Ingen barn som ikke vil begynne på skolen?

[Gjest mor til en skolenekter]

Ja, det må jeg faktisk spørre om. :-)

Vi har en "skolenekter". Han har ingen planer om å begynne på skolen. Han er nå snart 5 år, og får helt panikk bare vi nevner skolen. Han har bare tenkt å være liten og gå i barnehagen. Og sånn har han vært i snart ett år.... derfor begynner det å bekymre oss litt.

Vi har selvsagt prøvd å snakke med han og forklare at skolen er både bra og morsomt, og man lærer masse. Men nei, helt uinteressant. Når skolen blir nevnt i barnehagen av og til, så begynner han å gråte hvis de voksne "presser" med å si at "alle skal begynne på skolen etter hvert".

Er det andre som har skolenektere? Gikk det over? Hvordan ble skolestarten? Gjorde dere noe spesielt?

[KaVa]

Kanskje du kan spørre skolen om dere får lov å komme og "hospitere" i en førsteklasse noen timer? Slik at han ser med selvsyn at det ikke er så _veldig_ stor forskjell mellom skolen og barnehagen???

Hvis dere spør han om å beskrive hva "skolen" er - hva sier han da? (i stedet for å spørre om hvorfan han ikke vil begynne på skolen, forsøk å få et bilde av hvordan han ser "skolen", og gjennom de forstå hva han ikke liker ved den)

[laban]

Det skjer _veldig_ mye på halvannet år, og det er vel omtrent da han skal begynne? Det er mange som ikke vil begynne på skolen når de er 4 år, spesielt de som ikke har eldre søsken som har "gått foran".

Hvis det er den vanlige forandringsangsten som mange barn har i den alderen, tror jeg du kan ta det helt med ro. Fokuser på at han er stor og skal bli enda større, etter sommeren er han (nesten) den største i barnehagen, osv. Har han en kompis som skal begynne på samme skole nå til høsten, kan du jo omtale dette når det er naturlig.

Hvis du har mistanke om at det kan være et eller annet spesielt han er redd for, f.eks. at han har misforstått noe som er blitt fortalt om skolen, bør du jo finne ut av det. F.eks. barn som har eldre søsken på skolen kan fortelle mye merkelig. Men jeg synes ikke det haster.

Mine unger har vært fortrolige med at de skulle slutte i barnehagen, men minstemann har en kamerat som ikke ville høre snakk om noe skolegutt-greier da han var på din sønns alder. Nå går han i 2. klasse og alt har gått helt greit.

[frosken]

Er det ikke fortsatt over ett år til han skal begynne på skolen? I såfall synes jeg dere skal la temaet ligge en periode og overse utsagn av typen "jeg vil ikke begynne på skolen". Sannsynligvis har han bare "hengt seg opp i" at han ikke vil, slik at dette primært er en del av "vil-bestemme-selv" holdningen.

Jeg har kjent en jente som utviklet skolevegring rett etter skolestart, men det gikk seg til ganske raskt. Hun var et superveltilpasset barnehagebarn, og ville rett og slett ikke gi slipp på "det gode liv".

[Gjest mor til en skolenekter]

Det skjer _veldig_ mye på halvannet år, og det er vel omtrent da han skal begynne? Det er mange som ikke vil begynne på skolen når de er 4 år, spesielt de som ikke har eldre søsken som har "gått foran".

Hvis det er den vanlige forandringsangsten som mange barn har i den alderen, tror jeg du kan ta det helt med ro. Fokuser på at han er stor og skal bli enda større, etter sommeren er han (nesten) den største i barnehagen, osv. Har han en kompis som skal begynne på samme skole nå til høsten, kan du jo omtale dette når det er naturlig.

Hvis du har mistanke om at det kan være et eller annet spesielt han er redd for, f.eks. at han har misforstått noe som er blitt fortalt om skolen, bør du jo finne ut av det. F.eks. barn som har eldre søsken på skolen kan fortelle mye merkelig. Men jeg synes ikke det haster.

Mine unger har vært fortrolige med at de skulle slutte i barnehagen, men minstemann har en kamerat som ikke ville høre snakk om noe skolegutt-greier da han var på din sønns alder. Nå går han i 2. klasse og alt har gått helt greit.

Han har ikke eldre søsken. Skolen ligger rett ved barnehagen, og han er dypt fascinert av skoleklokka som ringer.

