Barns sorg ved død

[Hawkwind]

Trenger noen innspill fra andre DOLere her - fortrinnsvis foreldre som har erfart noe av det samme som dette.

En kompis av meg, en av exens beste venner og "onkel" til samværsbarnet mitt ble funnet død i dag.

Samværsbarnet, en jente på 8, ringte meg i kveld og var rimelig knust - for å si det slik.

De siste dagene hun og mammaen er på ferie i Spania blir neppe noe godt minne for henne.

Hun kommer hit til uka - og kan veldig godt tenke meg å få noen råd og tips om hvordan jeg kan hjelpe jenta med å bearbeide sorgen; hvordan jeg som pappa kan stille opp for henne på en best mulig måte i denne situasjonen.

Selv om jeg har en del helt klare ideer og oppfatninger selv, vil jeg gjerne få flest mulig innspill også fra andre på dette - og vil bruke de neste dagene på å hente inn innspill angående dette fra de fleste kanaler.

Slik at jeg kan stå best mulig rustet til å dekke de behov jenta mi vil ha angående dette i overskuelig fremtid.

Råd og tips mottas med takk.

[Dorthe]

Jeg tror ikke jeg kan gi deg så mange råd men da faren min døde ble minstemann fryktelig lei seg. Ikke så lei seg som meg da så det var vanskelig å takle. Jeg stakk av noen dager så jeg fikk roa meg ned og fortalte det ikke før jeg kom hjem. Han fikk være med på syning og sagt farvel og la et bilde av seg sjøl i kista.

Vi snakket endel om at alle skal dø en dag og at vi ikke vet når og at det ikke var farlig å dø men at det er trist for oss som er igjen som ikke får se den avdøde noe mer.

Da vi skulle dra i begravelsen så lurte han fælt på hvorfor vi skulle si ha det en gang til og jeg forklarte at det var bare han og dattera mi og meg som hadde sagt ha det og at nå skulle alle de andre si ha det.

Etter det har han faktisk ikke snakket så mye om det. Litt om at han savner bestefar og jeg sier at det gjør jeg også men sånn er det og det er lite vi kan gjøre med det. Og så har han fått noen småting som han hadde lyst på bl.a en kikkert og en lommekniv som har tilhørt bestefar slik at han kan huske på ham.

Jeg synes han taklet det veldig bra. Det gikk mye bedre enn jeg hadde forventet.

[Poppy]

Det er jo ikke sikkert at det blir et "tema" i det hele tatt . Barn sørger annerledes en voksne og kan gå inn og ut av sorgen . Slik at de kan oppføre seg som før for å så plutselig sørge igjen .

Det beste du kan gjøre for henne er å være der . Prate om det om hun ønsker det .Men ellers oppføre deg som normalt .Ofte kompliserer vi voksne det mer en det barna gjør . Prøv å finne ut hva hun tror og støtt opp om det .

Det er ekstra viktig at hun har den tryggheten . At hverdagen er normal nå . Evt kan du jo høre med mor hvordan de har taklet det .

[Gjest Elextra]

Jeg tror ikke jeg kan gi deg så mange råd men da faren min døde ble minstemann fryktelig lei seg. Ikke så lei seg som meg da så det var vanskelig å takle. Jeg stakk av noen dager så jeg fikk roa meg ned og fortalte det ikke før jeg kom hjem. Han fikk være med på syning og sagt farvel og la et bilde av seg sjøl i kista.

Vi snakket endel om at alle skal dø en dag og at vi ikke vet når og at det ikke var farlig å dø men at det er trist for oss som er igjen som ikke får se den avdøde noe mer.

Da vi skulle dra i begravelsen så lurte han fælt på hvorfor vi skulle si ha det en gang til og jeg forklarte at det var bare han og dattera mi og meg som hadde sagt ha det og at nå skulle alle de andre si ha det.

