Urimelig far!

[PieLill]

"den som forsvinner for plutselig å dukke opp og knipse med fingrene. " Barnefar var psyk, og ble tom tvangsinnlagt. Kan det være en av grunnene til det året med fravær? At han var psyk og en stund faktisk hadde nok med seg selv?

Det har helt sikkert med saken å gjøre. Men enten fraværet er selvforskyld eller helt eller delvis uforskyld er man superegoist og/eller dum om man i det hele tatt foreslår noe så dumt som en hel helg til å begynne med. Det er å braute seg inn i barnets liv. Denne faren sa endog at det fikk jammen gutten tåle.

Barnet mor har ikke bedt faren om å svømme over Atlanteren eller sleike veien fra Oslo til Hønefoss. Hun har bedt han om å trappe opp samvære gradvis og at de starter på det tryggest mulige stedet for barnet: I barnets hjem med mor til stedet.

Koster det så mye at han heller da dropper samværet med barnet, tror jeg ikke han kan bry seg tilstrekkelig.

mvh

[PieLill]

Jeg sier deg bare; det er farens tap.

Den dagen sønnen deres blir voksen og oppsøker faren -er faren bare en "hvilken-som-helst-mann"

Man TRENGER ikke alle drittsekker i livet sitt - ikke de biologiske engang.

Sørg for at DERE har et godt liv du!

...men vær ærlig.

"Man TRENGER ikke alle drittsekker i livet sitt - ikke de biologiske engang."

Du har så rett, så rett.

;-)

mvh

[Gjest sjøstjerna]

Det har helt sikkert med saken å gjøre. Men enten fraværet er selvforskyld eller helt eller delvis uforskyld er man superegoist og/eller dum om man i det hele tatt foreslår noe så dumt som en hel helg til å begynne med. Det er å braute seg inn i barnets liv. Denne faren sa endog at det fikk jammen gutten tåle.

Barnet mor har ikke bedt faren om å svømme over Atlanteren eller sleike veien fra Oslo til Hønefoss. Hun har bedt han om å trappe opp samvære gradvis og at de starter på det tryggest mulige stedet for barnet: I barnets hjem med mor til stedet.

Koster det så mye at han heller da dropper samværet med barnet, tror jeg ikke han kan bry seg tilstrekkelig.

mvh

Ingen har vært uenig i at det er for brått å kreve helg med en gang. Klart at det også dumt å forvente at et barn bare skulle måtte "tåle" det! Far har absolutt også "skyld" i samværsproblemet nå.

Det jeg ikke er enig med deg i, er at den _eneste_ mulige måte å gjennoppta samværet på- er i lag med mor.

[Gjest sjøstjerna]

Far foreslo en hel helg. Mor foreslo en _opptrapping_ som startet i barnets hjem, med henne som den barnet kjente fra før til stedet. Så kunne det bli en hel helg hos pappa. Hos pappa vil barnet dessuten introduseres til enda et nytt menneske.

Faren har hatt minst 3 kjærester på fem år, vært samboer med minst to av dem. Det sier jo også litt om stabiliteten i denne mannens liv.

Om det var opptrapping hos moren han var i mot burden han vært man for å foreslå et alternativt sted. Men han motsatte seg opptrapping generelt.

Mener for øvrig at jeg leste i et av tråstarters innlegg at hun har hatt et greit forhold til barnefaren fram til dette inntraff.

mvh

" Men han motsatte seg opptrapping generelt."

I såfall har han et problem!

Personlig så tror jeg et av de største problemene her er kommuniksjon mellom forldre.

Blir for galt at ikke et barn skal kunne ha kontakt med begge sine foreldre, fordi mor og far ikke blir enige om "opptrappingsplan".

[PieLill]

Ingen har vært uenig i at det er for brått å kreve helg med en gang. Klart at det også dumt å forvente at et barn bare skulle måtte "tåle" det! Far har absolutt også "skyld" i samværsproblemet nå.

Det jeg ikke er enig med deg i, er at den _eneste_ mulige måte å gjennoppta samværet på- er i lag med mor.

Det er far som ikke har kommet med bedre forslag og ikke har ønsket å kompromisse. Det er svært vanskelig å komme fram til et kompromiss med en person som legger fram et urimelig ultimatus og slenger på røret.

Uansett, er han ikke i nærheten av å bry seg nok, når han lar noen timer sammen med mor hindre ham i samvær med barnet sitt.

mvh

[PieLill]

" Men han motsatte seg opptrapping generelt."

