Tullete?!!??

[Gjest litt lei seg mamma]

Jeg sliter litt for tiden. Det er nå 5 mnd siden vi kom hjem med vår 2 1/2 år gamle datter. Det har gått veldig bra. Det er kanskje jeg som sliter mest. har ventet på et barn i mange år og forventningene er nok veldig store. Har alltid gledet meg til å få et barn som jeg kunne kose med, som var "avhengig" av meg og som "bare" ville være til mamma pappa. Slik er ikke vår lille tulle.. og kanskje bra er det. Hun stråler som ei sol når det kommer besøk, hun er ofte sint på meg og har lyst til å klype meg, hun virker ganske uavhengig av meg... Er litt lei meg for tiden, men det går nok over... Forlanger jeg for mye av henne da hun kun har vært hos oss i 5 måneder? Jeg gjør nok det... Hilsen ei litt lei seg mamma.

[enamorado]

Hei. Jeg kjenner meg veldig igjen i det du beskriver.

Vi kom hjem med en to år gammel gutt i juni 2004, og han brukte lang tid på å knytte seg til oss.

Jeg var også veldig klar for å bli mamma etter mange års venting, og hadde høye forventninger til kos o.l. med den lille.

Vår sønn var også vilt begeistret for fremmede, mens det ikke var så nøye med mamma og pappa. Men dette gikk over! Nå er han kommet dit at han tydelig gir uttrykk for at han ønsker nærhet til oss foreldrene, og han har fått en viss skepsis mot fremmede.

Mitt budskap er at man bare må være tålmodig. Jeg har selv erfart hvor frustrerende det kan være når ens forventninger ikke samsvarer med virkeligheten, men tilknytning tar tid! Jeg tror det er lurt å være nøye på at det er foreldrene og ingen andre som bør mate, stelle osv. barnet i den første tiden. Og med "første tiden" kan man godt mene det første året barnet er i den nye familien.

Hvis du har lyst til å prate mer med meg om dette må du gjerne sende meg en e-post på: [email protected]

[Gjest KinaKinaKina]

Du har et barn som nærmer seg " selvstendighetsalderen". Klare selv, vil selv, stor jente......

Det går over

(Har selv 2 barn )

[tessa]

Jeg synes ikke du skal være lei deg fordi hun er uavhengig. Vår lille datter på 13 mnd er så avhengig av meg at jeg holder på å bli gal. Det er et ramaskrik uten like når jeg snur ryggen til. Hver glad for at hun er uavhengig!

[Noraførr]

Kjære deg!

Skjønner godt at det er litt sårt at ting ikke ble slik du så for deg.

Å vente barn er en slitsom prosess på mange måter - og det er mange drømmer man spinner rundt foreldrerollen.

Å vente adoptivbarn er kanskje enda mer slitsomt enn å vente magebarn - man vet ikke når barnet kommer og man vet ikke hvor gammelt barnet kommer til å være.

De aller fleste vordende foreldre ser nok for seg de samme tingene som du beskriver:

* et barn man kan kose

* et barn som er "avhengig" av oss som foreldre

* et barn som "bare" vil være hos mamma/pappa

Så kommer barnet - og ting blir helt annerledes enn det man trodde.

Hvorfor?

* Kanskje fordi barnet ikke er vant til kroppskontakt og kosing

* Kankje fordi barnet ikke har fått muligheten til å knytte seg til bestemte omsorgspersoner

* Kanskje barnet har bodd på barnehjem og er vant til liv og røre - og mange voksne og barn å forholde seg til

Og hvorfor kjenner man skuffelse?

* Kanskje fordi forventingene man har er for store ... eller urealistiske.

* Kanskje fordi barnet er eldre enn det man innerst inne håpet på.

* Kanskje fordi man er sliten og ser "helt klart"

-----

Noen fasit finnes ikke, og jeg kjenner ikke forhistorien til det barnet dere har fått!

Samtidig har du kommet langt når du ser at det er deg selv du må jobbe med!

Prøv å se fakta og det positive i det:

* Dere har et friskt barn

* Dere har et sosialt barn

* Dere har et barn som ut fra alderen er normalt utviklet (selvstendighet, egne meninger)

------

Håper det går seg til! Lykke til!

klem fra

[Gjest litt lei seg mamma]

Hei. Jeg kjenner meg veldig igjen i det du beskriver.

