tar ut sinnet på barn

[soni]

Hei, jeg er en 28 årig to-barnsmor. Den ene er en jente på 3 1/2 og den andre er en 8 mnd gutt. Problemet er at nå er jo dattera mi i trassalder og hun går heller ikke i barnehagen. Etter å ha fått min sønn flyttet vi til en egen leilighet, jeg bodde med foreldrene mine før. Foreldrene mine flyttet til et annet land også. Jeg er mest alene med barna mine, fordi mannen min jobber full tid. Itillegg tok han drosjekurs og d tok også mye av hans tid som betydde at jeg var nesten helt alene med barna over en 2 mnd periode. Jeg føler at jeg blir veldig sint og ofte lar det gå utover 3 åringen min. Jeg klarer ofte ikke å kontrollere det og angrer alltid etterpå.

Jeg har søkt barnehage for henne nå, men opptak skjer jo i august at jeg skal reise på ferie til foreldrene mine. Jeg håper at det hjelper og at jeg ikke er så sint lenger.

Andre som er i min situasjon? Hva skal jeg gjøre for å ikke la sinnet gå utover mitt barn?

mvh frustrert mor

[Gjest Alenemor1]

Jeg kjenner meg dessverre igjen, fordi jeg har vært alene med et barn i over lang tid.

Jeg har verdens snilleste og mest medgjørlige datter, men har en far (x`n) som ikke har vært særlig samarbeidsvillig.

Han har brutt avtaler, løyet og lagt på telefonrøret midt i samtaler. Fordi jeg ikke har hatt noen i mitt nære nettverk som jeg kan snakke om disse tingene, har jeg gått og irritert meg, og brukt mye energi på sinnet mot min x. Dette har dessverre gått utover min datter, siden hun står meg nærmest.

Nå er jeg så heldig at jeg har hel plass i barnehage, og personalet der, er velig forståelsesfulle iht. vår situasjon. Jeg har vegret meg lenge for å fortelle de det problemet vi tilsynelatende har felles.

Men etter en tøff periode i høst, ba jeg om å få snakke med pedagogisk leder i barnehagen om å få til en avlastningsordning gjennom barnevernet. Dette gikk i orden, og fungerer nå kjempefint - for oss begge.

Det jeg tenker på i forhold til deg, er at det kanskje hadde vært en ide om du hadde snakket med noen i din kommune. Barnevakttjenesten el. om det finnes noen da? Evt. snakk med fastlegen din om dine bekymringer, slik at noen kan hjelpe deg å søke en barnehageplass, slik at din datter kan starte tidligere i barnehagen.

Det er ikke godt for deg slik du og dine barn nå har det. Du er sliten, og behøver å få litt tid for deg selv. Du burde også snakke med din mann, om problemet ditt. Det er også hans ansvar at du og barna, har det bra.

Mitt råd er at du starter en prosess. Du er allerede kommet et langt stykke på vei, siden du innser at det er et problem.

*s*

[soni]

Jeg kjenner meg dessverre igjen, fordi jeg har vært alene med et barn i over lang tid.

Jeg har verdens snilleste og mest medgjørlige datter, men har en far (x`n) som ikke har vært særlig samarbeidsvillig.

Han har brutt avtaler, løyet og lagt på telefonrøret midt i samtaler. Fordi jeg ikke har hatt noen i mitt nære nettverk som jeg kan snakke om disse tingene, har jeg gått og irritert meg, og brukt mye energi på sinnet mot min x. Dette har dessverre gått utover min datter, siden hun står meg nærmest.

Nå er jeg så heldig at jeg har hel plass i barnehage, og personalet der, er velig forståelsesfulle iht. vår situasjon. Jeg har vegret meg lenge for å fortelle de det problemet vi tilsynelatende har felles.

Men etter en tøff periode i høst, ba jeg om å få snakke med pedagogisk leder i barnehagen om å få til en avlastningsordning gjennom barnevernet. Dette gikk i orden, og fungerer nå kjempefint - for oss begge.

Det jeg tenker på i forhold til deg, er at det kanskje hadde vært en ide om du hadde snakket med noen i din kommune. Barnevakttjenesten el. om det finnes noen da? Evt. snakk med fastlegen din om dine bekymringer, slik at noen kan hjelpe deg å søke en barnehageplass, slik at din datter kan starte tidligere i barnehagen.

