Ville du blitt i dette forholdet?

[Gjest tenker meg ihjel]

Sambo og jeg har et barn på 20 måneder sammen. De siste månedene har det vært veldig dårlig mellom oss, på grensen til iskaldt. Deler ikke seng og ser hverandre lite, lettere å unngå sur stemning på den måten..

For noen uker siden tok jeg det opp med ham. Selv lar han det skure og gå.

Han kunne fortelle meg at han kun er sammen med meg pga barnet vårt og fordi han vil se henne så mye som mulig. (han ser henne ca en halvtime tilsammen hver dag pga jobb)

For MEG hadde han ingen følelser lenger. Og de ville heller ikke komme tilbake.

Jeg elsker ikke ham heller, men hadde vært villig til å prøve videre hvis han trodde det var håp for oss.

Dessuten vil han ikke ha flere barn (som vi begge ville før) og han vil ikke gifte seg. (selv om han fridde på sensommeren)

Alt er tydeligvis min feil. JEG må forandre meg. Men vi er to om dette. Han har ramset opp ting ved meg som har irritert ham i 3år. Uten at jeg har visst det! Han er ekstremt nøye (tysk..) og pedantisk. Jeg er litt mer avslappet.

Uansett; vi har mistet de gode følelsene for hverandre. Jeg har alltid, innerst inne, lurt på om han virkelig er den rette for meg. Jeg vet at han ikke er det. Og han elsker meg jo uansett ikke lenger..

Altså, hva skal jeg gjøre?

Han tror at HAN er den som skal bestemme hva som skal skje. Han tror at jeg er redd for å bli alenemor. Noe jeg er, men jeg vet jeg vil klare meg. Har høyere utdannelse og god jobb.

Hvordan griper jeg tak i dette? Jeg er så redd for å spørre ham rett ut; Vil du jeg skal flytte? Tenk om han sier JA. På den annen side vil jeg ikke leve sammen med en som ikke er glad i meg. Jeg er bare 33 år og har da noen gode år igjen får vi håpe:)

Kan noen hjelpe meg??? Jubalong70, Lillemus, laban og hva dere "heter" alle sammen... Jeg blir så glad for innspill!

[Sofies mamma]

Som jeg alltid skriver til par som sliter, så kom dere til en skikkelig bra familieterapeut. Jeg har vært nær på brudd selv med barn på samme alder. Alt ble bare feil og rot da vi fikk barn. Det var lenge et elendig forhold. VI gikk flere år til terapeut. Det var mye jobb, men nå har vi det bra igjen. Det er ikke til å tro hvordan det forandret på alt.

[Lillemus]

Jeg er eing med Sofies mamma - prøv familieterapeut først. Da har dere i alle fall prøvd _noe_ før dere gir opp.

[kakki1365380609]

Å bare være sammen for barnet sin skyld, ut i fra det du skriver her, mener jeg er feil. Da tror jeg at barnet vil vokse opp, føle at her er noe feil mellom mamma og pappa og ta på seg "ansvar" for forholdet (om du skjønner hva jeg mener) og det kan man ikke legge på skuldrene til et barn.

Dersom det er slik du beskriver og ingen håp for at dere finner tilbake til de gode følelsene, ville jeg helt klart ha flyttet fra ham.

Kan jo prøve familierådgivning først før du bestemmer deg.

[skygge]

Uten tvil så er svaret Nei. Jeg hadde aldri blitt i et slikt forhold som du beskriver.

Når mannen sier det rett ut at han har ingen følelser for deg lenger, og du selv er i tvil om du vil dele livet med mannen. Nope, jeg ville ikke ønsket å leve livet videre i slikt atmosfære.

At det kan være tøfft å være alenemor til tider skal jeg ikke benekte (har vært i den situasjonen selv, uten stort nettverk) men jeg ville heller foretrekket det en å leve i et forhold som er helt dødt.

Men så er det et barn i bildet også, så det store spørsmålet er: Går det an å snu situasjonen i forholdet ? finne tilbake til tapte følelser ? Søke hjelp feks på familierådkontor ? har dere prøvd alt ?

Ja, er det ingen håp for at ting blir bedre så ville jeg ikke brukt et minutt mer på en mann som ikke har noen som helst følelser for meg.

Og med tanke på barnet, har det så godt av å vokse opp med mor og far som ikke er glade ihverandre lenger, merkes sikkert på atmosfæren eller ?

Men mine meninger er såklart farget av mine egne erfaringer. Så til slutt så må du gå inn i deg selv og tenke:

Hva er det jeg vil ut av livet ? Er dette bra nok for meg?

