Skuffet over søsteren min

[Gjest Savner min søster]

Du gjør bare deg selv fattigere ved å stille slike krav hvor rimelige de enn kan synes.

For det første blir du stadig vekk skuffet i stedet for å en gang iblant bli gledelig overrasket.

For det andre retter du uuttalte og uttalte krav mot din søster som kan hindre henne i å gi og være den hun faktsik kunne vært for deg. Slik kan du gå glipp av både den hun er, og den du ønsker hun hadde vært.

Det som avgjør om jeg har et gi-og-ta-uten-regnskap-forhold til noen har ingen ting å gjøre med om de er i familie med meg eller ikke. Det har rett og slett å gjøre med kjemien mellom oss.

Selv er jeg svært nøye på å ikke ta imot noe som vil sette meg i takknemlighetsgjeld eller gjøre meg bundet av bestemte forventninger. Det gir meg fullstendig klaus.

Så jeg tar imot kun fra de jeg vet jeg raskt kan yte en gjenytelse til, eller de jeg vet gir uten å føre regnskap.

Det kan hende at din søster er en lite generøs person. Det kan også hende at du har bidratt til å skyve henne bort med dine krav.

Jeg fikk det mye bedre i forhold til både min familie og venner, da jeg bestmte meg for at ingen skyldte meg noe og at jeg ikke har noen krav. Da ble alt en positiv overraskelse.

mvh

Bra skrevet

[asterix]

Nei, hun liker barn. Og hun planlegger å få barn nå

En kan da godt ønske seg egne barn selv om man ikke er begeistret for andres...

[Gjest Savner min søster]

Da stiller jo saken seg helt annerledes.

Jeg sammenligner ikke det jeg har opplevd med det du opplever. Jeg forstår godt at du kunne ønske deg hjelp fra din søster og jeg er veldig enig i at familie burde hjelpe hverandre.

Mitt poeng går på dette med forventinger.

Dersom du stiller forventinger som ikke blir innfridd, så vil du bli skuffet - uansett hva som er årsaken til at forventingene ikke innfris.

[Gjest anonym i dette tilfellet]

En kan da godt ønske seg egne barn selv om man ikke er begeistret for andres...

Samspillet er godt når de to er sammen. Har aldri tenkt tanken at hun ikke liker barn. Da vil det være noe helt nytt om henne for meg.

Likevel synes jeg det går ann å gjøre tjenester for familien en sjelden gang.

[PieLill]

Det kan hende at din søster er en lite generøs person. Det kan også hende at du har bidratt til å skyve henne bort med dine krav.

Jeg har aldri sagt dette til henne før nå. Vi sluttet også for lenge siden å spørre om hjelp siden det aldri ble positivt svar. Vi pleide heller ikke å spørre så veldig ofte så det var ikke det at vi maste.

Slik er det bare. Og jeg må godta det. Hun innrømmet i dag at hun hadde passet lite. Jeg fikk også beskjed om at det ikke var så gøy å sitte i en annen sin stue mens ungen lå og sov. Jeg mener nå at en sjelden gang må det gå ann å gjøre tjenester selv om det ikke er så gøy for en selv.

Slik er det bare.

Siden du nå er skuffet over henne, har du hatt forventninger til henne. Det _kan_ hende at din søster har følt disse forventningene enten direkte fra deg, eller mer som en generell familiegreie hun ikke takler.

(Med 'kan hende' mener jeg at noe slikt kan ikke jeg vite sikkert fra mitt distanserte ståsted.)

Det kan jo også hende at din søster er lite hjelpsom uten at noen kan beskyldes for å ha stjålet hennes giverglede.

Jeg er enig i at å akke seg over at det er kjedelig å sitte i noen andres stue, er en innmare sløv begrunnelse. Så dårlig at jeg ville betenkt meg på å bruke noe slikt som bortforklaring.

;-)

Av andre ting du har skrevet her får jeg inntrykk av at du har fått den hjelpen du trenger fra annet hold. Har jeg missforstått det?

Om jeg ikke har missforstått, synes jeg du heller burde glede deg over de som har vært der for deg, familie eller ikke, i stedet for å sørge over det som ikke var.

