Adopsjon av litt større barn...

[simeho]

Hei

Har mange tanker rundt to tema for tiden. Når det tar lang tid før man får kommet i gang med barnevernet (6 mnd, vi har nå venta 2..)får man god tid til å tenke!

Vi har bestemt oss for Etiopia. Jeg er "ung" tror jeg, i adopsjonsøyemed (32) og mannen min er 40. Helt automatisk har vi tenkt 0-2 år som alder på vårt forhåpentligvis framtidige barn. Nå har jeg derimot begynt å tenke på litt større barn, opp til 5 år f.eks. Føler meg på en måte truffet når det stadig nevnes at det er stort behov for foreldre til litt større barn (i allefall hver gang jeg leser om Etiopia).

Så tenker jeg: Hva da med

-tilknytning (begge veier)

-språk

-barnehage/skole

Har også tenkt tanken om søsken. Vi ønsker to barn, men jeg har i utg pkt tenkt at det beste er å reise to ganger. (få bedre tid til hvert barn til tilknytning osv)+ nok litt også fra et egoistisk perspektiv, altså ønsker å "vente barn" (tenk at jeg sier det!!)en gang til og å reise ned to ganger. Bekymrer meg også for permisjonen med to "fremmedspråklige" barn hjemme som kanskje da holder lengre på morsmålet sitt.(??)

Erfaringer, historier og råd tas imot med takk! Dette ligger et par års tid fram i tid, men avgjørelsen må jo egentlig tas ganske snart...

[Gjest Mora mi]

Det er sant som du sier at det er mange store som har behov for å bli adoptert. men det kan være en utrolig stor utfordring som dere må være 100% klar for å ta.

Jeg har ikke adoptert selv men har noen i nær familie som adopterte et søsken par for noen år tilbake, når de fikk spørmål om disse barna fikk de opplyst at den eldste hadde noen fysiske skader men ellers var de friske.

Etterhvert viser det seg at det er relasjonsskader, ADHD på det ene barnet og den andre i tillegg til det de var blitt opplyst er mer eller mindre døv og har ADHD.

DEt er to fantastiske barn som vi alle elsker over alt på jord.

Men det er et faktum at det har vært og er store utfordringer i hverdagen.

De har ihvertfall fått en større sjans til å få et fullverdig liv hos sine nye foreldre, med en familie rundt seg som er fullstendig hodestups forelsket i dem.

Men jeg har jo fått høre utenfra " srakkars så fill de to så krevende unger når de hadde venta så lenge på å få barn"

Javel så fikk de det, men vi som føder har jo heller ingen garanti for å få velskapte, veltillpassede barn.

(ikke meningen å skremme deg)

Men for all del man kan jo få friske og etter hvert veltilpassede barn, selv om de er større.

LYkke til med tankeprossesen og ventetiden.

[Gjest ChiengMai]

Først litt kommentarer til "mora mi" sitt innlegg:

I de fleste land er oppfølgingen av barna god før en eventuell adopsjon. Man får utfyllende helserapporter osv osv. Det sier seg selv at man i større grad kan vite på forhånd om det er spesielle helsemessige utfordringer hos et stort barn enn hos et lite barn. Jo større barnet er, jo større er sjansen på at man har funnet eventuelle "avvik".

Et barn med ADHD har jo dette enten barnet er lite ved adopsjon eller større, og det har vist seg at barn som var svært små da de kom til familiene sine også har relasjonsskader. Så noen garanti når det gjelder barns helse har man nok ikke uansett. Men jo større barn, dess større sjansen på at man er forberedt og "vet hva man får".

Så til mine tanker om små eller store barn...

Jeg har selv adoptert to ban som var 2 år 6 mnd og 2 år 3 mnd da vi hentet dem, jeg syns begge var små, så jeg har ingen erfaring med å adoptere store barn selv. Vi var godkjente for 0-4 år og følte selv at vi kunne ha ressurser til et større barn, men det kommer sjelden større barn fra Thailand til Norge.

