Skuffet over søsteren min

[Gjest anonym i dette tilfellet]

Nei, jeg er ikke enig i at man bør. Man bør (må) gå på jobb, man må ta seg av sine egne barn, men man må eller bør ikke ta seg av andres barn av plikt.

Da har du og jeg et helt totalt forskjellig syn på familie

[Gjest trultemor25]

Noen liker rett og slett ikke barn. Kan jo hende at hun er en av de??

[Gjest anonym i dette tilfellet]

Noen liker rett og slett ikke barn. Kan jo hende at hun er en av de??

Nei, hun liker barn. Og hun planlegger å få barn nå

[Gjest Savner min søster]

Jeg stilte nemlig ikke opp da hun fikk barn - jeg gledet meg ikke nok over å bli tante. Hun hadde forventinger til hvordan jeg skulle oppføre meg og ikke minst være. I hennes øyne burde jeg vært ellevill av fryd over å bli tante.

Hun tenkte overhode ikke på at vi hadde strevd i flere år med å få barn og glemte helt at jeg ALDRI har vært veldig opptatt av andres babyer.

I dag har jeg selv barn, men disse evige forventningene som jeg aldri greide å innfri har ødelagt mye av søskenskapet. Hun har forresten aldri tilbudt seg å passe våre barn.

Mitt råd er - ikke ødelegg et søskenskap fordi din søster ikke greier å innfri dine forventninger. Det kan være mange grunner til at hun reagerer som hun gjør.

[Gjest anonym i dette tilfellet]

Jeg stilte nemlig ikke opp da hun fikk barn - jeg gledet meg ikke nok over å bli tante. Hun hadde forventinger til hvordan jeg skulle oppføre meg og ikke minst være. I hennes øyne burde jeg vært ellevill av fryd over å bli tante.

Hun tenkte overhode ikke på at vi hadde strevd i flere år med å få barn og glemte helt at jeg ALDRI har vært veldig opptatt av andres babyer.

I dag har jeg selv barn, men disse evige forventningene som jeg aldri greide å innfri har ødelagt mye av søskenskapet. Hun har forresten aldri tilbudt seg å passe våre barn.

Mitt råd er - ikke ødelegg et søskenskap fordi din søster ikke greier å innfri dine forventninger. Det kan være mange grunner til at hun reagerer som hun gjør.

"Hun har forresten aldri tilbudt seg å passe våre barn."

Det er sikkert hevn fra hennes side.

Jeg har sagt det til min søster at jeg synes det er synd at hun er den som har hjelp meg minst av alle. Jeg synes faktisk det er sårende. Det er ikke mangelen på selve hjelpen i seg selv som er det verste, den kan jeg få av andre som vil passe, men det er det at hun er min søster og den som minst vil hjelpe meg. Jeg fikk til svar at det ble lettere når de fikk større leilighet. Tror det bare er en unnskyldning for at hun ikke gidder.

[Gjest Savner min søster]

"Hun har forresten aldri tilbudt seg å passe våre barn."

Det er sikkert hevn fra hennes side.

Jeg har sagt det til min søster at jeg synes det er synd at hun er den som har hjelp meg minst av alle. Jeg synes faktisk det er sårende. Det er ikke mangelen på selve hjelpen i seg selv som er det verste, den kan jeg få av andre som vil passe, men det er det at hun er min søster og den som minst vil hjelpe meg. Jeg fikk til svar at det ble lettere når de fikk større leilighet. Tror det bare er en unnskyldning for at hun ikke gidder.

Hevn? Det håper jeg da virkelig ikke.

Jeg ser veldig klart at jeg ikke greide å innfri de forventinger min søster hadde. Jeg innrømmer glatt at hun ikke fikk den hjelpen hun ønsket.

Det jeg kunne ønske var at hun så hvordan det var fatt med meg. At hun så hvor sårt det var å omgås babyer, at hun kunne se hvordan jeg gråt stille tårer.

Istedenfor å bare anklage meg fordi jeg ikke var "en ellevill og begeistret tante".

Igjen - ikke la forventinger som ikke innfris ødelegge søskenskapet.

