Urimelig far!

[Gjest mannfolk *sukk*]

Sønnen min på 5 år har ikke sett faren sin på over et år, det var han som besluttet å ikke se han på en stund!

Nå synes han det er på tide å treffe han igjen, men jeg sier at han at det ikke er aktuelt å levere han på halveien slik at de kan tilbringe helgen sammen, min sønn fortjener å ta det litt "slow" med det første. Har foreslått at han kommer på dagsbesøk til oss en eller to ganger først, men det nekter han, "visse ting får ungen takle" sier faren, og mener det vil gå seg til!

Jeg har vært ettergivende før, men nok er nok, dette gir jeg meg ikke på, kan ikke sende han avgårde til en mann han har snakket med 5 ganger i telefonen siste året??

Så da sa han at han aldri i verden kom til å treffe han her hos oss eller, noen annen plass så lenge jeg var der, han skulle ha kvalitetstid, og jeg visste ikke guttens beste!

Så lenge jeg var sånn, giddet han ikke ha kontakt med han, og jeg skulle selv få forklare han at jeg hadde den hele å fulle skyld for at sønnen ikke hadde en far i oppveksten...

Jeg sa greit, har jo uansett forklart det utallige ganger siste året, og nå spør han ikke etter faren sin uansett..

Så la han på..

Er jeg eller faren urimelig her??

[Gjest Destini]

Hvis saken er slik som du fremstiller den, synes jeg faren er urimelig. Hadde helt klart som du, krevd å ta det litt slow i starten, når det er så lenge siden de så hverandre. (Og når det tross alt var faren som hadde valgt å ikke treffe han på ett år!).

mvh

[Ulrikke]

Faren, helt klart!

(Tar høyde for at vi bare har din versjon her da, som jeg alltid gjør i sånne saker)

[Lillemus]

Faren er selvfølgelig den urimelige her, ingen tvil om det.

[Gjest sjøstjerna]

Synes dere er urimelig begge to...

Det virker ikke som du og far har verdens beste forhold.

Hvorfor skulle far ville ha dagsbesøk- når du er der? (ikke misforstå- det er ikke noe galt med deg, men _forholdet_ mellom deg og barnefaren).Han blir sikkert stresset av at du skal se han i farsrollen- som han selv føler seg usikker i- etter å ha vært så lenge borte fra sønnen.

Dere bør møtes på halvveien. Enig at ting kan gjøres sakte- av hensyn til sønn. Men kanskje far og sønn kan møtes på burger king, en park e.l? En time eller to den første gangen. Uten deg. Og så kan det utvides etter hvert til at sønn kan besøke far hjemme?

[Gjest emma dilemma]

Mulig far er urimelig, men jeg tenker at du kanskje har vært litt lite forutseende?

Det er tydeligvis en grunn til at gutten ikke ville ha kontakt med faren i et år. Og det er sannsynlig at du kjenner til disse grunnene. Du er også skilt fra faren. Altså er ikke alt bare velstand mellom dere, kan man lett anta.

Kunne du forutsett at faren kunne si nei til forslaget? Kanskje du og far kunne laget en avtale om hvordan det skulle gjøres, _før_ gutten fortalte at han var klar til kontakt igjen.

[org]

Synes dere er urimelig begge to...

Det virker ikke som du og far har verdens beste forhold.

Hvorfor skulle far ville ha dagsbesøk- når du er der? (ikke misforstå- det er ikke noe galt med deg, men _forholdet_ mellom deg og barnefaren).Han blir sikkert stresset av at du skal se han i farsrollen- som han selv føler seg usikker i- etter å ha vært så lenge borte fra sønnen.

Dere bør møtes på halvveien. Enig at ting kan gjøres sakte- av hensyn til sønn. Men kanskje far og sønn kan møtes på burger king, en park e.l? En time eller to den første gangen. Uten deg. Og så kan det utvides etter hvert til at sønn kan besøke far hjemme?