På den annen side har jeg en søster som har adoptert ei jente som var nesten sju år (usikker alder) da ho kom til familien. Denne jenta har jeg vært heldig å få følge tett i oppveksten. Ho har vært sunnheten selv, har greid seg godt og holder nå på med en høyskoleutdannelse. Denne niesa mi er en fantastisk flott voksen nå! :-)

Det fantes få eller ingen papirer på henne fra før, de hadde ikke en gang fått bilde av henne på forhånd, men sånt skjer vel omtrent aldri nå lenger tror jeg.

Regner med at kunnskapen om større adoptivbarns språkutvikling har bedret seg siden niesa mi gikk på skola, det var mye uvettig ressursbruk og lite matnyttig hjelp i forhold til begrepslæring i hennes tilfelle, noe ho antakeligvis kommer til å streve litt med hele livet. Står man på og vet å sette krav tror jeg man kan oppnå mye.

Større barn vil helt sikkert få prioritert barnehageplass, pluss ekstra oppfølging på skola, men som foreldre må man nok være flinke til å tenke kritisk og altså stille krav i forhold til hva barna trenger av ressurser, pluss til hvordan ressursene bør brukes.

[Tubby1365380674]

Jeg vil bare si at våre erfaringer bare er gode. To 4 åringer. En6 åring.6 åringen er på skole etter 1. mnd, nå etter 3 1/2 er språket utrolig bra.Tilknytning går en helt naturlig prosess.

Det er faktisk et større og større problem at norske søkere bare vil ha barn under to år. Flere og flere land søker foreldre til større barn.Mange av de minste går til fmilier som adopterer i landet. Ventetiden vil nok øke mer og mer i flere land dersom man må ha barn under to år. Men så lenge man har land som Kina og Korea så velger mange det. Kina har jo svært få begrensninger på søkerne også, og stor kapasitet.Dette sier adopsj. for. selv

Det står en kjempefin artikkel om både etiopia og det å få større barn fra Etiopia i siste nr til AF.

Det er så mye man vet mer om når barnet er større. Det som nevnes i et innlegg kan like godt skje med en 2 åring. Vet om flere som har fått barn med tilkn. problem og adhed og andre diagnoser ved adopsjon av barn fra 6 mnd opp til 2 år.Og det er ikke fra Russland eller østeuropa, hvis noen skulle anta det.

Jeg tror vi er litt for opphengt i myter eller mangler kunnskap.

Har man fått 3 barn under 2 år og alt går fint tenker vi kansje , ja det er nok fordi de var så små. Eller får noen større barn med en diagnose e.l så tenker vi, ja det var nok fordi h*n var så stor. Så enkelt er det jo ikke.

Eks i et svar her med med at man får vite noe og så stemmer det ikke er ikke vår erfaring.

Jeg trodde adopsj for. var veldig nøye med dette. Har de slike erf med giverland ville jeg tro de strammet dem skikkelig opp. Vår erfaring fra to land er at oppl. er svært korrekte og nøyaktige og vi har alltid fått tilleggsoppl.Man kan jo rservere seg mot psyksike ting og det er dessuten letter å vurdere dette på en 5 åring enn en 2 åring.

Nei, ikke la dere skremme. Men tenk nøye gjennom ogsett dere inn i hva som kan skje ved adopsjon og spesielt ved søsken adops.Egentlig er ikke utfordr.så veldig annerledes enn ved mindre barn rundt 2. for spebarn blir det nok litt annerledes.språk tror jeg er det minste problem.Unntak finnes hele veien. Men vi deler gjerne våre erf. med 3 adopsjoner av større barn.

Det kan og kanskje være lurt å sjekke rundt hva som er sit for de større barna i ulike land. Etiopia feks er kansje mye pga at forledre dør av aids??. Da har de jo hatt en trygg ballast med seg.Det er nemlig ikke slik at alle barn som blir adoptert ved 4-6 års alder har bodd på barnehjem siden fødsel. Mange kan ha hatt en god familiesit og fått med seg den trygge starten på livet, men fattigdom/sykdom hos brnet eller foreldre kan gjøre til at barnet blir forlatt.

