelighet. Negative tanker. Dette påvirket mye annet i lek også.

Hvis du er bekymret, så snakk med lærer/helsesøster. De vil kunne henvise videre til PPT og evt BUP (er det ikke det det heter?).

[Gjest tullehøna]

Det må være vondt for deg å ha bekymringer rundt dette. Likevel tror jeg ikke det er veldig stor grunn til altfor mye uro. Din sønn er sannsynligvis en intelligent liten fyr som lufter sine funderinger. (Godt gjort å ha evnen til å finne ord!) Har selv en slik tenker av en sønn, og har vært bekymra for det, men prøver nå heller å møte ham i det han tenker. Vi snakker om det, slik at han skjønner at han har viktige tanker, og at jeg er interessert i dem. Men jeg prøver også å "minske" en del av bekymringene. Si at "Dette trenger du ikke tenke mer på" eller "Dette kan du bare legge i en eske og sette lokket på. Det er ikke noe å bekymre seg over". Er en grubler selv også, og prøver å tenke på hva jeg selv ville ha hatt godt av å bi møtt med. Vet jo ikke om jeg gjørdet rette, men intensjonen er i alle fall den aller beste.

Lykke til!

[Gjest trudelud]

Det høres ut som om du er tilstede og hører på barnet ditt-og det er kjempeviktig!

Pass på å ikke bagatellisere problemene hans for mye,men prøv å avlede han litt på kveldstid med en koselig bok og hyggelige sanger på kveldstid.

Det er helt normalt for barn å være redd for at ting skal ta slutt osv,barn snapper utrolig mye opp fra tv,radio ol som kan få tankene til å løpe litt avsted i ny og ne.

Er det noen hjemme når gutten slutter på sfo?

Kanskje er han redd for å være alene hjemme/ikke ha noen å leke med?

Er det mulighet for å ha gutten et år til på sfo? Er det kanskje det han ønsker?