[Gjest anonym i dette tilfellet]

Hevn? Det håper jeg da virkelig ikke.

Jeg ser veldig klart at jeg ikke greide å innfri de forventinger min søster hadde. Jeg innrømmer glatt at hun ikke fikk den hjelpen hun ønsket.

Det jeg kunne ønske var at hun så hvordan det var fatt med meg. At hun så hvor sårt det var å omgås babyer, at hun kunne se hvordan jeg gråt stille tårer.

Istedenfor å bare anklage meg fordi jeg ikke var "en ellevill og begeistret tante".

Igjen - ikke la forventinger som ikke innfris ødelegge søskenskapet.

Vet hun at du strevde med å få barn?

[PieLill]

Jeg kommer til å stille opp når hun får barn. Det er nå litt drøyt at en småbarnsmor skal ta helgevasken for en som er fri og uten ansvar og plikter. Jeg kommer til å hjelpe henne når hun trenger det og er sliten. Ting jeg gjerne har hjelpt henne med nå er å kjøre henne plasser. F.eks. flyplassen (1 1/2 time tur-retur) Ene gangen var grytidlig en morgen da jeg var høygravid og dårlig. Jeg ba henne om å kjøre bilen frem til flyplassen slik at jeg kunne spise på veien (ellers hadde jeg spydd). Det kom ikke på tale. Hun ble kranglete og sur, for hun hadde ikke de rette skoene på seg. Da hadde hun kjørt til meg først.

"Det er nå litt drøyt at en småbarnsmor skal ta helgevasken for en som er fri og uten ansvar og plikter."

Dette skriver jeg helt generelt. Hvilke liv du og din søster har, vet jeg selvfølgelig ikke.

Jeg har vært singel i _mange_ år. En av de tingene som både moret, irriterte og frustrerte meg da, og fremdeles, var hvordan en del som hadde livsledsager og kanskje også barn stadig fortalte meg hvilket lett og godt liv jeg hadde.

For det første, hvis de mente det, hvorfor hadde de da valgt et annet liv.

For det andre ble jeg møkk lei av å høre på småbarnsforeldre som mente de hadde monopol på å være stressede og slitne. Og at man ikke kunne vite hva slit var før man fikk barn.

For det tredje hadde de fleste som syntes gresset var så mye grønnere på den andre siden av gjerdet ikke tilbrakt mange dager av sitt voksne liv som enslig.

Ingen tenkte på at en enslig må planlegge og gjøre ganske mye for å få dekket en del av de sosiale behovene som nesten overfylles når man lever i en familie. At et enslig liv har sine utfordringer. At det faktisk koster noe å sitte barnevakt alene slik at foreldrene kunne få nyte sitt fellesskap. Det er uttrolig hva folk tror man kan få tid til om man ikke har barn.

Som ektefelle og mor har jeg selvsagt gjort erfaringer og fått kunnskaper jeg ellers aldri hadde kommet i nærheten av. Noe annet ville vært tragisk. Jeg har som andre foreldre blitt tynt med nattevåk og sykdom, uten at jeg har satt noen rekord på området. Samtidig har jeg en ro og en klarhet i mine prioriteringer som jeg ikke tidligere har eid. Jeg vet hver dag at jeg våkner til en dag med mening, uansett hvor trivielt alt måtte bli.

På mange ytre plan har selvsagt familieansvar gjort meg mer bundet. Men det har også gitt meg mye frihet.

Det er foreldre som har det slitsomt. Det er foreldre som strever så jeg ikke forstår hvordan de henger sammen.

Man å forvente at noen skal stille opp fordi de har det så enkelt og er uten forpliktelser siden de er single og/eller ikke har barn er ganske innsiktsløst.

Jeg kjenner nakkehårene reise seg når jeg hører utsagn som det du kom med.

I min lange karriære som singel brukte jeg veldig mye tid på andres barn. Både i frivillige organisasjoner og som reddende engel for familier. Dette er ting jeg stort sett husker med mye glede og takknemlighet. Det som jeg ikke husker med glede er de gangene jeg ble tatt som en selvfølge fordi "jeg hadde jo ingen å ta hensyn til". De som hadde plass til meg kun når de behøvde noe fra meg.