Han er nok egentlig veldig redd for forandringer i det store og hele. Han vil for eksempel heller ikke begynne i barnehagens "5-års klubb" til høsten. Lenge ville han ikke bli 5 år heller. 4 år var akkurat passe. Der har vi greid å overtale han - med å si at "når man blir 5 år begynner man å få LOMMEPENGER" - da var han overbevist om at det er OK å bli 5 år.

Men han vil fortsatt ikke i "5-års klubben". Han er redd for de store barna på skolen. Jeg tror han reagerer både på hvor mange de er, hvor store de er, og hvor raskt de løper. Det ser så kaotisk og skummelt ut. Han går i barnehage med minst 4-5 stykker som skal begynne på samme skole, men nei, han vil ikke likevel. Han skal bare fortsette i barnehagen.

Lenge prøvde vi å unngå temaet, tenkte at det ville roe seg. Men han bringer det stadig på bane selv, og er like bastant. Nå vet han jo at de eldste i barnehagen skal på skolen til høsten, og det snakkes om det. Da får han nærmest panikk ved tanken på at han da står for tur.

Jeg er oppriktig fortvilet og vet ikke hva vi skal gjøre. Vi har sagt i fra i barnehagen om at de ikke skal presse han på dette området, men de gjør det likevel. For de mener at han skal jo begynne på skolen, og til høsten er det "5-års klubb", og det må han forberede seg på. Hver gang temaet komme på bane ender det med at gutten gråter og i spesielle tilfeller nekter han å gå i barnehagen dagen etter, fordi de har snakket om "5-års klubb" eller skolestart.

[morsan]

Det skjer _veldig_ mye på halvannet år, og det er vel omtrent da han skal begynne? Det er mange som ikke vil begynne på skolen når de er 4 år, spesielt de som ikke har eldre søsken som har "gått foran".

Hvis det er den vanlige forandringsangsten som mange barn har i den alderen, tror jeg du kan ta det helt med ro. Fokuser på at han er stor og skal bli enda større, etter sommeren er han (nesten) den største i barnehagen, osv. Har han en kompis som skal begynne på samme skole nå til høsten, kan du jo omtale dette når det er naturlig.

Hvis du har mistanke om at det kan være et eller annet spesielt han er redd for, f.eks. at han har misforstått noe som er blitt fortalt om skolen, bør du jo finne ut av det. F.eks. barn som har eldre søsken på skolen kan fortelle mye merkelig. Men jeg synes ikke det haster.

Mine unger har vært fortrolige med at de skulle slutte i barnehagen, men minstemann har en kamerat som ikke ville høre snakk om noe skolegutt-greier da han var på din sønns alder. Nå går han i 2. klasse og alt har gått helt greit.

Skriver under på denne! :-)

Jeg prøver å huske hvordan min knott hadde det midtveis nest siste året i barnehagen, og det er nesten utradert fra minnet *S*, men jeg har en vag fornemmelse av at han heller ikke var overbegeistret over tanken på å begynne på skolen om 1,5 år.

Men det var overhodet ikke noe problem etterhvert som tiden nærmet seg, og overgangen til skole gikk veldig fint.

[Gjest LucySky]

Kanskje du kan spørre skolen om dere får lov å komme og "hospitere" i en førsteklasse noen timer? Slik at han ser med selvsyn at det ikke er så _veldig_ stor forskjell mellom skolen og barnehagen???

Hvis dere spør han om å beskrive hva "skolen" er - hva sier han da? (i stedet for å spørre om hvorfan han ikke vil begynne på skolen, forsøk å få et bilde av hvordan han ser "skolen", og gjennom de forstå hva han ikke liker ved den)

Jeg var sånn som han. Jeg hadde massevis av eldre søsken, jeg kunne skrive og lese, men jeg var redd forandringer og redd for å være på skolen uten mor ...

Jeg spydde så fælt den første dagen at jeg først kunne begynne den andre. Og mor måtte bli med, hun satt på trappa til apoteket 100 meter fra skolen og kjederøykte og bekymret seg i ei uke før jeg plutselig fant ut at det var OK at hun gikk hjem.

Jeg må si at jeg har klart meg veldig bra i verden, men fremdeles ser jeg med uro på forandringer, og synes at mye er farlige greier.

Du har fått en følsom unge, det er bare sånn det er.

[Gjest uvilje mot forandring?]

Han har ikke eldre søsken. Skolen ligger rett ved barnehagen, og han er dypt fascinert av skoleklokka som ringer.

