Fortvilet over sønnen

[ulva]

Er skikkelig rådvill over hva jeg skal gjøre med sønnen min. Han er hos meg hver onsdag og annenhver helg, og jeg orker det snart ikke mer på grunn av den håpløse oppførselen hans. Alle grenser skal testes hele tiden, og legging tar to timer. I dag ble han så sur over at han ikke fikk ta med seg en eske fra barnehagen at han stakk av i tøfler så jeg måtte løpe etter ham og bringe ham tilbake med makt. Bare et eksempel på utallige i løpet av en ettermiddag. Han er dessuten temmelig frekk, slår og sparker når han ikke får viljen sin, sier aldri takk for noe han får, og gråter flere dager etterpå når det er noe han ikke får. Han er rett og slett en skikkelig drittunge! Det triste er jo at jeg ikke har psyke til å ha ham hos meg når han oppfører seg slik. Det skal legges til at denne oppførselen har kommet i løpet av noen uker fra før jul - da eksen min fikk seg ny kjæreste - og til nå. Hva i alle dager kan jeg gjøre? Må jeg bare vente til denne perioden går over? Er dette i det hele tatt en periode som går over?

[Gjest gi gutten en sjans]

Det er trist å lese at du kaller din egen sønn for drittunge. Din negative holdning til han påvirker han, du forventer trass og dritt og det er det du får.

Det man sender ut får man tilbake.

Gi gutten en sjanse, ros han opp i skyene for hver minste positive ting og prøv å overse trass. Han skriker etter oppmerksomhet, barns måte å si ifra på er ikke lik de voksnes.

[kaffepiken]

Husk at han ikke gjør dette for å plage deg, ei heller er han ansvarlig for at du skal henge ihop psykisk. Kanskje går han gjennom en vanskelig periode akkurat nå, det er selvfølgelig vanskelig å gjette seg til grunnen. Han forstår det vel neppe så godt selv heller.

Sett grenser og hold dem så han vet hvor han har deg. Vis ham kjærlighet uavhengig av hvordan han oppfører seg. Og gi ros og positiv tilbakemelding hver gang han gjør noe bra. Man kan alltid finne noe å gi positiv oppmerksomhet for. Han vil ganske sikkert gi positiv respons på det.

Likevel vil han ganske visst ha dager hvor han oppfører seg mer ufordragelig, gjerne avhengig av dagsformen, både din og hans. Da må ikke du la deg vippe av pinnen med trusler og kjefting. Vis i stedet at du er trygg og deg selv, og at grensene dine er de samme, selv om han er trassig og lager baluba.

[mariamamma]

Det er trist å lese at du kaller din egen sønn for drittunge. Din negative holdning til han påvirker han, du forventer trass og dritt og det er det du får.

Det man sender ut får man tilbake.

Gi gutten en sjanse, ros han opp i skyene for hver minste positive ting og prøv å overse trass. Han skriker etter oppmerksomhet, barns måte å si ifra på er ikke lik de voksnes.

Barn reagerer så forskjellig på forandringer i hverdagen og det kan jo tyde på at han har en reaksjon mht den nye kjærsten.

Har du prøvd å rett og slett prate med han? Hvis han ikke vil snakke kan du jo fortelle om noe du syns er trist og så spille ballen over til han? Si at det er mye bedre å prate enn å være sint, for da blir man bare mer lei seg. Tror han egentlig ber om ekstra oppmerksomhet og hjelp.

Er du og eksen på talefot? Er dette første eksen din har etter dere brøt? Hadde tatt en voksenprat også jeg.

Det er ikke lett, men jeg tror jeg ville forsøkt å prate med han. Kanskje på sengekanten når det er rolig? Gi masse kos og klemmer!

Nei dette var kanskje ikke noe bra svar, men med så tydelig adferdsendring burde det nok ligge noe mer bak enn bare trass?