Vi kom hjem med en to år gammel gutt i juni 2004, og han brukte lang tid på å knytte seg til oss.

Jeg var også veldig klar for å bli mamma etter mange års venting, og hadde høye forventninger til kos o.l. med den lille.

Vår sønn var også vilt begeistret for fremmede, mens det ikke var så nøye med mamma og pappa. Men dette gikk over! Nå er han kommet dit at han tydelig gir uttrykk for at han ønsker nærhet til oss foreldrene, og han har fått en viss skepsis mot fremmede.

Mitt budskap er at man bare må være tålmodig. Jeg har selv erfart hvor frustrerende det kan være når ens forventninger ikke samsvarer med virkeligheten, men tilknytning tar tid! Jeg tror det er lurt å være nøye på at det er foreldrene og ingen andre som bør mate, stelle osv. barnet i den første tiden. Og med "første tiden" kan man godt mene det første året barnet er i den nye familien.

Hvis du har lyst til å prate mer med meg om dette må du gjerne sende meg en e-post på: [email protected]

Tusen takk for svaret.

Det var i grunnen godt å høre at det er flere som har vært igjennom det samme. Jeg blir nesten litt lei meg slik at det kan komme noen tårer enkelte ganger.. lurer nesten på hva som er galt med meg..

Jeg skal følge ditt budskap og ta tiden til hjelp. Jenta har bestemødre som holder på å spise henne opp, og når jeg sier at de trenger ikke å kose så mye med hebbe synes de jeg er skikkelig "skrullete". Føler liksom at jeg blir litt sjalu jeg.

Vil gjerne ha flere svar.

[trompet]

Har hørt om noen som det har tatt veldig lang tid for å oppnå det du savner, men det kommer...vær tålmodig bare.5 mnd er ikke lang tid.

[Gjest snart mamma til 2....]

Nei, synes ikke det er tullete. Kjenner meg igjen i din histrorie. Har fått en supersosial liten jente, som ikke alltid velger mamma'n (bortsett fra når hun er syk og veldig trøtt). Hun går til alle og er veldig tillitsfull. Vi har hatt endel runder der hun spesielt utforderer meg, og tidligere slo hvis ikke hun fikk det som hun ville. Fremdeles er det jeg som får gjennomgå, men ting er bedre og jeg tror hun trengte lang tid på tilknytningen selvom hun hele tiden har virket trygg og veltilpasset.

Det kommer nok etterhvert, men jeg kjenner meg igjen i tankene du har. Har tatt til tårene mer enn en gang, når jeg har følt at alt er galt, og man ikke er ønsket som mamma.

[olga]

Tusen takk for svaret.

Det var i grunnen godt å høre at det er flere som har vært igjennom det samme. Jeg blir nesten litt lei meg slik at det kan komme noen tårer enkelte ganger.. lurer nesten på hva som er galt med meg..

Jeg skal følge ditt budskap og ta tiden til hjelp. Jenta har bestemødre som holder på å spise henne opp, og når jeg sier at de trenger ikke å kose så mye med hebbe synes de jeg er skikkelig "skrullete". Føler liksom at jeg blir litt sjalu jeg.

Vil gjerne ha flere svar.

Du er slett ikke tullete ihvertfall. Har ikke opplevd helt det samme som deg, men jeg husker med mitt første barn at enkelte familiemedlemmer fikk mye mer "postitiv" oppmerksomhet fra barnet enn det jeg som mamma fikk. Det var ganger da jeg nesten kjente sjalusi, og følte meg ganske så primitiv. Men tenk så lenge man har ventet på disse barna, og hvor store forhåpninger man har, ikke rart at vi også kan få litt mye følelser som svinger hit og dit. De adopterte barna har vært vant til å forholde seg til mange voksne, ihvertfall de som kommer fra barnehjem og store fosterhjem. Så at de kan være litt forvirret den første tiden er ikke så rart. Og at de lar det meste gå ut over mamma, tar jeg nå som et tegn på at de tør å gjøre det med den de stoler mest på. Det du kan være ganske sikker på, er at jenta di etterhvert kommer til å vise sin kjærlighet til deg - bare ta tiden til hjelp.

[Gjest Lykke til.]

Synes du burde lese litt om emnet tilknytningsvansker. Egentlig så er det noe som du skulle ha hørt om under adopsjonsvente-prosessen.