[tigermamma1365380957]

Åh, så pyton å ha det sånn! Nå aner jeg jo ikke noe om hvordan han er med barnet, men dersom han er snill med og glad i barnet ville jeg kanskje gi forholdet en sjanse til. Her er noen spørsmål som kanskje kan være til hjelp:

Har du noensinne likt ham? Hva var det du likte ved ham? Har han fremdeles noen av disse sidene? For mange er vel noe av det viktigste vi liker ved mannen vår nettopp det at han liker oss -gir du han anledning til å like deg lenger? Dette høres kanskje teit ut, men jeg tror humor og goodwill er kjempeviktig i et forhold. Sett isfrontsituasjonen på "pause" og prøv å le sammen. Det kan kanskje føles kunstig ut med en gang, men husk at "latter er den korteste avstand mellom to hjerter". Et ærlig forsøk: Kil ham! Tull og tøys, vær spontan. Når han gjør noe dumt som f.eks å komme for sent: tenk over hvordan du ville reagert hvis dere var nyforelskede, og reager slik. Rett og slett: Vær litt grei. Det er av og til overraskende lite som skal til. Vil anbefale boken "Kjærlighetens fem språk"!

Noe av det lure som står der er at kjærlighet er et VALG. De færreste av oss våkner vel hver morgen og er storm-forelsket, men det går faktisk an å bestemme deg for å være det

For noen år siden hadde jeg kanskje rådet deg til å bryte, men når man har barn sammen er det ikke første alternativ lenger.

Ps hvis du greier å snu forholdet til å bli en god sirkel, får dere jo mass anledninger senere til å snakke dypere gjennom ting, men da med et annet fokus.

Lykke til.

Stor klem.

[Spirello]

Ville ikke blitt hos en mann som sier han ikke elsker meg, og som jeg ikke elsket.. Men føler du det kan rette seg hvis dere jobber med det? Virker nesten som dere har fått hverandre i vranga..

For det første ville jeg pratet ut med han, bli enige om dere skal prøve å ordne forholdet eller gå til hvert deres.. Det er uholdbart åleve sånn. Å leve sammen bare fordi han vil se datteren deres blir helt feil.

Etter en prat hvor dere sierr hva dere føler og vil kan dere vurdere terapi, hvis følelsene er helt borte er det vel bare åbegynne å pakke, og forbli venner for barnets skyld så dere finner løsninger alle tre kan leve med.

Lykke til!

[Gjest tenker meg ihjel]

Takk for svarene så langt:)

Jeg er villig til å prøve en terapeut, og håper jeg kan få med meg samboer'n.

Det er fortsatt ting jeg liker ved ham, men det er flere ting jeg IKKE liker. De siste månedene har han vært veldig grinete og til dels agressiv. (ikke voldelig)

Det skal sies at jeg lenge har tvilt på mine følelser for ham. Det meldte seg allerede i svangerskapet. Jeg ble gravid veldig raskt (FOR raskt) og vi har liten fartstid sammen.

Han er en kjærlig far som viser tydelig at han elsker sin datter, men han tilbringer svært liten tid med henne.

Hvordan skal jeg ta opp dette med ham? Noen tips? Han bør jo egentlig få vite at jeg vurderer å flytte fra ham...

[hare1365380455]

Prøv parterapi.

[Gjest sandex]

Hadde jeg vært i din situasjon, så hadde jeg nok satset på å klare meg selv, ja.. Ville følt det nedverdigende at han snakker til deg på en slik måte. Det er INGENTING å samle på når han har en slik holdning!!

Kan hende han får seg en "støkk" om du sier at du vil skille lag!

[Gjest hallow :o/]

Jeg vil også støtte de som anbefaler fam.terapi. Ta kontakt med kommunene og bestille time hos en fam.rådgiver. Får du ikke med deg samboer så kan du gå alene. Da har du i alle fall en diskutere situasjonen med. Dersom han ikke ønsker å gå i terapi så hadde jeg leid meg en leilighet, tatt med barnet og flyttet! Å leve i et kjærlighetsløst forhold er ikke noe å satse på. Det virker ødeleggende på dere alle tre å ha en så dårlig familiesituasjon.

Du er ung, har utdannelse og livet foran deg. Dette klarer du. Lykke til!

[Gjest amparro]

Nei, jeg ville ikke blitt i et slikt forhold. Jeg tror heller ikke det er bra for barnet og vokse opp i slike kalde og "fiendlige" omgivelser. Det er rett og slett skadelig for et barn.

Men jeg undrer meg over hvorfor du ønsker å prøve når han sier det så rett ut som han gjør. Han vil bare bo med deg på grunn av barnet - han elsker deg ikke lenger. Hvorfor ønsker du da å leve med han? Hva er du så redd for?

Jeg tror de aller færreste ville blitt i et slikt forhold. Du fortjener vel en som elsker deg og vil bo med deg fordi han er glad i _deg_!