Jeg synes rådet ditt, sjøstjerna, virket som et godt forslag.

[Gjest mannfolk *sukk*]

Må presisere noen ting her føler jeg, det var for det første faren som besluttet å ikke se sønnen sin, ikke omvendt!

Jeg har aldri på noen måte prøvd å sabotere samværet, tvert imot, har han fått treffe han når det har passet han.

Vi er ikke verdens beste venner, men vi er heller ikke uvenner, ikke før nå da...

Men faren var før sammen ei skikkelig trivelig jente, og jeg kunne sende han dit uten å bekymre meg for at han ble tatt godt vare på, men det forholdet er nå slutt, og han er ny dame som jeg ikke aner noe om, og sønnen min må også forholde seg til henne fra dag en siden de bor sammen!

Faren er psykisk ustabil, veldig oppfarende og hissig, og jeg stoler ikke på han helt lenger, dette er ikke noe jeg har kommet med, men det var hans mor som ringte og fortalte det, og han har vært tvangsinnlagt i fjor, dette er ting han nekter på til meg, men jeg vet at det er tilfelle!

Er jeg da så urimelig når jeg helst vil se med egne øyne at han er skikket til å ta vare på gutten min ei helg?

Og hvorfor er det så ille at jeg er der?

Skulle tro at det er betryggende for faren og i første omgang??

[PieLill]

Var det faren eller sønnen som bestemte seg for en pause i kontakten? (Går ut fra det var faren.)

Jeg synes ikke voksne skal ha lov å buse inn og ut av barns liv.

Slik gjenopptagelse av kontakten må gjøres på barnets premisser og legges opp i forhold til hvor lett barnet takler fremmede, som jo faren er nå.

Faren må dessuten ha en plan for hvordan han skal vidreføre kontakten og ikke bare slenge innom som en julenisse med masse show og løfter, for så å fordufte igjen for hvem vet hvor lenge.

Hva som er den beste måte å hamle opp med faren til sønnens beste er jeg ikke sikker på. Hva med å ringe et familevernkontor eller tilsvarende for å be om råd.

mvh

[PieLill]

Må presisere noen ting her føler jeg, det var for det første faren som besluttet å ikke se sønnen sin, ikke omvendt!

Jeg har aldri på noen måte prøvd å sabotere samværet, tvert imot, har han fått treffe han når det har passet han.

Vi er ikke verdens beste venner, men vi er heller ikke uvenner, ikke før nå da...

Men faren var før sammen ei skikkelig trivelig jente, og jeg kunne sende han dit uten å bekymre meg for at han ble tatt godt vare på, men det forholdet er nå slutt, og han er ny dame som jeg ikke aner noe om, og sønnen min må også forholde seg til henne fra dag en siden de bor sammen!

Faren er psykisk ustabil, veldig oppfarende og hissig, og jeg stoler ikke på han helt lenger, dette er ikke noe jeg har kommet med, men det var hans mor som ringte og fortalte det, og han har vært tvangsinnlagt i fjor, dette er ting han nekter på til meg, men jeg vet at det er tilfelle!

Er jeg da så urimelig når jeg helst vil se med egne øyne at han er skikket til å ta vare på gutten min ei helg?

Og hvorfor er det så ille at jeg er der?

Skulle tro at det er betryggende for faren og i første omgang??

Er moren til eksen trivelig og fornuftig?

Har sønnen din kontakt med farmoren? Ville det være mulig å få til et opplegg med henne som støttespiller og buffer? Eller er dette fullstendig urealistisk?

mvh

[Gjest mannfolk *sukk*]

Er moren til eksen trivelig og fornuftig?

Har sønnen din kontakt med farmoren? Ville det være mulig å få til et opplegg med henne som støttespiller og buffer? Eller er dette fullstendig urealistisk?

mvh

Nei, hun kan jeg ikke regne med, tror det er henne faren har arvet de frynsete nervene fra! De bor ikke på samme plass, og hun har sett gutten 4-5 ganger i hele hans liv, det er heller ikke vært år hun ringer for å si det sånn!

