(langt) Glemming, tillit og ansvar - hva skal en forvente av en 12åring!?

[songbirdy]

Jeg har en sønn på snart 12. Problemet er, at han stadig vekk glemmer og mister ting! Han har fått økt ansvar og tillit med årene, det har ikke blitt "kastet på" han før han har vært klar. Han har som regel "krevd" mer ansvar, og fått det etter nøye gjennomgang av betingelsene rundt dette.

Likevel syns jeg ikke at han viser nevneverdig "redsel" for at ting skal bli borte (ved at han anstrenger seg litt for å huske på feks. hva han skal ha med hjem fra skolen, når han skal være hjemme, hva han må huske på mm.) Sjargongen er "jeg glemte det".. Det holder ikke for meg lenger, jeg syns det vitner om lite respekt!

Jeg syns han viser lite til ingen anger når ting blir borte - neste dag er det glemt igjen. Han glemmer til og med å LETE etter det neste dag (eller hele neste uke) (feks. på skolen). Han lover bot og bedring, men neste gang det skjer trenger ikke være mange timene/dagene senere.

Klær blir borte (også bukser, gensere - ikke bare votter, luer og andre små plagg - det regner jeg nærmest som forbruksvare...). Vinterbuksa hans ble borte første dagen han brukte den lenge før jul, og kom aldri til rette igjen. Han måtte lete overalt, ringe til alle kompisene og spør om den var der - intet napp. Jeg nektet å kjøpe ny - han HAR jo egentlig en bukse! (Dessuten bruker de jo aldri vinterklær i den alderen... ) Han fikk ny til bursdagen for litt siden. Han ble glad, men hadde greid seg helt fint uten... Så det var jo egentlig ingen "straff" for han..

Gymbagen er et kapittel for seg selv. Flere ganger har han ikke hatt med gymsko til neste gymtime fordi han glemte bagen forrige gang, eller gangen før der! Det er 1 uke mellom hver gymtime, så det kan gå opptil 2-3 uker før ting kommer til rette. Vi har jo ikke reservesko liggende fordi han kommer til å glemme gymbagen!

Han har hatt egen nøkkel de siste 3-4 årene. Denne har han mistet mellom 7-10 ganger (slik at jeg har måttet slipe ny). Har i tillegg ikke tall på hvor mange ganger nøklene har blitt "borte" for så å dukke opp igjen av seg selv, eller etter at han har "lett" litt (sett overfladisk rundt seg). Nøkkelen har fast plass på spiker ved utgangsdøra. EGENTLIG. På skolen/ute har han hatt nøkkelen i kjede rundt halsen og han har hatt den i lomma... det siste var at den skulle ligge i et rom med glidelås i skolesekken. Glidelåsen ble ikke lukket ("glemte det") - og VIPS, nøkkelen er forsvunnet-IGJEN!

Så sa jeg; "greit, det blir ikke filt flere nøkler her i huset. Vi legger den på et spesielt sted i garasjen." Kort tid etter nøkkelen ble lagt der, var han alene hjemme og skulle låse døren da han gikk. Han glemte å legge nøkkelen tilbake, og VIPS, så var nøkkelen forsvunnet!! Han husker ikke om han har hatt den i lomma, lagt den tilbake på plass, eller om den stod i døra. Alle alternativene var like aktuelle.. JEG GIR OPP!!! Heretter får han sitte i garasjen og fryse i 3 timer om så er, til jeg kommer hjem. Han har ikke vist meg tilliten verdig til å kunne ha tilgang til nøkkel! Om ikke noen har et "idiotsikkert" tips da!

Nå er jeg så UTROLIG drittlei!!! Jeg er så LEI av å høre min egen sure stemme! Så lei av å terpe på ting som burde vært innarbeidet nå!! Ser jo at kompisene rundt han tar mer og mer ansvar, sjekker jevnlig tiden for å komme tidsnok hjem, husker alt de har hatt med seg, og sjekker om de har fått med seg alt før de går ut døra... HVORFOR kan ikke han også skjerpe seg litt?? Jeg ser jo at sønnen min også har gjort fremskritt, og at ting har blitt bedre, men likevel syns jeg det går så FORBASKA TREIGT! :|

Jeg trenger nå noen konkrete råd fra dere kloke dolere. Men hva kan jeg forvente av en gutt på 12?

