Er det sånn...

[Cillimor]

at det stort sett er solskinns historie å adoptere barn?

Snakket akurat med en jeg kjenner på tlf, de har adoptert 2 søsken. var 3 og 7år når de fikk de.

De har det ganske tøft til tider, blir stadig vekk "truet" med at du er ikke min mor, eller jeg vil ikke ha deg til mamma lenger når du ikke vil gjør...

Har skikkelig vondt av de, sliter veldig. Det er jo sånn at vi som blir foreldre har drømmer i forkant, men det blir vel enda mer av de når man går i mange år å venter på å få disse små håpefulle.

Snakket litt om det i dag at vi sjeldent har hørt om andre adoptiv foreldre som sliter, det er for det meste solskinns historiene som kommer oss for øre.

"Ja da har vi bomma skikkelig" som foreldre kom det bombastisk fra min venn!!

Så er det sånn at det kun fins solskinns historier her inne på Dol?

[Gjest en som venter]

Det er mange bekymringer her også, men DOL er ikke stedet de fleste velger å drøfte de litt dypere eller mer kompliserte problemstillingene - takket være at sånne tråder som regel blir grundig sabotert. Derfor velger de fleste andre fora til sånt.

[Cillimor]

Det er mange bekymringer her også, men DOL er ikke stedet de fleste velger å drøfte de litt dypere eller mer kompliserte problemstillingene - takket være at sånne tråder som regel blir grundig sabotert. Derfor velger de fleste andre fora til sånt.

Mener ikke på noen måte å tråkke noen på tærene, nå har jeg lagt det inn på foreldre og småbarn.

-tusler stille ut herfra...

[Gjest en som venter]

Mener ikke på noen måte å tråkke noen på tærene, nå har jeg lagt det inn på foreldre og småbarn.

-tusler stille ut herfra...

Å nei, DU tråkker ingen på tærne med spørsmålet ditt, men jeg måtte forklare hva som ofte er problemet er inne. Det er et par faste sabotører som jobber mot adopsjon, og som kaster seg inn i den type tråder.

Spørsmålet ditt som sådan er det ikke noe galt i, så ikke føl på det. :-)

[trompet]

Mener ikke på noen måte å tråkke noen på tærene, nå har jeg lagt det inn på foreldre og småbarn.

-tusler stille ut herfra...

Vi som adoptert har det ikke noe bedre enn de som ikke har gjort de,

Vi har det nok normalt slik som foreldre har det rundt omkring i den store verden.

At din venn sier at deres barn sier slik er nok heller at de i utgangspunktet ikke har tenkt den tanken at barna kunne finne på slikt.

Da kan jeg snakke for begge typer foreldre ,Vi er både adoptivforeldre, å foreldre som selv har produsert barn,

Barna er alle så ulike som det går an, noen er mer kravstore enn andre , men vi som foreldre må jo sette grenser, noe barna takler forskjellig.

Hvorfor er det alltid snakk om at barn "rømmer "hjemmenifra, om så bare rundt kvartalet? Jo fordi de er fornærmet på foreldrene fordi de har fått et nei de ikke liker.

Å det er ikke unaturlig at adoptivbarn bruker det de kan tenke svir, for så å oppnå å få sine ønsker oppfyllt. Et av mine adoptivbarn... sa en gang..."Du er ikke min mamma så du bestemmer ikke over meg!"

Svaret jeg ga fikk ungen til å tenke... jeg svarte nemlig."Hvis ikke jeg er mamman din . hvorfor i allverden bor du her da?" H*n kikket flau t på meg å siden fikk jeg aldri den setningen. En av de jeg hadde født selv sa at h*n ville flytte til bestemoren for der fikk h*n alt h*n pekte på...å da kunne bestemor være mamman ... så ja det er nok sånn ofte, Vettet vokser med åra sa min sv. mor å det har hun helt rett i...

[avidi]

Vi som adoptert har det ikke noe bedre enn de som ikke har gjort de,

Vi har det nok normalt slik som foreldre har det rundt omkring i den store verden.

At din venn sier at deres barn sier slik er nok heller at de i utgangspunktet ikke har tenkt den tanken at barna kunne finne på slikt.

Da kan jeg snakke for begge typer foreldre ,Vi er både adoptivforeldre, å foreldre som selv har produsert barn,

Barna er alle så ulike som det går an, noen er mer kravstore enn andre , men vi som foreldre må jo sette grenser, noe barna takler forskjellig.