[Gjest emma dilemma]

Må presisere noen ting her føler jeg, det var for det første faren som besluttet å ikke se sønnen sin, ikke omvendt!

Jeg har aldri på noen måte prøvd å sabotere samværet, tvert imot, har han fått treffe han når det har passet han.

Vi er ikke verdens beste venner, men vi er heller ikke uvenner, ikke før nå da...

Men faren var før sammen ei skikkelig trivelig jente, og jeg kunne sende han dit uten å bekymre meg for at han ble tatt godt vare på, men det forholdet er nå slutt, og han er ny dame som jeg ikke aner noe om, og sønnen min må også forholde seg til henne fra dag en siden de bor sammen!

Faren er psykisk ustabil, veldig oppfarende og hissig, og jeg stoler ikke på han helt lenger, dette er ikke noe jeg har kommet med, men det var hans mor som ringte og fortalte det, og han har vært tvangsinnlagt i fjor, dette er ting han nekter på til meg, men jeg vet at det er tilfelle!

Er jeg da så urimelig når jeg helst vil se med egne øyne at han er skikket til å ta vare på gutten min ei helg?

Og hvorfor er det så ille at jeg er der?

Skulle tro at det er betryggende for faren og i første omgang??

støtter PieLill i å ta kontakt med farfar/farmor/fars søsken. De kan kanskje være der sammen med far og sønn.

[Gjest sjøstjerna]

Må presisere noen ting her føler jeg, det var for det første faren som besluttet å ikke se sønnen sin, ikke omvendt!

Jeg har aldri på noen måte prøvd å sabotere samværet, tvert imot, har han fått treffe han når det har passet han.

Vi er ikke verdens beste venner, men vi er heller ikke uvenner, ikke før nå da...

Men faren var før sammen ei skikkelig trivelig jente, og jeg kunne sende han dit uten å bekymre meg for at han ble tatt godt vare på, men det forholdet er nå slutt, og han er ny dame som jeg ikke aner noe om, og sønnen min må også forholde seg til henne fra dag en siden de bor sammen!

Faren er psykisk ustabil, veldig oppfarende og hissig, og jeg stoler ikke på han helt lenger, dette er ikke noe jeg har kommet med, men det var hans mor som ringte og fortalte det, og han har vært tvangsinnlagt i fjor, dette er ting han nekter på til meg, men jeg vet at det er tilfelle!

Er jeg da så urimelig når jeg helst vil se med egne øyne at han er skikket til å ta vare på gutten min ei helg?

Og hvorfor er det så ille at jeg er der?

Skulle tro at det er betryggende for faren og i første omgang??

Først- nå kom flere ting på banen, som man ikke kunne lese fra først innlegg.

Tror ikke det er betryggende for han at du er med. Heller stressende. Han har vært tvangsinnlagt- men er nå erklært frisk. Jeg skjønner at du som mor helst vil se han i rollen som far- for at du skal være trygg idet du slipper det mest verdifulle du har til han. MEN han er faktisk faren, og uttrykker ønske om å være med sønnen. Tror du ikke han har gode intensjoner? Burde ikke far og sønn få sjanse? Det kan foregå i trygge rammer (på offentlig sted en time eller to første gang)

Det med ny dame etc er egentlig litt irrelevant. Han er like fullt far til gutten, uansett om hans forrige forhold røk.

Sist- jeg har ikke sagt du er urimelig. Du er sikkert en god mor som vil beskytte sin sønn. Så opplever du far som "ikke-trygg-arena".

Hva sier mor til barnefaren? Er hun trygg på sin sønn som far til sitt barnebarn? Kanskje du ville ha blitt roligere mht til møte mellom far og barn alene etter samtale med henne?

[PieLill]

Først- nå kom flere ting på banen, som man ikke kunne lese fra først innlegg.