Han er nok egentlig veldig redd for forandringer i det store og hele. Han vil for eksempel heller ikke begynne i barnehagens "5-års klubb" til høsten. Lenge ville han ikke bli 5 år heller. 4 år var akkurat passe. Der har vi greid å overtale han - med å si at "når man blir 5 år begynner man å få LOMMEPENGER" - da var han overbevist om at det er OK å bli 5 år.

Men han vil fortsatt ikke i "5-års klubben". Han er redd for de store barna på skolen. Jeg tror han reagerer både på hvor mange de er, hvor store de er, og hvor raskt de løper. Det ser så kaotisk og skummelt ut. Han går i barnehage med minst 4-5 stykker som skal begynne på samme skole, men nei, han vil ikke likevel. Han skal bare fortsette i barnehagen.

Lenge prøvde vi å unngå temaet, tenkte at det ville roe seg. Men han bringer det stadig på bane selv, og er like bastant. Nå vet han jo at de eldste i barnehagen skal på skolen til høsten, og det snakkes om det. Da får han nærmest panikk ved tanken på at han da står for tur.

Jeg er oppriktig fortvilet og vet ikke hva vi skal gjøre. Vi har sagt i fra i barnehagen om at de ikke skal presse han på dette området, men de gjør det likevel. For de mener at han skal jo begynne på skolen, og til høsten er det "5-års klubb", og det må han forberede seg på. Hver gang temaet komme på bane ender det med at gutten gråter og i spesielle tilfeller nekter han å gå i barnehagen dagen etter, fordi de har snakket om "5-års klubb" eller skolestart.

Er hans uvilje mot forandringer kun knyttet til skole og det å bli eldre?

Hvordan reagerer han på endringer i rutiner i hverdagen?

Hvordan fungerer han sosialt med de andre ungene?

[Gjest mor til en skolenekter]

Er hans uvilje mot forandringer kun knyttet til skole og det å bli eldre?

Hvordan reagerer han på endringer i rutiner i hverdagen?

Hvordan fungerer han sosialt med de andre ungene?

Han reagerer på forandringer generelt, ja. I barnehagen fungerer han greit, og trives greit. Men ikke sånn kjempe-super-dupert, hvis du skjønner. Han har ingen "bestevenner" og føler seg ofte utenfor hvis han plutselig ikke har noen å leke med. Han knytter seg relativt raskt til voksne, men bruker tid på å bli kjent med andre barn. Han går foreløpig ikke i bursdager alene (dvs mamma eller pappa må være med).

[Gjest Uvilje mot forandring]

Han reagerer på forandringer generelt, ja. I barnehagen fungerer han greit, og trives greit. Men ikke sånn kjempe-super-dupert, hvis du skjønner. Han har ingen "bestevenner" og føler seg ofte utenfor hvis han plutselig ikke har noen å leke med. Han knytter seg relativt raskt til voksne, men bruker tid på å bli kjent med andre barn. Han går foreløpig ikke i bursdager alene (dvs mamma eller pappa må være med).

Grunnen til at jeg spurte om dette, er fordi jeg selv hadde en skolenekter - som reagerte veldig likt det du beskriver.

Han hadde i tillegg vansker med å forholde seg til store barnegrupper, og ingen bestevenn i barnehagen (men en nabogutt som han lekte/leker veldig godt med).

Han liker rutiner, og liker ikke forandringer generelt.

Han har et stort sosialt initiativ, men "får det ikke helt til" med barn på egen alder. Voksne knyttet han seg raskt til.

Han har nå fått diagnosen Aspergers syndrom, og det har vært kjempeviktig for å få tilrettelagt hans skolehverdag for han.

Jeg sier IKKE at jeg tror ditt barn har asperger, for det har jeg selvsagt ingen grunnlag for - men dersom barnet er veldig var for forandringer, kan noen av teknikkene som man bruker for aspergerbarn brukes - for eksempel sosiale historier, alltid forberede endringer godt, gå igjennom konkret hva som skal skje - snakke direkte, ike bruke metaforer eller lignelser, eller abstrakte begreper.

lykke til, uansett!

[laban]

Han har ikke eldre søsken. Skolen ligger rett ved barnehagen, og han er dypt fascinert av skoleklokka som ringer.

Han er nok egentlig veldig redd for forandringer i det store og hele. Han vil for eksempel heller ikke begynne i barnehagens "5-års klubb" til høsten. Lenge ville han ikke bli 5 år heller. 4 år var akkurat passe. Der har vi greid å overtale han - med å si at "når man blir 5 år begynner man å få LOMMEPENGER" - da var han overbevist om at det er OK å bli 5 år.