Det er ikke godt for deg slik du og dine barn nå har det. Du er sliten, og behøver å få litt tid for deg selv. Du burde også snakke med din mann, om problemet ditt. Det er også hans ansvar at du og barna, har det bra.

Mitt råd er at du starter en prosess. Du er allerede kommet et langt stykke på vei, siden du innser at det er et problem.

*s*

Hei, tusen takk for svaret. Saken er den at jeg har en veldig vanskelig 3 åring. Mannen min er en aggressiv type, så han har en kortere lunte enn meg. Før pleide han å ta med dattera vår ut og på handletur. Men nå er det umulig for han å ta med henne på handletur også. Derfor har han sluttet med det, det gjør bare saken verre. Dattera mi er veldig knyttet til meg og mine foreldre. Jeg har en søster som også har barn. Jeg har prøvd å la dattera mi være hos dem av og til alene. Men hun kommer ikke overens med kusina si på 6 år. Det er et eneste kaos når våre barn er samlet. Så derfor unngår jeg det også. Vet ikke om det er normalt at dattera mi er slik. Jeg tror hun har vært så ekstra vanskelig da foreldrene mine flyttet. Gudskjelov flytter de tilbake i juli og jeg har tenkt å ta en ekstra lang ferie for at dattera mi skal få være med dem mest mulig. Det var store forandringer for henne også da de dro og vi flyttet.

Det er veldig vanskelig å snakke om dette og jeg har ikke fortalt dette til mine aller nærmeste heller. Jeg er sikker på at dattera mi får plass til høst i barnehage. Og ting kommer til å endre seg betraktelig, når foreldrene mine er tilbake.

takknemlig for svar!

[Gjest AveM]

Prøv å tenke ut i hvilke situasjoner du blir mest sint. Når du har funnet det ut kan du tenke ut alternative reaksjoner - noen som er mer dempende og som kanskje kan vende både ditt og datterens humør. Det gjelder å bryte et kjedelig mønster.

Du virker veldig motivert når du skriver inn hit )

[avtrykk]

Det er lov til å bli sint, men det er bra å lære seg "positive" måter å få ut sinnet på.

Ha et rom du kan gå inn å skrike i, eller tramp det du kan i gulvet, finn en pute og skik inn i. Bruk fantasien. Dette kan du også lære jenta di, hvis hun er mye sint.

Innebygd sinne er ikke bra for noen parter.

Alderen datteren din er i, er en vanskelig alder, og det er lett å gi etter for husfreden sin del. Det at du har en liten i tillegg, gjør det ikke enklere.

Hold på grensesettingen. Det er rammer hun trenger. Det er nok ikke bare enkelt for henne, at dere har fått en liten som krever mye av oppmerksomheten.

Se om det er andre i nabolaget som er hjemme med jevnaldrende barn. Det kan være en positiv opplevelse for dere begge. En blir ofte litt asosial når en har en mann som jobber mye, og to små hjemme.

[Gjest collett]

Hei, tusen takk for svaret. Saken er den at jeg har en veldig vanskelig 3 åring. Mannen min er en aggressiv type, så han har en kortere lunte enn meg. Før pleide han å ta med dattera vår ut og på handletur. Men nå er det umulig for han å ta med henne på handletur også. Derfor har han sluttet med det, det gjør bare saken verre. Dattera mi er veldig knyttet til meg og mine foreldre. Jeg har en søster som også har barn. Jeg har prøvd å la dattera mi være hos dem av og til alene. Men hun kommer ikke overens med kusina si på 6 år. Det er et eneste kaos når våre barn er samlet. Så derfor unngår jeg det også. Vet ikke om det er normalt at dattera mi er slik. Jeg tror hun har vært så ekstra vanskelig da foreldrene mine flyttet. Gudskjelov flytter de tilbake i juli og jeg har tenkt å ta en ekstra lang ferie for at dattera mi skal få være med dem mest mulig. Det var store forandringer for henne også da de dro og vi flyttet.

Det er veldig vanskelig å snakke om dette og jeg har ikke fortalt dette til mine aller nærmeste heller. Jeg er sikker på at dattera mi får plass til høst i barnehage. Og ting kommer til å endre seg betraktelig, når foreldrene mine er tilbake.

takknemlig for svar!

