Adoptivbarn i barnehage

[zitrus]

Inspirert av innlegget lenger ned om prioritering av a-barn og bhg-plass...

Vi fikk heldigvis plass i en ny privat barnehage til vår toåring. Hun kom til oss da hun var 13 mnd. og har hatt en fin utvikling motorisk, språkmessig osv.Hun er en tøff liten jente og veldig grei å ha med å gjøre egentlig. Derfor var vi ikke forberedt på at barnehagestart skulle være så tøft.

Det var hylskriking hver morgen, det er jo i seg selv ikke uvanlig for alle barn. Det som derimot var vondt å se på var alle tegnene på utrygghet og separasjonsangt hun viste. Vi ble plutselig satt tilbake til den gangen vi overtok henne og det var vi som representerte det ukjente og utrygge.

Det var ærlig talt vondt for oss som foreldre å sende gullet vårt til bhg. hver dag.

I ettertid ser vi at vi var for naive med tanke på bhg-start. Regnet med grining og protester osv. men siden hun ellers er så trygg og tøff, kom dette litt bardus på oss.

Bhg. var informert på forhånd om hennes bakgrunn og vi hadde sendt brosjyren "Adoptivbarn i barnehage". Likevel følte vi at bhg. ikke var foreberedt på at hun kunne trenge litt ekstra oppfølging. Nyåpnet barnehage (ikke innarbeidet rutiner) + at ped.leder var syk gjorde at vi ikke fikk den dialogen vi ønsket.

Vår erfaring nå er at det spiller liten rolle hvor stort barnet var ved overtakelse og hvor trygt og velfungerende hun/han er. Kanskje burde a-barn bli prioritert ved fordeling av barnehageplasser....?

Oj, dette ble langt, det var godt å få skrevet av seg litt frustrasjon :-)

Nå, etter to uker, går det forresten litt bedre i bhg.

[Xiao Tao :-D]

Ja, barn er så utrolig forskjellig.

Jeg har begge gangene prioritert å være lengere hjemme enn permisjonstiden, men alikevel har de to jeg har reagert veldig forskjellig.

Den eldste var klar for å leke med andre - det var helt tydelig. Fra det øyeblikk vi kom inn i barnehagen tok hun kontakt med de andre barna og glemte meg. Siden har det stort sett vært slik, men unntakk av en kort periode etter at vi fikk lillesøster i hus. Men det gikk over fort.

Nr. 2 er klart mere mammadalt (og pappajente - Hun er snart 3, men det virker ikke som om hun er klar for å gi slipp på oss enda. Hun trives i åpen barnehagen, som hun kaller barnehagen sin, og er veldig sosial, men når jeg prøver å få henne passet av andre (altså at jeg ikke er tilstede) så er det helt gale. Det nekter hun. Vi tenker og tenker på hvordan vi skal håndtere dette. Nå er ikke jeg i fulltidsjobb, og pappa har en arbeidstid som gjør at stort sett kan hun passes av pappa når jeg er på jobb. Men det er kanskje på tide å begynne i full jobb snart, så vi må gripe fatt i problemstillingen, men det er slettes ikke lett. Det er ikke lett å gå ut av døren når barnet gråter.

På den annen side har venner og andre bekjente som har egenfødte, også hatt en problematisk oppstart i barnehagen med mye hyling og nekting, så jeg tror ikke det bare skyldes at de er adopterte, men selvfølgelig skal man være var for dette med tilknytning og trygghet osv. Det ser ikke ut til å finnes noe opplagt svar på dette området.

[arro]

Hei!

Jeg arbeider i bhg (noe jeg har gjort i 16 år) og har selv et adoptert barn som går i bhg. Jeg ser ingen forskjell på det å ta imot adopterte eller egenfødte barn, det er nemlig mange med egenfødte barn som har det like "ille", vanskelig med det å gå fra barna sine i bhg. Det er en overgang enten det er sånn eller slik, i mange tilfeller er det vi som foreldre som lager større problemer ut av det enn det egentlig er.

Stort sett alle barn gråter , er lei seg og litt utrygge til å begynne med når de begynner i bhg, adopterte er ikke noe annerledes på det punktet.

Men det er klart at vi er oss selv nærmest og vil kun det beste for våre barn og jeg tror kanskje vi som adoptanter er mer sårbare når det gjelder akkurat det med å gi slipp på barna våre til bhg.