Men han vil fortsatt ikke i "5-års klubben". Han er redd for de store barna på skolen. Jeg tror han reagerer både på hvor mange de er, hvor store de er, og hvor raskt de løper. Det ser så kaotisk og skummelt ut. Han går i barnehage med minst 4-5 stykker som skal begynne på samme skole, men nei, han vil ikke likevel. Han skal bare fortsette i barnehagen.

Lenge prøvde vi å unngå temaet, tenkte at det ville roe seg. Men han bringer det stadig på bane selv, og er like bastant. Nå vet han jo at de eldste i barnehagen skal på skolen til høsten, og det snakkes om det. Da får han nærmest panikk ved tanken på at han da står for tur.

Jeg er oppriktig fortvilet og vet ikke hva vi skal gjøre. Vi har sagt i fra i barnehagen om at de ikke skal presse han på dette området, men de gjør det likevel. For de mener at han skal jo begynne på skolen, og til høsten er det "5-års klubb", og det må han forberede seg på. Hver gang temaet komme på bane ender det med at gutten gråter og i spesielle tilfeller nekter han å gå i barnehagen dagen etter, fordi de har snakket om "5-års klubb" eller skolestart.

Hadde jeg jobbet i den barnehagen, hadde jeg sørget for at de første samlingene i høstens 5-årsklubb dreide seg om noe sønnen din syntes var kjempemorsomt.

Men det er altså veldig vanlig at de generelt ikke liker forandringer og at de nekter å ville høre om temaer som virker litt skumle. Imidlertid utvikler de seg veldig fra 4 1/2 til 6 år.

Er det en fin lekeplass eller noe annet attraktivt i skolegården, kan det jo være en måte å bli kjent med området på.

Og undersøk i god tid hva slags opplegg skolen har for de kommende førsteklassinger - førskoledag(er) etc. Men det er antakelig over et år til ennå.

[Gjest LucySky]

Hadde jeg jobbet i den barnehagen, hadde jeg sørget for at de første samlingene i høstens 5-årsklubb dreide seg om noe sønnen din syntes var kjempemorsomt.

Men det er altså veldig vanlig at de generelt ikke liker forandringer og at de nekter å ville høre om temaer som virker litt skumle. Imidlertid utvikler de seg veldig fra 4 1/2 til 6 år.

Er det en fin lekeplass eller noe annet attraktivt i skolegården, kan det jo være en måte å bli kjent med området på.

Og undersøk i god tid hva slags opplegg skolen har for de kommende førsteklassinger - førskoledag(er) etc. Men det er antakelig over et år til ennå.

Jeg må få legge til noe nå: en psykolog jeg gikk til en gang, sa: "Du er jo aldeles ingen autist (jeg har et veldig utadvendt yrke) - men du har noen få, men sterke autistiske trekk". Og jeg har alltid kjent meg litt igjen i autister.

Akurat som det er en autist inne i meg som truer med å komme ut.

[laban]

Jeg må få legge til noe nå: en psykolog jeg gikk til en gang, sa: "Du er jo aldeles ingen autist (jeg har et veldig utadvendt yrke) - men du har noen få, men sterke autistiske trekk". Og jeg har alltid kjent meg litt igjen i autister.

Akurat som det er en autist inne i meg som truer med å komme ut.

Nå var det ikke jeg som antydet at dette kan ha noe med autisme å gjøre.

Er du moren til skolenekteren?

[Gjest LucySky]

Nå var det ikke jeg som antydet at dette kan ha noe med autisme å gjøre.

Er du moren til skolenekteren?

Om du mener meg, så er jeg ikke moren til han som gruer seg så fælt. Jeg har voksne barn, jeg!

[laban]

Om du mener meg, så er jeg ikke moren til han som gruer seg så fælt. Jeg har voksne barn, jeg!

Ja, det var deg jeg spurte siden du la svaret ditt til meg. Det var ikke jeg som skrev det om autisme.

Men jeg er sikker på at trådstarter finner svaret ditt uansett.

[Angela1365380318]

Vet han ordentlig hva skole er da? Jeg opplever ofte at når unger er redde og nekter så er det fote fordi de ikke skjønner begreper eller konsepter som de voksne tror barna har forstått for lenge siden.

Ikke begynn med å si at alle må gå på skolen, men si at det er mange barn som er like store som han, at de har med matpakke og at de har leker på skolen. At det er voksne som passer på akkurat som i barnehagen, at han kan lære å lese og skrive der, leke ute , så egen pult og stol osv.

