Er ett av barna dine "gullunge"?

[Gjest I dag er jeg anonym]

Jeg er tante til tre søte små. De to eldste er jenter, minstemann er gutt. Moren til ungene elsker å kle opp eldstemann, ta henne med på ballettrening, gir henne masse ros, og ser nok mye gjennom fingrene med tanke på både oppførsel og hva de forventer av andre ting. Hun får mye positive tilbakemeldinger på at hun er så søt, flink til å danse, har fin kjole osv.

Faren i huset ble overlykkelig da det endelig kom en gutt, og han får togbane, fotball, lekebiler og andre typiske gutteleker, og de finner på gutteting sammen. Har får også ros fordi han er "tøff" og guttete.

Jente i midten faller utenfor... det er liksom ingen ting som er spesielt med henne. Hun er også den av ungene som får mest kjeft, og som de forventer mest av. På mange måter tror jeg hun er den som kanskje vil komme lengst av jentene, tross alt kommer man ingen vei i livet med å være "søt prinsesse/ ballerina". Men det må da være trist å ikke være noen favoritt? Sli det er så er jo eldstejente morens gullunge, og gutten er farens favoritt

Er dette vanlig? Er det slik at det er lett å favotitisere den av barna som er mest lik deg selv? Og er det fortsatt, i år 2006, slik at jenter skal være passive prinsesser, mens gutta skal være små tøffinger? Dere med flere barn - er dere flinke til å se alle barna for hva de er? Jeg mener, alle barn har da fine kvaliteter som er spesielt for dem?

Jeg prøver å kompensere litt ved å låne jenta i midten litt, og gi henne oppmerksomhet og ros, men det kan jo ikke erstatte ros fra foreldrene. Vi har også bare ett barn selv, derfor kan jeg ikke uttale meg bastant om å oppdra søsken.

[Gjest Flystripa]

Niks, jeg har tre unger, og de er mine gullklumper alle tre!

Det kunne ikke falle meg inn å favorisere en unge.

[skygge]

Har tre barn og alle er mine "gullunger"

De har forskjellige personligheter alle sammen, men føler at vi "ser" dem ganske godt og gir dem alle sammen individuell kvalitets tid med mamma/pappa og sammen som familie.

Hun i midten har mer krevende personlighet en de andre, så hvis noe så får hun enda mer oppmerksomhet en de to andre. Rett og slett fordi at hun trenger det.

Vokste opp der min bror fik mer oppfølging, jeg var så stille og flink så foreldrene mine brukte mer tid og krefter på min bror som var mer krevende. Så jeg er svært bevisst å behandle barna mine rettferdig og gi dem tid. Selv de som ikke tar så mye plass.

Kjenner meg svært godt i min elste datter, hun er ganske lik meg når jeg var yngre. Men jeg er ikke mer glad i henne en mine andre barn. Og hun blir ikke behandlet på en annen måte en de andre.

[Gjest anonym jeg også]

Jeg kjenner meg så godt igjen i det du skriver.

Jeg har selv vokst opp med to søsken, en ynger og en eldre.

Mine foreldre hadde "hver sin", slik du beskriver.

Jeg fant etter hvert en del fordeler med å være mellomst, og usynlig.

Mine foreldre var ikke bevisst dette i det hele tatt, det bare ble sånn.

I dag klarer jeg meg nok best av oss tre.

[Gjest abrahamsen]

Uff.... Jeg tror og håper og er ganske så sikker på at vi behandler guttene våre likt og rettferdig. Vi føler ikke at den ene er mer gullunge enn den andre. Jeg kaller de begge to for gullunger og begge er mine favoritter.

[Gjest pionella]

Har tre barn og alle er mine "gullunger"

De har forskjellige personligheter alle sammen, men føler at vi "ser" dem ganske godt og gir dem alle sammen individuell kvalitets tid med mamma/pappa og sammen som familie.

Hun i midten har mer krevende personlighet en de andre, så hvis noe så får hun enda mer oppmerksomhet en de to andre. Rett og slett fordi at hun trenger det.

Vokste opp der min bror fik mer oppfølging, jeg var så stille og flink så foreldrene mine brukte mer tid og krefter på min bror som var mer krevende. Så jeg er svært bevisst å behandle barna mine rettferdig og gi dem tid. Selv de som ikke tar så mye plass.

Kjenner meg svært godt i min elste datter, hun er ganske lik meg når jeg var yngre. Men jeg er ikke mer glad i henne en mine andre barn. Og hun blir ikke behandlet på en annen måte en de andre.