Ja nå skrev jeg mer enn jeg hadde tenkt. Bar si ifra hvis du vil snakke

. Har du en anonym mail så kan du få nr hvis du vil. Har selv ikke anonym mail.

Hilsen

[hjertebarnet]

Vil bare sterkt få anbefale deg boken "Toddler adoption - the weaver's craft" som er å få kjøpt på amazon.com eller amazon.uk.

Boken omhandler utfordringene ved å adoptere større barn, og inneholder mange erfaringer og gode råd.

Det jeg tenker er viktig når man adopterer større barn, er at man har lest og satt seg inn i det, slik at man er godt forberedt. Såvidt jeg vet (mulig jeg tar feil) er det vanskeligere å bli godkjent i Norge for adopsjon av større barn, men viser man at man har satt seg godt inn i det, er jo sjansen større. Delta ellers på alt dere kan av informasjonsmøter og kurs (om tilknytning osv)!

Kjempefint når noen ønsker å adoptere større barn, for dem er det mange av. Tror det er en veldig spennende prosess!

Lykke til!

Når det gjelder søskenadopsjon er det sikkert andre her som kan si mer om dette, men jeg tror det å adoptere et søskenpar kan ha mange fordeler også. Hva hvis dere stiller dere åpne for begge mulighetene, og ser hva som skjer? Bare en tanke.

Ønsker dere lykke til!

[hjertebarnet]

Vil bare sterkt få anbefale deg boken "Toddler adoption - the weaver's craft" som er å få kjøpt på amazon.com eller amazon.uk.

Boken omhandler utfordringene ved å adoptere større barn, og inneholder mange erfaringer og gode råd.

Det jeg tenker er viktig når man adopterer større barn, er at man har lest og satt seg inn i det, slik at man er godt forberedt. Såvidt jeg vet (mulig jeg tar feil) er det vanskeligere å bli godkjent i Norge for adopsjon av større barn, men viser man at man har satt seg godt inn i det, er jo sjansen større. Delta ellers på alt dere kan av informasjonsmøter og kurs (om tilknytning osv)!

Kjempefint når noen ønsker å adoptere større barn, for dem er det mange av. Tror det er en veldig spennende prosess!

Lykke til!

Når det gjelder søskenadopsjon er det sikkert andre her som kan si mer om dette, men jeg tror det å adoptere et søskenpar kan ha mange fordeler også. Hva hvis dere stiller dere åpne for begge mulighetene, og ser hva som skjer? Bare en tanke.

Ønsker dere lykke til!

Glemte å tilføye, at ett argument "for" søsken er at det økonomisk sett er bedre, fordi man får reduserte kostnader ved adopsjon og kun en hentereise.

[fillolin]

Jeg har ikke noe erfaring med dette selv, men vil gjøre deg oppmerksom på en tidligere tråd (startet 8. februar) med tilsvarende tema. Kanskje finner du noe nyttig der. Ellers kan dere vel drøfte dette med adopsjonsorganisasjonene, be om et møte med en av saksbehandlerne kanskje? Vet også at InorAdopt har en egen kurator som har erfaring med adopsjon av søsken og eldre barn. Henne kan du kontakte selv om dere ikke har bestemt dere for InorAdopt. Ellers er det spesielle krav iallefall til søskensøkere og kanskje også i.f.t. eldre barn. Et sted å begynne er jo å undersøke om dere faktisk vil ha mulighet for å bli godkjent. Når det gjelder det med å få søsken, blir det kanskje litt som å få tvillinger. Noen synes det er uproblematisk, andre synes det blir liten tid til å kose seg og nyte tiden med hvert enkelt barn. Men det kommer jo også an på hvordan barna er

Lykke til med avgjørelsen og prosessen videre!

[simeho]

Takk for svar sålangt. Tar gjerne imot flere. Vil legge til at vi har to barn hjemme annenhver uke på 10 og 13 år, jente og gutt (min manns). De vil vel være ca 12 og 15 på adopsjonstidspunktet..

