Tirdlig skepsis til fremmede...

[Ulrikke]

Snuppa (3 mnd og 3 uker i dag) har vært redd for fremmede til en viss grad fra hun var 6 uker. Da vi var på 3 mnd'ers kontroll f.eks, så hyyyyylte snuppa til helsesøster... Hun ga henne til meg, og hun ble stille - så tok hun henne tilbake, og det var full hyling igjen... Helsesøster mente først det var umulig at hun reagerte på fremmede, men måtte til slutt medgi at det så sånn ut, og mumlet noe om at "det var tidlig", og mente tydeligvis at vi omgås altfor få folk... Noe som ikke er tilfellet, innimellom må jeg tvert i mot bestemme meg for at "i morgen skal vi være hjemme bare vi to"...

Det samme gjelder for mamma'n min... Vi var der i går... Snuppa er første barnebarn, og mamma er selvfølgelig rimelig tussete... Men det hyyyyles når hun "låner" henne... Å smile og prate fra fanget til pappa'n eller meg er ok, men ikke å sitte hos henne, nei...

Hun er ikke sånn mot venninner av meg, som regel - da er hun i så fall trøtt og generelt grinete... Men disse ser hun oftere, da...

Jaja, jeg ser jo løsningen selv, her... Å være hos mamma og pappa oftere... Men det tar nesten 45 minutter hver vei, og de har jo fulle jobber begge to, så det blir seint om man gjør det på en hverdag... I tillegg begynner snuppa å bli mer avhengig av rutiner ang soving, merker jeg - noe som gjør meg litt mindre fleksibel...

Er det andre som har babyer som så tydelig går i full streik når de holdes av folk de ikke kjenner så godt? Må legge til at jeg har bedt mamma droppe parfyme og alt sånt, og be henne ikke le så høyt (hun kan le høyt innimellom), men det ser ikke ut til at ting har særlig effekt...

Uff, jeg vil så gjerne at de skal ha et godt forhold, det er i tillegg de eneste barnevaktene vi har her - men jeg får jo vondt også, når snuppa tydelig blir så utrygg... Jeg mener jo at det er min "jobb" å gjøre henne trygg... Men første gang vi merket noe var hun som sagt bare 6 uker... Og jeg HAR hele tiden "lånt henne bort"... Men bedre blir det ikke.... (har prøvd å IKKE låne henne bort en periode også, for å se om det hjalp, men det ble ikke bedre av det heller...)

Noe jeg ikke har tenkt på, tro??

[Gjest togli]

Minsten her i familien hylte som bare det når helsesøster la seg ned på gulvet sammen med henne på tremnds kontrollen. Helsesøster framstilte det som at datteren min var tidlig ute og at hun derfor var imponert over henne!

Av den grunn ble jeg ikke det minste bekymra.. Der ser man hvor mye helsesøsters reaksjoner påvirker oss i forhold til småknøtta ;-)

Jeg kan huske at denne raksjonen overfor fremmede varte i forholdsvis kort tid og hun "hoppet over" det stadiet senere... Nå er hun 21 mnd gammel og veldig trygg på stort sett alle mennesker. Nesten som det bekymrer meg litt også ;-)

[tuss&troll]

Det er julaften, snuppa på 3 mnd ligger i vippestolen sin da julebesøket vårt kommer inn, onkel tar ikke av seg frakken sin, går rett bort til snuppa, det bråker litt i frakken (boblefrakk), og han står over henne og "dikke-dikker" med henne. Hun begynner å storhyle. Frem til snuppa var 2 år var hun livredd sin onkel, noe jeg selv har funnet ut at kommer av denne episoden her.

Hun var ikke redd for noen andre, kun onkelen sin.

[Lillemus]

Lillesnuppa mi var også sånn fra hun var ca. 4 mnd. Hyyyylte som en stukken gris om noen andre enn jeg, pappan og storebroren tok i henne, men få unntak.

Mormor var driiitskummel! Da hun begynte i barnehage nesten 12 mnd gammel løsnet det betraktelig i løpet av noen uker og til jul, da hun var 16,5 mnd skulle hun helst sitte i fanget til alle sammen samtidig. )

Ikke press henne til å sitte hos folk hun ikke vil sitte hos, det gjør henne bare enda mer utrygg, men dette vet du jo. )

[Gjest prust]

Det er julaften, snuppa på 3 mnd ligger i vippestolen sin da julebesøket vårt kommer inn, onkel tar ikke av seg frakken sin, går rett bort til snuppa, det bråker litt i frakken (boblefrakk), og han står over henne og "dikke-dikker" med henne. Hun begynner å storhyle. Frem til snuppa var 2 år var hun livredd sin onkel, noe jeg selv har funnet ut at kommer av denne episoden her.

Hun var ikke redd for noen andre, kun onkelen sin.

Jeg var visst også livredd formn onkel i mange år da jeg var liten. Årsaken var at da jeg var rundt ett år, kom min onkel på besøk og satt og lekte med meg på fanget. Han satt på en sovesofa, og plutselig gav sofaen etter, og han nesten-falt på golvet med meg. Ingen slo seg, men jeg skvatt visst fryktleig og ble veldig redd. Og redselen for min onkel satt i lenge... Heldigvis ble vi gode venner igjen etterhvert :-)

[kizmiaz]

Det er nok ikke så uvanlig, nei. Mine var nok litt senere ute med fremmed-redsel, men det er iallfall en naturlig tilstand hos små barn.

Så dere får øve dere litt mer med besteforeldrene, i sakte tempo.

Kanskje besteforeldrene kan komme hjem til dere av og til, det kan være at både reise, nytt sted, nye ting og lukter og nytt fang til sammen blir altfor mye for lilletuppa ? Hjemlige omgivelser og f.eks. sin egen faste seng og leker kan være viktig i en sånn vanskelig fase av livet.

[Gjest AveM]

Det er helt normalt at babyer har perioder der de er skeptisk til fremmede. Jeg ser på det som en helt naturlig utvikling, at de faktisk klarer å skille mellom kjente og ukjente og hva de liker å se og ikke liker å se.

Mine 3 eldste har alle hatt slike perioder. Husker godt min som nå er 3 år. En mann med masse skjegg tittet ned i vogna da hun var 4-5 mnd. Hun ble vettskremt, og den stakkars mannen fikk så dårlig samvittighet :-)

Jeg synes det er mer rart at hun på 7 mnd enda ikke har vært skeptisk til noen. Men jeg har aldri satt henne på fanget til noen når hun akkurat har våknet, og jeg har også latt henne betrakte gjester litt på avstand før hun blir satt på fanget deres. Men tipper skepsisen kommer snart uansett.

[j83!]

Min er også sånn ( begynner å gå litt over nå og hun er 10mnd).. men her er det mannfolka som er skumle .. også høye lyder da..

Her begynte hun vel sånn rundt 7-8mnd alder mener jeg å huske så hun begynte mye senere.. Men det går ihvertfall over heldigvis =)