3 barn - mye mer enn 2?

[Gjest Kanskje 3-barnsmor?]

Ja, jeg vet at svaret er ca. 1 barn mer, men......

Diskusjonene går høyt i heimen for tiden: Skal vi sette i gang med en ny adopsjonsprosess å bli 3-barnsforeldre? Argumentene er mange både for og mot. På nei-siden bl.a. alder. Vi er ingen ungfoler lenger noen av oss.

Er det noen som kan si noe om overgangen fra 2 til 3 barn? Det er selvfølgelig ikke noe fasitsvar her, men det hadde vært veldig greit å høre andres opplevelser og tanker rundt dette.

[KaVa]

Hei!

Jeg syntes overgangen fra en til to var større enn fra to til tre. Nå er mine barn ganske små (6, 2 og 1), og foreløpig synes jeg det går aldeles strålende med tre unger. Litt slitsomt i begynnelsen, siden nr. 2 og nr 3 er så nært i alder, men det går veldig bra nå.

Jeg har dog ingen erfaring med adopsjon, så jeg vet ikke om andre forhold vil spille inn da - men det vet helt sikkert de kompetente folkene her inne :-)

[Gjest et fang for lite]

Man har et par armer / et fang "for lite", men det kommer jo mest an på alderen til de eldste.

Bor man litt ruralt, hvor man har råd til stort nok hus og har parkeringsplass til hvilken som helst størrelse bil osv, er det enklere enn om man bor på St.Hanshaugen med 2 cm gateparkering i en snøfonn og hvor en litt større leilighet koster 50000 pr kvm..

For med tre barn må man ofte ha større bil (hvis alle er i barnesetealder), man må kanskje ha to biler (hvis man har de i hente-og bringe-alder) osv.

Men så har man til gjengjeld alle gledene med ett barn til, da!

[Kin1365380231]

Vi var innom de samme tankene for omtrent et år siden. Lykkelig familie, 2 barn, hus, lån og bil. Perfekt. Men… så var det den tanken om et barn til som ikke slapp taket da.

Vi veide for og imot, fant veldig mange gode grunner imot. Bilen var for liten og vi manglet rom i huset. Har vi egentlig tid til å følge alle opp godt nok? Men vi landet til slutt på argumentet om at vi ”angrer bare på barna vi ikke får, ikke på dem vi får”.

Dermed er vi i gang igjen, og angrer ikke!

Det var vår løsning, for andre er det sikkert annerledes. Lykke til med beslutningen!

[trompet]

Ja en er som ingen ..to er som ti.. å tre gjør ingen større forskjell, ikke som tjue iallefall.sier jeg som har fem...

Det kommer helt an på alderen , om de største har blitt litt selvstendige , Hos oss var det først under to år forskjell å derfra ti , tre å tre år å de største var så inneforstått med hva det ville innebære å få småsøsken. Jeg er veldig fornøyd med våre valg ang størrelsen på barneflokken, å anbefaler det på det varmeste. Men.. helst med en litt stor aldersforskjell fra to til tre.ikke nødvendigvis ti år da men mer enn tre.

[Gjest en gang til]

Jeg kjenner meg så igjen i det du skriver. Vi har også diskutert dette fram og tilbake, men landet på at vi er i mål med to. Jeg har tenkt mye på at fra en til to er det 100% mer, mens det fra to til tre kun er 50% mer. Jeg har fortsattt et sterkt sug for nr 3, men mannen min har landet på at to er nok, så da kommer jeg ikke noen vei. Fornuftsmessig er jeg enig med han, men det var følelsene da. Det er mange som sier de lurte på barn nr 3, men som etter noen år sier det var rett beslutning med to, men man vil jo gjerne forsvare de valg man tar enten det er det ene eller det andre. Hadde mannen min vært positiv hadde vi nok gått igang igjen. Lykke til med et vanskelig valg!

[Gjest snart 3 barn i huset]

Vi har to barn og skal adoptere nr 3.Vi har absolutt ingen betenkeligheter.Gleder oss bare masse.

[Gjest DDD]

Vi har tre barn, og er selsagt like glade i dem alle. Men jeg ser jo at hver enkelt får litt mindre av mammaen sin enn de gjorde da de bare var to. Den eldste blir det plutselig stilt store forventninger til om å være stor, og hun kommer nok ofte "sist i køen" når det gjelder kos. Dette gjør at hun finner på mer spillopper enn tidligere, sannsynligvis fordi hun ser at da er det lettere å få oppmerksomhet. Nr. 2 har alltid vært full av spillopper, og er nå ganske krevende. Føler at jeg ikke får gitt nok positiv oppmerksomhet til henne heller, slik at mye av oppmerksomheten blir skjenning og masing. Ingen god følelse.

Nr. 3 er foreløpig liten, og er glad og fornøyd, og elsker sine storesøsken. Blir jublende glad når de vil leke med ham selv om de av og til blir litt hardhendte. For oss foreldre er det ganske slitsomt, og vi føler ganske ofte at vi ikke strekker til. Minsten er urolig på nettene, og når en ikke har sovet nok om natten har en enda mindre overskudd på dagen. Samtidig ville vi ikke ha byttet, for vi elsker dem like høyt alle tre. Jeg tenker som så at det positive med å være tre søsken, i hvert fall når de blit større, oppveier at hver enkelt ikke får så mye oppfølging fra foreldrene som vi ideelt sett ville ha gitt dem. Og så vil jo bare fremtiden vise om vi klarte å gi dem nok....

[tenyrg]

Ja, 3 barn er ganske mye mer enn 2. Man mister på en måte litt ovbersikten. Med 2 barn har man en hver, mens ofte nr 3 skaper litt kaos.

