Er det sånn...

[Cillimor]

at det stort sett er solskinns historie å adoptere barn?

Snakket akurat med en jeg kjenner på tlf, de har adoptert 2 søsken. var 3 og 7år når de fikk de.

De har det ganske tøft til tider, blir stadig vekk "truet" med at du er ikke min mor, eller jeg vil ikke ha deg til mamma lenger når du ikke vil gjør...

Har skikkelig vondt av de, sliter veldig. Det er jo sånn at vi som blir foreldre har drømmer i forkant, men det blir vel enda mer av de når man går i mange år å venter på å få disse små håpefulle.

Snakket litt om det i dag at vi sjeldent har hørt om andre adoptiv foreldre som sliter, det er for det meste solskinns historiene som kommer oss for øre.

"Ja da har vi bomma skikkelig" som foreldre kom det bombastisk fra min venn!!

Så er det sånn at det kun fins solskinns historier her inne på Dol?

[Kornblomst1365380874]

Nei det er ikke sånn, men akkurat dette innlegget/spørsmålet burde vel hvert skrevet under adopsjon, siden det er adoptiv barn du sikter til.

[Gjest min søster]

.....De har det ganske tøft til tider, blir stadig vekk "truet" med at du er ikke min mor, eller jeg vil ikke ha deg til mamma lenger når du ikke vil gjør.......

Mine foreldre slet skikkelig med min søster da hun var i tenårene.

Hun skrek ofte ut disse ordene du skriver.

Og hun er ikke engang adoptert....

Tror foreldre møter utfordringer i større eller mindre grad uavhengig av hvordan de fikk ungene.

Men er de adoptert skylder kanskje omgivelsene lettere på dette istedet for å se HELE ungen.....?

[laban]

Adopsjon eller ikke, de færreste barnefamilier har bare solskinnsdager. De barna du omtaler, var jo også større enn vanlig ved adopsjonen og forstår langt mer av hva som har skjedd. Det er krevende for både store og små.

Det er helt normalt og vanlig at barn innimellom har lyst til å flytte fra de urimelige foreldrene sine. Ofte til et sted der synet på leggetider, godterier og aldersgrenser for TV-programmer er et annet enn i heimen.

Har de i tillegg et kronargument som de ser treffer foreldrene _hver gang_ i kampens hete, er de jo virkelig på offensiven. ("Du er ikke mora mi, så...") Sønnen min (snart 7) ville nok også benyttet seg av den om han hadde kunnet.

Jeg tror det er lurt (av foreldrene) å ikke ta slike replikker som seriøse tegn på at alt er mislykket og føle seg knust, men som et normalt tegn på at grenser testes og at de har en atmosfære hvor alle tør å si hva de mener. Når det er sagt, har alle store barn godt av å lære at man ikke med vilje sier ting for å såre hverandre ("se, lillebror blir lei seg når du sier sånt, hvordan ville du likt det hvis han sa det til deg?")

Jeg tror adoptivforeldrene skal være litt glade for at barna tør å være sinte og trassige og true med å rømme. Når barn sier slike forferdelige ting til foreldrene, sier de også indirekte at "jeg vet at du alltid kommer til å være her for meg selv om jeg oppfører meg dårlig". Hadde de vært snille, lydige og smilende hele tiden (typen kuede barn oppstilt for inspeksjon på gammeldagse barnehjem), kunne det vært et tegn på utrygghet

tror

[Gjest Tatjana]

Adopsjon eller ikke, de færreste barnefamilier har bare solskinnsdager. De barna du omtaler, var jo også større enn vanlig ved adopsjonen og forstår langt mer av hva som har skjedd. Det er krevende for både store og små.

Det er helt normalt og vanlig at barn innimellom har lyst til å flytte fra de urimelige foreldrene sine. Ofte til et sted der synet på leggetider, godterier og aldersgrenser for TV-programmer er et annet enn i heimen.

Har de i tillegg et kronargument som de ser treffer foreldrene _hver gang_ i kampens hete, er de jo virkelig på offensiven. ("Du er ikke mora mi, så...") Sønnen min (snart 7) ville nok også benyttet seg av den om han hadde kunnet.

Jeg tror det er lurt (av foreldrene) å ikke ta slike replikker som seriøse tegn på at alt er mislykket og føle seg knust, men som et normalt tegn på at grenser testes og at de har en atmosfære hvor alle tør å si hva de mener. Når det er sagt, har alle store barn godt av å lære at man ikke med vilje sier ting for å såre hverandre ("se, lillebror blir lei seg når du sier sånt, hvordan ville du likt det hvis han sa det til deg?")

Jeg tror adoptivforeldrene skal være litt glade for at barna tør å være sinte og trassige og true med å rømme. Når barn sier slike forferdelige ting til foreldrene, sier de også indirekte at "jeg vet at du alltid kommer til å være her for meg selv om jeg oppfører meg dårlig". Hadde de vært snille, lydige og smilende hele tiden (typen kuede barn oppstilt for inspeksjon på gammeldagse barnehjem), kunne det vært et tegn på utrygghet

tror

Godt sagt, laban!

Jeg har tre egenfødte barn, og som sådan lite greie på adopsjon. Men mine to eldste (den yngste er for liten enda) har "flyttet hjemmefra" opptil flere ganger. Og de har skreket at jeg ikke er moren deres, og at jeg ikke engang får komme i bursdagen deres!

Jeg tror de fleste foreldre, enten de har adoptert eller født selv, har slike opplevelser. Og jeg er enig med laban i at det er et sunnhetstegn at ungene tør å "ta det ut". De stoler på foreldrene sine, og vet at de er der når de kommer tuslende tilbak etter at raseriet har lagt seg.