Tror ikke det er betryggende for han at du er med. Heller stressende. Han har vært tvangsinnlagt- men er nå erklært frisk. Jeg skjønner at du som mor helst vil se han i rollen som far- for at du skal være trygg idet du slipper det mest verdifulle du har til han. MEN han er faktisk faren, og uttrykker ønske om å være med sønnen. Tror du ikke han har gode intensjoner? Burde ikke far og sønn få sjanse? Det kan foregå i trygge rammer (på offentlig sted en time eller to første gang)

Det med ny dame etc er egentlig litt irrelevant. Han er like fullt far til gutten, uansett om hans forrige forhold røk.

Sist- jeg har ikke sagt du er urimelig. Du er sikkert en god mor som vil beskytte sin sønn. Så opplever du far som "ikke-trygg-arena".

Hva sier mor til barnefaren? Er hun trygg på sin sønn som far til sitt barnebarn? Kanskje du ville ha blitt roligere mht til møte mellom far og barn alene etter samtale med henne?

Det at noen ikke er tvangsinnlagt lengre betyr slett ikke at de er erklært friske. Det betyr bare at det ikke er hjemmel eller kapasitet til å ha dem innlagt lengre. De kan være friske og de kan være på randen av et eller annet.

Når bestemoren ringer å advarer, ville jeg tatt dette veldig alvorlig.

Hvorfor skal forresten en voksen få lov å buse ut å inn av sitt barns liv som det passer den voksne, uten hensyn til barnet?

Skru opp forventninger, bare for å skuffe igjen.

Barn er ikke tjent med kontakt med en ustabil og upålitelig voksen bare fordi det er moren eller faren. Barn er tjent med kontakt med trygge stabile voksenpersoner.

En voksen som har uteblitt fra sitt barns liv et helt år, må finne seg i å sluke de nødvendige kameler for å gjenoppta kontakten. Er ikke motivasjonen større enn at den voksne gjør dette, kan man gå ut i fra at vedkommende bare kommer til å gjøre en gjesteopptreden i sitt barns liv.

mvh

[PieLill]

Nei, hun kan jeg ikke regne med, tror det er henne faren har arvet de frynsete nervene fra! De bor ikke på samme plass, og hun har sett gutten 4-5 ganger i hele hans liv, det er heller ikke vært år hun ringer for å si det sånn!

Føler du at du trenger hjelp med å hamle opp med denne situasjonen. Da vil kanskje familievernkontor være et sted å starte.

Vil det være et alternativ at gutten treffer faren hos nære venner eller slektninger av deg som både du og gutten er trygg på.

Jeg støtter deg på at det er tøys at han skal stikke avgårde med gutten en hel helg. Det er ikke til barnets beste i det hele tatt.

Det at han ikke ser ut til å ville skjønne / akseptere dette styrker jo ikke akkurat tilliten til faren.

mvh

[Gjest sjøstjerna]

Det at noen ikke er tvangsinnlagt lengre betyr slett ikke at de er erklært friske. Det betyr bare at det ikke er hjemmel eller kapasitet til å ha dem innlagt lengre. De kan være friske og de kan være på randen av et eller annet.

Når bestemoren ringer å advarer, ville jeg tatt dette veldig alvorlig.

Hvorfor skal forresten en voksen få lov å buse ut å inn av sitt barns liv som det passer den voksne, uten hensyn til barnet?

Skru opp forventninger, bare for å skuffe igjen.

Barn er ikke tjent med kontakt med en ustabil og upålitelig voksen bare fordi det er moren eller faren. Barn er tjent med kontakt med trygge stabile voksenpersoner.

En voksen som har uteblitt fra sitt barns liv et helt år, må finne seg i å sluke de nødvendige kameler for å gjenoppta kontakten. Er ikke motivasjonen større enn at den voksne gjør dette, kan man gå ut i fra at vedkommende bare kommer til å gjøre en gjesteopptreden i sitt barns liv.

mvh

Det er egentlig mange ulike problemstillinger å ta hensyn til.