Du har det vanskelig nå, men dette kommer nok til å løse seg:)

Som du selv sier så vil det skje endringer til sommeren, og datteren din får sannsynligvis plass i barnehage. Det vil nok gjøre en stor forskjell.

Situasjonen du er i med en treåring og et nytt barn er klassisk. Vi er mange foreldre som kjenner oss veldig godt igjen i din situasjon.

Det viktigste er at du selv ser at du ikke alltid behandler henne på en god måte. Prøv å bestemme deg for noen strategier neste gang du blir sint. Gå ut av rommet, tell til hundre, skrik i en pute... hva som helst nesten, men få ut aggresjonen på en annen måte enn å kjefte på henne. Dette er lett å si, men ikke så lett å gjennomføre. Vi lar alle sinnet vårt gå ut over barna våre innimellom. Det er helt naturlig, men likevel bør vi jobbe for å unngå det. Og det er nettopp det du nå gjør.

Husk også at du kan ta kontakt med helsestasjonen for råd. Det ville jeg gjort hvis du mistenker at jenta di er mer krevende enn det som er "normalt".

[mumitrollet]

Problemet ditt ser ut til å være tredelt. Det ene er din datter som er i trassalderen. Om hun er "verre" enn andre barn, skal ikke jeg uttale meg om. "Vanlig" trass kan være ganske anstrengende, det også, særlig om man er sliten og frustert fra før. Som andre har tipset deg om, snakk med helsestasjonen om dette. Det finnes mange løsninger, hos min "over normalt" trassete unge hjalp det med skjema og belønningsordninger. Håper du får barnehageplass, det ser virkelig ut som din datter trenger å bryne seg på andre enn deg. Får du avslag, så kan du klage på vedtaket bl.a. med bakgrunn i det du har skrevet her.

Noe annet er at du ikke har noen å snakke med. Har du ikke en god venninne i med barn i ca samme alder? Jeg har i alle fall hatt god hjelp av samtaler med venner. Har bare ett barn, men er til gjengjeld alenemor. På samme måte som deg, faller alt på meg da. Du trenger et sted å "lufte hodet". Når du begynner å jobbe igjen etter permisjonen (bare noen få mnd igjen) så vil du få mer voksenkontakt og være mer opplagt til å ta deg av barna dine.

Sist, men ikke minst, så MÅ mannen din komme på banen! Når du går tilbake til jobb må han uansett ta sin tørn, like godt at han begynner å venne seg til det. Og for barna er det viktig at han er tydelig til stede nå også, slik at overgangen ikke blir for stor nå dere begge jobber.

Lykke til!

[soni]

Problemet ditt ser ut til å være tredelt. Det ene er din datter som er i trassalderen. Om hun er "verre" enn andre barn, skal ikke jeg uttale meg om. "Vanlig" trass kan være ganske anstrengende, det også, særlig om man er sliten og frustert fra før. Som andre har tipset deg om, snakk med helsestasjonen om dette. Det finnes mange løsninger, hos min "over normalt" trassete unge hjalp det med skjema og belønningsordninger. Håper du får barnehageplass, det ser virkelig ut som din datter trenger å bryne seg på andre enn deg. Får du avslag, så kan du klage på vedtaket bl.a. med bakgrunn i det du har skrevet her.

Noe annet er at du ikke har noen å snakke med. Har du ikke en god venninne i med barn i ca samme alder? Jeg har i alle fall hatt god hjelp av samtaler med venner. Har bare ett barn, men er til gjengjeld alenemor. På samme måte som deg, faller alt på meg da. Du trenger et sted å "lufte hodet". Når du begynner å jobbe igjen etter permisjonen (bare noen få mnd igjen) så vil du få mer voksenkontakt og være mer opplagt til å ta deg av barna dine.

Sist, men ikke minst, så MÅ mannen din komme på banen! Når du går tilbake til jobb må han uansett ta sin tørn, like godt at han begynner å venne seg til det. Og for barna er det viktig at han er tydelig til stede nå også, slik at overgangen ikke blir for stor nå dere begge jobber.

Lykke til!