Jeg har jo selv følt det på kroppen som mor, samt det å ta imot nye barn i bhg (også adopterte) og jeg ser ingen store forskjeller på det. Tror du kan ta det med ro og bare la ting ta den tiden det tar, og husk at barn er utrolig flinke til å gi oss voksne dårlig samvittighet.

Håper i alle fall at det vil gå bra for dere.

Til slutt vil jeg bare si at jeg ikke kan se hvorfor adopterte barn bør prioriteres ifht barnehageplass.

Arro

[tenyrg]

Jeg har erfaring som mor i bhg i 13 år nå. Jeg har "levert" barna mine med en stor uro inne i meg hver gang!

Jeg har også erfaring fra oppstart i forbindelse med mitt arbeid.

Alle barna mine har hatt sine probemer med bhg start.

Noen problemer har kommet med en gang barnet skjønner det er alene i bhg, altså uten oss foreldre, mens andre problemer først har dukket opp etter en rolig tid i bhg.

Hvordan ungene har det i bhg har MYE med hvordan de blir møtt og hvordan de blir SETT av de voksne.

Jeg har erfaring med to bhg, og selvsagt blir barna mine i den bhg hvor jeg som mor er mest fornøyd!

Vår egenfødte gutt slet mye i en bhg, mens i den neste bare koste han seg. Selvsagt var han blitt litt eldre og kunne formidle mer... men jeg tenker mitt allikevel.

Våre to adoptivbarn har det gått ganske greit med i forhold til bhg starten. De ansatte har vært veldig flinke til å være til stede og se barna. Dette betyr mye for tryggheten for meg som mor!

Jeg ser også det at dersom barna har hatt vanskelige brudd tidligere ( uansett alder) kan bhg - tiden være veldig vanskelig.

Jeg tror at foreldrene må regne med en laaaang tilvendingstid i slike tilfelle. Disse barna trenger ofte klare rammer og forutsigbarhet ved at de må få "timeplanen" for dagen. Med dette mener jeg at man hjemme må fortelle hva som skal skje ved adskillelse og hva som skal skje rett før barnet blir hentet.

Disse barna trenger nok også mange flere korte dager i de første mnd.

Men så er det slik at noen få (untak) aldri finner seg til rette i bhg. Kanskje ( det vil nå jeg tro..)er adoptivbarn ofterer representert i denne gruppen?

Nå har jeg 5 barn som alle har fått en fin barnehagetid, men med vidt forskjellig utgangspunkt.

Lykke til med bhg starten.

[nanchang]

En bør kanskje beregne lenger tilvenningstid enn de vanlige tre dagene?

Vi hadde barnehagen i nærheten, (mellom oss og sentrum) så når vi kjørte forbi pleide jeg ofte å si - der er n.barnehage, der skal du begynne, det er din barnehage. I permisjonsåret var vi der ca 1 gang i måneden, i hvertfall en del ganger, når de hadde utetid på formiddagen, snakke litt med de voksne, leika litt med meg, 1 time ca, slik at hun ble tilvant gjennom dette og. Enkelt når en vet hvilken b-hage de skal begynne i.

1.dag var jeg der hele tia, et par timer bare, så var jeg vekke 1 time (dvs jeg var på området, men hun så meg ikke), så økte vi gradvis. aldri mer enn 4 timer de første ukene, pappan overtok for dette var i hans permisjonsmåned.

Da lillebror begynte, var det jo i samme barnehage, så han slapp vi mer "brutalt", men for han var det jo en stor trygghet at storesøster var der, så han var mye med henne de første par månedene.

[Gjest chinamom]

Lykke til med barnehagen det går seg nok til!

Men jeg skjønner ikke hvorfor det at noen adoptivbarn strever ved barnehagestart skal medføre at de prioriteres plass? Overgangen kan være vanskelig for mange.

Og husk - enkelte adoptivbarn trenger muligheten til å være hjemme lengre enn bare ett år for å få tilknytningen i orden, ro og trygghet. Det at et barn reagerer ekstra sterkt kan i noen tilfeller bety at det kanskje er for tidlig?

[zitrus]

Vil bare få komme med noen tilleggsopplysninger:

Ny barnehage som ble bygget like i nærheten slik at vi har fulgt hele byggeprosessen og snakket om det "store rød huset" og "der skal X begynne" ovs. + at vi har slitt ut boka "Emmas første dag i barnehagen". Så i utgangspunkttet var vårt lille troll veldig positiv til det å begynne i barnehagen.