Etter det har han faktisk ikke snakket så mye om det. Litt om at han savner bestefar og jeg sier at det gjør jeg også men sånn er det og det er lite vi kan gjøre med det. Og så har han fått noen småting som han hadde lyst på bl.a en kikkert og en lommekniv som har tilhørt bestefar slik at han kan huske på ham.

Jeg synes han taklet det veldig bra. Det gikk mye bedre enn jeg hadde forventet.

Høres ut til at dere begge taklet dette bra. Hvor gammel var han (tenker på mine egne..)?

[skorpionfisken]

Samværsbarnet - merkelig ord på en datter.

Jeg og min datter har våre fortrolige samtaler to plasser, enten på sengekanten eller i bilen når vi er bare vi to. Så en av de plassene ville jeg nevnt onkelen og sagt noe fint jeg husker de to hadde sammen, så ville jeg spurt hva hun tenker om at han er død nå. Da ville det vært opp til henne å styre samtalen videre. Enten ville hun pratet om det, eller så ville hun tidd stille. Erfaringsmessig vet jeg at tyngre ting hun bearbeider ikke blir pratet om der og da, men etter noen uker når hun har fått det litt på avstand. Da kan hun gjerne prate mye om saken.

Du må bare la henne styre framgangen i praten, og om hun vil prate om det.

[Gjest miomiii]

Jeg tror ikke jeg kan gi deg så mange råd men da faren min døde ble minstemann fryktelig lei seg. Ikke så lei seg som meg da så det var vanskelig å takle. Jeg stakk av noen dager så jeg fikk roa meg ned og fortalte det ikke før jeg kom hjem. Han fikk være med på syning og sagt farvel og la et bilde av seg sjøl i kista.

Vi snakket endel om at alle skal dø en dag og at vi ikke vet når og at det ikke var farlig å dø men at det er trist for oss som er igjen som ikke får se den avdøde noe mer.

Da vi skulle dra i begravelsen så lurte han fælt på hvorfor vi skulle si ha det en gang til og jeg forklarte at det var bare han og dattera mi og meg som hadde sagt ha det og at nå skulle alle de andre si ha det.

Etter det har han faktisk ikke snakket så mye om det. Litt om at han savner bestefar og jeg sier at det gjør jeg også men sånn er det og det er lite vi kan gjøre med det. Og så har han fått noen småting som han hadde lyst på bl.a en kikkert og en lommekniv som har tilhørt bestefar slik at han kan huske på ham.

Jeg synes han taklet det veldig bra. Det gikk mye bedre enn jeg hadde forventet.

Vi står opp i det samme nå selv. Mine her er veldig opptatt av hva den døde skal ha på seg, hva de skal ha på seg i begravelsen, hva som skjer med den døde kroppen, om himmelen og engler, om hun treffer noen i himmelen osv. Spørsmålene er mange. Jeg tror det er viktig å svare på alt så godt som det er mulig.

De har tegnet en tegning hver som den døde skal ha i kisten. Den ene skrev noen fine ord også på tegningen. De ble enormt glade over å få den muligheten.

Jeg ser på mine her at sorgen er av/på hele tiden. Så det er nok viktig å ikke snakke om bare det. Mine har hatt mye stille lek med tegning osv. Etterpå kommer nye spørsmål, for de har nok tenkt mye mens de holdt på.

Godt at du forbereder deg. Hvordan de voksne reagerer er av stor betydning. Det skal være lov å gråte, være lei seg, og spørre osv.

[Hawkwind]

Samværsbarnet - merkelig ord på en datter.

Jeg og min datter har våre fortrolige samtaler to plasser, enten på sengekanten eller i bilen når vi er bare vi to. Så en av de plassene ville jeg nevnt onkelen og sagt noe fint jeg husker de to hadde sammen, så ville jeg spurt hva hun tenker om at han er død nå. Da ville det vært opp til henne å styre samtalen videre. Enten ville hun pratet om det, eller så ville hun tidd stille. Erfaringsmessig vet jeg at tyngre ting hun bearbeider ikke blir pratet om der og da, men etter noen uker når hun har fått det litt på avstand. Da kan hun gjerne prate mye om saken.