Du kan selfølgelig prøve parterapi, det kan du også gjøre uten han. Da får du kanskje litt mer klarhet i hva du tenker og føler.

Men hvorfor i all verden fikk han barn med deg? Var han glad i deg den gangen?

Lykke til uansett :-)

[Speak]

Kontakt familivernkontoret. Vi var innom der for et år siden. Synes de var flinke, og vi fikk bedre forståelse av en del av følelsene våre.

Etter det er det sikkert enklere å ta et standpunkt slik at du i ettertid etter et evt. brudd føler deg sikker på at du gjorde det riktige valget.

Slik du har det nå er jo i hvertfall ikke bra!!!!

[jubalong70]

Jeg sitter igjen med en følelse av at dette ikke er noe blivende sted for deg.

Han sier rett ut at han ikke har følelser for deg, at han bare er sammen med deg for å se barnet (som har ser veldig lite likevel).

Du sier også at du ikke har særlig følelser for ham, men at du er villig til å jobbe med forholdet. Men han er ikke villig til det.

Jeg tror det hadde vært greit med en separasjon for dere to. Du tar initiativet (for kanskje å skremme ham litt) til å flytte. Før det finner du deg et sted å bo, avtaler med gode venner at de hjelper deg med å flytte og ordner alt det praktiske.

Så forteller du samboeren din at du flytter ut. At du ikke er villig til å kaste bort livet ditt på en som ikke bryr seg om deg. At du er villig til å finne løsning på samvær med datteren.

Og så flytter dere.

Så får dere bare finne ut av hva som er best for dere. Kanskje innser han at han faktisk brydde seg om deg, og dere kan sakte finne tilbake til hverandre. Eller så finner dere ut at dere har det bedre hver for dere.

Og du klarer utmerket godt å være alenemor!!!

[PieLill]

Dette hørtes vondt ut.

Tror du tid og profesjonell hjelp kan lappe forholdet sammen på sikt?

Ikke spør _ham_ om han vil du skal flytte ut.

Spør deg selv! Informer han om din avgjørelse og handle i overenstemmelse med den med løftet hode. Om du velger å dra, planlegg god tid i forveien så du har noe å dra til.

Trøsteklem.

mvh

[PieLill]

Takk for svarene så langt:)

Jeg er villig til å prøve en terapeut, og håper jeg kan få med meg samboer'n.

Det er fortsatt ting jeg liker ved ham, men det er flere ting jeg IKKE liker. De siste månedene har han vært veldig grinete og til dels agressiv. (ikke voldelig)

Det skal sies at jeg lenge har tvilt på mine følelser for ham. Det meldte seg allerede i svangerskapet. Jeg ble gravid veldig raskt (FOR raskt) og vi har liten fartstid sammen.

Han er en kjærlig far som viser tydelig at han elsker sin datter, men han tilbringer svært liten tid med henne.

Hvordan skal jeg ta opp dette med ham? Noen tips? Han bør jo egentlig få vite at jeg vurderer å flytte fra ham...

Iblant kan det være lurt å holde tanker om brudd for seg selv, særlig om man ønsker å gi forholdet en sjanse.

mvh

[Gjest Elextra]

Synes han behandler deg utrolig respektløst. Skulle nok veldig mye til at jeg kunne blitt lykkelig i et slikt forhold.

Uansett er det en avgjørelse DU bør ta, ikke vent på at han skal ta den for deg.

[PieLill]

Nei, jeg ville ikke blitt i et slikt forhold. Jeg tror heller ikke det er bra for barnet og vokse opp i slike kalde og "fiendlige" omgivelser. Det er rett og slett skadelig for et barn.

Men jeg undrer meg over hvorfor du ønsker å prøve når han sier det så rett ut som han gjør. Han vil bare bo med deg på grunn av barnet - han elsker deg ikke lenger. Hvorfor ønsker du da å leve med han? Hva er du så redd for?

Jeg tror de aller færreste ville blitt i et slikt forhold. Du fortjener vel en som elsker deg og vil bo med deg fordi han er glad i _deg_!

Du kan selfølgelig prøve parterapi, det kan du også gjøre uten han. Da får du kanskje litt mer klarhet i hva du tenker og føler.

Men hvorfor i all verden fikk han barn med deg? Var han glad i deg den gangen?

Lykke til uansett :-)

Jeg tror man gjør en stor feil om man tenker at har ingen følelser for deg _nå_, betyr det samme som at man aldri kommer til å ha følelser for hverandre igjen.

De fleste forhold går gjennom slike kriser, noen dypere enn andre. Slike kriser er svært vanlige etter at man har fått det første barnet. Dessverre ender mange opp med brudd i denne fasen. Mange av disse bruddene tror jeg kunne vært unngått om det i samfunnet og hos den enkelte var større aksept for å jobbe seg gjennom i stedet for å gå fra hverandre.