Om jeg som venninne stilte opp for noen som du ønsker en søster skal gjøre, ville jeg ikke opplevd det særlig OK om denne personen beklagde seg over at det ikke var søstra som stilte opp i stedet.

mvh

[Gjest prust]

Jeg forstår at du er frustrert. Jeg har kjent det på samme måte, i forhold til mine foreldre og min søster. Sannsynligvis følte min søster det litt slik da hennes første barn var lite.

Hun er yngst, men fikk barn først. Vi bodde da langt fra hverandre, men jeg flyttet til hennes by da barnet var 2 år. Jeg var ikke så vant med barn, men syntes det var koselig å bli kjent med tantungen min. Tviler på at jeg tilbød meg å være barnevakt, men sa ja noen ganger når hun spurte. Jeg skjønte nok ikke hvordan det var å ha barn sålenge jeg ikke var mamma selv...

Da jeg begynte å få barn, var hennes barns 5 år. Mine barn har vel overnattet i underkant av en gang pr år hos henne... Hun og barnafaren skilte lag tidlige, slik at hun har hatt annenhver helg fri, og ikke hatt særlig behov for barnevakt. Mannen min og jeg har vært veldig slitne i perioder, og har syntes det har vært trist at ikke min søster og min mor har tilbudt seg å passe våre barn.

Nå har imidlertid min søster fått et barn til, og nå ser jeg at vi har likere behov enn før. Hun trenger av og til avlastning, og jeg har passet babyen en gang. Regner med at det blir mer. Hun har tilbudt seg å passe mine barn og skal gjøre detom et par uker.

Jeg tror frustrasjonen vår grunner i at da hun trengte min hjelp, fattet ikke jeg behovet hennes. Da jeg trengte hennes hjelp, var hun så glad for at hennes barn endelig var litt "stor" og orket ikke ha småbarn.... Nå er vi mer like, og kan hjelpe hverandre.

Når det gjelder mine foreldre, må jeg vel bare innse at de begynner å bli gamle. Vi bruker ei jente på 15 til barnevakt i uka, men spør min mor en sjelden gang. Det fungerer greit. Nå sist helg overnattet min mor hos oss, og det var jo en knallbra ordning!

[Gjest prust]

"Det er nå litt drøyt at en småbarnsmor skal ta helgevasken for en som er fri og uten ansvar og plikter."

Dette skriver jeg helt generelt. Hvilke liv du og din søster har, vet jeg selvfølgelig ikke.

Jeg har vært singel i _mange_ år. En av de tingene som både moret, irriterte og frustrerte meg da, og fremdeles, var hvordan en del som hadde livsledsager og kanskje også barn stadig fortalte meg hvilket lett og godt liv jeg hadde.

For det første, hvis de mente det, hvorfor hadde de da valgt et annet liv.

For det andre ble jeg møkk lei av å høre på småbarnsforeldre som mente de hadde monopol på å være stressede og slitne. Og at man ikke kunne vite hva slit var før man fikk barn.

For det tredje hadde de fleste som syntes gresset var så mye grønnere på den andre siden av gjerdet ikke tilbrakt mange dager av sitt voksne liv som enslig.

Ingen tenkte på at en enslig må planlegge og gjøre ganske mye for å få dekket en del av de sosiale behovene som nesten overfylles når man lever i en familie. At et enslig liv har sine utfordringer. At det faktisk koster noe å sitte barnevakt alene slik at foreldrene kunne få nyte sitt fellesskap. Det er uttrolig hva folk tror man kan få tid til om man ikke har barn.

Som ektefelle og mor har jeg selvsagt gjort erfaringer og fått kunnskaper jeg ellers aldri hadde kommet i nærheten av. Noe annet ville vært tragisk. Jeg har som andre foreldre blitt tynt med nattevåk og sykdom, uten at jeg har satt noen rekord på området. Samtidig har jeg en ro og en klarhet i mine prioriteringer som jeg ikke tidligere har eid. Jeg vet hver dag at jeg våkner til en dag med mening, uansett hvor trivielt alt måtte bli.