Du må bare la henne styre framgangen i praten, og om hun vil prate om det.

"Samværsbarnet" - brukte dette som en presiserende beskrivelse.

Ikke et uttrykk jeg vanligvis bruker.

[hare1365380455]

Bare vær der når hun trenger å snakke, og hun vil kanskje være litt alene også.

[bb71]

Det var leit å høre. Det viktigste er å huske på at alle barn er forskjellige, du må kjenne etter hva som virker riktig for ditt barn. Ikke alle barn har nytte av å snakke uavbrutt om den døde, eller tegne og se bilder etc. For noen barn er dette bra - men ikke alle.

Her er noen linker som kanskje kan være nyttige:

http://odin.dep.no/bld/norsk/tema/foreldreogbarn/foreldreveiledning/004021-120015/hov005-bn.html

http://aasen.skolekom.no/dokumenter/sorgplan.pdf

http://www.helsenytt.no/artikler/barn_og_sorg.htm

http://www.nrk.no/programmer/tv/puls/1709205.html

http://www.rb.se/NR/rdonlyres/5D6815D2-8DD8-4217-8646-F779B64D274E/0/Barnssorg.pdf

[Dorthe]

Høres ut til at dere begge taklet dette bra. Hvor gammel var han (tenker på mine egne..)?

Han er ni år.

[PieLill]

Kondolerer.

Noen strøtanker.

Barn tenker ikke som voksne, men de føler som voksne.

Barn har ikke erfart at kriser går over.

Sett av ekstra mye tid til barnet. Vær ekstra lydhør.

Som ved all sorg kan en som sørger oppleve at omgivelsene forventer/forlanger en annen type sorg / uttrykk for sorgen. Unngå den fellen.

Ta det gjerne opp noen ganger om det er naturlig, men ikke press på. Det øyeblikket barnet vil snakke, slipper du alt du holder på med.

Ikke trøst på en måte som kan virke bagatelliserende. Trøst er å erkjenne smerte, ikke å bortforklare den.

Det er helt greit at barnet går fra totalt knust til yr lykke på 5 sekunder. Ikke la det være en konstant sørgestemning.

Barn kan få mange feilaktige tanker om sitt eget ansvar i slike situasjoner. Slike tanker kan være destruktive i årevis fremover. Vær obs på slike og rykk dem ut ved roten så fort som mulig.

mvh

[Gjest lille rosinen]

Hei Hawkwind. Trist å høre at din datter må oppleve sorg så tidlig i livet...

Jeg ser du har fått en del gode svar her, men syns det mangler et lite perspektiv..., og det er at barn ved dødsfall ofte ikke bare må forholde seg til egen sorg over den som er borte men også foreldrenes sorg. Det kan være ganske skremmende for barn å se sine foreldre i sorg. Det kan være veldig forskjellig fordi foreldre takler sorg så forskjellig...

For barn er kan det være skremmende å se at foreldre er lei seg, annerledes eller at de kanskje ikke klarer å være helt til stede for barna sine i sin egen sorg. Det er det viktig å snakke om. At foreldre kan være lei seg, hvordan det utarter seg og at det ikke er noe skummelt.

I motsetning til hva jeg leste noen andre skrev her, så syns jeg de voksne skal ta ansvar og ta opp temaet død og sorg. Selvsagt skal man ikke tvinge barn til å prate om det i tide og utide hvis de ikke vil, men voksne har ansvar for å ta opp temaet og prate og filosofere rundt det.

Selv om barna tilsynelatende virker å takle sorg bra, så kan de gå rundt å ha mange spørsmål rundt dødsfallet og sorgen. Derfor bør man snakke om alt dette selv om det virker som barnet takler alt bra.

Jeg syns også at det må være greit å snakke med din datters mor, høre hva de har snakket om og om hun har noen synspunkter på hvordan du skal trå videre.