Slike holdninger provoserer fortsatt selv om jeg lenge har vært gift og vel bevart. I hvert fall det første.

For meg er det et stort poeng å ikke legge ut til single venninner om hvilket enkelt liv de har. Eller ta lettere på det om de hjelper meg med noe, enn om noen som er "bundet" gjør det. Andres tid og krefter er alltid en dyrebar gave, enten vi innbilder oss at de har mye eller lite av det de gir.

mvh

[PieLill]

"Hun har forresten aldri tilbudt seg å passe våre barn."

Det er sikkert hevn fra hennes side.

Jeg har sagt det til min søster at jeg synes det er synd at hun er den som har hjelp meg minst av alle. Jeg synes faktisk det er sårende. Det er ikke mangelen på selve hjelpen i seg selv som er det verste, den kan jeg få av andre som vil passe, men det er det at hun er min søster og den som minst vil hjelpe meg. Jeg fikk til svar at det ble lettere når de fikk større leilighet. Tror det bare er en unnskyldning for at hun ikke gidder.

Om jeg hadde fått høre noe slik ville jeg opplevd det som et forventningspress som ville låst meg i forhold til å yte noe til denne personen.

Samtidig ville jeg voktet meg vel for å komme i (takknemlighets)gjeld til en person som hadde slike forventninger til meg.

Slikt fikser ikke jeg og kanskje flere med meg.

mvh

[Gjest anonym i dette tilfellet]

"Det er nå litt drøyt at en småbarnsmor skal ta helgevasken for en som er fri og uten ansvar og plikter."

Dette skriver jeg helt generelt. Hvilke liv du og din søster har, vet jeg selvfølgelig ikke.

Jeg har vært singel i _mange_ år. En av de tingene som både moret, irriterte og frustrerte meg da, og fremdeles, var hvordan en del som hadde livsledsager og kanskje også barn stadig fortalte meg hvilket lett og godt liv jeg hadde.

For det første, hvis de mente det, hvorfor hadde de da valgt et annet liv.

For det andre ble jeg møkk lei av å høre på småbarnsforeldre som mente de hadde monopol på å være stressede og slitne. Og at man ikke kunne vite hva slit var før man fikk barn.

For det tredje hadde de fleste som syntes gresset var så mye grønnere på den andre siden av gjerdet ikke tilbrakt mange dager av sitt voksne liv som enslig.

Ingen tenkte på at en enslig må planlegge og gjøre ganske mye for å få dekket en del av de sosiale behovene som nesten overfylles når man lever i en familie. At et enslig liv har sine utfordringer. At det faktisk koster noe å sitte barnevakt alene slik at foreldrene kunne få nyte sitt fellesskap. Det er uttrolig hva folk tror man kan få tid til om man ikke har barn.

Som ektefelle og mor har jeg selvsagt gjort erfaringer og fått kunnskaper jeg ellers aldri hadde kommet i nærheten av. Noe annet ville vært tragisk. Jeg har som andre foreldre blitt tynt med nattevåk og sykdom, uten at jeg har satt noen rekord på området. Samtidig har jeg en ro og en klarhet i mine prioriteringer som jeg ikke tidligere har eid. Jeg vet hver dag at jeg våkner til en dag med mening, uansett hvor trivielt alt måtte bli.

På mange ytre plan har selvsagt familieansvar gjort meg mer bundet. Men det har også gitt meg mye frihet.

Det er foreldre som har det slitsomt. Det er foreldre som strever så jeg ikke forstår hvordan de henger sammen.

Man å forvente at noen skal stille opp fordi de har det så enkelt og er uten forpliktelser siden de er single og/eller ikke har barn er ganske innsiktsløst.

Jeg kjenner nakkehårene reise seg når jeg hører utsagn som det du kom med.

I min lange karriære som singel brukte jeg veldig mye tid på andres barn. Både i frivillige organisasjoner og som reddende engel for familier. Dette er ting jeg stort sett husker med mye glede og takknemlighet. Det som jeg ikke husker med glede er de gangene jeg ble tatt som en selvfølge fordi "jeg hadde jo ingen å ta hensyn til". De som hadde plass til meg kun når de behøvde noe fra meg.