På mange ytre plan har selvsagt familieansvar gjort meg mer bundet. Men det har også gitt meg mye frihet.

Det er foreldre som har det slitsomt. Det er foreldre som strever så jeg ikke forstår hvordan de henger sammen.

Man å forvente at noen skal stille opp fordi de har det så enkelt og er uten forpliktelser siden de er single og/eller ikke har barn er ganske innsiktsløst.

Jeg kjenner nakkehårene reise seg når jeg hører utsagn som det du kom med.

I min lange karriære som singel brukte jeg veldig mye tid på andres barn. Både i frivillige organisasjoner og som reddende engel for familier. Dette er ting jeg stort sett husker med mye glede og takknemlighet. Det som jeg ikke husker med glede er de gangene jeg ble tatt som en selvfølge fordi "jeg hadde jo ingen å ta hensyn til". De som hadde plass til meg kun når de behøvde noe fra meg.

Slike holdninger provoserer fortsatt selv om jeg lenge har vært gift og vel bevart. I hvert fall det første.

For meg er det et stort poeng å ikke legge ut til single venninner om hvilket enkelt liv de har. Eller ta lettere på det om de hjelper meg med noe, enn om noen som er "bundet" gjør det. Andres tid og krefter er alltid en dyrebar gave, enten vi innbilder oss at de har mye eller lite av det de gir.

mvh

Viktige tanker du har der, Pie Lill! Det er lett å ta lett på venner som er single. Har selv et par single venninner som jeg tidligere forventet en del fra. De har mange om forventer mye fra dem - og de har tross alt et eget liv de lever som de bevisst eller ubevisst har valgt selv.

[kizmiaz]

Vel, folk er forskjellige og ikke alle er like begeistret for barn.

Men for å gjøre dere en tjeneste synes jeg at hun kunne stilt opp litt mer. Men ikke regn med at hun tilbyr seg, dere må spørre henne og avtale en fast tid for når dere kommer hjem som både hun og dere kan forholde dere til.

[Gjest anonymjegogså]

Nei, jeg er ikke enig i at man bør. Man bør (må) gå på jobb, man må ta seg av sine egne barn, men man må eller bør ikke ta seg av andres barn av plikt.

"Nei, jeg er ikke enig i at man bør. Man bør (må) gå på jobb, man må ta seg av sine egne barn, men man må eller bør ikke ta seg av andres barn av plikt."

100% enig! Hvis noen er alene med barn og barna eller den voksne f.eks er syke eller noe annet som gjør at belastningen er ekstra, så mener jeg at man bør hjelpe. Men i dette tilfellet så er de to, og bør klare seg selv.

[calendula]

"Hun har forresten aldri tilbudt seg å passe våre barn."

Det er sikkert hevn fra hennes side.

Jeg har sagt det til min søster at jeg synes det er synd at hun er den som har hjelp meg minst av alle. Jeg synes faktisk det er sårende. Det er ikke mangelen på selve hjelpen i seg selv som er det verste, den kan jeg få av andre som vil passe, men det er det at hun er min søster og den som minst vil hjelpe meg. Jeg fikk til svar at det ble lettere når de fikk større leilighet. Tror det bare er en unnskyldning for at hun ikke gidder.

Du kunne ha spart deg for å fortelle at du synes det er sårende at hun ikke har hjulpet deg nok. Hvis noen hadde sagt det til meg hadde jeg vært svært redd for å både gi og ta imot hjelp i framtida.

[calendula]

Samspillet er godt når de to er sammen. Har aldri tenkt tanken at hun ikke liker barn. Da vil det være noe helt nytt om henne for meg.

Likevel synes jeg det går ann å gjøre tjenester for familien en sjelden gang.

Men det går ikke an å "kreve" tjenester synes jeg.

[Gjest anonym i dette tilfellet]

Du kunne ha spart deg for å fortelle at du synes det er sårende at hun ikke har hjulpet deg nok. Hvis noen hadde sagt det til meg hadde jeg vært svært redd for å både gi og ta imot hjelp i framtida.

