Adferdsproblemer? Hvem kan hjelpe?

[Gjest prust]

Mellomste barnet vårt er 4,5 år og vi sliter en del med henne. Hun var rolig som baby, men begynte å sette storebror på plass etter hun fyllte ett år. Fra toårsalderen ble hun en meget bestemt ung frøken, men ikke noe mer enn normalt. Hun ble storesøster da hun var 2 år og 9 mnd, altså for 2 år siden.

SÆrlig det siste året har ikke vært noe greit. Hun kan si de fæleste tingene til både venner, søsken, foreldre og andre voksne. Hun kan være frekk og sur, uten at vi ser at det er noen grunn for det.

Jeg snakket med avdelignsleder for noen uker siden, og vi ble enige om en del ting, bl.a. å være 100% konsekvente på at når hun snakker stygt, så skal vi si i fra at det ikke er lov (altså ikke ignorere det). På barnehagen skal de også prøve å styre leken litt og fokusere på å dele og vente på tur og la alle bestemme.

Jeg er så redd for at hun kommer til å bli en outsider på skolen! Får helt klump i halsen når jeg tenker på det. Nå er det halvannet år til hun skal begynne, og jeg håper så inderlig at dette gir seg.

Hun leker mest med jenter som er litt yngre enn seg selv, men også en del med broren (2 år eldre). Hun har god fantasi og elsker å tegne.

Har snakket mye med venninner om dette, litt med helsesøster og litt mer fastlegen min. Føler at vi kanskje trenger noe hjelp til å takle henne på riktig måte, og evt finne ut hvorfor hun reagerer som hun gjør. Regner med at en del av oppførselen bunner i sjalusi til lillesøsteren, men nå er hun snart fem år, og burde forstå at negativ oppførsel ikke lønner seg...

Noen råd?

[Mrs. Wallace]

Jeg synes det høres veldig fornuftig ut med 100 prosent konsekvens på å si slemme ting. Dessuten må man selvsagt forklare, forklare & forklare _hvorfor_ det ikke er greit.

Det som slår meg, er at jeg kjenner en del foreldre som har de samme utfordringene med mellombarnet i søskenflokken. Kanskje mellombarna sliter litt mer for å finne sin naturlige plass i søskenrekkefølgen - de får verken være eldst eller yngst, og i mangel av en moden måte å "finne seg selv" på, ender de opp med å provosere.

Dette er høyst uvitenskapelig og bare en tanke fra min side, altså.

Men om det høres fornuftig ut, kan det kanskje være greit å hjelpe henne litt på vei med å finne rollen sin? Altså tilbringe tid alene med henne uten verken eldre eller yngre søsken, fremheve gode egenskaper som er spesielle for henne og slike ting?

[rerun]

http://deutroligearene.no/Documents/RBUPbrosj_10mars1.pdf'>http://deutroligearene.no/Documents/RBUPbrosj_10mars1.pdf

Se om du finner tilbud i nærheten av der du bor på dette kartet:

http://deutroligearene.no/

Dette er et foreldreveiledningsprogram for foreldre med barn i alderen 4-8 år.

[Gjest prust]

  rerun skrev (På 2.3.2006 den 9.53):

http://deutroligearene.no/Documents/RBUPbrosj_10mars1.pdf'>http://deutroligearene.no/Documents/RBUPbrosj_10mars1.pdf

Se om du finner tilbud i nærheten av der du bor på dette kartet:

http://deutroligearene.no/

Dette er et foreldreveiledningsprogram for foreldre med barn i alderen 4-8 år.

Dette ser spennende ut! Det ser ikke ut til at det finnes de vi bor, men jeg skal undersøke det.

Takk for tips!

[kati]

Hei!

Deres historie minner veldig mye om vår.

Vi har 3 barn, en storebror (rolig og greit gutt på 7) en jente på snart 5 og minsten på 2(også veldig rolig av natur).

Den mellomste datteren vår har fra hun ble født visst veldig godt hva hun ville. Hun var så bestemt og grinete at jeg kvidde meg for å levere henne når hun skulle begynne hos dagmamma, for jeg var redd dagmammaen ville si opp etter maks en uke...

Det toppet seg da hun ble storesøster (da var hun 2,5 år) Hun ble veldig sjalu, og både vi hjemme og de i barnehagen hadde problemer med henne. Hun begynte i barnehage 1/2 år før minsten ble født.