I såfall har han et problem!

Personlig så tror jeg et av de største problemene her er kommuniksjon mellom forldre.

Blir for galt at ikke et barn skal kunne ha kontakt med begge sine foreldre, fordi mor og far ikke blir enige om "opptrappingsplan".

Les hovedinnelgget på nytt, så ser du at han motsatte seg opptrapping fullstendig og slang på røret.

Om det ender opp med at barnet mister kontakten med far helt, tror jeg ikke man kan gi en 50/50 skylddeling mellom mor og far. Jeg gjør meg også, sikkert ufine, tanker om at det i så fall ikke blir et så voldsomt tap for barnet når far legger slike holdninger for dagen.

mvh

[Gjest sjøstjerna]

Det er far som ikke har kommet med bedre forslag og ikke har ønsket å kompromisse. Det er svært vanskelig å komme fram til et kompromiss med en person som legger fram et urimelig ultimatus og slenger på røret.

Uansett, er han ikke i nærheten av å bry seg nok, når han lar noen timer sammen med mor hindre ham i samvær med barnet sitt.

mvh

"Uansett, er han ikke i nærheten av å bry seg nok, når han lar noen timer sammen med mor hindre ham i samvær med barnet sitt."

Hva vet du- eller jeg- om han bryr seg eller ikke? Hva vet vi to om grunnene til hans motvilje mot å møte barn hos mor? Kan det feks tenkes at hun psyker han ut ved å kritisere alt han gjør? At han ikke rett og slett ikke _takler_ mors nærvær?

Det sistnevnte ville vært veldig trasig. Budskapet er bare at vi VET ingenting. Vi vet heller ingenting om hvilke intensjoner han har. JEG har valgt å tenke han har gode intensjoner, og har derfor argumentert deretter.

:-)

[Gjest sjøstjerna]

Les hovedinnelgget på nytt, så ser du at han motsatte seg opptrapping fullstendig og slang på røret.

Om det ender opp med at barnet mister kontakten med far helt, tror jeg ikke man kan gi en 50/50 skylddeling mellom mor og far. Jeg gjør meg også, sikkert ufine, tanker om at det i så fall ikke blir et så voldsomt tap for barnet når far legger slike holdninger for dagen.

mvh

Ja, men slik jeg tolker innlegget så er all forslag om opptrapping i nærvær av mor. Og at det er det han setter seg i mot.

[PieLill]

"Uansett, er han ikke i nærheten av å bry seg nok, når han lar noen timer sammen med mor hindre ham i samvær med barnet sitt."

Hva vet du- eller jeg- om han bryr seg eller ikke? Hva vet vi to om grunnene til hans motvilje mot å møte barn hos mor? Kan det feks tenkes at hun psyker han ut ved å kritisere alt han gjør? At han ikke rett og slett ikke _takler_ mors nærvær?

Det sistnevnte ville vært veldig trasig. Budskapet er bare at vi VET ingenting. Vi vet heller ingenting om hvilke intensjoner han har. JEG har valgt å tenke han har gode intensjoner, og har derfor argumentert deretter.

:-)

Om alle dine verste forslag skulle være sanne, mener jeg likevel han ikke bryr seg nok om han lar det stoppe ham.

Hvis han virkelig brydde seg ville han slukt hvilke kameler det skulle være. Han ville i hvert fall ikke krevd null opptrapping eller ingen ting og slengt på røret. I stedet ville han konstruktivt foreslått et kompromiss.

Slike ultimatum tyder mye mer på at det faktisk er far som forsøker å presse mor.

Mor har dessuten samarbeidet om samvær tidligere, fram til faren ikke ønsket å treffe sønnen lengre. Så far har en erfaring av at samvær er mulig å gjennomføre.

mvh

[PieLill]

Ja, men slik jeg tolker innlegget så er all forslag om opptrapping i nærvær av mor. Og at det er det han setter seg i mot.

Det at han slenger på røret i en så viktig samtale sier en hel del om hans evne og vilje til forhandling og kompromiss.

Han må faktisk også forstå og vise respekt for at har man sviktet sitt ansvar så lenge, uavhengig av årsak, gjennopptas samvære på barnets premisser og med stor respekt for den forelderen som har tatt hele jobben og ansvaret.

Men bare det at han kunne foreslå noe så talentløst som en hel helg ved første samvær, gir klare indikasjoner på hvor vettet befinner seg og ikke finnes i denne saken.