Først- klart de fleste er enige i at barn trenger voksne som er til stede- og ikke som kommer og går.

Vi vet ikke HVORFOR barnefar har vært borte siste året. Var det da han var syk? Eller har han da kanskje forsøkt ta kontakt- men føler alt skal foregå på mors premisser, og dermed trekker seg?

Vi vet ikke hvordan det er med barnefar- etter psykdommen. Han kan være helt frisk eller fremdeles litt psyk men allikevel fullstendig tilregnelig. I begge tilfeller kan han virkelig øsnke komme tilbake i barnets liv- for å bli der. I så fall er det dumt å stå i veien for det.

Eller motsatt- han kan være utilregnelig. I så fall så bør man være forsiktig mht sønn.

Kort sagt- vi vet ikke alle detaljer, så jeg kommenterer ikke trådstarters innlegg videre.

[Gjest sjøstjerna]

Jeg synes rådet ditt, sjøstjerna, virket som et godt forslag.

Takk. Det var skrevet på bakgrunn av de første opplysningne vi fikk.

Etter nye opplysninger er jeg ikke helt sikker lengre. Det stilles plutselig spørsmål om fars tilregnelighet..så...

[PieLill]

Det er egentlig mange ulike problemstillinger å ta hensyn til.

Først- klart de fleste er enige i at barn trenger voksne som er til stede- og ikke som kommer og går.

Vi vet ikke HVORFOR barnefar har vært borte siste året. Var det da han var syk? Eller har han da kanskje forsøkt ta kontakt- men føler alt skal foregå på mors premisser, og dermed trekker seg?

Vi vet ikke hvordan det er med barnefar- etter psykdommen. Han kan være helt frisk eller fremdeles litt psyk men allikevel fullstendig tilregnelig. I begge tilfeller kan han virkelig øsnke komme tilbake i barnets liv- for å bli der. I så fall er det dumt å stå i veien for det.

Eller motsatt- han kan være utilregnelig. I så fall så bør man være forsiktig mht sønn.

Kort sagt- vi vet ikke alle detaljer, så jeg kommenterer ikke trådstarters innlegg videre.

Om den som skrev hovedinnlegget ikke har løyet vet vi at faren har vært fraværende i et helt år.

Vi vet også at han har sagt at om han ikke får med seg gutten en hel helg uten noen "opptrapping" på forhånd, kan det like godt være med hele greia.

Det er alt jeg trenger å vite for å kunne si at denne mannen setter seg selv i fokus og ikke barnets beste.

En som tror det er greit å buse inn i et barns liv på den måten mangler dømmekraft og/eller respekt for sitt barn.

mvh

[Hawkwind]

Her er far mer enn urimelig.

Han er uvitende, ignorant, selvhevdende, egoistisk og utviser total mangel på kunnskap om barn og barnesinnet.

[Gjest sjøstjerna]

Om den som skrev hovedinnlegget ikke har løyet vet vi at faren har vært fraværende i et helt år.

Vi vet også at han har sagt at om han ikke får med seg gutten en hel helg uten noen "opptrapping" på forhånd, kan det like godt være med hele greia.

Det er alt jeg trenger å vite for å kunne si at denne mannen setter seg selv i fokus og ikke barnets beste.

En som tror det er greit å buse inn i et barns liv på den måten mangler dømmekraft og/eller respekt for sitt barn.

mvh

"Vi vet også at han har sagt at om han ikke får med seg gutten en hel helg uten noen "opptrapping" på forhånd, kan det like godt være med hele greia."

Dette "vet" ikke jeg. Slik jeg har lest innleggene, så er eneste foreslåtte variant for "opptrapping" samvær i lag med mor. Og det takler ikke far.

Middelvei vil være møte i noen timer mellom far + barn + "proffe"?