Hun var sur og grinete HELE tiden... Vi snakket med barnehagen om dette, og fikk tips fra pedagogisk leder om hva vi kunne gjøre, og gjorde vårt beste (føler vi iallefall...) Men det ble ikke stort bedre...

Men NÅ ser det ut til at ting faktisk blir bedre. Nå er lillesøster kommet i 2 års-trassen, og hun i midten er stor nå, og ser hvor tullete lillesøsteren kan være. Hun er i mye bedre humør, og vi kan snakke fornuftig til henne og forklare hvorfor vi bla. sier nei til ting av og til. Tidligere har det vært hyling og skriking når hun har fått et nei fra oss. Og da mener jeg skikkelig hyyyyyling. Som når man hyler av hele kapasiteten til lungene. Jepp, jeg har vært litt bekymret for hva naboene har tenkt av og til, ja

Så min lille trøst til deg er at datteren deres også kanskje vil "vokse dette av seg"

Men slitsomt, DET er det!

[Gjest prust]

  Mrs. Wallace skrev (På 2.3.2006 den 9.49):

Jeg synes det høres veldig fornuftig ut med 100 prosent konsekvens på å si slemme ting. Dessuten må man selvsagt forklare, forklare & forklare _hvorfor_ det ikke er greit.

Det som slår meg, er at jeg kjenner en del foreldre som har de samme utfordringene med mellombarnet i søskenflokken. Kanskje mellombarna sliter litt mer for å finne sin naturlige plass i søskenrekkefølgen - de får verken være eldst eller yngst, og i mangel av en moden måte å "finne seg selv" på, ender de opp med å provosere.

Dette er høyst uvitenskapelig og bare en tanke fra min side, altså.

Men om det høres fornuftig ut, kan det kanskje være greit å hjelpe henne litt på vei med å finne rollen sin? Altså tilbringe tid alene med henne uten verken eldre eller yngre søsken, fremheve gode egenskaper som er spesielle for henne og slike ting?

Veldig enig i det du skriver her. Hun er verken stor og klok som storebror eller liten og søt som lillesøster. Hun misunte ham veldig da han begynte på skolen i høst.

Vi prøver å fokusere på det positive ved henne, men det krever overskudd...

Det er også vanskelig i prakis å få til alenetid med henne i og med at lillesøster som rege er der hvor jeg er. Men jeg skal prøve å plassere henne av og til hos andre, slik at jeg og hun andre kan få tid sammen.

[rerun]

  prust skrev (På 2.3.2006 den 10.03):

Dette ser spennende ut! Det ser ikke ut til at det finnes de vi bor, men jeg skal undersøke det.

Takk for tips!

Det finnes en bok knyttet til opplegget, som sikkert kan være nyttig å lese om det ikke er mulig å komme seg på kurs. Hvis du kontakter Rbup Nord kan de sikkert si hva boka heter og hvem som har skrevet den (det husker ikke jeg i farten)

[Velouria]

  rerun skrev (På 2.3.2006 den 11.45):

Det finnes en bok knyttet til opplegget, som sikkert kan være nyttig å lese om det ikke er mulig å komme seg på kurs. Hvis du kontakter Rbup Nord kan de sikkert si hva boka heter og hvem som har skrevet den (det husker ikke jeg i farten)

Den heter jo de utrolige årene

http://www.bokkilden.no/ProductDetails.aspx?ProductID=8205280495&CatalogName=Books

Jeg har forøvrig fulgt kurset og 4 (snart 5) åringen har fått det mye bedre og det har hele resten av familien også.

[Gjest prust]

  Velouria skrev (På 2.3.2006 den 13.01):

Den heter jo de utrolige årene

http://www.bokkilden.no/ProductDetails.aspx?ProductID=8205280495&CatalogName=Books

Jeg har forøvrig fulgt kurset og 4 (snart 5) åringen har fått det mye bedre og det har hele resten av familien også.

Har/hadde ditt barn noe liknende adferd som mitt barn?

Har lyst til å springe til bokhandelen og kjøpe den med en gang !

[Velouria]

  prust skrev (På 2.3.2006 den 13.09):

Har/hadde ditt barn noe liknende adferd som mitt barn?

Har lyst til å springe til bokhandelen og kjøpe den med en gang !

Jepp.