Noen adoptivbarn bruker lang tid på å knytte seg til mamma og pappa. Hos oss tok prosessen nesten et år før jeg ble helt "fornøyd". Hadde nemlig en egenfødt fra før, så jeg visste hvordan det skulle være.

Du burde kanskje bruke litt mer alenetid på barnet. Ikke være så ofte sammen med familien. Tilknytning er lettere da.

Husk at når barnet slår seg og trenger trøst og omsorg så skal du eller pappaen ta barnet. Ikke noen andre i denne perioden. Jo mer intensivt man gjør dette, så blir båndene mellom dere bedre.

[PieLill]

Jo mer tid man har til å vente på å bli mor, jo mer tid får man på å bygge opp forventninger, både realistiske og urealistiske. Da blir det jo også lettere å bli skuffet.

Det er svært viktig at man som forelder lærer seg å skille på ens eget behov for å gi og barnets behov for å motta det man vil gi. Iblant trenger kanskje barnet noe man ikke var helt forberedt på å gi.

Iblant må man kanskje omdefinere litt på hva en god mor er, og hva som er en bra mor-barn-relasjon. Man kan definere seg som god mor fordi man koser mye med barnet, eller fordi man respekterer barnets grenser.

Dette skriver jeg ikke som en motsetning til det andre skriver her om tilknyttningsvansker, men som et suplement.

mvh

[Gjest mamma til 2 herlige unger]

Jeg har opplevd noe av det samme som du beskriver med vårt 2.adoptivbarn. Dette barnet hentet vi da det bare var 5 mnd gammelt. Etter litt over 1 år hjemme, og et barn som høres mye ut som ditt barn, måtte vi søke hjelp. Jeg følte da at det var noe som ikke var ok. Det føles jo ikke ok når barnet ditt ikke vil eller kan ta i mot kos, eller når barnet stort sett alltid henvender seg til hvem som helst når det f eks vil ha mat, trøst el. Barnet vårt fikk diagnosen tilknytningsforstyrrelse hos både psykolog og BUPA. Dvs barnet vårt hadde ikke klart å knytte seg til oss tilstrekkelig nok til at det kunne mestre bla det å være sammen med andre, gå i barnehage osv.

Vi fikk god hjelp av en psykolog som har spesialisert seg på adoptiv og fosterbarn med denne diagnosen/ problematikken. Noe av det vi måtte gjennomføre var at en av foreldrene, dvs mor i vårt tilfelle, måtte være sammen med barnet 24 timer/døgn, fokusere på mye kroppskontakt og blikk kontakt. Ikke ta imot besøk av andre, og heller ikke reise på besøk eller gjøre andre ting utenfor hjemmet. (Vi var ute i feks sandkassen da....) Dette betydde for oss at jeg måtte slutte å jobbe, for en tid. Da vi hadde gjennomført dette i 2 mnd, (meget slitsomt for den som er hjemme med barnet), så vi store forandringer med barnet vårt. Det foretrakk mamma fremfor noe annen, var skeptisk til fremmede, søkte kos hos både mamma og pappa selv osv. Dette er nå snart 1,5 år siden, og det går stadig fremover. Barnet vårt går i dag i barnehage hvor det har fått tilrettelagt et tilbud etter barnets behov. Dvs en liten gruppe med barn, 7 - 9 barn og 2 voksne (stabile).

Mitt råd er. Om det du føler nå ikke blir bedre. Søk hjelp. Ikke vent for lenge.

[Indian girl]

Hei du. Se på denne nettsiden, der er det en brosjyre beregnet til besteforeldre og andre http://www.a-c.dk/front.htm

Prøv å gå inn på den hjemmesiden og på "slægt og venner" på venstresiden. Der er det en brosjyre som heter "Kjære beste..." hvor det står mye om hvordan andre skal forholde seg til adoptivbarnet. I selve teksten til brosjyren på internett står det også masse lurt om nettopp det at de ikke må løfte opp barnet eller kose med barnet samt konkrete tips til hvordan de skal oppføre seg. Den ble godt mottatt i vår familie. Besteforeldrene du forteller om har nok ikke forstått alvoret i at de ved slik adferd faktisk skader barnet og gjør det utrygt og gjør at det stagnerer i utvikling. Med god forklaring er jeg sikker på at de vil forstå dere! Og hvis ikke får du gi klar beskjed om at de må holde seg borte i feks 2 mnd fremover.