Barn har også stemmer, men de vet ikke alltid hvordan de skal bruke dem.

[jubalong70]

Jeg har ikke lest de andre svarene du har fått, men jeg synes du skal lage et forutsigbart liv for ham.

Det medfører at du må sette klare grenser, og så holde dem 100% av tida.

Forklar ham gjerne på forhånd hva som vil skje i visse situasjoner - og så holder du deg til det.

Han har det tydeligvis ikke så godt nå, og han merker nok at du synes det er vanskelig. Men han kan ikke være den som skal være sterk - det må du være.

[Spirea]

Det ER en periode som går over. Og det ER lurt å forsøke å skape system og forutsigbarhet i livet hans, men forvent ikke at dette skal være løsningen på alle deres problemer.

Det er naturlig for barn å presse grenser. Noe av denne tendensen er naturgitt og kommer med alder. Noe er nok også knyttet til forandringer i livet, men det er ingen grunn til at gutten din ikke skal klare å takle disse forandringene hvis han får litt tid.

Du sier ikke noe om hvor gammel han er, men jeg går ut fra at han er mellom 3 og 6 år og kanskje nærmere 3 enn 6. I såfall har du kanskje fått en kombinasjon av trassaldergutt og gutt som reagerer på endringer i tilværelsen. Hold fast ved at du er glad i ham. Prøv å sette klare grenser selvom du ikke i øyeblikket føler at du kommer igjennom til ham. Gi ham fire tusen sjanser og vis ham at han kan stole på din kjærlighet uansett.

Jeg har også en "drittunge", verdens mest fantastiske sinnatagg og skrikhals som presser grenser så jeg har lyst til lå skylle henne ned i do. De sier det er naturlig og jeg tenker jeg er den eneste mamma i verden som sliter sånn som jeg gjør. Men når jeg får roen over meg og får tenkt litt, kommer jeg til at det er godt hun raser ut og ikke holder alt inni seg. Jeg tenker at det kanskje er et tegn på at hun er trygg på oss, det at hun tar ut all frustrasjon og alt sinne over oss. Ikke at det blir akseptabelt og koselig av den grunn, men kan det hende sønnen din også tester dine grenser, din tåleevne og hvor glad du er i ham? Se om du ikke kan vise ham at du ikke lar deg vippe ut av en drittunge. Vis ham at du er en stayer, så roer han seg og blir trygg hos deg igjen.

Lykke til!

[PieLill]

Slikt er slitsomt og ganske så vanlig oppførsel i perioder. Iblant er det fryktelig slitsomt med barn. Men han gjør ikke noe verre enn det andre barn på hans alder kunne funnet på.

Det er vel 90% sannsynlig at utageringen har en sammenheng med at han vet at faren har fått en ny kjæreste. Barn kan reagere på slikt uten at du dermed kan bebreide faren for den nye kjæresten. Har du forsøkt å snakke med gutten om hvordan han opplever dette?

Jeg tror det aller første du må bestemme deg for er at dette kan du klare. Jo, du sliter psykisk og dermed blir det ekstra tungt. Men tenk hvilke fortrinn du har framfor et barn. Du er fysisk større og sterkere. Du vet mer og kan mer. Du snakker bedre for deg. Du er i besittelse av midlene som skal til for å få vei i vellinga.

Du må tro på denne styrken som du har. Du må vite at den er der og vise at du trygt og rolig kan bruke den. Visst kan du bli sliten og slått ut av dette. Visst kan du ligge strøken etter at han har vært der. Men ikke la hans dårlige oppførsel bli en personlig krise for deg hver gang. Det er bare en kraftanstrengelse.

Videre må du bestemme deg for at dette gjør han fordi han er en liten gutt. Ikke for å plage deg. Små gutter gjør nemlig slik mot moren sin. (Små jenter også for den del.) Det er en mammas jobb å takle det. Det er _ikke_ et personlig nederlag for mamma at slikt skjer. Barn er slik i blant (veldig ofte).