Hun var hjemme i 14 mnd. før bhg.start. Aldri vært problemer med adskillesle ved barnevakt osv.

Med denne bakgrunn kom det litt overraskende på oss at hun reagerte så sterkt som hun gjorde.

Det som tenyrg skriver er akkurat mitt poeng. Det å bli SETT av personalet følte vi det manglet en del på.

Arro, det overrasker meg at du med din arbeidserfaring ikke har erfart at noen a-barn kan trenge litt ekstra oppfølging sammenlignet med andre. Alle barn er forskjellige, men anbefaler å lese den brosjyra jeg referete til. Den kan lastes ned hos AF eller fås hos en av foreningene.

Ja, alle barn kan reagere på den store omveltningen det er å begynne å barnehage, men i vårt tilfelle så vi at det var noe mer. Går ikke i detaljer, men så et reaksjonsmønster som vi kjente igjen fra sist gang hennes tilværelse ble brått endret (overtakelsen).

Og jeg mener ikke bastant at adoptivbarn SKAL prioriteres foran andre barn i barnehagekøen.

Ja, nå ble det langt igjen gitt :-)

[Gjest girasol]

Hei! Jeg tror du kan ha rett i at det ikke har så stor betydning hvor gammelt arnet var da det kom til adoptivforeldrene sine. For det første er alle barn forskjellige, go for det andre er det jo HVA barnet har opplev i sin første levetid som har betydnig, ikke "hvor lenge".

Vår lille knært var bare 8 1/2 mnd.da han kom til oss. Vi erfarte ikke oen problemer med separasjonsangst hverken i bhg.eller i andre omstendigheter. Vi var derimot engstelige for at han kanskje hadde litt tilknytningsproblemer, nettopp fordi det hele tiden har gått så smertefritt det å overlate han til andre.

Men nå har det skjedd en del "omveltninger" i bhg.hans. Hans primærkontakt har sluttet pga.fødselspermisjon, det er derfor nye folk å forholde seg til, og i tillegg er det studenter i bhg.i ett sett. Både noen som kommer igjen med jevne mellomrom og andre som bare er der for en kort periode.

Dette ser ikke vår lille tass ut til å like. Han virker til dels særdeles uttrygg enkelte morgenener når han kommer til bhg.og vil ikke slippe beinet vårt og gråter og gråter når vi går. Det er virkleig smertefullt for oss å se, vi som er vant til at han er en sosial liten hardhaus. (Han er forøvrig 2 år nå).

Vi har tenkt å ta opp med personalet at han sannsynligvis trenger mere imøtekommenhet fra deres side om morgenen.

Ting kan plutselig forandre seg, og hven vet om det er separasjonsangst som nå plutselig kommer til syne hos gutten vår, som kanskje ikke har syntes før, fordi vi har vært oppmerksom med oppfølging på den kanten. Det

ser ut til at vi må fortsette den oppfølgingen og kanskej t.o.m.være mer oppmerksomme enn tidligere.

Lykke til! :-)

M.v.h.

[arro]

Vil bare få komme med noen tilleggsopplysninger:

Ny barnehage som ble bygget like i nærheten slik at vi har fulgt hele byggeprosessen og snakket om det "store rød huset" og "der skal X begynne" ovs. + at vi har slitt ut boka "Emmas første dag i barnehagen". Så i utgangspunkttet var vårt lille troll veldig positiv til det å begynne i barnehagen.

Hun var hjemme i 14 mnd. før bhg.start. Aldri vært problemer med adskillesle ved barnevakt osv.

Med denne bakgrunn kom det litt overraskende på oss at hun reagerte så sterkt som hun gjorde.

Det som tenyrg skriver er akkurat mitt poeng. Det å bli SETT av personalet følte vi det manglet en del på.

Arro, det overrasker meg at du med din arbeidserfaring ikke har erfart at noen a-barn kan trenge litt ekstra oppfølging sammenlignet med andre. Alle barn er forskjellige, men anbefaler å lese den brosjyra jeg referete til. Den kan lastes ned hos AF eller fås hos en av foreningene.

Ja, alle barn kan reagere på den store omveltningen det er å begynne å barnehage, men i vårt tilfelle så vi at det var noe mer. Går ikke i detaljer, men så et reaksjonsmønster som vi kjente igjen fra sist gang hennes tilværelse ble brått endret (overtakelsen).

Og jeg mener ikke bastant at adoptivbarn SKAL prioriteres foran andre barn i barnehagekøen.

