Jeg sier opp!

[Gjest zipzero]

Er nå kommet tid at jeg ikke orker mer. Unger, altså, og jobben som mor.

Er alene med ungene, masse tull og tøys som vi ennå ikke er kvitt fra samlivstida, sånn som at ungene plager hverandre, erting, håndgripeligheter og av og til skikkelig slossing, og veldig stygg prat mellom dem og mellom meg og dem. Dessuten vil de ikke hjelpe hverandre eller meg eller i det hele tatt delta på hyggelige måter når vi er sammen.

Det toppet seg denne uka da vi reiste på vinterferie sammen - og det bare ble mas og diskusjoner og de pratet til meg på en slik måte at jeg ble forferdelig flau overfor de andre voksne som var der...De gjorde ikke noe jeg ba dem om enten det var å bli med og spise i restauranten, sitte ordentlig der, ikke snakke høyt, ikke plage hverandre og sloss, eller sitte ned så de rundt oss kunne se curling på tv.

Jeg har vært i kontakt med absolutt alle slags offentlige instanser og enda noen til, men vi er ikke skada og har ikke slike problemer at de har noe å tilby! (hadde vi kastet kniver eller brukt narkotika, derimot...)

Jeg spør barnefaren om hjelp, og han bare geiper til meg og sier jeg kan ha det så godt, det er ikke hans problem!

Problemet er at jeg ikke har autoritet! Og at jeg blir lei meg og føler meg truffet av det han sier. Det er jo noe sant i det han sier - men er han mer interessert i å sette meg på plass, og ikke i å hjelpe ungene på rett kjøl? Egentlig tror jeg han godter seg over at jeg ikke får dette til.

Men hvordan får man til det når man er helt alene om ansvaret for ungene?

Vurderer derfor nå min stilling!

Hva med å dumpe ungene på trappa til han og samboeren? Det skal bli sirkus, tenker jeg! Det er såvidt hun holder ut med dem annenhver helg, fordi det hele tida er erting, plaging og kaos. Far ser ikke at det er noe problem, verken her eller der, det er vi kvinnfolk som ikke vet hvordan vi skal gjøre dette. Jeg bor med barna resten av tida, alene. De er i hvert fall to? Ungene er fra 15 og nedover i alder.

Jeg er rett og slett redd for å dø av stress og av arbeidsmengden - jeg vil også ha et liv før jeg dør!

Beholde jobben og gjøre en skikkelig jobb. Kunne ha venninner på besøk uten at ungene går amok i naborommet eller krangler høylytt og skjeller herandre ut og kommer med trusler til hverandre(tomme, men stygge: Jeg skal knuse deg, slå deg osv.), sitte og se en fin film uten å måtte megle mellom ungene, ha et hyggelig måltid uten diskusjon og at de rakker ned på hverandre og på maten jeg kan ha brukt lang tid på.

Kort og godt - jeg egner meg ikke for jobben! Hva gjør jeg, hva har jeg begitt meg ut på da jeg satte dem til verden? Går det an å trekke seg, si opp?

Jeg har ikke autoritet og jeg har ikke krefter til å ta kampen opp. Jeg har ingen jeg kan støtte meg til om jeg skal ta kampen opp. Bør jeg rett og slett - gi meg?

Jeg synes i alle fall det er en uoverkommelig oppgave å skulle få disse ungene på rett kjøl - samtidig som jeg skal klare jobben også. Jeg har ikke krefter - og jeg har ingen, ingen å støtte meg til i den kampen og utriveligheten vi må gjennom for at jeg skal klare en slik snuoperasjon!

Hva gjør jeg da? Gir meg?

Er jeg en bedre mor om jeg rett og slett går og gir opp - enn om jeg tappert fortsetter i det kaoset som nå truer barnas oppvekst og helsa mi?

[Lillemus]

Du må rett og slett sette foten ned overfor ungene og vise dem at det er du som er sjefen og at du ikke godtar deres oppførsel.

Er det uro ved matbordet sendes de fra bordet etter _en_ advarsel og får ikke mat før til neste måltid.

Den som ikke klarer å la være å plage søsknene må gå på rommet. Skal de slåss eller bråke får de gå på rommene sine, stua er "fredsområde".

Er det noen vits å ta en prat under 4 øyne med ett og ett barn? Fortelle dem grundig hvor slitsomt det er når de oppfører seg sånn og at du ikke makter det og sier du rett og slett blir syk av det?

Lykke til! *Klem*

[Gjest zipzero]

Du må rett og slett sette foten ned overfor ungene og vise dem at det er du som er sjefen og at du ikke godtar deres oppførsel.