En krise i et forhold og det at følelsene i forholdet er døde, betyr ikke nødvendigvis at forholdet i seg selv er feil. Det kan være så enkelt og vanskelig som at forholdet er på feil spor og trenger og korrigeres.

Svært mange av de problemene som fikk en til å gå fra hverandre, vil man møte på nytt i en eller annen form og grad i et nytt forhold.

mvh

[Gjest tenker meg ihjel]

Jeg sitter igjen med en følelse av at dette ikke er noe blivende sted for deg.

Han sier rett ut at han ikke har følelser for deg, at han bare er sammen med deg for å se barnet (som har ser veldig lite likevel).

Du sier også at du ikke har særlig følelser for ham, men at du er villig til å jobbe med forholdet. Men han er ikke villig til det.

Jeg tror det hadde vært greit med en separasjon for dere to. Du tar initiativet (for kanskje å skremme ham litt) til å flytte. Før det finner du deg et sted å bo, avtaler med gode venner at de hjelper deg med å flytte og ordner alt det praktiske.

Så forteller du samboeren din at du flytter ut. At du ikke er villig til å kaste bort livet ditt på en som ikke bryr seg om deg. At du er villig til å finne løsning på samvær med datteren.

Og så flytter dere.

Så får dere bare finne ut av hva som er best for dere. Kanskje innser han at han faktisk brydde seg om deg, og dere kan sakte finne tilbake til hverandre. Eller så finner dere ut at dere har det bedre hver for dere.

Og du klarer utmerket godt å være alenemor!!!

Takk for fint svar. Jeg begynner nesten å grine her jeg sitter. Plutselig føles det liksom så nært... Jeg tror nesten at vi kommer til å flytte fra hverandre, og det føles som et så gedigent nederlag. Det var ikke sånn det skulle ende.

Jeg overlever jo, men har så utrolig dårlig samvittighet ovenfor barnet. Det er det som gjør vondest. Jeg vil liksom ikke gi opp heller..

[Gjest tenker meg ihjel]

Nei, jeg ville ikke blitt i et slikt forhold. Jeg tror heller ikke det er bra for barnet og vokse opp i slike kalde og "fiendlige" omgivelser. Det er rett og slett skadelig for et barn.

Men jeg undrer meg over hvorfor du ønsker å prøve når han sier det så rett ut som han gjør. Han vil bare bo med deg på grunn av barnet - han elsker deg ikke lenger. Hvorfor ønsker du da å leve med han? Hva er du så redd for?

Jeg tror de aller færreste ville blitt i et slikt forhold. Du fortjener vel en som elsker deg og vil bo med deg fordi han er glad i _deg_!

Du kan selfølgelig prøve parterapi, det kan du også gjøre uten han. Da får du kanskje litt mer klarhet i hva du tenker og føler.

Men hvorfor i all verden fikk han barn med deg? Var han glad i deg den gangen?

Lykke til uansett :-)

Ja, han var glad i meg den gangen og han følte at jeg var den store kjærligheten. Men følelsene hans har dødd. Mye pga hans 12-timers arbeidsdager og at jeg har klagd en del på at han er så mye borte og at han aldri vil gjøre noe sammen med oss i helgene. Da er han nemlig sliten. (og det er jeg også) Det har alltid vært bare meg og barnet vårt som har gjort ting sammen i helgene. Han har vært ute og gått tur eller vært på lekeplassen med henne to eller tre ganger siden hun ble født. Karneval, svømming o.l i helgene er det også jeg som gjør alene med henne. Han vil heller slappe av.

En annen ting som har vært roten til mye ondt er rengjøring. Ja, faktisk! Jeg er ganske gjennomsnittlig hva rengjøring angår, men etter at jeg traff ham har jeg vasket mer enn jeg har gjort noen gang. Han er nemlig svært opptatt av at alt skal være ryddig og rent til enhver tid.

Jeg vasker badet to ganger i uka, støvsuger hver dag, vasker gulv en gang i uke (minst)... Men det er alltid noe jeg gjør galt. Foreldrene hans er begge nærmest sykelig opptatt av vasking og renhold. Tåler ikke se tomflasker på benken f.eks, de må ned i kjelleren med èn gang.

Jeg får også kritikk fordi jeg ikke er systematisk nok når jeg setter inn i oppvaskmaskinen. Masse slike småting.

Han har altså mye å utsette p og sier at jeg ikke har vært med på å dra lasset og at han må gjøre alt?!

Det skal sies at han er en god far. Han forguder barnet sitt. Derfor er det litt rart at han ikke vil se henne så mye som mulig i helgene iallfall. Se henne kose seg i bassenget, se henne leke med andre barn osv. Slikt har han jo ikke muligheten til i hverdagen.

Dette ble rotete..