helgesamvær eller 50/50

[Gjest pepsi maxx]

Tidligere var det vanlig å ha samvær med barna annenhver helg, en ettermiddag i uka + evnt. ferier, jul o.s.v. Jeg tror fortsatt at denne ordningen er den mest vanlige. Men nå har jeg funnet ut at flere og flere velger løsningen 1 uke hos hver av foreldrene. Hvor gamle bør barna være ved en slik løsning? Tar man med barna på råd? Hvilke fordeler og ulemper har dette i forhold til helgesamvær. Hvordan er det for barnet å vokse opp i 2 hjem. Hvordan løses det praktisk?

[Gjest AveM]

Det er nok både fordeler og ulemper ved å bo en uke her og en uke der.

Har barna gåavstand til vennene sine fra begge foreldrene? I skolealder betyr det mye å kunne være med vennene også etter skoletid. I verste fall kan f eks bestevenninna finne seg en ny venninne pga at barnet er utilgjengelig den ene uka.

Har barna kjæledyr som skal flyttes på hver uke? Jeg vet om unger som flytter på både mus og katter annenhver uke. Begge foreldrene må da godta kjæledyret.

Om barna skal taes med på avgjørelsen avhenger av alderen og modenheten deres. Et lite barn vet som regel ikke sitt eget beste, og svarer utfra spontane tanker der og da. En halv time etterpå kan de mene noe annet.

Barna er jo glad i begge foreldrene, så det er ikke riktig å be dem velge, men foreldrene vet oftest hva som er best for barna. Og det som er aller best for barna er at foreldrene viser respekt for hverandre selv om forholdet tar slutt.

Jeg vet om endel tilfeller der barna bodde en uke hos mor og en uke hos far. I alle tilfellene var det bråk mellom mor og far, og det fungerte rett og slett ikke å ha den ordningen. Det ble mye bråk om bl. annet hvem som skulle handle inn ditt og datt av klær og utstyr. I flere av sakene ble det rettsak der den ene av forelderen fikk den daglige omsorgen.

Jeg tror begge deler kan være bra på sin måte - i de tilfellene der foreldrene tenker på barnets beste. (Og legger egne følelser litt til side)

[Gjest tab extra]

En i slekta ble forlatt av sin kone, de har ett barn sammen (da de gikk fra hverandre var h*n 9 år gml). De tre ble enige om 50/50.

Dette har gått veldig bra.

De bor i gåavstand fra hverandre, slik at barnet har sine venner 100% hele tiden.

Foreldrene samarbeider veldig godt, barnet kommer først der det bør gjøre det.

Nå har begge foreldrene etablert seg på hver sin kant, også dette har gått veldig bra. Barnet har god kontakt med de nye (inkl. deres slekt).

Når barnet bytter hjem, er det kun skolesekken som følger med. H*n har altså to sett av det meste. Foreldrene er så heldige at de kan sette av hele barnetrygden inn på en konto, er det noe spesielt barnet trenger, så kan foreldrene inn der å hente penger. De får begge kto.utskrift av kontoen hver måned, slik at de begge har oversikt.

Barnet trives med dette, hadde ikke h*n gjort det hadde de endret samværet.

Jeg kjenner også noen som måtte gå vekk fra 50/50 løsningen, det fungerte ikke hos dem.

Jeg tror i bunn og grunn at det hele står på foreldrene, hvor godt de samarbeider osv osv., har de et dårlig samarbeide vil dette merkes av barnet, og alt blir negativt.

Det er skremmende å se at voksne folk ikke kan å oppføre seg. De bør legge "ting" tilsides å oppføre seg av hensyn til barna.

[tonie]

Dette har det vært heftige diskusjoner og på aftonbladet.se

Ta et søk på barnbollning (flott ord?;-)), så får du nok opp en hel del om emnet.

Filmen som omtales her har jeg lyst til å se:-)

http://www.aftonbladet.se/vss/foraldrar/story/0,2789,776933,00.html

[jubalong70]

Fordeler og ulemper med det meste. Hørte nylig om en problemstilling.

Mor og far bor noen mil fra hverandre. Barnet bor 50/50 hos dem, og skal nå begynne på skolen. Hvilken skole er nå diskusjonstemaet. Barnet har gått i barnehage sammen med barn som ikke skal begynne på noen av skolene.

Personlig tror jeg at jeg hadde blitt veldig rastløs om jeg hadde måttet bytte hus hver uke.