Det var i forbindelse med en annen sak. Hun sa hun var skuffet over meg for noe. Det var da jeg ikke klarte å holde meg og sa at jeg var skuffet over henne og

[Gjest anonym i dette tilfellet]

Men det går ikke an å "kreve" tjenester synes jeg.

Jeg har ikke krevd en eneste gang! Hvor har du det fra? Jeg har spurt henne om de kunne passe. Og det er heller ikke mange ganger.

Jeg sier at jeg synes det er rart. Og hvis du kun ser på det faktum at hun har bare passet han to ganger på over tre år, synes ikke du det er litt rart. Se da bort fra hva en forventer og alt det andre. Synes ikke du det aleine er rart. Hvis du synes det er helt ok å hjelpe familie så lite når en har behov for det så er jeg helt sjokkert over tankegangen

[calendula]

Jeg har ikke krevd en eneste gang! Hvor har du det fra? Jeg har spurt henne om de kunne passe. Og det er heller ikke mange ganger.

Jeg sier at jeg synes det er rart. Og hvis du kun ser på det faktum at hun har bare passet han to ganger på over tre år, synes ikke du det er litt rart. Se da bort fra hva en forventer og alt det andre. Synes ikke du det aleine er rart. Hvis du synes det er helt ok å hjelpe familie så lite når en har behov for det så er jeg helt sjokkert over tankegangen

Din "forventning" overfor henne opplever jeg som et krav. Du mener hun burde stille opp & har det som et krav i dine øyne for at hun skal være en skikkelig søster som du ikke blir skuffet over.

Vi som har satt barn til verden bør være kjempeglad for den hjelpen vi eventuelt får, og ta det som et bonus, ikke være lei oss for den hjelpen vi ikke får.

Jeg tror din innstilling forsurer din hverdag og gjør deg enda mer sliten.

Hvis en som hjelper en gang i året får et inntrykk av at det ikke var nok og at den som vi hjelper bare blir skuffet over oss, har en vel ikke så stor motivasjon for å hjelpe en annen gang.

Bare for at det er sagt, vi har valgt å bosette oss i Norge og begge våre foreldrepar bor i andre land. Vi får ikke noe hjelp i det daglige fra foreldre eller søsken og hadde ikke forventa det heller om vi hadde bodd id nærheten. Vi er glade i familiene våre og vi vet å respektere deres liv og de vårt.

Hjelp som gis med glede sprer glede, hjelp som gis pga forventning sprer dårlige følelser hos begge parter - man blir fort avslørt.

[PieLill]

Jeg har ikke krevd en eneste gang! Hvor har du det fra? Jeg har spurt henne om de kunne passe. Og det er heller ikke mange ganger.

Jeg sier at jeg synes det er rart. Og hvis du kun ser på det faktum at hun har bare passet han to ganger på over tre år, synes ikke du det er litt rart. Se da bort fra hva en forventer og alt det andre. Synes ikke du det aleine er rart. Hvis du synes det er helt ok å hjelpe familie så lite når en har behov for det så er jeg helt sjokkert over tankegangen

Når du føler deg sviktet, skuffet og føler hun ikke har fyllt sin søsterrolle godt nok, samt ikke støtter familien godt nok når hun ikke stiller opp mer, er det helt klart et krav du stiller til henne. Selv om du ikke verbalt har uttrykt kravet.

Man klarer ofte ikke å skjule at en forespørsel egentlig er et krav. Dette vil skape motvilje hos den man spør.

mvh

[nanna]

Er det unormalt at man ikke sitter barnevakt for nieser/nevøer hver helg??

[Ugga Bugga]

Du har ingen rett til å kreve at noen skal passe barnet ditt, og det er heller ingen grunn til å bli skuffet om folk ikke viser den entusiasmen du ønsker.

Ikke alle er like begeistret for barn. Din søster har sitt eget liv, og har kanskje nok av andre ting å stri med (hva vet jeg?). Du må bare akseptere at du og ditt barn kanskje ikke er hennes førsteprioritet alltid.

Vær heller takknemlig når hun stillier opp, og kom hjem til avtalt tid!

[Ugga Bugga]

"Det er nå litt drøyt at en småbarnsmor skal ta helgevasken for en som er fri og uten ansvar og plikter."