En fornuftig forelder ville ringt å spurt på hvordan samværet kunne gjennopptas på best mulig måte for barnet. Og samtidig sagt noe om hvor mye eller lite man kunne yte i tiden framover.

mvh

[Gjest sjøstjerna]

Om alle dine verste forslag skulle være sanne, mener jeg likevel han ikke bryr seg nok om han lar det stoppe ham.

Hvis han virkelig brydde seg ville han slukt hvilke kameler det skulle være. Han ville i hvert fall ikke krevd null opptrapping eller ingen ting og slengt på røret. I stedet ville han konstruktivt foreslått et kompromiss.

Slike ultimatum tyder mye mer på at det faktisk er far som forsøker å presse mor.

Mor har dessuten samarbeidet om samvær tidligere, fram til faren ikke ønsket å treffe sønnen lengre. Så far har en erfaring av at samvær er mulig å gjennomføre.

mvh

Kompromisset kan komme. En telefonsamtale- sannsynligvis i full frustrasjon- bør vel ikke avgjøre fremtidig samvær?

Og dersom forslag til kompromiss kommer syns jeg også mor være villig til å gi samvær mellom far og barn-uten henne.

For meg blir det like galt å presse alt på mors måte, som å presse alt på fars måte.

Ser man på barnet, er det -forutsatt at far er tilregnelig og stabil- tjent med å ha kontakt med begge foreldre.

Da må begge foreldrene være voksne nok til å ville møtes på halvveien i kjærlighet for sitt barn.

[Gjest sjøstjerna]

Det at han slenger på røret i en så viktig samtale sier en hel del om hans evne og vilje til forhandling og kompromiss.

Han må faktisk også forstå og vise respekt for at har man sviktet sitt ansvar så lenge, uavhengig av årsak, gjennopptas samvære på barnets premisser og med stor respekt for den forelderen som har tatt hele jobben og ansvaret.

Men bare det at han kunne foreslå noe så talentløst som en hel helg ved første samvær, gir klare indikasjoner på hvor vettet befinner seg og ikke finnes i denne saken.

En fornuftig forelder ville ringt å spurt på hvordan samværet kunne gjennopptas på best mulig måte for barnet. Og samtidig sagt noe om hvor mye eller lite man kunne yte i tiden framover.

mvh

Enig i at telefonsamtalen forløp seg dårlig. De var forøvrig to om den.

Du skriver videre at "En fornuftig forelder ville ringt å spurt på hvordan samværet kunne gjennopptas på best mulig måte for barnet. Og samtidig sagt noe om hvor mye eller lite man kunne yte i tiden framover." Enig i det også.

Men mennesker er forskjellig. Han kan være fornuftig selv om han oppkavet i en telefonsamtale ikke sa akkurat det?

[PieLill]

Kompromisset kan komme. En telefonsamtale- sannsynligvis i full frustrasjon- bør vel ikke avgjøre fremtidig samvær?

Og dersom forslag til kompromiss kommer syns jeg også mor være villig til å gi samvær mellom far og barn-uten henne.

For meg blir det like galt å presse alt på mors måte, som å presse alt på fars måte.

Ser man på barnet, er det -forutsatt at far er tilregnelig og stabil- tjent med å ha kontakt med begge foreldre.

Da må begge foreldrene være voksne nok til å ville møtes på halvveien i kjærlighet for sitt barn.

Og viss du hadde grunn til å misstenke at far ikke er stabil, ville du da frivillig sende barnet av gårde med ham?

Det far gjorde på telefonen lingner jo mer på en oppfarende ustabil person, enn en reflektert, omsorgsfull og selvoppofrende en.

Dessuten må den som har glimret med sitt fravær finne seg i at man har tapt enormt mye tillit. Den tilliten må man gjenvinne gjennom egne anstrengelser. Tillit kan man ikke bare komme å kreve.

En forelder som krever en hel helg som første samvær for så å smelle og komme med ultimatum når dette blir motsagt, har vist lite kloksap og innsikt i forhold til dette.

[Gjest sjøstjerna]

Og viss du hadde grunn til å misstenke at far ikke er stabil, ville du da frivillig sende barnet av gårde med ham?

Det far gjorde på telefonen lingner jo mer på en oppfarende ustabil person, enn en reflektert, omsorgsfull og selvoppofrende en.

Dessuten må den som har glimret med sitt fravær finne seg i at man har tapt enormt mye tillit. Den tilliten må man gjenvinne gjennom egne anstrengelser. Tillit kan man ikke bare komme å kreve.