Men det er HERLIG!

Har dere lyst på 3 så ville jeg satt i gang..... det er noe med at man kan angre på de barna man ikke har fått, ikke de man har fått!!!

Må også tilføye at vi har 5 herlige barn.....bare en er fra magen....

[ssr]

Jeg har ikke antydning til erfaring på dette området. Men har alltid hørt at overgangen fra en til to er mye større enn overgangen fra to til tre.

Lykke til med deres avgjørelse.

[taco]

Hei.

Ser du har fått mange bra svar.

Jeg råder deg/dere til å følge magefølelsen, hva har DERE lyst til.

Vi fikk barn nr. 3 i sommer (alle er adopterte).

Det går veldig fint, over all forventning.

Det kommer selvfølgelig ann på barna man får, noen krever mer enn andre, samtidig som alle tre skal ha sitt.

Så har alderen på de to eldste litt å si. Vi har tre under skolealder, da gjelder det å ha litt energi, og like å gjøre ting på barns premisser.

Det blir av og til et fang for lite men du verden så stor glede de har av hverandre. Ungene her i huset vil gjerne ha flere søsken!

En annen ting er økonomi. Det er lurt å ha i bakhodet at med tre barn kan det dukke opp ting som krever at foreldrene kanskje må jobbe litt mindre i perioder. Da er det godt å ha muligheten til å være fleksibel.

Lykke til med valget!

Hilsen fra

[Gjest chinamom]

Har ingen erfaring, men gleder meg stort til at vi skal bli en familie på 3 (alle adoptert).

Følg magefølelsen er min anbefaling.

Barnevernet er veldig opptatt av det med muligheten til å la en være hjemmearbeidende i perioder/redusert stilling ved 3. adopsjon.

I tillegg er de også opptatt av at man skal ha avlastinsgmuligheter i familie/vennekretsen.

Lykke til!

[Gjest Har også tre barn]

Kjære deg!

Som mange skriver, en viktig ting er å følge magefølelsen. Vi har også tre adopterte barn, og når det kommer til en slik avgjørelse, vil iallefall jeg si at ingen "praktiske" hinder i den sammenheng er for store. Man får tilbake i FULLT MONN. Det går med fem seter i bilen ennå, barn kan dele rom en lang periode osv osv.

Man må kanskje tenke nøye gjennom hva som er riktig for en selv; hvor gammel er man f.eks. når "minsten" flytter ut, og er det greit for dere? En annen ting er energinivået som noen nevner. Ja, det kreves mye å ha små barn, men jeg tror nok at store barn, avhengig av om voksne og barn får være friske fysisk og psykisk, utvikling, pubertet osv mildt sagt kan være et hakk mer utfordrende. Tror vi her snakker om HELT andre MULIGE (ikke sikkert!) utfordringer enn om man har to bleiebarn eller tre barn under skolealder f. eks.

Men bare ment som noen av de mange tingene man må tenke gjennom. Tre (eller færre eller flere) levende, fantastiske mennesker kan ikke måles med noe annet!

Lykke til med valget!

[Gjest alegre]

Jeg kjenner meg så igjen i det du skriver. Vi har også diskutert dette fram og tilbake, men landet på at vi er i mål med to. Jeg har tenkt mye på at fra en til to er det 100% mer, mens det fra to til tre kun er 50% mer. Jeg har fortsattt et sterkt sug for nr 3, men mannen min har landet på at to er nok, så da kommer jeg ikke noen vei. Fornuftsmessig er jeg enig med han, men det var følelsene da. Det er mange som sier de lurte på barn nr 3, men som etter noen år sier det var rett beslutning med to, men man vil jo gjerne forsvare de valg man tar enten det er det ene eller det andre. Hadde mannen min vært positiv hadde vi nok gått igang igjen. Lykke til med et vanskelig valg!

Litt trøst å vite vi er flere - har det som deg; sug etter nr. tre men har innfunnet meg med at det blir med to.

Har brukt mye tid og krefter på å tenke på et eventuelt tredje barn, og defor føles det ganske befriende å endelig (etter 3 år) å kunne forsone seg med at "Det blir med to!"

...men du har jo et godt poeng når du sier at vi alle forsvarer de valg vi tar uansett antall.

Mvh

[latinomama]

Min mann og jeg gikk ganske mange runder før vi landet på at tre var riktig for oss. Jeg har vel alltid ønsket meg tre, men husbonden var veldig i tvil. Etter noen måneder i fred og ro i tenkeboksen, hvor han vurderte økonomi, vår alder, energi, hus, bil og bleieskift (he he) så landet han til min store glede på tre han også. 8 desember i fjor gikk våre papirer til Colombia for tredje gang, og vi gleder oss.

Lykke til med avgjørelsen!

klem

[siro]

Er en lykkelig 3-barnsmor. Selvfølgelig er det mer slitsomt enn med 1 og 2, men så er det også tredobbelt med hygge og kos.

Vi har en på skole, en i barnehage og minstemann på 1 år.

I dag fikk jeg virkelig føle 3 barn. Eldstemann har brukket armen og var hjemme, det samme var mellombarnet som ikke hadde barnehagedag i dag. Minstemann var også svært så aktiv da de større søskene var hjemme. Puh, men det er jammen verdt det. Vi har tre nydelig og unike barn. Vi er kjempeheldige x 3!!

Lykke til med valget.

[Gjest Kanskje 3-barnsmor?]

Tusen takk til alle som har svart meg! Her var det mange gode svar til ettertanke.

;-)