Prøv, i den grad det er mulig, å distansere deg følelsesmessig fra det negative han gjør. Akkurat som vi bare bruker kroppen og viljen når vi plukker opp noe fra gulvet, ikke en masse følelser.

Prøv å tenke på den negative oppførselen som en like praktisk greie som å sette varer inn i kjøleskapet. Man må gjøre slik og slik. Iblant må man flytte på noe, for å få plass til noe annet. Iblant må man kaste noe som har blitt for gammelt. Iblant trengs det en vask. Det er en ting man bare må gjøre. Ingen ting dramatisk med det.

Det er nok ikke mulig å tenke og føle slik 100%. (Jeg klarer det ikke.) Men i jo større grad du tenker slik, jo, mindre blir den følelsesmessige påkjenningen. Ergelig at mat må kastes. Ergelig med en gutt som løper av gårde, men god trim. ;-) Ingen stor sak, men en praktisk greie. Man får taue ham inn igjen. Det klarer du da, stor og sterk som du er. ;-)

Jeg tror du enten må bestemme deg for at du kan klare og sette grenser og håndtere de situasjonene som oppstår. Ellers så må du også ta konsekvensene av dette og la være å ha besøk av sønnen din, eller skaffe deg nødvendig hjelp når du er sammen med han.

Det er helt urimelig å forvente at en liten gutt skal klare og ta seg sammen og sette grenser for seg selv når han er hos mamma. Om du ikke klarer å sette grenser er ikke problemet hans oppførsel, men din sykdom. Rått og brutalt.

Hva du enn gjør må du _aldri_ bruke din sykdom som argument for at han skal oppføre seg bra. Du må aldri si at hvis han ikke er grei, kan han ikke være hos deg. Det er et ansvar et barn ikke kan eller skal bære. Får han høre noe slikt kan han fort ta på seg hele skylden for din sykdom.

De krav man stiller til et barn må primært være fundert i det man kan forvente av et barn med den aktuelle alder, modenhet og personlighet. Ikke i ens egene behov.

Selvsagt kan man be barn ta enkle hensyn. F.eks. lyden kan ikke stå så høyt for det blir slitsom for meg. Men barnets dag kan ikke kreste rundt en voksens behov. Barn er barn og du og jeg er voksne.

Du får kanskje lyst til å vri hodet av meg for dette svaret. Godt jeg er et stykke unna.

;-)

Men det er slik at du ikke kan forvente at et barn oppfører seg bra samtidig som du erklærer at du ikke orker å sette grenser og håndtere det negative. Det er ikke fysisk mulig.

Det at man setter grenser og aksepterer sin voksenrolle betyr ikke at alt kommer til å gå på skinner hele veien. Men det betyr at til syvende og sist sitter man med kontrollen over situasjonen - og ansvaret. Og litt etter litt, etter som barna vokser til, blir det bedre.

Klem

[ulva]

Slikt er slitsomt og ganske så vanlig oppførsel i perioder. Iblant er det fryktelig slitsomt med barn. Men han gjør ikke noe verre enn det andre barn på hans alder kunne funnet på.

Det er vel 90% sannsynlig at utageringen har en sammenheng med at han vet at faren har fått en ny kjæreste. Barn kan reagere på slikt uten at du dermed kan bebreide faren for den nye kjæresten. Har du forsøkt å snakke med gutten om hvordan han opplever dette?

Jeg tror det aller første du må bestemme deg for er at dette kan du klare. Jo, du sliter psykisk og dermed blir det ekstra tungt. Men tenk hvilke fortrinn du har framfor et barn. Du er fysisk større og sterkere. Du vet mer og kan mer. Du snakker bedre for deg. Du er i besittelse av midlene som skal til for å få vei i vellinga.