[snø]

Jeg ville bare si takk for sist, jeg ;-)

Beste hilsen fra

[Gjest lille rosinen]

Jeg har ingen erfaring med adopsjon i det hele tatt, og kan nok være litt preget av det noen andre her kalte for myter... Men jeg tror jeg kan ha et par gode poeng likevel.. :-)

Jeg tenker det at når man adopterer et eldre barn er sjansen for at han/hun er utsatt for omsorgssvikt over lang tid større. Dette avhenger helt sikkert av hvilket land du adopterer fra og hva historien til akkurat det barnet er. Jeg går utfra at man får vite litt historie når barnet er så stort?

Jo lenger tid barnet har vært utsatt for omsorgssvikt, jo større psykiske skader KAN barnet ha fått.

På den annen side, så trenger ikke omsorgssvikt over lang tid være ensbetydende med at barnet ikke vil kunne vokse opp og leve et godt liv i Norge i tråd med de normene vi har her. Sosialpedagogikken sier noe om hvordan "den betydningsfulle andre" kan være nettopp utslagsgivende for at et barn "klarer seg". Denne teorien er gjerne knyttet opp mot barnevernsbarn i Norge, men jeg tror man kan tenke samme prinsippet også når det gjelder adopsjon av større barn. "Den betydningsfulle andre" kan være en hvem som helst voksen som kommer inn i livet til barnet, som ser det og gir det en verdi i kraft av å være menneske og elskverdig. Kanskje dere kan bli den betydningsfulle andre for et litt større (men fremdeles lite) barn fra Etiopia.

Jeg tror nok at det er en større utfordring for et større barn å bli adoptert bort til en etnisk norsk familie nettopp pga kulturforskjeller. Et større barn har i større grad blitt en del av kulturen i hjemlandet sitt, og kulturforskjellen kan bli et traume i større grad enn hos et lite barn. Jeg tror ikke dette er et viktig poeng, men kanskje noe å tenke på likevel? Spesielt i forhold til at man forplikter seg til å lære mer om kulturen fra det landet man adopterer fra.

Jeg syns det er utrolig stort av dere å tenke på å adoptere et litt større barn. Jeg har ikke tenkt muligheten av dette en gang! Vi har ikke kommet lenger enn at kanskje vi kan tenke oss å adoptere et barn om noen år. Men foreløbig bare leker vi med tanken :-)

Det kan hende jeg får "bank" av de her som faktisk har erfaring og som har brukt masse tid på å erverve seg kunnskaper om dette temaet, derfor må jeg understreke at dette er tanker fra ei som ikke HAR erfaring og som ikke har lest seg opp på emnet. (Bare syns det er spennende)

Lykke til med prosessen!

[simeho]

Jeg ville bare si takk for sist, jeg ;-)

Beste hilsen fra

I lige måde, hyggelig å kunne snakke om adopsjon med noen uten å forklare alt rundt det og også å høre din historie:)

Lykke til videre med ventingen videre, håper det ikke drøyer så lenge nå!

[simeho]

Jeg har ingen erfaring med adopsjon i det hele tatt, og kan nok være litt preget av det noen andre her kalte for myter... Men jeg tror jeg kan ha et par gode poeng likevel.. :-)

Jeg tenker det at når man adopterer et eldre barn er sjansen for at han/hun er utsatt for omsorgssvikt over lang tid større. Dette avhenger helt sikkert av hvilket land du adopterer fra og hva historien til akkurat det barnet er. Jeg går utfra at man får vite litt historie når barnet er så stort?

Jo lenger tid barnet har vært utsatt for omsorgssvikt, jo større psykiske skader KAN barnet ha fått.