Slike holdninger provoserer fortsatt selv om jeg lenge har vært gift og vel bevart. I hvert fall det første.

For meg er det et stort poeng å ikke legge ut til single venninner om hvilket enkelt liv de har. Eller ta lettere på det om de hjelper meg med noe, enn om noen som er "bundet" gjør det. Andres tid og krefter er alltid en dyrebar gave, enten vi innbilder oss at de har mye eller lite av det de gir.

mvh

Hun er ikke singel. Hun er lykkelig sammen med sin samboer. De er kjempeglad i hverandre og viser det glatt foran andre.

Nå har hun nettopp fått jobb, men tidligere var hun deltidsstudent.Hun sov til klokken 12-14 om morgenene. Da synes jeg det er for drøyt at jeg skal gå og ta helgevasken hennes f.eks. som en foreslo her inne. Når hun får barn kommer jeg til å stille opp for henne. Jeg vet at det er slitsomt å få barn. Hun visste at jeg var sliten. Likevel er det ingen hjelp å få. Synes det er veldig rart. Og jeg synes også det er rart at de fleste som har svart meg mener at en ikke skal hjelpe den nærmeste familien.

[PieLill]

Hevn? Det håper jeg da virkelig ikke.

Jeg ser veldig klart at jeg ikke greide å innfri de forventinger min søster hadde. Jeg innrømmer glatt at hun ikke fikk den hjelpen hun ønsket.

Det jeg kunne ønske var at hun så hvordan det var fatt med meg. At hun så hvor sårt det var å omgås babyer, at hun kunne se hvordan jeg gråt stille tårer.

Istedenfor å bare anklage meg fordi jeg ikke var "en ellevill og begeistret tante".

Igjen - ikke la forventinger som ikke innfris ødelegge søskenskapet.

Jeg forstår veldig godt at du ikke klarte å engasjere deg. Det kunne vel nesten blitt noe selvutslettende å skulle engasjere deg i gleden til en som sto deg nær, når det samme temaet var din sorg. Særlig når denne sorgen ikke ble sett.

Da jeg ble enke klarte jeg bare å glede meg med nybakte par og foreldre som hadde et visst minstemål av blikk for den smerten deres glede også vakte hos meg.

Det behøvde ikke være mye. Jeg ville ikke det skulle være et gjennomgående teme. Men et lite blikk, eller noe få ord, bare noe bitte lite som diskret formidlet at de så meg, gjorde underverker. Da kunne jeg legge til side mitt eget og la andres opplevelser stå i sentrum.

Uten dette "lille" orket jeg ikke og trakk meg unna.

mvh

[Lillemus]

Om jeg hadde fått høre noe slik ville jeg opplevd det som et forventningspress som ville låst meg i forhold til å yte noe til denne personen.

Samtidig ville jeg voktet meg vel for å komme i (takknemlighets)gjeld til en person som hadde slike forventninger til meg.

Slikt fikser ikke jeg og kanskje flere med meg.

mvh

Jeg hadde reagert som deg.

[PieLill]

Hun er ikke singel. Hun er lykkelig sammen med sin samboer. De er kjempeglad i hverandre og viser det glatt foran andre.

Nå har hun nettopp fått jobb, men tidligere var hun deltidsstudent.Hun sov til klokken 12-14 om morgenene. Da synes jeg det er for drøyt at jeg skal gå og ta helgevasken hennes f.eks. som en foreslo her inne. Når hun får barn kommer jeg til å stille opp for henne. Jeg vet at det er slitsomt å få barn. Hun visste at jeg var sliten. Likevel er det ingen hjelp å få. Synes det er veldig rart. Og jeg synes også det er rart at de fleste som har svart meg mener at en ikke skal hjelpe den nærmeste familien.

Jeg skrev litt generelt rundt uttrykket fri og ingen forpliktelser fordi bare synet av ordene gir meg dårlig smak i munnen.

Jeg synes ikke du skal stille opp for søsteren din. Ikke så lenge du bebreider henne. Ikke så lenge du setter henne i takknemlighetsgjeld ved å gjøre det.