Jeg har bare ett barn, men jeg tror ikke jeg kunne gjort forskjell på dem hvis jeg hadde hatt flere. Mora vår er og har alltid vært veldig utssendefiksert, og jeg tror det er derfor hun favoriserer den peneste av oss søskenene. Han har fått de peneste barna av oss, og de er også favorittbarnebarna hennes. Hun har aldri sagt det rett ut, men hun prøver ikke engang å late som hun er litt interessert i de andre barnebarna. Det er så vondt å se på at vi nå velger å flytte langt unna henne. Jeg vil ikke at ungen min skal utsettes for likegyldigheten hennes.

[Gjest nina sa.]

I min barndom var søsteren min "gullungen" til faren vår, imens jeg var den slemme lillesøsteren. Jeg tror faren vår hatet meg, da jeg i motsetning til min søster aldri fikk positiv oppmersomhet fra han. Den dag idag har vi et anstrengt forhold, og jeg sliter med selvbildet mitt.

[PieLill]

Før jeg hadde mer enn et barn selv, kunne jeg sverget på at jeg aldri ville gjøre forskjell på barna mine.

Etter at jeg fikk flere har jeg blitt mer oppmerksom på hvor mye ubevisste følelser og holdninger spiller inn.

Ut fra min egen personlighet og erfaringsbakgrunn er det ting jeg vil se mye bedre og vektlegge mye mer, enn andre ting. De barna som best matcher disse områdene, vil mye lettere kunne påkalle min oppmerksomhet enn de som mather mine "svaksynte" soner.

Det er også lettere å engasjere seg i de av barnas interesser, som matcher ens egne, enn de tingene man selv ikke liker å holde på med.

Jeg er like glad i barna. Men jeg ville lure meg selv om jeg påsto at jeg alltid ser dem like godt alle sammen.

Mitt forsvarsvåpen mot å gjøre ting som kan få et av barna til å berettiget føle seg tilsidesatt, er å jobbe med å bli klar over mine svaksynte områder og øve meg på å se bedre.

Øvelsen består i å forsøke å analyser å forstå det enkelte barnets personlighet, lengsler og motivasjon. Spesielt de av barna eller de områdene jeg har vanskeligst for å identifisere meg med. Samt å kaste et kritisk blikk mot min egen og oss som foreldres respons på dette.

En annen viktig øvelse er å sperre øynene opp for hva andre ser i ens eget barn, som en selv ikke ser. Selv om jeg som forelder er ekspert på mine egne barn, kan jeg ha blinde flekker.

På dager hvor man kjører i overlevelsesmodus, er det utrolig lett at det tilsynelatende mest selvgående barnet blir salderingsposten, gang på gang.

Mange barn som vokser opp med en følelse av å være kraftig tilsidesatt, har foreldre som kunne sverget på at de behandlet barna sine likt og rettferdig. Det er et tankekors jeg ikke kan kaste fra meg.

Om jeg var i ferd med å gjøre noe som linger på det du skisserer, ville jeg ønske at noen gjorde meg oppmerksom på det. Når det er sagt, må jeg innrømme at jeg slett ikke vet hvor bra jeg hadde taklet at noe la seg opp i noe slikt. Men i prinsippet vil det jo være til hele familiens beste.

mvh

[Gjest tullehøna]

Før jeg hadde mer enn et barn selv, kunne jeg sverget på at jeg aldri ville gjøre forskjell på barna mine.

Etter at jeg fikk flere har jeg blitt mer oppmerksom på hvor mye ubevisste følelser og holdninger spiller inn.

Ut fra min egen personlighet og erfaringsbakgrunn er det ting jeg vil se mye bedre og vektlegge mye mer, enn andre ting. De barna som best matcher disse områdene, vil mye lettere kunne påkalle min oppmerksomhet enn de som mather mine "svaksynte" soner.

Det er også lettere å engasjere seg i de av barnas interesser, som matcher ens egne, enn de tingene man selv ikke liker å holde på med.

Jeg er like glad i barna. Men jeg ville lure meg selv om jeg påsto at jeg alltid ser dem like godt alle sammen.

Mitt forsvarsvåpen mot å gjøre ting som kan få et av barna til å berettiget føle seg tilsidesatt, er å jobbe med å bli klar over mine svaksynte områder og øve meg på å se bedre.

Øvelsen består i å forsøke å analyser å forstå det enkelte barnets personlighet, lengsler og motivasjon. Spesielt de av barna eller de områdene jeg har vanskeligst for å identifisere meg med. Samt å kaste et kritisk blikk mot min egen og oss som foreldres respons på dette.

En annen viktig øvelse er å sperre øynene opp for hva andre ser i ens eget barn, som en selv ikke ser. Selv om jeg som forelder er ekspert på mine egne barn, kan jeg ha blinde flekker.

På dager hvor man kjører i overlevelsesmodus, er det utrolig lett at det tilsynelatende mest selvgående barnet blir salderingsposten, gang på gang.