Du må tro på denne styrken som du har. Du må vite at den er der og vise at du trygt og rolig kan bruke den. Visst kan du bli sliten og slått ut av dette. Visst kan du ligge strøken etter at han har vært der. Men ikke la hans dårlige oppførsel bli en personlig krise for deg hver gang. Det er bare en kraftanstrengelse.

Videre må du bestemme deg for at dette gjør han fordi han er en liten gutt. Ikke for å plage deg. Små gutter gjør nemlig slik mot moren sin. (Små jenter også for den del.) Det er en mammas jobb å takle det. Det er _ikke_ et personlig nederlag for mamma at slikt skjer. Barn er slik i blant (veldig ofte).

Prøv, i den grad det er mulig, å distansere deg følelsesmessig fra det negative han gjør. Akkurat som vi bare bruker kroppen og viljen når vi plukker opp noe fra gulvet, ikke en masse følelser.

Prøv å tenke på den negative oppførselen som en like praktisk greie som å sette varer inn i kjøleskapet. Man må gjøre slik og slik. Iblant må man flytte på noe, for å få plass til noe annet. Iblant må man kaste noe som har blitt for gammelt. Iblant trengs det en vask. Det er en ting man bare må gjøre. Ingen ting dramatisk med det.

Det er nok ikke mulig å tenke og føle slik 100%. (Jeg klarer det ikke.) Men i jo større grad du tenker slik, jo, mindre blir den følelsesmessige påkjenningen. Ergelig at mat må kastes. Ergelig med en gutt som løper av gårde, men god trim. ;-) Ingen stor sak, men en praktisk greie. Man får taue ham inn igjen. Det klarer du da, stor og sterk som du er. ;-)

Jeg tror du enten må bestemme deg for at du kan klare og sette grenser og håndtere de situasjonene som oppstår. Ellers så må du også ta konsekvensene av dette og la være å ha besøk av sønnen din, eller skaffe deg nødvendig hjelp når du er sammen med han.

Det er helt urimelig å forvente at en liten gutt skal klare og ta seg sammen og sette grenser for seg selv når han er hos mamma. Om du ikke klarer å sette grenser er ikke problemet hans oppførsel, men din sykdom. Rått og brutalt.

Hva du enn gjør må du _aldri_ bruke din sykdom som argument for at han skal oppføre seg bra. Du må aldri si at hvis han ikke er grei, kan han ikke være hos deg. Det er et ansvar et barn ikke kan eller skal bære. Får han høre noe slikt kan han fort ta på seg hele skylden for din sykdom.

De krav man stiller til et barn må primært være fundert i det man kan forvente av et barn med den aktuelle alder, modenhet og personlighet. Ikke i ens egene behov.

Selvsagt kan man be barn ta enkle hensyn. F.eks. lyden kan ikke stå så høyt for det blir slitsom for meg. Men barnets dag kan ikke kreste rundt en voksens behov. Barn er barn og du og jeg er voksne.

Du får kanskje lyst til å vri hodet av meg for dette svaret. Godt jeg er et stykke unna.

;-)

Men det er slik at du ikke kan forvente at et barn oppfører seg bra samtidig som du erklærer at du ikke orker å sette grenser og håndtere det negative. Det er ikke fysisk mulig.

Det at man setter grenser og aksepterer sin voksenrolle betyr ikke at alt kommer til å gå på skinner hele veien. Men det betyr at til syvende og sist sitter man med kontrollen over situasjonen - og ansvaret. Og litt etter litt, etter som barna vokser til, blir det bedre.

Klem

Syns du gav et godt svar - ble slettes ikke sint. Jeg vet at jeg må gjøre et valg. Jeg får prøve å tenke på dette som en vond periode for ham, og holde det ut. Han er jo tross alt verdt det. Jeg er selvfølgelig veldig glad i ham. Du har rett i at jeg ser det som et nederlag. Jeg syns jeg bruker tålmodighet inntil det sinnsyke. Men jeg må nok innstille meg på å bruke mer av det...