På den annen side, så trenger ikke omsorgssvikt over lang tid være ensbetydende med at barnet ikke vil kunne vokse opp og leve et godt liv i Norge i tråd med de normene vi har her. Sosialpedagogikken sier noe om hvordan "den betydningsfulle andre" kan være nettopp utslagsgivende for at et barn "klarer seg". Denne teorien er gjerne knyttet opp mot barnevernsbarn i Norge, men jeg tror man kan tenke samme prinsippet også når det gjelder adopsjon av større barn. "Den betydningsfulle andre" kan være en hvem som helst voksen som kommer inn i livet til barnet, som ser det og gir det en verdi i kraft av å være menneske og elskverdig. Kanskje dere kan bli den betydningsfulle andre for et litt større (men fremdeles lite) barn fra Etiopia.

Jeg tror nok at det er en større utfordring for et større barn å bli adoptert bort til en etnisk norsk familie nettopp pga kulturforskjeller. Et større barn har i større grad blitt en del av kulturen i hjemlandet sitt, og kulturforskjellen kan bli et traume i større grad enn hos et lite barn. Jeg tror ikke dette er et viktig poeng, men kanskje noe å tenke på likevel? Spesielt i forhold til at man forplikter seg til å lære mer om kulturen fra det landet man adopterer fra.

Jeg syns det er utrolig stort av dere å tenke på å adoptere et litt større barn. Jeg har ikke tenkt muligheten av dette en gang! Vi har ikke kommet lenger enn at kanskje vi kan tenke oss å adoptere et barn om noen år. Men foreløbig bare leker vi med tanken :-)

Det kan hende jeg får "bank" av de her som faktisk har erfaring og som har brukt masse tid på å erverve seg kunnskaper om dette temaet, derfor må jeg understreke at dette er tanker fra ei som ikke HAR erfaring og som ikke har lest seg opp på emnet. (Bare syns det er spennende)

Lykke til med prosessen!

Takk for svar. Jeg synes du har noen gode poeng og det er jo nettopp disse tingene vi nå reflekterer rundt.

Når det gjelder omsorgsvikt så KAN det også hende at et større barn ikke har blitt utsatt for dette, men derimot har fått sine første leveår med sin famile.Hiv, aids eller annen sykdom kan ha forårsaket foreldrenes død. Et slikt barn vil da ha et stort tap og en ufattelig sorg med seg i bagasjen, men på den positive side vært elsket og sett. Huff, fælt å kalle det en positiv side.... Poenget mitt er at det nok kan være bedre enn å alltid f.eks ha bodd på barnehjem og ikke fått nok omsorg og ikke knyttet seg til en voksen.

Dette er noe jeg har mailet til adopsjonsforum om. Hva vet man om årsaken til at så mange større barn trenger foreldre? Vet ikke om vi er klar for denne utfordringen, men jeg tenker på det og snakker med min mann om det MYE for tiden. Vi har ikke bestemt oss for noe ennå, bare at vårt barn er der i Etiopia et sted:)

Har forstått det slik at det er vanskelig å bli godkjent her i Norge for å få adoptere et større barn.

Lykke til når det en gang blir deres tur:) Det er noe stort vi venter på....

[simeho]

Jeg vil bare si at våre erfaringer bare er gode. To 4 åringer. En6 åring.6 åringen er på skole etter 1. mnd, nå etter 3 1/2 er språket utrolig bra.Tilknytning går en helt naturlig prosess.

Det er faktisk et større og større problem at norske søkere bare vil ha barn under to år. Flere og flere land søker foreldre til større barn.Mange av de minste går til fmilier som adopterer i landet. Ventetiden vil nok øke mer og mer i flere land dersom man må ha barn under to år. Men så lenge man har land som Kina og Korea så velger mange det. Kina har jo svært få begrensninger på søkerne også, og stor kapasitet.Dette sier adopsj. for. selv

Det står en kjempefin artikkel om både etiopia og det å få større barn fra Etiopia i siste nr til AF.

Det er så mye man vet mer om når barnet er større. Det som nevnes i et innlegg kan like godt skje med en 2 åring. Vet om flere som har fått barn med tilkn. problem og adhed og andre diagnoser ved adopsjon av barn fra 6 mnd opp til 2 år.Og det er ikke fra Russland eller østeuropa, hvis noen skulle anta det.

Jeg tror vi er litt for opphengt i myter eller mangler kunnskap.