Du nevnte en kjøreepisode i en annen trå. Verdsetter og respekterer hun ikke deg og det du gjør for henne mer enn det du beskrev der, bør du absolutt ikke stille opp.

Jeg synes ikke man skal stille opp for noen om man forventer noe tilbake som den andre ikke kan eller vil yte. Særlig i forhold til nær familie. Slikt skaper bare forbitrelse og vondt blod.

Det man gir får man gi med en åpen hånd, uten forventninger om vederlag, gjentjenester, uten tråder til gaven og mottakeren av noe slag.

Om du skal stille opp for din søster når/om hun får barn bør du heller gjøre det som en ren byttehandel. Om du gjør xxx for meg, gjør jeg yyy for deg.

På den måten vil det være ærlighet om de forventninger man har. Man får ikke en difus takknemlighetsgjeld til hverandre om begge overholder avtalen.

Låter kanskje lite romantisk. Men det kan være en god måte å bygge/bevare gode familieforhold på.

Gi det du kan gi med glede og et helt hjerte. Selg resten eller behold det for deg selv.

Det låter kanskje kynisk, men er ikke ment slik.

mvh

[Gjest anonym i dette tilfellet]

Jeg skrev litt generelt rundt uttrykket fri og ingen forpliktelser fordi bare synet av ordene gir meg dårlig smak i munnen.

Jeg synes ikke du skal stille opp for søsteren din. Ikke så lenge du bebreider henne. Ikke så lenge du setter henne i takknemlighetsgjeld ved å gjøre det.

Du nevnte en kjøreepisode i en annen trå. Verdsetter og respekterer hun ikke deg og det du gjør for henne mer enn det du beskrev der, bør du absolutt ikke stille opp.

Jeg synes ikke man skal stille opp for noen om man forventer noe tilbake som den andre ikke kan eller vil yte. Særlig i forhold til nær familie. Slikt skaper bare forbitrelse og vondt blod.

Det man gir får man gi med en åpen hånd, uten forventninger om vederlag, gjentjenester, uten tråder til gaven og mottakeren av noe slag.

Om du skal stille opp for din søster når/om hun får barn bør du heller gjøre det som en ren byttehandel. Om du gjør xxx for meg, gjør jeg yyy for deg.

På den måten vil det være ærlighet om de forventninger man har. Man får ikke en difus takknemlighetsgjeld til hverandre om begge overholder avtalen.

Låter kanskje lite romantisk. Men det kan være en god måte å bygge/bevare gode familieforhold på.

Gi det du kan gi med glede og et helt hjerte. Selg resten eller behold det for deg selv.

Det låter kanskje kynisk, men er ikke ment slik.

mvh

Jeg er bare så sjokkert at det er slik det må være. Jeg kjenner to søsken som er stikk motsatt. Gir og får uten problemer og måtte avtale gjengjeld. Synes nesten det blir litt absurd når det er familie. Skjønner at det er slik det må være med venner, men ikke familie.

Ta svigermor f.eks. (hun blant flere andre familiemedlemmer) Hun hjelper oss i masse. Og så hjelper vi henne neste gang. Det er slik jeg ser på familieforhold. Derfor blir jeg så sjokket når søsteren min ikke kan gjøre det 1 gang i året engang.

[PieLill]

Jeg er bare så sjokkert at det er slik det må være. Jeg kjenner to søsken som er stikk motsatt. Gir og får uten problemer og måtte avtale gjengjeld. Synes nesten det blir litt absurd når det er familie. Skjønner at det er slik det må være med venner, men ikke familie.

Ta svigermor f.eks. (hun blant flere andre familiemedlemmer) Hun hjelper oss i masse. Og så hjelper vi henne neste gang. Det er slik jeg ser på familieforhold. Derfor blir jeg så sjokket når søsteren min ikke kan gjøre det 1 gang i året engang.

Du gjør bare deg selv fattigere ved å stille slike krav hvor rimelige de enn kan synes.

For det første blir du stadig vekk skuffet i stedet for å en gang iblant bli gledelig overrasket.

For det andre retter du uuttalte og uttalte krav mot din søster som kan hindre henne i å gi og være den hun faktsik kunne vært for deg. Slik kan du gå glipp av både den hun er, og den du ønsker hun hadde vært.