Hei, takk for gode råd. Jeg har vært arbeidsledig siden etter forrige fødselspermisjon. Har prøvd å skaffe meg jobb, men uten hell. Jeg har begynt å skrive for en avis for å skaffe meg erfaring. Og det ser ut til at jeg kommer til å få jobb snart. En kvinne skal starte en ny magasin og vil at jeg skal jobbe med henne.

Det er viktig med voksenkontakt, noe jeg har hatt lite av i det siste. Har alltid hatt barna med meg overalt nesten alltid. Jeg forstår at jeg må gjøre store endringer for å snu situasjonen. Jeg får så mye skyldfølelse hvis jeg må bort fra barna, men forstår at jeg må få en pause fra dem hvis jeg skal være en bra mor. Men det blir veldig vanskelig å finne hvordan jeg skal klare å få pause fra begge barna samtidig. Dattera mi kommer sikkert til å begynne i barnehagen til høsten, men sønnen min kommer ikke til å begynne riktig ennå. Føler at han er for liten ennå. Akkurat nå har han angst for å være borte fra meg også, noe som ikke gjør d lettere å dra fra han. Jeg har forsøkt å la mannen min ta vare på barna, men så går det alltid galt.

Jeg må nok tenke over dette og finne en bra måte å få det til å fungere.

mvh optimistisk mor

[Gjest sinnataggen2]

Det er lov til å bli sint, men det er bra å lære seg "positive" måter å få ut sinnet på.

Ha et rom du kan gå inn å skrike i, eller tramp det du kan i gulvet, finn en pute og skik inn i. Bruk fantasien. Dette kan du også lære jenta di, hvis hun er mye sint.

Innebygd sinne er ikke bra for noen parter.

Alderen datteren din er i, er en vanskelig alder, og det er lett å gi etter for husfreden sin del. Det at du har en liten i tillegg, gjør det ikke enklere.

Hold på grensesettingen. Det er rammer hun trenger. Det er nok ikke bare enkelt for henne, at dere har fått en liten som krever mye av oppmerksomheten.

Se om det er andre i nabolaget som er hjemme med jevnaldrende barn. Det kan være en positiv opplevelse for dere begge. En blir ofte litt asosial når en har en mann som jobber mye, og to små hjemme.

Jeg har ingen barn enda, men har frykt for at det samme skal skje med meg som med Soni; at jeg skal ta ut sinne og frustrasjon på barna...

Men, det jeg egentlig skulle spørre deg om er om du syns det er en ok måte å få ut aggresjon på, som du beskriver i innlegget ditt?

Jeg har stort behov for å fysisk få ut aggresjon når jeg er sinna. Jeg får behov for å kaste noe, slå fra meg eller noe slikt. Har lagt inn innlegg på DOL ang dette før og fikk til svar at jeg måtte skjerpe meg, for makan til umodenhet...

Nå er det slik at samboeren min "nekter" meg å få utløp for aggresjon på denne måten. Jeg har prøvd å finne måter å gjøre det på som ikke er skjemmende i forhold til naboer, men han godtar det uansett ikke. Selv om jeg aldri ødelegger noe. Jeg føler meg ofte mye bedre omtrent umiddelbart... Men hva gjør jeg når jeg ikke får LOV?

Jeg har tenkt å prøve å gå meg en tur i steden når det blir bedre forhold i skogen (nytter ikke på vinteren og vil ikke gå rundt i nabolaget når jeg er sinna), men har vel egentlig ikke tro på at jeg skal få utløp på samme måten da. Eller kanskje man egentlig ikke trenger å få utløp? Hva tror du ?

[ekte nick]

Ulike metoder for å få ut aggresjon er: joggetur (kan også løses med innendørs minitrampoline eller trimsykkel), elte kraftig en brøddeig (prøv!). Eventuelt skrive ut sinne i en dagbok (i bok eller pc).

Aldri, aldri la det gå utover barna! Søk hjelp hvis du må, få tak i hva dette sinnet kommer av.

[soni]

Jeg har ingen barn enda, men har frykt for at det samme skal skje med meg som med Soni; at jeg skal ta ut sinne og frustrasjon på barna...

Men, det jeg egentlig skulle spørre deg om er om du syns det er en ok måte å få ut aggresjon på, som du beskriver i innlegget ditt?