Lykke til!

[Callie]

Tusen takk for svaret.

Det var i grunnen godt å høre at det er flere som har vært igjennom det samme. Jeg blir nesten litt lei meg slik at det kan komme noen tårer enkelte ganger.. lurer nesten på hva som er galt med meg..

Jeg skal følge ditt budskap og ta tiden til hjelp. Jenta har bestemødre som holder på å spise henne opp, og når jeg sier at de trenger ikke å kose så mye med hebbe synes de jeg er skikkelig "skrullete". Føler liksom at jeg blir litt sjalu jeg.

Vil gjerne ha flere svar.

Vår eldste gutt hadde liknende problemer.

Vi fulgte rådene som gjaldt reaktive tilknytningsproblemer.

Vi begynte helt på nytt da vi ble obs på problemet og måtte holde ansiktet hans vendt mot oss når han snakket (Han hadde ikke blikkontakt), gav ros for at han så på ansiktet vårt når han snakket med oss og tok veldig mye på han (Ikke mistolk nå...). Vi klappet han på hodet eller ryggen når vi snakket med han, begynte å massere han på ryggen og smøre han inn med lotion eller olje etter hvert bad og tok ekstra lang tid med disse bevegelsene. Han måtte vennes til at det er godt å bli tatt på, kjekt å se på noen når man snakker sammen og så selvfølgelig mye en til en oppmerksomhet. Vi krøp på gulvet med han og han hermet etter oss. Mye tulling og tøysing, varme og kos... Nå sitter han på fanget og kommer løpende mot oss i barnehagen. Han er ikke så flink til å leke med andre barn enda, men det kommer nok etter hvert.

Ikke vær redd. Det her går det sikkert an å bedre. Mye kroppskontakt og så kanskje en ide å gå tilbake til slik det var i begynnelsen da dere kom hjem med barnet; at ingen andre enn dere får trøste eller bære eller kose mye akkurat for en liten periode.

[avidi]

Kjære deg!

Skjønner godt at det er litt sårt at ting ikke ble slik du så for deg.

Å vente barn er en slitsom prosess på mange måter - og det er mange drømmer man spinner rundt foreldrerollen.

Å vente adoptivbarn er kanskje enda mer slitsomt enn å vente magebarn - man vet ikke når barnet kommer og man vet ikke hvor gammelt barnet kommer til å være.

De aller fleste vordende foreldre ser nok for seg de samme tingene som du beskriver:

* et barn man kan kose

* et barn som er "avhengig" av oss som foreldre

* et barn som "bare" vil være hos mamma/pappa

Så kommer barnet - og ting blir helt annerledes enn det man trodde.

Hvorfor?

* Kanskje fordi barnet ikke er vant til kroppskontakt og kosing

* Kankje fordi barnet ikke har fått muligheten til å knytte seg til bestemte omsorgspersoner

* Kanskje barnet har bodd på barnehjem og er vant til liv og røre - og mange voksne og barn å forholde seg til

Og hvorfor kjenner man skuffelse?

* Kanskje fordi forventingene man har er for store ... eller urealistiske.

* Kanskje fordi barnet er eldre enn det man innerst inne håpet på.

* Kanskje fordi man er sliten og ser "helt klart"

-----

Noen fasit finnes ikke, og jeg kjenner ikke forhistorien til det barnet dere har fått!

Samtidig har du kommet langt når du ser at det er deg selv du må jobbe med!

Prøv å se fakta og det positive i det:

* Dere har et friskt barn

* Dere har et sosialt barn

* Dere har et barn som ut fra alderen er normalt utviklet (selvstendighet, egne meninger)

------

Håper det går seg til! Lykke til!

klem fra

Dette var veldig godt sagt Noraførr.

Jeg er en av to adopsjonskontakter som aranger adposjonsforberedende kurs og vi fokuserer mye på det du sier her.

Er det greit at jeg tar en utskrift av innlegget ditt og bruker som tillegg til det jeg har selv?

[Mrs. Wallace]

Jeg synes ikke du er tullete i det hele tatt - det er mange forventninger og drømmer som må justeres for å passe til virkeligheten når man får barn.

Adoptivbarn er som andre barn - forskjellige. Noen er veldig foreldreavhengige, andre er små, sosiale frihetselskere.