[ulva]

Takk for alle fine og ærlige svar! Jeg får se på dette som en periode som går over - så er det lettere å stå løpet ut. Jeg har lett for å glemme at alle barn er vanskelige i perioder - for vanligvis er han jo så snill og blid. Hvor ble det av gutten jeg kjenner? Jeg får prøve å finne tilbake til det fine forholdet vi hadde.

[Glimtipper]

Måten du skriver innlegget på, forteller meg at du legger alt ansvaret over på gutten. Han gjør ditt og datt, han er sånn... Du skriver ikke om et forhold som du selv tar ansvaret for og nevner lite om hva du muligens gjør galt.

Jeg synes også det er uakseptabelt å referere til barn som drittunger.

[Cumbria]

Høres ut som en klassisk situasjon frembrakt av endringer i guttens dagligliv - i dette tilfelle at den ene forelderen har fått ny kjæreste.

Dette er helt normalt, og jeg synes ikke han fortjener tittelen drittunge av den grunn. Husk at unger har andre måter å få ut følelser på enn vi voksne!

Jeg tror du bare må ta tiden til hjelp og tro på at ting stabiliserer seg med tiden. Vær fast og konsekvent mot ham og la han bli trygg på de faste grensene og rutinene DU legger.

Og en ting til: Unger oppfatter øyeblikkelig sinnstilstanden til oss voksne. Er du nedfor og lei fanger han det opp, og kan reagere med å bli vanskelig. Det er iallefall min erfaring.

Håper det ordner seg for dere!

[Speak]

Gi masse kjærlighet OG klare regler. Vær konsekvent på reglene.

Jeg vet jo ikke hvor gammel gutten din er, men de fleste barn går gjennom en slik periode en gang mellom 2 1/2 år og 4 år.

Rett ut sakt helt jævlig når det pågår, men det går altså over om du holder reglene.

Vær også nøye med å ikke ha for mange regler. Det er faktisk ikke alt som er like viktig. Om han vil ha på en genser som er litt liten eller har feil farge til buksa, så spiller det egentlig ingen rolle. Se gjennom fingrene med slikt.

Om han vil går ut med bare tøfler så spiller det noen rolle. Han vil bli både kald og bløt. Så her må du ta opp kampen.

Snakk også om hvordan du kommer til å gjøre ting. Legging skal ikke ta to timer. Gi kveldsmat til en bestemt tid. Gi gutten grei tid, men ikke uendelig tid. Etter f.eks. 1/2 time er det tannpuss og pysjamas. Inn på rommet. Evt. lese litt eller synge litt og så NATTA. Gå ut av rommet og slå av lyset. Om han står opp igjen så er det rett inn på rommet. Ingen diskusjon. Bare tilbake i senga med NATTA og gå ut igjen.

Stå på. Det går nok over etter en tid:-)

[Gjest girasol]

Du sier at eksen fikk seg ny kjæreset omtrent samtidig som denne oppførselen startet. Jeg tror gutten din prøver ut grensene dine. "Er mamma fremdeles like glad i meg når jeg gjør dette eller hint?" Det er ikke du som har den daglige omsorgen for ham, og dermed er det natrurlig at han kan bli usikker på hvor dere to står i forhold til hverandre. Tror du bør ta deg en prat med faren og den nye samnoeren (om ho er det) og høre hvordan han oppfører seg hjemme. Ville også hørt ned bhg.hvordan oppførselen han er der til vanlig.

Sannsynligvis er han usikker. Det er som regel det som er hovedgrunnen når barn utagerer på denne måten... tror jeg.

(Har ikke lest de andre svarene du har fått ennå...)

M.v.h.

[sigga]

Stakkars ungen er fortvilet han også... ta deg en samtale med noen på helsestasjonen. De kan sikkert gi deg bedre råd enn du får her inne. Stakkars gutten har det jo ikke bra.