Ønsker deg lykke til med dette. Det viktigste er å trygge barna. Forutsigbarhet og gode samtaler rundt ting kan være viktig for å sørge for det.

[Gjest lille rosinen]

Kondolerer.

Noen strøtanker.

Barn tenker ikke som voksne, men de føler som voksne.

Barn har ikke erfart at kriser går over.

Sett av ekstra mye tid til barnet. Vær ekstra lydhør.

Som ved all sorg kan en som sørger oppleve at omgivelsene forventer/forlanger en annen type sorg / uttrykk for sorgen. Unngå den fellen.

Ta det gjerne opp noen ganger om det er naturlig, men ikke press på. Det øyeblikket barnet vil snakke, slipper du alt du holder på med.

Ikke trøst på en måte som kan virke bagatelliserende. Trøst er å erkjenne smerte, ikke å bortforklare den.

Det er helt greit at barnet går fra totalt knust til yr lykke på 5 sekunder. Ikke la det være en konstant sørgestemning.

Barn kan få mange feilaktige tanker om sitt eget ansvar i slike situasjoner. Slike tanker kan være destruktive i årevis fremover. Vær obs på slike og rykk dem ut ved roten så fort som mulig.

mvh

Dette syns jeg var et bra innlegg. Gode råd :-)

[PieLill]

Hei Hawkwind. Trist å høre at din datter må oppleve sorg så tidlig i livet...

Jeg ser du har fått en del gode svar her, men syns det mangler et lite perspektiv..., og det er at barn ved dødsfall ofte ikke bare må forholde seg til egen sorg over den som er borte men også foreldrenes sorg. Det kan være ganske skremmende for barn å se sine foreldre i sorg. Det kan være veldig forskjellig fordi foreldre takler sorg så forskjellig...

For barn er kan det være skremmende å se at foreldre er lei seg, annerledes eller at de kanskje ikke klarer å være helt til stede for barna sine i sin egen sorg. Det er det viktig å snakke om. At foreldre kan være lei seg, hvordan det utarter seg og at det ikke er noe skummelt.

I motsetning til hva jeg leste noen andre skrev her, så syns jeg de voksne skal ta ansvar og ta opp temaet død og sorg. Selvsagt skal man ikke tvinge barn til å prate om det i tide og utide hvis de ikke vil, men voksne har ansvar for å ta opp temaet og prate og filosofere rundt det.

Selv om barna tilsynelatende virker å takle sorg bra, så kan de gå rundt å ha mange spørsmål rundt dødsfallet og sorgen. Derfor bør man snakke om alt dette selv om det virker som barnet takler alt bra.

Jeg syns også at det må være greit å snakke med din datters mor, høre hva de har snakket om og om hun har noen synspunkter på hvordan du skal trå videre.

Ønsker deg lykke til med dette. Det viktigste er å trygge barna. Forutsigbarhet og gode samtaler rundt ting kan være viktig for å sørge for det.

Mange fornuftige tanker.

"I motsetning til hva jeg leste noen andre skrev her, så syns jeg de voksne skal ta ansvar og ta opp temaet død og sorg. Selvsagt skal man ikke tvinge barn til å prate om det i tide og utide hvis de ikke vil, men voksne har ansvar for å ta opp temaet og prate og filosofere rundt det."

Dette er jeg hjertens enig i. Barn kan brygge på det utroligste i hodet og følelsene, selv om alt ser tilsynelatende 'fredelig' ut. Barn klarer heller ikke alltid å forstå og uttrykke det de føler, eller hvorfor de føler slik. Det kan de trenge hjelp til.

Kunsten er å gjøre det uten å "plante" nye problemer.

mvh

[Gjest Mistrale (som absolutt ikke hører til det forumet)]

noen linker som kan være nyttige å lese.

http://www.psykiskhelse.no/artikkel.asp?id=127

http://www.psykiskhelse.no/artikkel.asp?id=164