Jeg har stort behov for å fysisk få ut aggresjon når jeg er sinna. Jeg får behov for å kaste noe, slå fra meg eller noe slikt. Har lagt inn innlegg på DOL ang dette før og fikk til svar at jeg måtte skjerpe meg, for makan til umodenhet...

Nå er det slik at samboeren min "nekter" meg å få utløp for aggresjon på denne måten. Jeg har prøvd å finne måter å gjøre det på som ikke er skjemmende i forhold til naboer, men han godtar det uansett ikke. Selv om jeg aldri ødelegger noe. Jeg føler meg ofte mye bedre omtrent umiddelbart... Men hva gjør jeg når jeg ikke får LOV?

Jeg har tenkt å prøve å gå meg en tur i steden når det blir bedre forhold i skogen (nytter ikke på vinteren og vil ikke gå rundt i nabolaget når jeg er sinna), men har vel egentlig ikke tro på at jeg skal få utløp på samme måten da. Eller kanskje man egentlig ikke trenger å få utløp? Hva tror du ?

hei, jeg pleide ikke å være så sint før som jeg r nå. Og jeg synes man må i tillegg til å finne en riktig måte å få ut aggresjonen på også må finne roten til hvor dette kommer fra og en bra løsning.

I min situasjon handler d om mange ting som har ført til dette. Foreldre flyttet til et annet land, fått barn nr 2, flyttet i ny leilighet, mann som jobber hele tiden etc.

Jeg synes at man må få ut aggresjonen ellers blir det bare verre. Jeg føler meg også mye bedre etterpå, men ikke hvis det går utover dattera mi. I samfunnet r d galt å vise sinne. Men sinne er jo også en normal følelse som alle andre følelser vi har. Så hvorfor r d galt hvis noen blir sint. Samboeren din må forstå at hvis du ikke får utløp for sinnet så kommer det bare til å bli verre. Jeg synes at det ikke høres ille ut slik du sier at du får ut sinnet på.

Jeg husker at jeg pleide å gå på badet og gråte ut sinnet og kom ikke ut før jeg følte meg bedre. Det som r problemet nå r at jeg ikke kan gjøre d når jeg r alene hjemme m begge barna. Så nå må jeg finne på noe annet som fungerer. Eksperimenter og finn frem til noe både du og samboeren din kan leve med.

mvh på bedringens vei

[Gjest Alenemor1]

Jeg ser dere kommer med mange gode råd for å bli kvitt sinne eller aggressjon.

Men, jeg tror det er fornuftig å tenke seg litt om. Å foreslå ulike tiltak for å bli kvitt sinne, er en ting. Det fungerer sikkert for noen, men jeg er litt usikker på om det passer inn i denne sammenhengen.

Å være alene med barn i dag, er ikke bare lett, selv om mange kanskje skulle tro det.

Å være alene med barn, er fint på mange måter også. Du styrer dagen din selv, og kan kose så mye med dine egne barn, som du bare vil. Samtidig lever også vi som er alene i et samfunn fullt av forventninger. Forventninger til å prestere i jobb, utdannelse, økonomisk og ikke minst som foreldre. Og det er litt av et ansvar når man er alene om omsorg og oppdragelse.

Jeg har følt dette på kroppen, Jeg har vært mor 24 t i døgnet, i mnd ut og mnd inn, år ut og år inn. Å være mor uten avlastning, er ikke enkelt. Det betyr at samme hvor du skal, så må du ha med deg barnet. Går du på et annet rom, kommer barnet etter deg. Er barnet syk, og det er ofte små barn, da må du være der.

Aldri en time alene, bare med egne tanker. Det er ikke bare å stikke til skogs, når du behøver en time eller to for seg selv. Som alenemor, er det lett å bli isolert, og bli sett på som lite sosial, fordi du ikke kan være med venner på sosiale ting, fordi du må være hjemme med barna.

Når man er alene med barn, 24 t i døgnet, betyr det ikke nødvendigvis at man kan ligge i sengen om morgenen, å ta igjen forsømt søvn. Det betyr at man må være tilstede uansett hvor og når på døgnet, det måtte være.

Sånt blir man sliten av. Systemet er ikke ordnet slik at det er legalt å si at man er sliten, når man har barn. Og at det går på humøret løst.

Folk flest har den innstillingen at: "Det er så mange støtteordninger for aleneforsørgere idag, så derfor har de det så bra",

Joda, det er enkelt å si for noen som aldri har vært nødt til å bære vårt ansvar på sine skuldre.