Er det uro ved matbordet sendes de fra bordet etter _en_ advarsel og får ikke mat før til neste måltid.

Den som ikke klarer å la være å plage søsknene må gå på rommet. Skal de slåss eller bråke får de gå på rommene sine, stua er "fredsområde".

Er det noen vits å ta en prat under 4 øyne med ett og ett barn? Fortelle dem grundig hvor slitsomt det er når de oppfører seg sånn og at du ikke makter det og sier du rett og slett blir syk av det?

Lykke til! *Klem*

Prøvd alt sammen. Men det er flere barn enn rom, så jeg kan ikke sende dem dit, om det er flere, og det hjelper lite å sende dem ut.

De er ikke trygge overfor andre unger, heller - jeg vet liksom ikke hva de kan finne på - få andre unger med på å klatre i stillasene på naboblokka, leke politi og røver mellom bilene som står parkert langs veien, balansere på muren rundt kjøpesenteret (3 meter over bakken), gå hjem til nabobarna og spise opp hele pizzaen de setter på bordet- de kan selv bli skadet, og de kan få andre barn skadet... Neida, det hjelper ikke å snakke med dem,verken alle eller på tomannshånd: de har glemt det straks de snur seg...Dessuten er omgangsfrasen alltid: Hvorfor snakker du ikke med _de andre_ om det - de gjør det også! I stedet for å høre det jeg sier til dem selv...

Jeg har barn som er veldig ubetenksomme og som blir sinna og motsier voksne som snakker til dem (lærere, naboer, politi). De skal liksom alltid ha rett. Selv er jeg ikke sånn i det hele tatt, så ungene og eksen kaller meg dum og tøffelhelt.

Det verste er likevel at jeg ikke er noen god mor av den sorten som "skaper hygge i hjemmet". Jeg lager mat, men den er ikke utsøkt, jeg rydder, men det blir ikke ryddig, jeg står på - men orker ikke stå på hele tida.

Jeg har bare lyst til å gå fra hele greia, rett og slett. Og kanskje er det faktisk det smarteste jeg kan gjøre?

Når jeg sitter her og beskriver det hele og ser det svart på hvitt, går det jo opp for meg hvor langt vi er ute å kjøre... Dette høres jo helt sykt ut! Men barnevernet sier altså at det går jo, så da har de ikke noe å tilby, liksom...

[Gjest KariKruskakli]

Prøvd alt sammen. Men det er flere barn enn rom, så jeg kan ikke sende dem dit, om det er flere, og det hjelper lite å sende dem ut.

De er ikke trygge overfor andre unger, heller - jeg vet liksom ikke hva de kan finne på - få andre unger med på å klatre i stillasene på naboblokka, leke politi og røver mellom bilene som står parkert langs veien, balansere på muren rundt kjøpesenteret (3 meter over bakken), gå hjem til nabobarna og spise opp hele pizzaen de setter på bordet- de kan selv bli skadet, og de kan få andre barn skadet... Neida, det hjelper ikke å snakke med dem,verken alle eller på tomannshånd: de har glemt det straks de snur seg...Dessuten er omgangsfrasen alltid: Hvorfor snakker du ikke med _de andre_ om det - de gjør det også! I stedet for å høre det jeg sier til dem selv...

Jeg har barn som er veldig ubetenksomme og som blir sinna og motsier voksne som snakker til dem (lærere, naboer, politi). De skal liksom alltid ha rett. Selv er jeg ikke sånn i det hele tatt, så ungene og eksen kaller meg dum og tøffelhelt.

Det verste er likevel at jeg ikke er noen god mor av den sorten som "skaper hygge i hjemmet". Jeg lager mat, men den er ikke utsøkt, jeg rydder, men det blir ikke ryddig, jeg står på - men orker ikke stå på hele tida.

Jeg har bare lyst til å gå fra hele greia, rett og slett. Og kanskje er det faktisk det smarteste jeg kan gjøre?

Når jeg sitter her og beskriver det hele og ser det svart på hvitt, går det jo opp for meg hvor langt vi er ute å kjøre... Dette høres jo helt sykt ut! Men barnevernet sier altså at det går jo, så da har de ikke noe å tilby, liksom...

Jeg tenker at du sliter deg ut på å mase og kjase og at dere har kommet inn i en vond sirkel.Høres ut som om det har gått alt for langt og at du er helt rådvill om hva du nå skal gjøre.

Jeg tror nok egentlig ikke du ønsker å gi opp.Du er bare veldig sliten, dermed maser du enda mer. Man greier ikke å løse noen problemer med masing og kjefting i ett sett.