Dette skriver jeg helt generelt. Hvilke liv du og din søster har, vet jeg selvfølgelig ikke.

Jeg har vært singel i _mange_ år. En av de tingene som både moret, irriterte og frustrerte meg da, og fremdeles, var hvordan en del som hadde livsledsager og kanskje også barn stadig fortalte meg hvilket lett og godt liv jeg hadde.

For det første, hvis de mente det, hvorfor hadde de da valgt et annet liv.

For det andre ble jeg møkk lei av å høre på småbarnsforeldre som mente de hadde monopol på å være stressede og slitne. Og at man ikke kunne vite hva slit var før man fikk barn.

For det tredje hadde de fleste som syntes gresset var så mye grønnere på den andre siden av gjerdet ikke tilbrakt mange dager av sitt voksne liv som enslig.

Ingen tenkte på at en enslig må planlegge og gjøre ganske mye for å få dekket en del av de sosiale behovene som nesten overfylles når man lever i en familie. At et enslig liv har sine utfordringer. At det faktisk koster noe å sitte barnevakt alene slik at foreldrene kunne få nyte sitt fellesskap. Det er uttrolig hva folk tror man kan få tid til om man ikke har barn.

Som ektefelle og mor har jeg selvsagt gjort erfaringer og fått kunnskaper jeg ellers aldri hadde kommet i nærheten av. Noe annet ville vært tragisk. Jeg har som andre foreldre blitt tynt med nattevåk og sykdom, uten at jeg har satt noen rekord på området. Samtidig har jeg en ro og en klarhet i mine prioriteringer som jeg ikke tidligere har eid. Jeg vet hver dag at jeg våkner til en dag med mening, uansett hvor trivielt alt måtte bli.

På mange ytre plan har selvsagt familieansvar gjort meg mer bundet. Men det har også gitt meg mye frihet.

Det er foreldre som har det slitsomt. Det er foreldre som strever så jeg ikke forstår hvordan de henger sammen.

Man å forvente at noen skal stille opp fordi de har det så enkelt og er uten forpliktelser siden de er single og/eller ikke har barn er ganske innsiktsløst.

Jeg kjenner nakkehårene reise seg når jeg hører utsagn som det du kom med.

I min lange karriære som singel brukte jeg veldig mye tid på andres barn. Både i frivillige organisasjoner og som reddende engel for familier. Dette er ting jeg stort sett husker med mye glede og takknemlighet. Det som jeg ikke husker med glede er de gangene jeg ble tatt som en selvfølge fordi "jeg hadde jo ingen å ta hensyn til". De som hadde plass til meg kun når de behøvde noe fra meg.

Slike holdninger provoserer fortsatt selv om jeg lenge har vært gift og vel bevart. I hvert fall det første.

For meg er det et stort poeng å ikke legge ut til single venninner om hvilket enkelt liv de har. Eller ta lettere på det om de hjelper meg med noe, enn om noen som er "bundet" gjør det. Andres tid og krefter er alltid en dyrebar gave, enten vi innbilder oss at de har mye eller lite av det de gir.

mvh

Amen!

Veldig godt skrevet.

[Gjest anonym i dette tilfellet]

Du har ingen rett til å kreve at noen skal passe barnet ditt, og det er heller ingen grunn til å bli skuffet om folk ikke viser den entusiasmen du ønsker.

Ikke alle er like begeistret for barn. Din søster har sitt eget liv, og har kanskje nok av andre ting å stri med (hva vet jeg?). Du må bare akseptere at du og ditt barn kanskje ikke er hennes førsteprioritet alltid.

Vær heller takknemlig når hun stillier opp, og kom hjem til avtalt tid!

Her er det snakk om å hjelpe sin egen søster. Hva i alle dager er det som feiler folk? Hva har skjedd med samfunnet vårt? Skal man ikke hjelpe familie lenger? Det er ikke snakk om hver helg, men her er det ikke 1 gang i året engang

[Gjest anonym i dette tilfellet]

Er det unormalt at man ikke sitter barnevakt for nieser/nevøer hver helg??

?