En forelder som krever en hel helg som første samvær for så å smelle og komme med ultimatum når dette blir motsagt, har vist lite kloksap og innsikt i forhold til dette.

Nå "kjenner" jeg dine argumenter, og du mine. Og jeg ser at vi ikke kommer til å bli enige.

Så jeg avslutter her.

Takk for diskusjonen.

:-)

[PieLill]

Enig i at telefonsamtalen forløp seg dårlig. De var forøvrig to om den.

Du skriver videre at "En fornuftig forelder ville ringt å spurt på hvordan samværet kunne gjennopptas på best mulig måte for barnet. Og samtidig sagt noe om hvor mye eller lite man kunne yte i tiden framover." Enig i det også.

Men mennesker er forskjellig. Han kan være fornuftig selv om han oppkavet i en telefonsamtale ikke sa akkurat det?

Holdningen i telefonsamtalen addert med at han har vært borte i et år. Han hadde et hodeløst forslag til måten å gjennoppta kontakten på. Han har vært så psykisk ustabil og oppfarende at farmoren til gutten, som de har minimal kontakt med, har advart om det. Han har hatt minst 3 kjærester og vært samboer med minst to av dem i løpet av 5 år.

Alt dette taler i mannens dissfavør.

Moren har tatt vare på barnet når faren har hatt kontakt med gutten og i farens fravær. Dette taler til hennes favør.

Jeg mener at gjennopptatt samvær primært skal gjøres på premissene til dem som stadig får livene sine avbrutt av en forelder som kommer og går.

Sannsynligheten for at morens krav til opptrappingsplan er velbegrunnet og at faren er på bærtur er mellom 70 og 90%.

mvh

[Gjest AveM]

Når det har vært så lite kontakt den siste tiden er det naturlig at du er med. Det beste ville kanskje være at faren kom hjem til dere eller at dere møttes på en nøytral plass.

Jeg synes ikke faren høres videre fornuftig ut med dette kravet. Hvis du har god kontakt med moren hans kunne dere kanskje avtale å møtes hos henne, eller at hun støtter deg i at du bør være med når far og sønn treffes til å begynne med.

[jubalong70]

JEg må si at jeg skjønner deg veldig godt.

Et barn på 5 år bør ha litt kjennskap til en person før det blir med. Og har han ikke sett faren sin på kjempelenge synes jeg ikke du er urimelig. Barnets beste kommer først!

[Speak]

Jeg hadde aldri dyttet av gårde en 5-åring til en nesten ukjent mann. Far eller ikke. Om faren ikke kan gå med på å treffe han hos dere, på lekeplass, i badeland e.l. med deg til stede er han helt urimelig.

[Gjest sjøstjerna]

I det følgende snakker jeg på generelt grunnlag- dog selfølgelig meget inspirert av denne tråden.

Vi får EN versjon presentert, hvor noen få momenter blir presentert av en trådstarter.

Utfra det skal vi som medmennesker forsøke si noe fornuftig- med hvilket formål?

Med ønske om å

- være med på å løse en konflikt

- være støttespiller for en trådstarter

- være med på å bringe frem også selvransakelse?

De fleste er enige om at barn er særdeles viktige, og bør være i fokus. Fortjener ikke dette barnet at vi forsøker se problemstillingen fra flere kanter før vi bastant konkluderer med et råd? Nå er ikke dette lett, fordi vi KUN får en versjon presentert. Bør ikke vi ha det i minne da og gi råd i forsiktige ordelag?

Mitt poeng er at det er lett å være med på å styrke motpoler. Feks støtte en trådstarter 100% slik at denne kan stå hardt i mot den andre polen.

Jeg tror ikke det dette er det lureste. Tvert imot. Vi er da med på å bygge opp to motpoler, dvs slik jeg ser det er vi da med på å styrke konflikten. Hvem er tjent med det?

Min mening er at ofte kommer man lengre ved å OGSÅ oppfordre til selvransakelse, og en gyllen middelvei.

[Gjest Milky]

Nei du er ikke urimelig! Her er det far som ikke ser/vil se hva som er barnets beste. Trist at far er så egoistisk og selvopptatt at han ikke kan "ofre" litt for sønnen sin.. Han sier at det ikke er aktuelt å komme til dere så lenge du er der, så da vil han heller la være å ha kontakt... Han sier jo her rett ut at han setter sine egne følelser (for deg) foran hensynet til sønnen sin. Utrolig trist synes jeg. Jeg synes du gjør rett i å ikke gi etter på dette.