Da lærer ungene at dette er den normale komunikasjonsformen.

Jeg tror ikke det er mangel på grenser. Du har sikker forsøkt å sette grenser i massevis, men på feil måte.

Nå gjetter jeg bare villt og vet ikke om det er slik:)

Jeg har tre unger selv og vet hvor lett det er å falle i den fella. Men det er i grunnen ikke så mye som skal til for å endre det.

Du må starte med deg selv.

Har du førsøkt å ha et familiemøte med alle barna?

Fortell at det er noe du må snakke alvorlig om og at du vil snakke ferdig uten å bli avbrutt, og at de kan komme med sitt når du er ferdig.

Start ikke møtet med anklager, da blir du sannsynligvis bare bare mødt med anklager også, eller de begynner å skylde på hverandre.

Snakk med en rolig og behersket stemme.

Si at du vil forsøke å få til en hyggeligere tilværelse for alle og at vi nå skal sette oss ned og sammen finne ut hvordan vi skal få det til.

Sett dere ned og lag noen husregler sammen. Snakk også om hvordam man opptrer sammen med andre, og hvordan negativ oppførsel blir oppfattet av andre.

Men hev ikke stemmen, prøv å ha en rolig og hyggelig samtale. Jeg tror det er lettere å bli hørt da.

Det er nok ingen lett snuoperasjon, når man selv er sliten.Man må være bevisst på hvordan man selv er. Jeg tror også at du burde hatt større avlastning fra far til barna så du rekker å hente deg inn innimellom.

Skaff gjerne hjelp av en familieterapeut, hvis det ikke fungerer.

[Gjest anonym akkurat nå]

Jeg vet ikke hvordan du kommuniserer med ungene, men noen naboer skriker og brøler til ungene når de ikke gjør som de får beskjed om. Det er mange som kaller dem rakkerunger. Til og med moren har sagt til meg at de er det. Ungene skriker og brøler til hverandre når de er ute og leker med hverandre. Det er dette de er vant med og tror det er helt ok.

Du må være veldig bestemt med dem, men aldri heve stemmen med å skrike eller brøle. Hvis du konstant hever stemmen blir du ikke tatt alvorlig.

De må vite at for hver gang de gjør noe de ikke har lov til, blir det en konsekvens, som at de ikke får lommepenger eller får se barnetv. I begynnelsen vil det sikkert bli helv.... på jord, men du må holde deg like rolig og bestemt. Og konsekvensene fortsetter for hver gang de gjør noe ulovlig. Tilslutt vil de se at denne metoden ikke er noe som bare er midlertidig, men faktisk noe som vedvarer. Det kommer nok til å gjøre det hele 100 ganger verre i begynnelsen, men du gjør deg selv bare en bjørnetjeneste hvis du bare prøver halvveis. Til slutt vil det fungere.

Jeg tror at de nå ser at du er svak og utnytter dette.

Hvor gammel er barna?

[Lillemus]

Prøvd alt sammen. Men det er flere barn enn rom, så jeg kan ikke sende dem dit, om det er flere, og det hjelper lite å sende dem ut.

De er ikke trygge overfor andre unger, heller - jeg vet liksom ikke hva de kan finne på - få andre unger med på å klatre i stillasene på naboblokka, leke politi og røver mellom bilene som står parkert langs veien, balansere på muren rundt kjøpesenteret (3 meter over bakken), gå hjem til nabobarna og spise opp hele pizzaen de setter på bordet- de kan selv bli skadet, og de kan få andre barn skadet... Neida, det hjelper ikke å snakke med dem,verken alle eller på tomannshånd: de har glemt det straks de snur seg...Dessuten er omgangsfrasen alltid: Hvorfor snakker du ikke med _de andre_ om det - de gjør det også! I stedet for å høre det jeg sier til dem selv...

Jeg har barn som er veldig ubetenksomme og som blir sinna og motsier voksne som snakker til dem (lærere, naboer, politi). De skal liksom alltid ha rett. Selv er jeg ikke sånn i det hele tatt, så ungene og eksen kaller meg dum og tøffelhelt.

Det verste er likevel at jeg ikke er noen god mor av den sorten som "skaper hygge i hjemmet". Jeg lager mat, men den er ikke utsøkt, jeg rydder, men det blir ikke ryddig, jeg står på - men orker ikke stå på hele tida.

Jeg har bare lyst til å gå fra hele greia, rett og slett. Og kanskje er det faktisk det smarteste jeg kan gjøre?

Når jeg sitter her og beskriver det hele og ser det svart på hvitt, går det jo opp for meg hvor langt vi er ute å kjøre... Dette høres jo helt sykt ut! Men barnevernet sier altså at det går jo, så da har de ikke noe å tilby, liksom...