Hvorfor er det alltid snakk om at barn "rømmer "hjemmenifra, om så bare rundt kvartalet? Jo fordi de er fornærmet på foreldrene fordi de har fått et nei de ikke liker.

Å det er ikke unaturlig at adoptivbarn bruker det de kan tenke svir, for så å oppnå å få sine ønsker oppfyllt. Et av mine adoptivbarn... sa en gang..."Du er ikke min mamma så du bestemmer ikke over meg!"

Svaret jeg ga fikk ungen til å tenke... jeg svarte nemlig."Hvis ikke jeg er mamman din . hvorfor i allverden bor du her da?" H*n kikket flau t på meg å siden fikk jeg aldri den setningen. En av de jeg hadde født selv sa at h*n ville flytte til bestemoren for der fikk h*n alt h*n pekte på...å da kunne bestemor være mamman ... så ja det er nok sånn ofte, Vettet vokser med åra sa min sv. mor å det har hun helt rett i...

Det var godt skrevet trompet. Jeg har som deg både født selv og adoptert og kjenner meg godt igjen det du skriver.

[Gemini]

Kanskje barnas høye alder ved adopsjonstidspunktet er en medvirkende årsak?

[Gjest litchi]

Vår egenfødte datter på seks har flere ganger truet med å flytte til naboen... Vår adopterte datter på to digger mammaen sin slik toåringer skal. Når hun blir eldre, kommer hun helt sikkert til å benytte seg av "argumentet" om at jeg ikke er den ekte mammaen hennes. Vil forbause meg dersom den ikke kommer.

Adopterte har en historie bak seg som de fleste på ett eller annet tidspunkt må ta et oppgjør med/forsone seg med. Det er ikke rart i det hele tatt, synes jeg, om det en periode fører til turbulente familieforhold, opprør mor foreldrene, og identitestundringer blant barna. Det må vi være forberedt på.

Foreløpig har vår adopsjon gitt oss bare gleder og solskinn. Men barn - egenfødte som adopterte - bringer sjelden bare solskinn med seg, i alle fall dersom man tolker opprør, trass, usikkerhet, identitetsspørsmål som "gråvær". Jeg tolker det heller som en naturlig del av barnas utvikling, og regner med at vi får litt av hvert å bryne oss på i fremtiden.

Jeg synes det er utfordrende å være forelder, rett og slett. Men fantastisk er det, jeg ville ikke byttet det med noe!

[Noraførr]

I vår familie er det - i alle fall inntil videre - bare solskinn å spore ....

.... hvis vi ser bort fra alle de små og store episodene som kan inntreffe i enhver småbarnsfamilie.

Nå har våre to bare rukket å bli 2 og 4 år gamle, så de helt store "konfrontasjonene" har uteblitt til nå.

Foreløpig ser det ikke ut til at de ofrer en eneste tanke på at de ser annerledes ut enn oss, at de faktisk har blitt til i magen på en annen dame, osv.

Som andre også sier: Vi vil bli veldig forundret om ungene ikke én eller annen gang i oppveksten, vil prøve seg med argumentasjonen; Du er ikke min mamma .. osv. Går ut fra at de også vil rømme til Kina, hvis verden bare går dem litt i mot.

Dette er vi forberedt på vil komme. Enn så lenge lever vi i solskinnslandet )

fra

[Gjest Uten signatur]

Ja, her inne finner du stort sett solskinnshistorier!

Fordi: De som er her stort sett enten er i adopsjonsprosessen eller har små barn. Og også fordi de fleste som er her adopterer små barn. Det er stor forskjell på adopsjon av små barn og større barn.

(Og også fordi en del her er veldig "politisk korrekt" og lever på en rosa sky.)

[Gjest Man forteller det man vil fortelle]

Jeg har ikke adoptert, og hører sånn sett ikke hjemme på adopsjonsforumet. Men jeg har noen bekjente som har adoptert.

En familie har nå voksne barn, adoptert fra Korea. De beskriver på mange måter en solskinnshistorie, men innrømmer at det har vært ting underveis. At de fikk kommentarer fra familien, for eksempel, på at de skulle "hente" en unge fra et annet land. Eller at barna måtte forklare sitt opphav på skolen. Eller at de nå, som så vidt voksne, opplever å bli "dømt" for sitt utseende, og at folk blir overrasket over å treffe dem hvis de bare kjenner dem på navn fra før, for de har helt norske navn. Men alt i alt en solskinnshistorie.