Har man fått 3 barn under 2 år og alt går fint tenker vi kansje , ja det er nok fordi de var så små. Eller får noen større barn med en diagnose e.l så tenker vi, ja det var nok fordi h*n var så stor. Så enkelt er det jo ikke.

Eks i et svar her med med at man får vite noe og så stemmer det ikke er ikke vår erfaring.

Jeg trodde adopsj for. var veldig nøye med dette. Har de slike erf med giverland ville jeg tro de strammet dem skikkelig opp. Vår erfaring fra to land er at oppl. er svært korrekte og nøyaktige og vi har alltid fått tilleggsoppl.Man kan jo rservere seg mot psyksike ting og det er dessuten letter å vurdere dette på en 5 åring enn en 2 åring.

Nei, ikke la dere skremme. Men tenk nøye gjennom ogsett dere inn i hva som kan skje ved adopsjon og spesielt ved søsken adops.Egentlig er ikke utfordr.så veldig annerledes enn ved mindre barn rundt 2. for spebarn blir det nok litt annerledes.språk tror jeg er det minste problem.Unntak finnes hele veien. Men vi deler gjerne våre erf. med 3 adopsjoner av større barn.

Det kan og kanskje være lurt å sjekke rundt hva som er sit for de større barna i ulike land. Etiopia feks er kansje mye pga at forledre dør av aids??. Da har de jo hatt en trygg ballast med seg.Det er nemlig ikke slik at alle barn som blir adoptert ved 4-6 års alder har bodd på barnehjem siden fødsel. Mange kan ha hatt en god familiesit og fått med seg den trygge starten på livet, men fattigdom/sykdom hos brnet eller foreldre kan gjøre til at barnet blir forlatt.

Ja nå skrev jeg mer enn jeg hadde tenkt. Bar si ifra hvis du vil snakke

. Har du en anonym mail så kan du få nr hvis du vil. Har selv ikke anonym mail.

Hilsen

Tusen takk for at du ville dele dine erfaringer og tanker med meg.

Jeg er enig i det du sier om at man har en tendens til å forklare evt problemer med alderen på barnet da det kom til Norge. Nå har det seg slik at vi her i huset har en 13-åring med adhd + en annen diagnose, og han er født her.

Adopsjon har en tendens til å bli gitt som årsak dersom det dukker opp problemer av noe slag i et adoptert barns liv. Noen ganger KAN det være noe i det, andre ganger ikke i det hele tatt, tror nå jeg. Bare se på alle barn og unge som sliter med lese og skrivevansker, lærevansker, identitetskrise i puberteten, havner i trøbbel av ulike slag, osv. Noen av disse er IKKE adopterte og noen er det.

Skal ta en telefon til adopsjonsforum, tror jeg, og få litt informasjon.

Kan jeg spørre hvilke land du har erfaring fra?

Med vennlig hilsen

[Tubby1365380674]

Tusen takk for at du ville dele dine erfaringer og tanker med meg.

Jeg er enig i det du sier om at man har en tendens til å forklare evt problemer med alderen på barnet da det kom til Norge. Nå har det seg slik at vi her i huset har en 13-åring med adhd + en annen diagnose, og han er født her.

Adopsjon har en tendens til å bli gitt som årsak dersom det dukker opp problemer av noe slag i et adoptert barns liv. Noen ganger KAN det være noe i det, andre ganger ikke i det hele tatt, tror nå jeg. Bare se på alle barn og unge som sliter med lese og skrivevansker, lærevansker, identitetskrise i puberteten, havner i trøbbel av ulike slag, osv. Noen av disse er IKKE adopterte og noen er det.

Skal ta en telefon til adopsjonsforum, tror jeg, og få litt informasjon.

Kan jeg spørre hvilke land du har erfaring fra?