Har du snakket med ppt på skolen? Dere er jo virkelig ute å kjøre og trenger så absolutt hjelp!

[Gjest alene med tre villstyringer]

Jeg kjenner meg igjen i ditt innlegg. Dere er i en vond spiral som blir verre og verre dess hardere du prøver.

Min redning som alenemor til 3 barn med ADHD ble PMT-trening. Det skal være tilbud om det ganske mange steder i landet nå, spør på pp-tjenesten om vet om et foreldreveiledningsprogram du kan delta i.

[Gjest zipzero]

Jeg vet ikke hvordan du kommuniserer med ungene, men noen naboer skriker og brøler til ungene når de ikke gjør som de får beskjed om. Det er mange som kaller dem rakkerunger. Til og med moren har sagt til meg at de er det. Ungene skriker og brøler til hverandre når de er ute og leker med hverandre. Det er dette de er vant med og tror det er helt ok.

Du må være veldig bestemt med dem, men aldri heve stemmen med å skrike eller brøle. Hvis du konstant hever stemmen blir du ikke tatt alvorlig.

De må vite at for hver gang de gjør noe de ikke har lov til, blir det en konsekvens, som at de ikke får lommepenger eller får se barnetv. I begynnelsen vil det sikkert bli helv.... på jord, men du må holde deg like rolig og bestemt. Og konsekvensene fortsetter for hver gang de gjør noe ulovlig. Tilslutt vil de se at denne metoden ikke er noe som bare er midlertidig, men faktisk noe som vedvarer. Det kommer nok til å gjøre det hele 100 ganger verre i begynnelsen, men du gjør deg selv bare en bjørnetjeneste hvis du bare prøver halvveis. Til slutt vil det fungere.

Jeg tror at de nå ser at du er svak og utnytter dette.

Hvor gammel er barna?

Problemet er at det ikke er mulig å sitte stille sammen hos oss. Det er _alltid_ ett barn, minst, som finner på noe, som om stillhet er umulig?

Jeg har også forsøkt, hele livet, å få til lesestunder med barna, f.eks., men også det er helt umulig, selv de tynneste barnebøker med bare bilder klarer vi ikke komme oss gjennom! Bare tv som kan få dem rolige...

Jeg vet det blir en utfordring å få det til - og jeg tror ikke jeg har krefter, overskudd, mulighet til å klare det - i hvert fall ikke alene. Og jeg er helt alene.

Men i ettermiddag har jeg vært så tverr og sur og lei meg at faktisk kom alle ungene til middagsbordet, det var bare litt tulling - den store slår lillebroren, og kaller ham mammadalt - men det ble faktisk et måltid av det, og etterpå ryddet de unna!

Jeg tror en viktig grunn til at vi har det sånn, er at jeg ikke tør være sur og tverr og stå alene i en konflikt. Jeg lar det flyte ut - og blir så lei meg når jeg ser at jeg ikke oppnår det jeg synes jeg "fortjener" når jeg har "vært grei". Jeg går jo rundt ot forventer de skal gjør det jeg sier - imorgen - om jeg er "snill" i dag.

Problemet mitt er at jeg ikke vet om jeg orker være voksen og streng og konsekvent over tid - jeg har så lyst på å slappe av...være venn med ungene, stole på at de utvikler seg av seg selv...så naivt.

Det er hardt arbeid, innser jeg, å være voksen og forelder - ...

[Gjest zipzero]

Har du snakket med ppt på skolen? Dere er jo virkelig ute å kjøre og trenger så absolutt hjelp!

Jeg har snakket med BUP, ppt, barnevern, lærer, sosiallærer, inspektør, sosialkontor og diverse bokstavtilbud gjennom barnevernet, familievernkontoret og med meg selv. Ingen synes våre problemer er så store at de kan ta tak i dem. Da vi fikk innvilget støttekontakt, ble vi samtidig bedt om å finne støttekontakten selv - ... - men da faren fikk høre om det, satte han foten ned og da ville ikke barna høre om tilbudet, heller. Så det var det.(Jeg vet i hvert fall ikke hvordan man får et motvillig barn avgårde til en støttekontakt man må finne selv? Da måtte jeg ha så mye overskudd et jeg ikke trengte en støttekontakt i første omgang)

Men har fått et tips fra en med barn med adhd her - skal undersøke litt omkring det. (PMT?)