Kjenner en annen familie som adopterte en gutt som var drøyt 2 år da de fikk han fra Colombia, og de har hatt problemer og utfordringer så det holder. Gutten er svært utagerende, og har tilpasningsvansker. Han slet lenge med språket, og er voldsom og hissig. Han faller mye utenfor i barnehagen, mest pga hans atferd.

En tredje familie har ett egenfødt og ett adoptert barn, og de forteller om konflikter mellom barna, og et adoptivbarn med store tilpasningsproblemer. De forteller om dårlig skjult rasisme både i nærmiljø, familie og vennekrets, og at de ofte har fått høre at det hadde vært bedre om de lot være å adoptere enn å "dra inn sånne". Kombinert med et barn med atferdsproblemer så har dette vært en noe mer overskyet historie med glimt av sol.

Jeg tror nok at man på et forum som dette ønsker å ha en positiv tone, og derfor blir det mest solskinnshistorier. Det som er av problemer tones kanskje ned. Noen har problemer, andre ikke, og man forteller vel det man ønsker å fortelle.

[trompet]

Jeg har ikke adoptert, og hører sånn sett ikke hjemme på adopsjonsforumet. Men jeg har noen bekjente som har adoptert.

En familie har nå voksne barn, adoptert fra Korea. De beskriver på mange måter en solskinnshistorie, men innrømmer at det har vært ting underveis. At de fikk kommentarer fra familien, for eksempel, på at de skulle "hente" en unge fra et annet land. Eller at barna måtte forklare sitt opphav på skolen. Eller at de nå, som så vidt voksne, opplever å bli "dømt" for sitt utseende, og at folk blir overrasket over å treffe dem hvis de bare kjenner dem på navn fra før, for de har helt norske navn. Men alt i alt en solskinnshistorie.

Kjenner en annen familie som adopterte en gutt som var drøyt 2 år da de fikk han fra Colombia, og de har hatt problemer og utfordringer så det holder. Gutten er svært utagerende, og har tilpasningsvansker. Han slet lenge med språket, og er voldsom og hissig. Han faller mye utenfor i barnehagen, mest pga hans atferd.

En tredje familie har ett egenfødt og ett adoptert barn, og de forteller om konflikter mellom barna, og et adoptivbarn med store tilpasningsproblemer. De forteller om dårlig skjult rasisme både i nærmiljø, familie og vennekrets, og at de ofte har fått høre at det hadde vært bedre om de lot være å adoptere enn å "dra inn sånne". Kombinert med et barn med atferdsproblemer så har dette vært en noe mer overskyet historie med glimt av sol.

Jeg tror nok at man på et forum som dette ønsker å ha en positiv tone, og derfor blir det mest solskinnshistorier. Det som er av problemer tones kanskje ned. Noen har problemer, andre ikke, og man forteller vel det man ønsker å fortelle.

Ja det er bare solskinnshistorier for alle helt til vi må se i øya at barna kan bli syke, de kan komme i trass alderen å også ha med seg adferdsvansker de som alle andre barn kan ha. Men adopsjonsforum er for adoptanter å de som har adoptert (å de som har adoptert er jo dem som forteller det adoptanter vil vite ang. adopsjon) Så er det forum for foreldre å barn. der bør det også spørres . men jeg synes ikke at adferd hos adpterte er noe andeledes enn hos dem som ikke er adopterte. men ja det kan lett bli fokusert på at de er det, for da kan jo noen si . Stakkars,.. de har jo adoptert barnet så de kan jo ikke noe for det.. Hmm Det er vel ingen som kan noe for det uansett om de barna det gjelder er adoptert eller ikke.

Det har jo ofte blitt diskutert her på dette forumet likheten mellom ad. foreldre å barna å det som gjør den likheten er adferden til foreldrene , fakter å mimikker.

Å vi tilfører jo dem også holdninger å oppførsel...

[Kylling]

..at vi har slitt med mye og sliter med noe ennå. Men gjør ikke alle det?

Felles for ALLE foreldre er at man har bekymringer og problemer innimellom.

Og det er en selvfølge at barn som har hatt en tøff start i livet og skal knytte seg til andre omsorgpersoner o.s.v. ofte har mere å stri med enn andre barn.