Dessuten er alderen til barnet deres en klassisk alder for utrpøving av grenser og selvstendighet.

Når det er sagt, kan det være klokt å lese litt ekstra om tilknytning - og aktiviteter/øvelser som fremmer tilknytning. Da kan du hjelpe til å knytte tettere bånd til barnet, samtidig som det blir lettere for dere å skille hva som evt er tilknytningsvansker, og hva som "bare" er barnets egen persolighet og aldersavhengige utfordringer.

Denne svenske siden inneholder massevis av nyttig info og tips. Ta en titt:

http://www.anknytning.nu/

Og husk: Det er ikke så lenge siden dere kom hjem. Ta tiden til hjelp - dere skal alle finne dere til rette i deres nye roller. ;o)

[Mamta]

Syns det du forteller om egne følelser/ reaksjoner høres helt normalt ut. Her er det mye oppdemmet lengsel som du kanskje ikke får gitt utløp for på den måten du forventet. Noraførr skriver veldig fint om noe av dette i sitt innlegg.

Mange her har skrevet om tilknytningsforstyrrelser, og det kan være bra å ha i bakhodet. Men jeg tror også at vi skal være forsiktige med å stille diagnosen "tilknytningsforstyrrelse" forhastet.

Dersom din datter alltid foretrekker andre fremfor deg, kan det være grunn til å være obs. Dersom din datter aldri gir nærkontakt/blikkontakt med deg, er det grunn til å være obs, især dersom andre heller ikke oppnår blikkontakt. Dersom hun alltid opptrer totalt uavhengig av deg og ikke sjekker ut hvor du er i en større forsamling, er det grunn til uro.

Men dersom hun noen ganger kommer til deg for trøst og kos, andre ganger til noen andre, syns jeg du kan slappe av. Dersom du innimellom har nærkontakt og blikkontakt med henne, slapp av. Er hun uavhengig av deg, men sjekker ut at du likevel er der, slapp av.

At du som mor får ta imot frustrasjonen og sinnet hennes, syns jeg er et godt tegn. Da er hun trygg på deg. Det kan være kjempeslitsomt og frustrerende, men det fører også til noe godt – tettere bånd dere imellom.

Du skal likevel ikke ta deg nær av hva bestemødrene sier, noen ganger må man sette litt grenser rundt et nyankommet barn og seg selv. De kan sikkert ha nytte av den infoen du har fått fra andre her.

Vær ved godt mot, det meste går seg til!

Hilsener fra

[Gjest litt lei seg mamma]

Tusen takk for alle svarene. Det har hjulpet meg mye. Har nå bestemt meg for at vi (jeg og datteren min) bare skal være hjemme en tid framover. Skal prøve dette og se hvordan det går. Gruer meg litt da jeg er veldig sosial, men hva gjør man ikke for sine søte små.. Har de siste døgnene lest mye litteratur om emnet og funnet ut at dette er utrolig viktig. Visste jo det før vi adopterte også, men man tror liksom at det ikke berører seg selv. Har snakket med nærmeste familie om dette og ga de klar beskjed om at nå fikk de holde seg tilbake en stund. Bestemødrene synes det var litt "rart", men det får de bare gjøre.. Atter en gang .. tusen takk for alle gode svar og råde.

Hilsen en bare litt lei seg mamma

[trk1365380645]

Hei!

Jeg syns du har fått mange fine svar, og jeg skjønner godt at du er lei deg og usikker. Vårt gull var også veldig sosial da vi fikk ham, og jeg var litt engstelig fordi det ikke så ut til at han skilte så veldig mellom oss og fremmede. Men en gang vi hilste på kollegaene mine fortalte en av dem meg at han ikke hadde blikkontakt med henne når de snakket sammen, og etter det så jeg at han bare hadde blikkontakt med oss han kjente godt, og det var deilig å oppdage! Det jeg vil med dette innlegget er bare å si at ting kan være annerledes enn de synes:)

Lykke til!

[Noraførr]

Dette var veldig godt sagt Noraførr.

Jeg er en av to adopsjonskontakter som aranger adposjonsforberedende kurs og vi fokuserer mye på det du sier her.

Er det greit at jeg tar en utskrift av innlegget ditt og bruker som tillegg til det jeg har selv?

Helt OK for meg, om du vil bruke noe av det jeg har skrevet!!

)

fra