Mange barn som vokser opp med en følelse av å være kraftig tilsidesatt, har foreldre som kunne sverget på at de behandlet barna sine likt og rettferdig. Det er et tankekors jeg ikke kan kaste fra meg.

Om jeg var i ferd med å gjøre noe som linger på det du skisserer, ville jeg ønske at noen gjorde meg oppmerksom på det. Når det er sagt, må jeg innrømme at jeg slett ikke vet hvor bra jeg hadde taklet at noe la seg opp i noe slikt. Men i prinsippet vil det jo være til hele familiens beste.

mvh

Må bare få sagt at jeg synes PieLill har et svært godt og reflektert innlegg. Takk for kloke ord!

[jubalong70]

Vi har også to jenter og en gutt. Men jeg kan ikke si at jeg føler jeg har noen favoritt. Ikke pappa'n heller, selv om han ble veldig glad for å få en liten gutt til slutt.

Jentene våre er veldig forskjellige, men tett i alder. Derfor har de til dels like interesser og kan være med på det samme.

Lillesøster er en person som krever plassen sin, uansett - så hun hadde det vært umulig å "overse". Da er det litt verre med storesøster. Hun kan "gjemme seg" litt mer. Men siden hun er eldst, blir hun jo selvsagt "sett" litt mer pga det.

Lillebror er bare 5 mnd, og også umulig å overse :-)

Jeg kan med hånda på hjertet si at jeg ikke har noen "gullunge". Men at jeg viser en av dem litt mer oppmerksomhet i perioder, det gjør jeg. Men det varierer hvem det er som får det lille ekstra.

[jubalong70]

Før jeg hadde mer enn et barn selv, kunne jeg sverget på at jeg aldri ville gjøre forskjell på barna mine.

Etter at jeg fikk flere har jeg blitt mer oppmerksom på hvor mye ubevisste følelser og holdninger spiller inn.

Ut fra min egen personlighet og erfaringsbakgrunn er det ting jeg vil se mye bedre og vektlegge mye mer, enn andre ting. De barna som best matcher disse områdene, vil mye lettere kunne påkalle min oppmerksomhet enn de som mather mine "svaksynte" soner.

Det er også lettere å engasjere seg i de av barnas interesser, som matcher ens egne, enn de tingene man selv ikke liker å holde på med.

Jeg er like glad i barna. Men jeg ville lure meg selv om jeg påsto at jeg alltid ser dem like godt alle sammen.

Mitt forsvarsvåpen mot å gjøre ting som kan få et av barna til å berettiget føle seg tilsidesatt, er å jobbe med å bli klar over mine svaksynte områder og øve meg på å se bedre.

Øvelsen består i å forsøke å analyser å forstå det enkelte barnets personlighet, lengsler og motivasjon. Spesielt de av barna eller de områdene jeg har vanskeligst for å identifisere meg med. Samt å kaste et kritisk blikk mot min egen og oss som foreldres respons på dette.

En annen viktig øvelse er å sperre øynene opp for hva andre ser i ens eget barn, som en selv ikke ser. Selv om jeg som forelder er ekspert på mine egne barn, kan jeg ha blinde flekker.

På dager hvor man kjører i overlevelsesmodus, er det utrolig lett at det tilsynelatende mest selvgående barnet blir salderingsposten, gang på gang.

Mange barn som vokser opp med en følelse av å være kraftig tilsidesatt, har foreldre som kunne sverget på at de behandlet barna sine likt og rettferdig. Det er et tankekors jeg ikke kan kaste fra meg.

Om jeg var i ferd med å gjøre noe som linger på det du skisserer, ville jeg ønske at noen gjorde meg oppmerksom på det. Når det er sagt, må jeg innrømme at jeg slett ikke vet hvor bra jeg hadde taklet at noe la seg opp i noe slikt. Men i prinsippet vil det jo være til hele familiens beste.

mvh

Dette skrev og beskrev du utrolig bra! Jeg er fullstendig enig med deg.

[Gjest vil bare gjøre deg oppmerksom på det]

Har tre barn og alle er mine "gullunger"

De har forskjellige personligheter alle sammen, men føler at vi "ser" dem ganske godt og gir dem alle sammen individuell kvalitets tid med mamma/pappa og sammen som familie.

Hun i midten har mer krevende personlighet en de andre, så hvis noe så får hun enda mer oppmerksomhet en de to andre. Rett og slett fordi at hun trenger det.

Vokste opp der min bror fik mer oppfølging, jeg var så stille og flink så foreldrene mine brukte mer tid og krefter på min bror som var mer krevende. Så jeg er svært bevisst å behandle barna mine rettferdig og gi dem tid. Selv de som ikke tar så mye plass.

