barn og sykdom

[Gjest helt anonym i dag]

Min mor har nettopp fått en alvorlig kreftdiagnose. Prognosene er ikke særlig gode, desverre. Hun vil få behandling ved sykehuset her i byen, som ligger langt fra stedet hun bor. Siden jeg og poden på fem er de eneste i familien som bor her i byen, vil jeg/vi få et spesielt ansvar for å følge henne opp i tiden fremover, og vil sannsynligvis gå en ganske spesiell tid i møte. Jeg vet ikke hva de nærmeste månedene vil bringe med seg, men at det blir en tøff tid, regner jeg som svært sikkert. Uansett hvordan det går, og hvor lang tid det tar før det er over - på en eller annen måte.

Jeg lurer på om det er noen som har erfaring med barn og slike prosesser. Det blir ikke lett å skjerme poden fremover. Han vet at bestemor er syk, men for ham er det å være syk å ha vondt i magen eller være forkjøla. Han kommer uansett til å skjønne mer fremover, er jeg redd, uansett.

Kommer til å benytte meg max av nettverket mitt (vet de stiller opp), og pappen til min sønn bor også i byen (men jobber skift).

Noen som har innspill til hvordan man involverer barn i slike tøffe sykdomsprosesser? Hvordan de takler det? Hva jeg bør gjøre/ikke gjøre?

[Torv]

Hei!

Først vil jeg uttrykke min medfølelse for at din mor er blitt så alvorlig syk.

Du får håpe det beste, og håp er det alltid.

Din historie er nesten å lese som min. Du går nok en tung tid i møte, men du vil også møte den syke og deg selv på en annen måte enn før.

Noen møter utfordringer i forhold til hvor mye den syke involverer sin familie, det være seg for lite /for mye etc.

Jeg har vært i tilnærmet dine sko i nærmere 4 år nå.

Min mor ble rammet av en kreftdiagnose med dårlig prognose.

For å gjøre en lang historie kort, har hun vært gjennom 3 spredningstilfeller og 2 nye forekomster etter dette.

Og hvordan involverte jeg barna.

Jo, vi måtte ta det som det kom, da vi også lurte fælt på dette og hadde ingen erfaring heldigvis.

Derfor fortalte vi at mormor var syk og vi varlset barnehagen som kunne være oppmerksom på signaler fra barnet. Når vi fortalte at mormor var syk, gikk vi ikke detaljert gjennom dette, da han faktisk ikke var interessert. Men da mormor mistet håret, kom mange spørsmål , og vi besvarte etter beste evne. Og vi prøvde å være ærlig hele tiden.

Nå, etter så mange år med sykdom, har det blitt vanlig og udramatisk for vår sønn at mormor er på sykehus forholdsvis ofte.

Så vi involverte barna når det passet seg for min mor, dvs aldri rett etter tunge operasjoner, men når hun følte seg frisk til å ta imot barnebarna. Vi viste følelser, at vi var lei oss, at vi var glade etc.

Men nå er det egentlig litt kjedelig å dra på sykehusbesøk. Tegnesaker er et must å ha med :0)

Så alt i alt har vi vært utrolig heldige, heldige som fortsatt har mormor, og heldige med at det gikk så bra med barna i forhold til sykdommen. Min 6 åring vet knapt at sykdommen heter kreft. Det er uinteressant for ham.

Så jeg tror det er viktig å ikke pådytte barna masse informasjon, men rett og slett "ta det som det kommer"

Du er herved invitert til å spørre mer om du har spørsmål :0)

Men mest av alt håper jeg det går bra med din mor, og at du selv ikke blir utslitt. Det er utrolig krevende å ha så syke familiemedlemmer, ha full jobb og ikke minst være mamma oppi dette. Ta vare på deg selv er mitt viktigste råd.

Mvh

[jubalong70]

Det finnes flere bøker om det å være syk og å dø. (Lillemus kan sikkert komme med titler...)

Ellers tror jeg på åpenhet overfor barna. Fortell at mormor er veldig syk, at hun har en sykdom som heter kreft, og at hun kommer til å få mye vondt og at hun kommer til å dø. Hvordan du vil forklare døden må du selv finne ut av - bare ikke si at hun sovner inn eller reiser bort, det kan føre til problemer med søvn og avskjeder.

Vi har fortalt våre barn at oldemor nå er i himmelen, og at hun passer på oss. Det virker som om barna synes det er en god forklaring.

Godt at du har et nettverk du kan støtte deg til og få hjelp av. Det blir en krevende tid, men jeg tror du kommer til å se tilbake på den som god også. Du fikk mulighet til å være der for moren din og støtte henne når hun trengte det mest.

[Lillemus]

Stikk gjerne innom biblioteket og spør om litteratur for barn om kreft, det finnes. Både fortellinger og litt mer faktalitteratur.

Min mor døde også av kreft og vi fortalte vel ungene sånn litt etterhvert at mormor var syk og lå på sykehuset. De var med og besøkte henne noen ganger så de fikk se hvor hun var. Etterhvert ble det jo veldig klart hvilken vei dette gikk og vi sa det som det var, at mormor var så syk at hun kom til å dø. Ungene tok det forbausende greit.

Når hun døde fikk de så se henne på sykehuset, de fikk være med i begravelsen og i minnesamværet etterpå. De var da 3 1/2 og 5 1/2 år.

[org]

Dere har alle min medfølelse.

Jeg mistet mor i MS og far i slag. Barna var for små til å huske sin bestefar, men bestemor kan de erindre.

Hun ble jo etterhvert veldig syk. Og barna fikk vite alt. I en fornuftig setting og tone, naturligvis. Men vi holdt ingenting skjult for dem.

Og de tok det forbausende lett. Ble ikke redd i det heletatt.

Så ærlighet og forutsigbarhet (så langt det er mulig) tror jeg på.

Når det er sagt, er det en balansegang her - som er vanskelig. Hvor mye skal barna egentlig være med på? Ta ibruk magefølelsen din. Er du usikker, rådfør deg med sykepleierne der din mor er innlagt, de er som regel meget fornuftige mennesker.

Alt godt ønskes deg og dine i denne perioden som kommer til å bli vond og vanskelig.