Det jeg ville si med mitt opprinnelige innlegg var at det som regel går veldig bra. Og det går bra med oss.

Jeg har aldri angret at vi valgt å adopter disse barna og man får en forståelse etter som årene går at det som er viktig ikke er karakter på skolen, høyde over bakken ,farge på huden eller lignende.

Men trygghet, selvtillit, trivsel og evne til å gi og motta kjærlighet.

Det var det jeg ønsket å formidle til dere nye og blivende foreldre.

[nanchang]

Det er vel tøft å være foreldre uansett?? søskenkrangel, desperat masing på mobil eller noe som ALLE har bare ikke stakkars meg, krav, forventninger, kjøring hit og dit på div. aktiviteter, masing om overnattingsbesøk og jeg vet ikke hva, hvor er ditt og datt og HVOR lenge er det til jul nå og får jeg og venninna mi gå alene i sentrum mamma (nei nei) og lillebror er en dritt altså. Og jeg skulle ønske at eg ikke såg kinesisk ut!!!

De er fryktelig søte, særlig når de sover.

Å bli foreldre gjennom adopsjon har vært en fantastisk solskinnshistorie, for å bruke det uttrykket.

Å bli konfrontert med at "du er ikke rette mamman!" det har skjedd, og jeg har faktisk ingen problemer med det - det vil komme fra tid til annen hos de fleste som er adoptert. Det har ingen ting med meg som person i forhold til barna mine - det er et ledd i barnas utvikling (mine er 7 og 10 nå), og jeg vet at sånne utsagn tar vi ikke personlig - med med styrke og humor.

Mine to fantastiske sjarmerende, aktive og sosiale og intelligente barn er nå i slalombakken med sin far, slik at jeg kan ha pc'en i fred, ha ha.

[trk1365380645]

Vår egenfødte datter på seks har flere ganger truet med å flytte til naboen... Vår adopterte datter på to digger mammaen sin slik toåringer skal. Når hun blir eldre, kommer hun helt sikkert til å benytte seg av "argumentet" om at jeg ikke er den ekte mammaen hennes. Vil forbause meg dersom den ikke kommer.

Adopterte har en historie bak seg som de fleste på ett eller annet tidspunkt må ta et oppgjør med/forsone seg med. Det er ikke rart i det hele tatt, synes jeg, om det en periode fører til turbulente familieforhold, opprør mor foreldrene, og identitestundringer blant barna. Det må vi være forberedt på.

Foreløpig har vår adopsjon gitt oss bare gleder og solskinn. Men barn - egenfødte som adopterte - bringer sjelden bare solskinn med seg, i alle fall dersom man tolker opprør, trass, usikkerhet, identitetsspørsmål som "gråvær". Jeg tolker det heller som en naturlig del av barnas utvikling, og regner med at vi får litt av hvert å bryne oss på i fremtiden.

Jeg synes det er utfordrende å være forelder, rett og slett. Men fantastisk er det, jeg ville ikke byttet det med noe!

Enig! Det er mange bekymringer man gjør seg som foreldre, og vi som adopterer bekymrer oss nok om noen ekstra tema. Men det aller meste er ting som hører med i et barns utvikling og i en families utvikling og helt naturlig for å vokse sammen samtidig som man skal frigjøre seg... (Hehe, det ble visst litt flosklete, håper noen skjønner;) )

[Gjest Themar :o)]

Hvilke begrensninger settes for å kunne kalle en adopsjon for solskinnshistorie?

OG, for å snu det på hodet - er det ikke som regel en solskinnshistorie å føde egne barn? Til tross for store smerter og langt sykeleie og hyperaktive barn - så ER det en solskinnshistorie...tross alt..

Adoptivbarn er barn på lik linje med alle andre barn. Mange egenfødte barn truer også med at "mamma ikke er mamma" når de ikke får viljen sin fra tid til annen - det er ikke noe unikt ift adopsjon. Forskjellen er bare at de adopterte som regel VET at de kommer fra en annen dame sin mage...

Men fra spøk til alvor, er det ikke innlysende??

A.foreldre er som oftest ressurssterke og veldig godt forberedt på å få barn, og DER har du forklaringen på hvorfor alle adopsjonshistorier er solskinnshistorier. Dette er barn som er svært ønsket og som kommer til godt forberedte foreldre...