Kjenner meg svært godt i min elste datter, hun er ganske lik meg når jeg var yngre. Men jeg er ikke mer glad i henne en mine andre barn. Og hun blir ikke behandlet på en annen måte en de andre.

"Hun i midten har mer krevende personlighet en de andre, så hvis noe så får hun enda mer oppmerksomhet en de to andre. Rett og slett fordi at hun trenger det."

"Så jeg er svært bevisst å behandle barna mine rettferdig og gi dem tid. Selv de som ikke tar så mye plass."

[skygge]

"Hun i midten har mer krevende personlighet en de andre, så hvis noe så får hun enda mer oppmerksomhet en de to andre. Rett og slett fordi at hun trenger det."

"Så jeg er svært bevisst å behandle barna mine rettferdig og gi dem tid. Selv de som ikke tar så mye plass."

Ja, jeg skulle ha samme skriveferdigheter som PieLill

Det jeg mente er at man kan behandle alle barna rettferdig, og gi dem alle sammen nok kjærlighet, tid, omsorg, og oppfølging. Men er det et barn som er mer krevende, så må man også følge det barnet og de andre barna opp individuellt i tillegg.

Selvom det barnet får bittelitt mer oppmerksomhet en de andre, så får de andre mer en nok... hmmm.. det norske språk er jeg ikke så flink å formulere meg på..

Det er altså ikke sånn at det krevende barnet er i fokus 100% tiden og de andre blir satt til siden på noen måte.

ahh.. jeg vet iallefall hva jeg mener.. hehe

[Gjest prust]

Før jeg hadde mer enn et barn selv, kunne jeg sverget på at jeg aldri ville gjøre forskjell på barna mine.

Etter at jeg fikk flere har jeg blitt mer oppmerksom på hvor mye ubevisste følelser og holdninger spiller inn.

Ut fra min egen personlighet og erfaringsbakgrunn er det ting jeg vil se mye bedre og vektlegge mye mer, enn andre ting. De barna som best matcher disse områdene, vil mye lettere kunne påkalle min oppmerksomhet enn de som mather mine "svaksynte" soner.

Det er også lettere å engasjere seg i de av barnas interesser, som matcher ens egne, enn de tingene man selv ikke liker å holde på med.

Jeg er like glad i barna. Men jeg ville lure meg selv om jeg påsto at jeg alltid ser dem like godt alle sammen.

Mitt forsvarsvåpen mot å gjøre ting som kan få et av barna til å berettiget føle seg tilsidesatt, er å jobbe med å bli klar over mine svaksynte områder og øve meg på å se bedre.

Øvelsen består i å forsøke å analyser å forstå det enkelte barnets personlighet, lengsler og motivasjon. Spesielt de av barna eller de områdene jeg har vanskeligst for å identifisere meg med. Samt å kaste et kritisk blikk mot min egen og oss som foreldres respons på dette.

En annen viktig øvelse er å sperre øynene opp for hva andre ser i ens eget barn, som en selv ikke ser. Selv om jeg som forelder er ekspert på mine egne barn, kan jeg ha blinde flekker.

På dager hvor man kjører i overlevelsesmodus, er det utrolig lett at det tilsynelatende mest selvgående barnet blir salderingsposten, gang på gang.

Mange barn som vokser opp med en følelse av å være kraftig tilsidesatt, har foreldre som kunne sverget på at de behandlet barna sine likt og rettferdig. Det er et tankekors jeg ikke kan kaste fra meg.

Om jeg var i ferd med å gjøre noe som linger på det du skisserer, ville jeg ønske at noen gjorde meg oppmerksom på det. Når det er sagt, må jeg innrømme at jeg slett ikke vet hvor bra jeg hadde taklet at noe la seg opp i noe slikt. Men i prinsippet vil det jo være til hele familiens beste.

mvh

Godt skrevet, PieLill!

Jeg ser også at ett av barna likner meg selv på mange områder. Ett annet av barna er veldig ulikt meg selv, og jeg forstår henne veldig ofte ikke. Det er nok dette barnet som også krever mest oppmerksomhet, og sannsynligvis trenger hun mest oppmerksomhet også.

Det blir spennende å se hordan det yngste barnet utvikler seg. Foreløpeg er hun veldig harmonisk og lett å ha med å gjøre, og lett for de fleste å forholde seg til.

Husker da jeg var au-pair for ørten år siden. det var lettere å favorisere den yngste i forhold til den eldste. Skammet meg litt over det - men prøvde virkelig å kompensere for det.

[Gjest sandex]

Dette ser jeg OFTE! - søskenebarna til guttene mine (2 jenter) bor nær besteforeldrene.. De har alltid vært (og kommer alltid til å være) favorittene.. Spesielt den eldste som KUN er fantastisk på alle måter - uansett hva hun gjør.. Sinnsykt irriterende Mine gutter... de er bare der..