Personlig betyr ikke 700,- eksta i mnd, at jeg blir en flinkere, mer glad og oppofrende mor, enn uten de pengene. Det jeg behøver, er å høre at noen forstår hvor slitsomt det er å være alene med et barn 24 t i døgnet. Og det å bli alene, var ikke selvvalgt, så det argumentet holder ikke.

Jeg hadde ønsket at det var enklere å få avlastning, uten å måtte gå gjennom barnevern og div. instanser for å bli hørt.

Det er litt merkelig egentlig. To som har barn, kan bli sliten, men når man er alene med barna, er det alltid noen som skal fortelle oss, hvordan vi best kan ta oss sammen. Alle er litt sliten og forbanna innimellom. Det samme gjelder om man er familisert eller alene med barn.

Det finnes det minst to ulike typer sinne. En verbal og en voldelig. Jeg tror vi har forskjellige måter å takle sinnet vårt på. Noen greier å få det ut, ved å bake en brøddeig. Det fungerer ikke for meg, men kanskje for noen andre.

Fysisk aktivitet vet jeg har fungert før jeg fikk barn. Men, det er ikke bare å ta seg en spontan joggetur når man har et eller to barn, som man er alene med.

Jeg har selv vært i "soni`s " sko. Det er ikke så enkelt som dere vil ha det til. Å bake en deig, skrive i en bok ol. Dessverre må det noe helt annet til. Kanksje forståelse, for at vedkommende har det vanskelig.

Å ta ut sinnet på sine barn, er ingen bra ting, og det er ikke noe hver enkelt er stolt av.

Men jeg vet at mine problemer, ikke har vært en sak for psykologen. Og jeg mener at soni, sine ikke er det heller.

Dette er en sak for politikerne, om å tilpasse tjenester i samfunnet, slik at de er tilpasset familier med ulike behov.

Å være sint og irritert, når man er sliten og utmattet, er helt normalt. Det er bevist at symptomer på utbrenthet i jobbsammeheng er bla. sinne og aggressjon.

Dessverre er det mer sosialt akseptert å være sliten og utbrent av jobben sin, enn å være utbrent av å være alene med to barn, i urimelig lang tid.

[Gjest også en sint mamma]

Jeg kjenner meg også godt igjen i det å bli sint på barna - eller å ta ut sinnet på barna. Har 2 jenter på 3 og 5 år og spesielt hun minste er "vanskelig". Hun tester og tester alle grenser og er VELDIG høyrøstet - har et sterkt temperament og en veldig sterk vilje.

Jeg kan ha alle gode intensjoner når jeg går inn i situasjonen - være "nullstilt" og innstilt på å ha feks. et kjekt måltid. Men når hun setter igang med sirenehylet sitt (fordi hun ikke fikk rosa kopp - eller fordi hun ville ha yoghurt nr. 3 i stedet for skive eller en annen lignende grunn) så blir jeg så oppgitt, frustrert og lei meg at jeg ikke REKKER å tenke særlig mye før jeg blir sint.

Problemet mitt er altså at det ikke nytter for meg å ha en alternativ strategi - for jeg rekker ikke å tenke så langt. Tro meg - jeg HAR prøvd - men vanligvis går det ikke.

Dessuten så er det vel skremmende for barna hvis mor ser kjempesint ut - og springer inn i et annet rom og hyler? Det jeg kan gjøre i situasjoner som beskrevet tidligere er å først forklare til Minsta at slik og slik er det - skal hun ha mat så er det sånn. Dersom det ikke nytter så sier jeg at hun får gå en annen plass å være så sint - fordi vi andre har lyst til å ha et hyggelig måltid. Nytter ikke dette så har jeg ikke mer tolmodighet - bærer henne kanskje ut på gangen - kjefter og går inn igjen og lukker døren. Da er jeg så sint at hjertet dunker og blodet bruser. Det er den REAKSJONEN der jeg ikke vet hvordan jeg skal forebygge.

Dere sier - spørre på helsestasjonen - men der ler de jo alt bare bort.