Ja, nå ble det langt igjen gitt :-)

Har lest brosjyren du du refererer til og har den liggende i bhg min. Det jeg ville frem til er at det også er mange egenfødte barn som har de samme problemene og at det ikke bare er adopterte barn som sliter. Er helt enig med deg i at det er viktig med gode og faste voksne, det er det ingen tvil om. Men det jeg vil frem til er at alle barn har ulike behov også egenfødte. Det finnes jo faktisk barn som bruker mange mnd på å bli trygge i bhg, men her kommer jo selvsagt også antall dager i uka inn. Har man kun f,eks. 40%plass vil tilvenningen ta lengre tid osv.Jeg tror i alle fall det er viktig at du snakker med bhg om dette slik at de har mulighet til å få gjort noe med det, bhg skal være et godt sted både for barn og foreldre. Alle skal føle seg godt ivaretatt og at man blir sett og hørt.

Lykke til videre!

Arro

[step]

Jeg er enig i at det er individuelt hvordan et barn takler adskillelse og innkjøring i barnehave enten det er adoptert eller fra magen Men jeg tror at det for enkelte adopterte som har vært på barnehjem eller i pleie med flere barn kan det vekke minner (og for noen traumatisk)å begynne i bhg. Dessto viktig å la barnet få erfare at det ikke er avvist og at det blir trygg i situasjonen, selv om det er hjerteskjærende for oss foreldre. For å si det enkelt (og positivt) så er det mulig at barnet rett og slett " reparerer" og gråter ut gammel sorg. Jeg tror også at tilknytningsprosessen går bra å jobbe med parallelt med barnehagetilpasningen, bare vi er trygge på at vi gjør det rette for barnet og ikke oser av dårlig samvittighet. Lykke til, barnehage er kjempefint for barn!

[nanchang]

Vil bare få komme med noen tilleggsopplysninger:

Ny barnehage som ble bygget like i nærheten slik at vi har fulgt hele byggeprosessen og snakket om det "store rød huset" og "der skal X begynne" ovs. + at vi har slitt ut boka "Emmas første dag i barnehagen". Så i utgangspunkttet var vårt lille troll veldig positiv til det å begynne i barnehagen.

Hun var hjemme i 14 mnd. før bhg.start. Aldri vært problemer med adskillesle ved barnevakt osv.

Med denne bakgrunn kom det litt overraskende på oss at hun reagerte så sterkt som hun gjorde.

Det som tenyrg skriver er akkurat mitt poeng. Det å bli SETT av personalet følte vi det manglet en del på.

Arro, det overrasker meg at du med din arbeidserfaring ikke har erfart at noen a-barn kan trenge litt ekstra oppfølging sammenlignet med andre. Alle barn er forskjellige, men anbefaler å lese den brosjyra jeg referete til. Den kan lastes ned hos AF eller fås hos en av foreningene.

Ja, alle barn kan reagere på den store omveltningen det er å begynne å barnehage, men i vårt tilfelle så vi at det var noe mer. Går ikke i detaljer, men så et reaksjonsmønster som vi kjente igjen fra sist gang hennes tilværelse ble brått endret (overtakelsen).

Og jeg mener ikke bastant at adoptivbarn SKAL prioriteres foran andre barn i barnehagekøen.

Ja, nå ble det langt igjen gitt :-)

Husker litt mere nå, det dere skriver om å bli sett! Jeg følte at vi ble sett av personalet- de faste - når vi kom om morgenen, og kan spesielt huske med lillebror at når jeg merket på han at han ikke ville at jeg skulle gå, så tok jeg kontakt med hun han kjente best, og ga han i armene til henne og sa at "nå må mamma på jobben, nå tar X deg og så vinker dere til meg!"

Dette gikk som regel bra. Men jeg måtte selv ta initiativet hver gang - Det forutsetter jo at noen av personalet tar seg litt ekstra tid til ett barn - noen få, små minutter. Var en relativt liten barnehage.

Jeg kan vel også huske at jeg sa fra at jeg ønsket å gi barnet direkte over fra meg til en av dem, hvis jeg merka at han ikke ville at jeg skulle gå. Merker det på at stemmen blir litt sutrete, og at ungen blir litt mer klengete.

Husker og at hele den første måneden så leverte pappan, jeg var så redd for at det skulle bli skriking at jeg torte ikke levere... siden han følelsesmessig var så knytta til meg. Han gikk 3 dager i uka de første 3 månedene.

Ble litt rotete dette innlegget.