Med vennlig hilsen

India og Filippinene. Det er ikke noe spesielt vanskelig å bli godkjent for større barn ca. 4 år. over 4, 5-6 kanskje. Vi hadde aldri problem meddet. Kejmnner noen som ble goskjent for 5 år uten problem. De hadde tre egenføldte fra før. Men dersom dere har et barn som du sier med en diagnose så kan det være at bv går grundig inn på det. Det å ha et barn som krever mye og evnt å få et barn som kan kreve mye en periode.Men Adopsj for. kan nok si en del om mye av dette også

[Angela1365380318]

Hei!

Jeg kjenner noen som har adoptert flere barn, en var veldig liten, en i"normal" adopsjonsalder, en på 6 og 8 år.

Det har gått veldig bra med en av de store og en av de yngste, og veldig dårlig med den andre store og den andre yngre.

Så her var det 50/50 kjempebra/veldig vanskelig og de fordelte seg 50/50 over alderen som var 50/50 ungt-gammelt barn.

Man kan ikke være sikker på noen ting når det gjelder barn, ikke i svangerskap og ikke gjennom adopsjoner. Den perfekte lille babyen kan vise seg å bli psykopat og det eldre problembarnet kan utvikle seg og bli helt normalt.

Når det gjelder spårk så snakker alle flytenes norsk nå. Er litt usikker på hvor lett/vanskelig det var, jeg kjente ikke familien på det tidspungtet.

Når det gjelder tilknytting så gikk det fint. De er eldre nå og svært knyttet til sine foreldre.

De eldste barna hadde et litt anstrengt forhold til mat, de spiste alt hvær gang de fikk mat, sikkert fordi de var vant til at det kunne gå lenge mellom måltider, men de sluttet med dette etterhvært, her fikk de jo minst fire måltider om dagen og de ble vel trygge på dette til slutt.

Jeg synest dere skal prøve søsken adopsjon, er frykelig trist dersom søsken blir skilt, man må vel være ekstra resurssterk for å få lov til dette, men jeg kjenner til det og det har gått fint. Dessuten skulle barnet trenge feks en nyre, så har det et biologisk søsken som kansje kan gi, siden det er vel liten sjangse for at andre i familien kan.

Jeg tror ikke det er så mye stress med å adoptere to i forhold til et,barn om gangen tilknyttingen går nok like fint og de har hværandre.

Når du får barnet (eller barna) hjem i huset ditt føler du nok veldig fort at det er ditt barn og tilknyttingen vil komme.

Det med at du vil ha to prosesser og to reiser forstår jeg ikke. Vanlige svangerskap er forskjellige, noen elendige fra start til slutt, andre en dans på roser hele tiden, men alle disse kvinnene vet at det er bare ni månder så er det slutt. Jeg ser mye frustrasjon her inne pga alt tar så lang tid, og man vet aldri riktig helt når, bare ca også håper man, venter, løper til postkassen hvær dag krysser fingrene hvær gang tlf ringer.De fleste blir lei og ønsker barnet sitt hos seg.Man kan jo ta barna tilbake til landet på ferie, slik at alle får oppleve landet en gang til.

[simeho]

India og Filippinene. Det er ikke noe spesielt vanskelig å bli godkjent for større barn ca. 4 år. over 4, 5-6 kanskje. Vi hadde aldri problem meddet. Kejmnner noen som ble goskjent for 5 år uten problem. De hadde tre egenføldte fra før. Men dersom dere har et barn som du sier med en diagnose så kan det være at bv går grundig inn på det. Det å ha et barn som krever mye og evnt å få et barn som kan kreve mye en periode.Men Adopsj for. kan nok si en del om mye av dette også

Har tenkt en del på at bv nok kan henge seg opp i husets 13-åring med adhd. Han bor bare hos oss annenhver uke derfor er han ikke ene og alene vårt "ansvar". Han fungerer helt fint nå på skolen og hjemme, er bare litt "normal 13-åring" hvis nå det finnes;) Han er ikke spesielt krevende, synes vi da. En skjønn og reflektert gutt, som er veldig klar til å bli storebror! Han vil dessuten være 15 og vel så det når vi henter barnet. Det bør ikke påvirke barnevernets godkjenning, men det kan jo det da hvis vi ønsker et større barn.

Ser for meg en 4-5 åring....