Jeg forstår veldig godt dere alenemødre (ihvertfall dere som er alene hele tiden). Jeg hadde ALDRI taklet det. Men selv om vi er to om alt så jobber vi 100% begge to - jeg har en krevende jobb og er nok litt frustrert på den kanten fordi jeg føler at jeg burde jobbet ENDA mer overtid. Er også frustrert over tidskabalen - får ikke trent så mye som jeg vil - både pga. tid (husarbeid osv) og helsa som ikke tåler så godt det jeg trente før. Jeg har stort sett en følelse av å ikke strekke til - uansett på en eller annen måte. Ihvertfall ikke så lenge jeg så fort blir sint på barna...

Jeg var "aldri" sint før jeg fikk barn..

[avtrykk]

Jeg har ingen barn enda, men har frykt for at det samme skal skje med meg som med Soni; at jeg skal ta ut sinne og frustrasjon på barna...

Men, det jeg egentlig skulle spørre deg om er om du syns det er en ok måte å få ut aggresjon på, som du beskriver i innlegget ditt?

Jeg har stort behov for å fysisk få ut aggresjon når jeg er sinna. Jeg får behov for å kaste noe, slå fra meg eller noe slikt. Har lagt inn innlegg på DOL ang dette før og fikk til svar at jeg måtte skjerpe meg, for makan til umodenhet...

Nå er det slik at samboeren min "nekter" meg å få utløp for aggresjon på denne måten. Jeg har prøvd å finne måter å gjøre det på som ikke er skjemmende i forhold til naboer, men han godtar det uansett ikke. Selv om jeg aldri ødelegger noe. Jeg føler meg ofte mye bedre omtrent umiddelbart... Men hva gjør jeg når jeg ikke får LOV?

Jeg har tenkt å prøve å gå meg en tur i steden når det blir bedre forhold i skogen (nytter ikke på vinteren og vil ikke gå rundt i nabolaget når jeg er sinna), men har vel egentlig ikke tro på at jeg skal få utløp på samme måten da. Eller kanskje man egentlig ikke trenger å få utløp? Hva tror du ?

Det er en menneskerett å kunne få lov til å være sint!!

Å holde inne sinne er ikke bra for deg. Du kan faktisk bli syk av det.

Som Soni sier, så bør en kanskje finne ut av hva som er årsaken til at en blir så sint. Kanskje er det noe en kan jobbe med, før sinne kommer?

Det finnes mange måter å jobbe med sinnet på. En kan få utløp i forskjellige former, som nevnt tidligere. I tillegg går det an å forsøke å finne roten til sinnet ved å oppsøke psykolog, eller prøve ut noe som heter tankefeltsterapi.

Lykke til:)

[soni]

Jeg kjenner meg også godt igjen i det å bli sint på barna - eller å ta ut sinnet på barna. Har 2 jenter på 3 og 5 år og spesielt hun minste er "vanskelig". Hun tester og tester alle grenser og er VELDIG høyrøstet - har et sterkt temperament og en veldig sterk vilje.

Jeg kan ha alle gode intensjoner når jeg går inn i situasjonen - være "nullstilt" og innstilt på å ha feks. et kjekt måltid. Men når hun setter igang med sirenehylet sitt (fordi hun ikke fikk rosa kopp - eller fordi hun ville ha yoghurt nr. 3 i stedet for skive eller en annen lignende grunn) så blir jeg så oppgitt, frustrert og lei meg at jeg ikke REKKER å tenke særlig mye før jeg blir sint.

Problemet mitt er altså at det ikke nytter for meg å ha en alternativ strategi - for jeg rekker ikke å tenke så langt. Tro meg - jeg HAR prøvd - men vanligvis går det ikke.

Dessuten så er det vel skremmende for barna hvis mor ser kjempesint ut - og springer inn i et annet rom og hyler? Det jeg kan gjøre i situasjoner som beskrevet tidligere er å først forklare til Minsta at slik og slik er det - skal hun ha mat så er det sånn. Dersom det ikke nytter så sier jeg at hun får gå en annen plass å være så sint - fordi vi andre har lyst til å ha et hyggelig måltid. Nytter ikke dette så har jeg ikke mer tolmodighet - bærer henne kanskje ut på gangen - kjefter og går inn igjen og lukker døren. Da er jeg så sint at hjertet dunker og blodet bruser. Det er den REAKSJONEN der jeg ikke vet hvordan jeg skal forebygge.