[grot]

Fordeler og ulemper med det meste. Hørte nylig om en problemstilling.

Mor og far bor noen mil fra hverandre. Barnet bor 50/50 hos dem, og skal nå begynne på skolen. Hvilken skole er nå diskusjonstemaet. Barnet har gått i barnehage sammen med barn som ikke skal begynne på noen av skolene.

Personlig tror jeg at jeg hadde blitt veldig rastløs om jeg hadde måttet bytte hus hver uke.

Tror jeg hadde blitt rastløs jeg også ja... og tror nok det er slitsomt for barna også selv om de ikke alltid gir uttrykk for det.

Har hørt om noen få tilfeller der foreldrene tar konsekvensen av at det faktisk _er_ slitsomt å flytte frem og til bake på den måten, og heller velge å la barna bo fast i huset sitt, mens foreldrene flytter ut og inn, i intervaller på en eller to uker. Når det først er så ille at foreldrene flytter fra hverandre så tror jeg vel dette må være den mest skånsomme måten for barna.

[Gjest Elextra]

Jeg kjenner til flere par som deler 50/50, og hvor alle parter synes veldig fornøyd med det. Felles for disse er at de har valgt å bo like ved hverandre, slik at skole og vennekrets blir den samme.

Har lurt selv på hvordan det ville være å flytte slik, men det virker som barna synes det går greit når de er vant til det, og foreldrene samarbeider greit.

[skygge]

Den er vanskelig å svare på. Tror det er veldig avhengig av samarbeids miljøet imellom mor og far. Som de andre her sier og dette med å bo i samme område. Og at begge foreldrene er oppegående mennesker som kan oppdra barnet på en bra måte.

En 50/50 % løsning hadde ikke fungert for min datter, det ser jeg først i dag. Og er glad for at hennes far ikke tok imot det tilbudet den gangen.

Og det er ikke alle fedre/mødre som er oppegående fornuftige mennesker. Så i noen tilfeller så vil jeg si at 50/50 % løsning ikke er bra.

Men at i noen tilfeller så kan det fungere utmerket. Det kommer helt an på situasjonen og ikke minst barnet.

Ikke alle barn takler bra å flytte imellom to hjem på denne måten. Imens andre er veldig tilpassings dyktige.

For min del så håper jeg ikke at en 50/50 løsning blir tvunget på folk som ikke mestrer oppgaven.

[skygge]

Tror jeg hadde blitt rastløs jeg også ja... og tror nok det er slitsomt for barna også selv om de ikke alltid gir uttrykk for det.

Har hørt om noen få tilfeller der foreldrene tar konsekvensen av at det faktisk _er_ slitsomt å flytte frem og til bake på den måten, og heller velge å la barna bo fast i huset sitt, mens foreldrene flytter ut og inn, i intervaller på en eller to uker. Når det først er så ille at foreldrene flytter fra hverandre så tror jeg vel dette må være den mest skånsomme måten for barna.

Det at mamma og pappa skal flytte ut og inn er jo i utgangspunktet en kjempebra ide.

Men ikke særlig langsiktig løsning mener jeg, De fleste etablerer nye familier og kansje får flere barn. Og da er den løsningen vanskelig å gjennomføre.

Så det hadde da ofte blitt en kortsiktig overgangs løsning.

Men er det egentlig så lurt da ? At barnet først tilvenner seg til tanken at mamma og pappa flytter ut og inn. For så å få måtte tilvenne seg en mer permanent løsning når tiden går ?

[jubalong70]

Tror jeg hadde blitt rastløs jeg også ja... og tror nok det er slitsomt for barna også selv om de ikke alltid gir uttrykk for det.

Har hørt om noen få tilfeller der foreldrene tar konsekvensen av at det faktisk _er_ slitsomt å flytte frem og til bake på den måten, og heller velge å la barna bo fast i huset sitt, mens foreldrene flytter ut og inn, i intervaller på en eller to uker. Når det først er så ille at foreldrene flytter fra hverandre så tror jeg vel dette må være den mest skånsomme måten for barna.

For barnet er sikkert det bedre, men jeg hadde blitt gal av det også jeg!

Håper inderlig jeg aldri kommer i en slik situasjon - selv om jeg er lovelig irritert på mannen min akkurat nå :-)

[grot]

Det at mamma og pappa skal flytte ut og inn er jo i utgangspunktet en kjempebra ide.

Men ikke særlig langsiktig løsning mener jeg, De fleste etablerer nye familier og kansje får flere barn. Og da er den løsningen vanskelig å gjennomføre.