Mye vil kansje forandre seg når han får nye skoleklær, skolesekk, penal osv.

De skal vel ha innskriving på skolen, prøvedager osv så dere kan følge han og han får se hvordan det er å være på skolen.

Jeg ville ikke mast for ofte og presset han, men kansje lest barnebøker til han om barn som begynner på skolen innimellom. Har han fettre eller kusiner kan dere jo sammen hente de etter skolen.

[Gjest mor til en skolenekter]

Grunnen til at jeg spurte om dette, er fordi jeg selv hadde en skolenekter - som reagerte veldig likt det du beskriver.

Han hadde i tillegg vansker med å forholde seg til store barnegrupper, og ingen bestevenn i barnehagen (men en nabogutt som han lekte/leker veldig godt med).

Han liker rutiner, og liker ikke forandringer generelt.

Han har et stort sosialt initiativ, men "får det ikke helt til" med barn på egen alder. Voksne knyttet han seg raskt til.

Han har nå fått diagnosen Aspergers syndrom, og det har vært kjempeviktig for å få tilrettelagt hans skolehverdag for han.

Jeg sier IKKE at jeg tror ditt barn har asperger, for det har jeg selvsagt ingen grunnlag for - men dersom barnet er veldig var for forandringer, kan noen av teknikkene som man bruker for aspergerbarn brukes - for eksempel sosiale historier, alltid forberede endringer godt, gå igjennom konkret hva som skal skje - snakke direkte, ike bruke metaforer eller lignelser, eller abstrakte begreper.

lykke til, uansett!

Jeg ble litt paff nå. Jeg leste det du skrev i starten av innlegget og nikket gjenkjennende. Rutiner, vanskelig å forholde seg til andre barn, ingen bestevenn i barnehagen... til da var jeg helt med.

Men Asberger? Den tanken har jeg aldri tenkt. Det er i allefall en tanke jeg BØR tenke, så tusen takk for tipset!

[Gjest KariKruskakli]

Hvis han ikke er fylt 5 år enda, synes jeg det er litt tidlig å begynne å bekymre seg.

Mye kan skje det siste året i barnehagen.

Jeg ville ikke ha tatt det opp mer med han. La han slippe å bekymre seg over dette nå.

[Gjest KariKruskakli]

Skriver under på denne! :-)

Jeg prøver å huske hvordan min knott hadde det midtveis nest siste året i barnehagen, og det er nesten utradert fra minnet *S*, men jeg har en vag fornemmelse av at han heller ikke var overbegeistret over tanken på å begynne på skolen om 1,5 år.

Men det var overhodet ikke noe problem etterhvert som tiden nærmet seg, og overgangen til skole gikk veldig fint.

4-åringen min vil gjerne begynne på skolen, men hun vil begynne på ungdomskolen og gå sammen med storesøster:)

[Gjest Uvilje mot forandring?]

Jeg ble litt paff nå. Jeg leste det du skrev i starten av innlegget og nikket gjenkjennende. Rutiner, vanskelig å forholde seg til andre barn, ingen bestevenn i barnehagen... til da var jeg helt med.

Men Asberger? Den tanken har jeg aldri tenkt. Det er i allefall en tanke jeg BØR tenke, så tusen takk for tipset!

Jeg vil bare presiere at veldig mange kan ha "aspergerske trekk" uten å ha asperger, så ikke gå rundt å tenk "å nei, barnet mitt har asperger" - for det skal MYE utredning til før den diagnosen kan bli satt.

Men dersom du synes å kjenne igjen mange av trekkene, og det er et problem for barnet KAN det være en ide å be en fagperson om å vurdere barnet.

DERSOM det skulle vise seg at barnet har asperger, så er det på ingen måte noen katastrofe: Barnet er jo det samme, man har bare fått et navn på vanskene det har - og har mulighet til å legge til rette for barnet, slik at det kan ha det bra.

Andre typiske aspergertrekk:

- Veldig bokstavelige, vansker med å skjønne metaforer (men det har jo mange andre unger også)

- Mange har særinteresser

- Mange har særheter i språket (min snakker f.eks svært korrekt bokmål, i stedet for vår dialekt - og med et enormt ordforråd)

- Mange liker teknisk informasjon mer enn fiksjon (f.eks: liker bruksanvisninger, faktainformasjoner etc)

Alle barn har sine særtrekk - uten at det betyr at noe er annerledes. Asperger er når summen av disse særhetene blir veldig stor.