Dere sier - spørre på helsestasjonen - men der ler de jo alt bare bort.

Jeg forstår veldig godt dere alenemødre (ihvertfall dere som er alene hele tiden). Jeg hadde ALDRI taklet det. Men selv om vi er to om alt så jobber vi 100% begge to - jeg har en krevende jobb og er nok litt frustrert på den kanten fordi jeg føler at jeg burde jobbet ENDA mer overtid. Er også frustrert over tidskabalen - får ikke trent så mye som jeg vil - både pga. tid (husarbeid osv) og helsa som ikke tåler så godt det jeg trente før. Jeg har stort sett en følelse av å ikke strekke til - uansett på en eller annen måte. Ihvertfall ikke så lenge jeg så fort blir sint på barna...

Jeg var "aldri" sint før jeg fikk barn..

Hei, jeg vet at det er mange som tar ut sinnet på barn, men ikke vil prate åpent om det. Det er på en måte litt skamfullt å innrømme det.

Spesielt når det gjelder vanskelige barn. Men jeg har oppdaget en ting. Jeg mister kontrollen hvis jeg er i mitt eget hus og ingen andre er der unntatt meg og mine barn. Da kan jeg skrike og kjefte og alt mulig. Men hvis jeg er hos noen eller noen andre er på besøk eller vi er ute på et kjøpesenter, da har jeg kontrollen. Det er sikkert pga at det er skamfullt å bli sint i offentlighet. Når jeg blir sint rekker jeg heller ikke å tenke før jeg handler. Men det er alltid en liten stemme i meg som sier at dette er galt. Kanskje et sekund før jeg skriker så hører jeg den stemmen. Men av og til velger jeg å ignorere det for jeg vil så gjerne ta ut sinnet og bli ferdig med det.

Men nå har jeg begynt å lytte til stemmen oftere. Og planlagt å gå ut oftere også uansett hva.

Det er vanskelig for oss mødre å få til noe imens vi har barn. Å trene, lese bøker, se på tv i fred, gå ut med venner eller få litt alenetid med vår mann hvis vi ikke er alenemødre. Det er et slit å få det til, derfor velger jeg det ofte bort. Dette er galt å gjøre. Vi må få tid til oss på en eller annen måte. Bare slik kan sinnet bli mindre. Har dere ikke opplevd at dere er sinte de dagene dere ikke har fått gjort noe av det dere hadde lyst til, men de dagene dere faktisk har fått gjort det trent eller møtt venner etc, de dagene er man i bedre humør.

mvh en blidere mor

[Gjest prust]

Hei, jeg vet at det er mange som tar ut sinnet på barn, men ikke vil prate åpent om det. Det er på en måte litt skamfullt å innrømme det.

Spesielt når det gjelder vanskelige barn. Men jeg har oppdaget en ting. Jeg mister kontrollen hvis jeg er i mitt eget hus og ingen andre er der unntatt meg og mine barn. Da kan jeg skrike og kjefte og alt mulig. Men hvis jeg er hos noen eller noen andre er på besøk eller vi er ute på et kjøpesenter, da har jeg kontrollen. Det er sikkert pga at det er skamfullt å bli sint i offentlighet. Når jeg blir sint rekker jeg heller ikke å tenke før jeg handler. Men det er alltid en liten stemme i meg som sier at dette er galt. Kanskje et sekund før jeg skriker så hører jeg den stemmen. Men av og til velger jeg å ignorere det for jeg vil så gjerne ta ut sinnet og bli ferdig med det.

Men nå har jeg begynt å lytte til stemmen oftere. Og planlagt å gå ut oftere også uansett hva.

Det er vanskelig for oss mødre å få til noe imens vi har barn. Å trene, lese bøker, se på tv i fred, gå ut med venner eller få litt alenetid med vår mann hvis vi ikke er alenemødre. Det er et slit å få det til, derfor velger jeg det ofte bort. Dette er galt å gjøre. Vi må få tid til oss på en eller annen måte. Bare slik kan sinnet bli mindre. Har dere ikke opplevd at dere er sinte de dagene dere ikke har fått gjort noe av det dere hadde lyst til, men de dagene dere faktisk har fått gjort det trent eller møtt venner etc, de dagene er man i bedre humør.

mvh en blidere mor

Godt skrevet.