[soleil]

Jeg har snakket med BUP, ppt, barnevern, lærer, sosiallærer, inspektør, sosialkontor og diverse bokstavtilbud gjennom barnevernet, familievernkontoret og med meg selv. Ingen synes våre problemer er så store at de kan ta tak i dem. Da vi fikk innvilget støttekontakt, ble vi samtidig bedt om å finne støttekontakten selv - ... - men da faren fikk høre om det, satte han foten ned og da ville ikke barna høre om tilbudet, heller. Så det var det.(Jeg vet i hvert fall ikke hvordan man får et motvillig barn avgårde til en støttekontakt man må finne selv? Da måtte jeg ha så mye overskudd et jeg ikke trengte en støttekontakt i første omgang)

Men har fått et tips fra en med barn med adhd her - skal undersøke litt omkring det. (PMT?)

PMT = Parent management training. Om du ikke får noe hjelp av fagfolk så kan du jo kjøpe en bok og prøve ut metodene selv.

Vet om folk som har hatt dette på pensum på skolen og som har prøvd det ut for sine unger med godt hell.

Ellers er det viktig å bruke de personene man har ift støtte og avlastning, før ting blir bedre så vil de ofte bli verre. Forandring er hardt.

Du har kanskje sett på serier på tv med familier som sliter og som får hproff hjelp? Man ser at det nytter å bruke proffe metoder, selv om det virker teit, kunstig og overpedagogisk.

[Terka]

Jeg synes du skal "dumpe dem på trappa " hos eksemannen, jeg!

Jeg tror du trenger litt tid for deg selv, tid til å grave fram overskudd og krefter til å takle hverdagen framover.

Du kan bruke tiden til å gå på et pmt-kurs, som er nevnt her og ellers forsøke å forberede deg på en ny og bedre tilværelse sammen med barna dine.

Men ut fra det du skriver, tror jeg at du er såpass nedkjørt nå at du trenger nnoe mer enn bare kurs og gode råd. Du trenger fred, tror jeg!

Hvordan du skal overlate barna til sin far for en periode, vet jeg ikke helt, men det går kanskje an å alliere seg med legen din, og forklare ham/henne hvordan du har det. At du rett og slett er på randen av utmattelse, og at barnas far må overta hovedansvaret for dem for en periode (fram til sommeren f.eks.)

Jeg ønsker deg lykke til i en vanskelig situasjon!!

[Gjest Streker på veggen..!]

Tror du må separere barna, send storebroren til faren.

[leo-84]

Jeg har snakket med BUP, ppt, barnevern, lærer, sosiallærer, inspektør, sosialkontor og diverse bokstavtilbud gjennom barnevernet, familievernkontoret og med meg selv. Ingen synes våre problemer er så store at de kan ta tak i dem. Da vi fikk innvilget støttekontakt, ble vi samtidig bedt om å finne støttekontakten selv - ... - men da faren fikk høre om det, satte han foten ned og da ville ikke barna høre om tilbudet, heller. Så det var det.(Jeg vet i hvert fall ikke hvordan man får et motvillig barn avgårde til en støttekontakt man må finne selv? Da måtte jeg ha så mye overskudd et jeg ikke trengte en støttekontakt i første omgang)

Men har fått et tips fra en med barn med adhd her - skal undersøke litt omkring det. (PMT?)

Bare ikke gi opp. Nå er ikke jeg en foreldre, men jeg er selv et "barn" som kommer fra et hjem hvor det var bare meg og mor, og hvor barnevernet ikke syns jeg var noe problem, eller ei hvor psykologer hadde tid til meg, fordi jeg ikke var "suicidal" nok,som de kalte det.

Jeg trengte bare noen andre å snakke med, og faste rutiner og regler. Et "ordentlig" hjem.

Min løsning ble, etter mye krangling, og slossing og alt annet faenskap med mor, å flytte i fosterhjem til noen andre familiemedlemmer.

Jeg sier ikke at dette er løsningen for dere, men om dere ikke klarer å overbevise barnevernet om at dere trenger hjelp, så prøv dette kurset som de snakker om her (PMT?) Jeg trur det er verdt et forsøk.

Men ikke gi opp barna, uansett hvor vanskelig det er, så trenger de deg, de bare veit ikke å sette pris på deg enda, men tro meg det kommer.

Og prøv å ta en snakk med barnevernet igjen, de er der for deg, selv om det ikke alltid virker sånn.

Jeg veit hvor langt nede man kan bli av å ha barn som er helt umulige og som sier de ska drepe hverandre og evt deg.

Søk hjelp, avlastingshjem feks, enten hos x'en eller hos noen andre, men barna må kunne trives med det også, kanskje ikke med engang, men etterhvert.

[mariaflyfly]

Har du prøvd foreldreveiledning?