Hun er litt tøff i trynet det ene øyeblikket og utrolig sårbar i det andre. Men nå takler vi det på en annen måte alle sammen.

Løp og kjøp.

Dette opplegget har funket godt på en annen gutt i bhg også, han har ADHD og de trenger mindre medisiner nå som ting er mer forutsigbart og foreldrene er mye mer lydhøre til ham.

[Gjest prust]

  Velouria skrev (På 2.3.2006 den 13.20):

Jepp.

Hun er litt tøff i trynet det ene øyeblikket og utrolig sårbar i det andre. Men nå takler vi det på en annen måte alle sammen.

Løp og kjøp.

Dette opplegget har funket godt på en annen gutt i bhg også, han har ADHD og de trenger mindre medisiner nå som ting er mer forutsigbart og foreldrene er mye mer lydhøre til ham.

"Hun er litt tøff i trynet det ene øyeblikket og utrolig sårbar i det andre"

Det stemmer så utrolig godt på jenta mi! Hun kan være tøff og frekk, for noen minutter etterpå å stå og gjemme seg bak ryggen min med fingrene i munnen.... (det siste har hun begynt med nå etter jul. Putter halve hånda i munnen når hun er usikker).

Går innom bokhandel på veien hjem. Takk!

[rerun]

  Velouria skrev (På 2.3.2006 den 13.01):

Den heter jo de utrolige årene

http://www.bokkilden.no/ProductDetails.aspx?ProductID=8205280495&CatalogName=Books

Jeg har forøvrig fulgt kurset og 4 (snart 5) åringen har fått det mye bedre og det har hele resten av familien også.

*blush* det burde jeg gjettet! Og visst, for den del...

[Gjest prust]

  Velouria skrev (På 2.3.2006 den 13.20):

Jepp.

Hun er litt tøff i trynet det ene øyeblikket og utrolig sårbar i det andre. Men nå takler vi det på en annen måte alle sammen.

Løp og kjøp.

Dette opplegget har funket godt på en annen gutt i bhg også, han har ADHD og de trenger mindre medisiner nå som ting er mer forutsigbart og foreldrene er mye mer lydhøre til ham.

Jeg kjøpte boka og har skumlest den i kveld. Veldig mye bra i den, så takk for tipset!

Ellers har jeg snakket i halvannen time med søsteren min, om jenta mi. Hun er førskolelærer og kjenner henne godt, så vi er blitt enige om en del tiltak.

[Maggi]

  Mrs. Wallace skrev (På 2.3.2006 den 9.49):

Jeg synes det høres veldig fornuftig ut med 100 prosent konsekvens på å si slemme ting. Dessuten må man selvsagt forklare, forklare & forklare _hvorfor_ det ikke er greit.

Det som slår meg, er at jeg kjenner en del foreldre som har de samme utfordringene med mellombarnet i søskenflokken. Kanskje mellombarna sliter litt mer for å finne sin naturlige plass i søskenrekkefølgen - de får verken være eldst eller yngst, og i mangel av en moden måte å "finne seg selv" på, ender de opp med å provosere.

Dette er høyst uvitenskapelig og bare en tanke fra min side, altså.

Men om det høres fornuftig ut, kan det kanskje være greit å hjelpe henne litt på vei med å finne rollen sin? Altså tilbringe tid alene med henne uten verken eldre eller yngre søsken, fremheve gode egenskaper som er spesielle for henne og slike ting?

Dette har jeg også tro på. Vi har også slitt litt med den mellomste, men h*n har fått veldig mye fokus og oppfølging det siste året. Barnet stråler av selvtillit, og mye av den negative adferden er som strøket bort. H*n er raskest til å gjøre som vi sier, snill og greit og fornuftig.. Ja, det er en liten tankevekker hvor mye det har betydd å sette h*n i fokus.

[Gjest omtrent som hos oss]

Jeg har en gutt på samme alder som din jente, og det du beskriver er svært likt min gutt!

Frekk, stor i kjeften, verbalt svært sterk, kaller og kritiserer andre, har problemer med å finne seg tilrette i lek med andre, osv.

Han er stort sett kontinuerlig negativ til alt vi spør om. Spør vi om barnehagen så er alt bare dumt og dårlig. Ingenting er bra. Han påstår at han har ingen venner og alt er bare dumt. Sånn er det hele tiden.

Jeg håper inderlig at han vokser det av seg...