Det som avgjør om jeg har et gi-og-ta-uten-regnskap-forhold til noen har ingen ting å gjøre med om de er i familie med meg eller ikke. Det har rett og slett å gjøre med kjemien mellom oss.

Selv er jeg svært nøye på å ikke ta imot noe som vil sette meg i takknemlighetsgjeld eller gjøre meg bundet av bestemte forventninger. Det gir meg fullstendig klaus.

Så jeg tar imot kun fra de jeg vet jeg raskt kan yte en gjenytelse til, eller de jeg vet gir uten å føre regnskap.

Det kan hende at din søster er en lite generøs person. Det kan også hende at du har bidratt til å skyve henne bort med dine krav.

Jeg fikk det mye bedre i forhold til både min familie og venner, da jeg bestmte meg for at ingen skyldte meg noe og at jeg ikke har noen krav. Da ble alt en positiv overraskelse.

mvh

[Gjest Savner min søster]

Vet hun at du strevde med å få barn?

Selvfølgelig!!

Jeg var veldig åpen om at vi prøvde og at vi strevde.

[Gjest anonym i dette tilfellet]

Selvfølgelig!!

Jeg var veldig åpen om at vi prøvde og at vi strevde.

Da stiller jo saken seg helt annerledes.

[Jonhild1365380938]

Jeg skjønner godt at du er skuffet. Jeg mener at for sine nærmest stiller en opp når det trengs, og de gjør det samme tilbake. Ofte så vet en når ens nærmeste trenger hjelp uten at de trenger å spørre.

[Gjest anonym i dette tilfellet]

Du gjør bare deg selv fattigere ved å stille slike krav hvor rimelige de enn kan synes.

For det første blir du stadig vekk skuffet i stedet for å en gang iblant bli gledelig overrasket.

For det andre retter du uuttalte og uttalte krav mot din søster som kan hindre henne i å gi og være den hun faktsik kunne vært for deg. Slik kan du gå glipp av både den hun er, og den du ønsker hun hadde vært.

Det som avgjør om jeg har et gi-og-ta-uten-regnskap-forhold til noen har ingen ting å gjøre med om de er i familie med meg eller ikke. Det har rett og slett å gjøre med kjemien mellom oss.

Selv er jeg svært nøye på å ikke ta imot noe som vil sette meg i takknemlighetsgjeld eller gjøre meg bundet av bestemte forventninger. Det gir meg fullstendig klaus.

Så jeg tar imot kun fra de jeg vet jeg raskt kan yte en gjenytelse til, eller de jeg vet gir uten å føre regnskap.

Det kan hende at din søster er en lite generøs person. Det kan også hende at du har bidratt til å skyve henne bort med dine krav.

Jeg fikk det mye bedre i forhold til både min familie og venner, da jeg bestmte meg for at ingen skyldte meg noe og at jeg ikke har noen krav. Da ble alt en positiv overraskelse.

mvh

Det kan hende at din søster er en lite generøs person. Det kan også hende at du har bidratt til å skyve henne bort med dine krav.

Jeg har aldri sagt dette til henne før nå. Vi sluttet også for lenge siden å spørre om hjelp siden det aldri ble positivt svar. Vi pleide heller ikke å spørre så veldig ofte så det var ikke det at vi maste.

Slik er det bare. Og jeg må godta det. Hun innrømmet i dag at hun hadde passet lite. Jeg fikk også beskjed om at det ikke var så gøy å sitte i en annen sin stue mens ungen lå og sov. Jeg mener nå at en sjelden gang må det gå ann å gjøre tjenester selv om det ikke er så gøy for en selv.

Slik er det bare.

[Gjest anonym i dette tilfellet]

Jeg skjønner godt at du er skuffet. Jeg mener at for sine nærmest stiller en opp når det trengs, og de gjør det samme tilbake. Ofte så vet en når ens nærmeste trenger hjelp uten at de trenger å spørre.

Ja hvis en ikke kan vente hjelp av sine nærmeste, hvem kan en da vente hjelp av?

Man kan ikke gå gjennom livet uten å gi og få hjelp.