Så det hadde da ofte blitt en kortsiktig overgangs løsning.

Men er det egentlig så lurt da ? At barnet først tilvenner seg til tanken at mamma og pappa flytter ut og inn. For så å få måtte tilvenne seg en mer permanent løsning når tiden går ?

Tror det kan være en fin overgangsløsning for barna de første årene. Og om man får seg ny kjæreste så er det ikke så vanlig å introdusere for barna så tidlig uansett. Men tror nok heller ikke at det for noen kan bli en varig løsning, men helt sikkert en myk overgang når det gjelder å akseptere at mamma og pappa ikke bor sammen lenger.

Men noen drømmeløsning kan det absolutt ikke være. Men på den annen side er det jo ingen grunn til at dette skulle være verre for de voksne enn for barna heller...

[PieLill]

Tror det kan være en fin overgangsløsning for barna de første årene. Og om man får seg ny kjæreste så er det ikke så vanlig å introdusere for barna så tidlig uansett. Men tror nok heller ikke at det for noen kan bli en varig løsning, men helt sikkert en myk overgang når det gjelder å akseptere at mamma og pappa ikke bor sammen lenger.

Men noen drømmeløsning kan det absolutt ikke være. Men på den annen side er det jo ingen grunn til at dette skulle være verre for de voksne enn for barna heller...

"...Men på den annen side er det jo ingen grunn til at dette skulle være verre for de voksne enn for barna heller..."

Godt poeng!

mvh

[PieLill]

Etter mitt syn bør en 50/50-løsning kun velges der foreldrene bor så nær hverandre at barna ikke må skifte miljø hver uke. Det krever også at foreldrene sammarbeider godt. Om ikke disse to tingene er på plass har jeg vanskelig for å se hvordan 50/50 skal være til barnas beste.

Barnets behov for lik kontakt med begge foreldre må alltid settes opp mot barnets behov for stabilitet, forutsigbarhet og kontinuitet i hverdagen.

Det at barn ytre sett ser ut til å tilpasse seg en situasjon greit, behøver ikke bety at de ikke lider under den.

mvh

[Gjest Mom33]

Som flere sier, alt avhenger av om foreldrene klarer å samarbeide, og at de bor så nær hverandre at ungene ikke må skifte miljø hver uke.

Barn har rett til å være like mye sammen med sine foreldre, og jeg må si at jeg synes det er veldig synd når ikke foreldrene klarer å samarbeide (vi har et slik ille eksempel i vår omgangskrets nå). Det er bare ungene det går ut over, sånn til sjuende og sist, selv om begge foreldrene nok tror de straffer den andre foreldren.

Tror dette må være en god påminnelse om at man må velge sine barns foreldre med omhu!

[Lillemus]

Vi har ungene 50/50, men ettersom både pappan og jeg jobber seinvakt en dag i uka har vi løst det ved å ha faste ukedager der ungene er hos meg og hos ham + annenhver helg.

Begynte med det da ungene var 3 1/2 og 5 1/2 år gamle og det fungerer greit. Eldstemann er nå 7 1/2 år og han får ofte velge hvem han vil være hos en av de dagene som egentlig er mammadag og da velger han like ofte å være hos pappa. Det er litt kjekt å være bare "de to gutta" må vite! )

Vi snakket en del med ham om dette med deling, at vi var så glade i dem begge to at vi prøvde å gjøre det sånn at de var like mye hos oss begge og at det var lov å savne mamma når han er hos pappa og omvendt. Det hjalp ham veldig i prosessen husker jeg. At vi rett og slett fortalte ham at han fikk lov til å gråte og savne oss.

[Gjest sandex]

Tror det kan være en fordel med 50/50-deling for barna (i de fleste tilfeller) Da blir det heller ikke grunnlag for økonomiske "diskusjoner" - siden ingen da har rett på barnebidrag..

Mange mødrer argumenterer med at det blir for "ustabilt" med to hjem.. Men -det er bare pisspreik. Mistenker at det er økonomiske motiv som ligger bak

Unntaket er selvfølgelig om en av foreldrene er ustabile/har problemer.

[Atene]

Tror det kan være en fordel med 50/50-deling for barna (i de fleste tilfeller) Da blir det heller ikke grunnlag for økonomiske "diskusjoner" - siden ingen da har rett på barnebidrag..

Mange mødrer argumenterer med at det blir for "ustabilt" med to hjem.. Men -det er bare pisspreik. Mistenker at det er økonomiske motiv som ligger bak

Unntaket er selvfølgelig om en av foreldrene er ustabile/har problemer.

Ikke grunnlag for økonomiske diskusjoner... neivel, nei.

Istedenfor å diskutere bidraget, som sikkert kan være tøft nok, men som tross alt bare skjer av og til, skal man diskutere hver enkelt avgjørelse. Man skal jo dele på utgiftene.

Så skal barnet gå til dagmamma og få kontantstøtte, eller skal man spandere barnehage? Trenger en 3-klassing SFO? Skal barnet få trene slalåm, eller får det nøye seg med fotball? Må det egentlig ha ny vinterjakke nå, og skal den kjøpes på Sparkjøp eller Fru Lyng?

Muligheten for diskusjon er endeløse. Så kan man si at foreldre burde sette barnet først, og heve seg over denslags, og det lyder jo fint, men vi ser i praksis at det skjer ikke.

Og å avfeie en mening om at barn trenger én fast base som "pisspreik", er vel litt lettvint? Man kan sikkert ha en økonomisk motivasjon for å ønske omsorgen alene, men den som ønsker 50/50 kan vel også ha en økonomisk motivasjon for det, så det slår begge veier.

Jeg ønsker at barna mine skal ha én fast base fordi jeg tror det er viktig for personlighetsdannelsen deres. 50/50 er ikke noen betingelse for god kontakt med begge foreldre.

[Gjest pepsi maxx]

Tror det kan være en fordel med 50/50-deling for barna (i de fleste tilfeller) Da blir det heller ikke grunnlag for økonomiske "diskusjoner" - siden ingen da har rett på barnebidrag..

Mange mødrer argumenterer med at det blir for "ustabilt" med to hjem.. Men -det er bare pisspreik. Mistenker at det er økonomiske motiv som ligger bak

Unntaket er selvfølgelig om en av foreldrene er ustabile/har problemer.

er du sikker på at ingen har rett til barnebidrag ved 50% deling. La oss si at far tjener 600 000 og mor 200 000, har ikke mor rett å få barnebidrag fra far siden han tjener 400 000 mer?

[Gjest pepsi maxx]

Tror jeg hadde blitt rastløs jeg også ja... og tror nok det er slitsomt for barna også selv om de ikke alltid gir uttrykk for det.

Har hørt om noen få tilfeller der foreldrene tar konsekvensen av at det faktisk _er_ slitsomt å flytte frem og til bake på den måten, og heller velge å la barna bo fast i huset sitt, mens foreldrene flytter ut og inn, i intervaller på en eller to uker. Når det først er så ille at foreldrene flytter fra hverandre så tror jeg vel dette må være den mest skånsomme måten for barna.

Da har jeg bare et spørsmål hvordan løses det for foreldrene å flytte inn og ut av huset. Jeg kan bare se løsningen at man har 3 hjem. et til barna og 1 til hver av foreldrene. Dersom det er snakk om 2 hjem, kan man ikke etablere seg på nytt. Men jeg er veldig spendt på å få høre hvilke løsning de har.

[hare1365380455]

Ikke grunnlag for økonomiske diskusjoner... neivel, nei.

Istedenfor å diskutere bidraget, som sikkert kan være tøft nok, men som tross alt bare skjer av og til, skal man diskutere hver enkelt avgjørelse. Man skal jo dele på utgiftene.

Så skal barnet gå til dagmamma og få kontantstøtte, eller skal man spandere barnehage? Trenger en 3-klassing SFO? Skal barnet få trene slalåm, eller får det nøye seg med fotball? Må det egentlig ha ny vinterjakke nå, og skal den kjøpes på Sparkjøp eller Fru Lyng?

Muligheten for diskusjon er endeløse. Så kan man si at foreldre burde sette barnet først, og heve seg over denslags, og det lyder jo fint, men vi ser i praksis at det skjer ikke.

Og å avfeie en mening om at barn trenger én fast base som "pisspreik", er vel litt lettvint? Man kan sikkert ha en økonomisk motivasjon for å ønske omsorgen alene, men den som ønsker 50/50 kan vel også ha en økonomisk motivasjon for det, så det slår begge veier.

Jeg ønsker at barna mine skal ha én fast base fordi jeg tror det er viktig for personlighetsdannelsen deres. 50/50 er ikke noen betingelse for god kontakt med begge foreldre.

"50/50 er ikke noen betingelse for god kontakt med begge foreldre."

Vet du noe mer om det?