- Kan jeg forvente at han husker skolebøker/saker, gymbag og klær fra skolen?

- Kan jeg forvente at han vet hvor klokka og mobilen sin er?

- Kan jeg forvente at han holder tiden/kommer hjem når han skal?

- Kan jeg forvente at han gir beskjed hvor han er når han ikke holder avtaler?

- Kan jeg forvente at beskjeder til/fra skolen blir overbragt?

- Kan jeg forvente at han passer på husnøkkelen sin?

Jeg syns egentlig at jeg skulle kunne forvente disse tingene fra han. Jeg VET nemlig at skolen forventet mange av disse tingene allerede i fjor eller året før!

Vil legge til helt til slutt at jeg er alene med han, så frustrasjonen min blir kanskje litt ekstra sterk, siden jeg må ta alle konfrontasjonene om alt mulig. Jeg føler at han har respekt for meg, men at han ikke "gidder" å ta seg selv i nakken. Han er en meget oppegående og intelligent fyr sånn ellers - og KNALL hukommelse på det han selv syns er interessant og viktig.

Hvorfor syns han ikke å ta ansvar for disse tingene er viktig? Hvorfor er ikke ubehaget med å få skjenn og konsekvenser stadig vekk nok til at han gidder å skjerpe seg? Jeg mener helt bestemt at han ikke gjør dette for å trosse meg, og han har gode forutsetninger ellers for å klare å huske på ting.

Vi har prøvd ulike vinklinger med at han skal få komme med innspill til hvordan han skal greie det, hva skal motivasjonen være, etc. - og virkelig snakket OPP og NED i mente om problemene. Han mener det er urettferdig at han får kjeft når han glemmer ting (for han kan ikke noe for at han glemmer..). Jeg kjenner at jeg er så mektig lei at jeg har nulltoleranse for de tingene jeg har listet over (gymbag, skolesaker, klokke, mobil, beskjeder, og ikke minst NØKKEL!). For meg handler det om mangel på respekt for ting, jeg blir kvalm av bruk og kast-mentalitet..

Det at han ikke husker blir dessuten en ekstra belastning for meg. Alltid i siste liten med beskjed om feks. skidag. Hvordan i huleste skal jeg trylle frem ski, kakao ol. 5 min. før han skal gå?? Så er det jo så klart veldig trist og leit at han alltid skal være den som står uten det meste, og jeg vil jo at han skal ha de samme mulighetene som de andre barna!

Han må som regel alltid ordne opp selv når han glemmer ting - feks. gå tilbake på skolen og hente bøkene selv i pissregnet (tenkte han kunne lære av det, det må vel gå inn en eller annen gang?). Jeg vet at barn er forskjellige, men jeg klarer ikke fire på akkurat disse tingene........ Jeg føler meg som en skikkelig dårlig mor akkurat nå og håper dere har noen gode råd til meg....

mvh en meget frustrert

[DarkPink]

Det hoeres noyaktig ut som lillebroren min paa samme alder, og meg selv da jeg var yngre. Vi ble slik fordi mamma gjorde _alt_ for oss da vi var yngre. Hun saa etter at vi fikk med oss alt, pakket alt til oss, kort sagt, laerte oss aldri aa bli selvstendige. Hun skrelte faktisk potetene mine ved middagsbordet til jeg flyttet hjemmefra som 15-aaring...

Med meg saa gikk den enorme distreheten gradvis over da jeg ble alene. Etter aa ha mistet en mp3-spiller, gaatt glipp av noen turer og dvs. Jeg laerte meg bare til aa sjekke etter selv. Jeg tror faktisk det som gjorde utslaget, var aa slippe mas.

Saa lenge moren min maste og maste om glemt og ditt og datt, saa fikk jeg et hatforhold til alt som hadde med aa passe paa aa gjoere. Jeg bare lukket oynene og oerene.

Eneste jeg kan raade deg til, selv om det er vanskelig, er aa proeve aa ikke mase mer overhodet. Gi ham ansvaret, ikke pratom noekler og gymbag hele tida. La han glemme det, oppdage at han har glemt det, og finne en loesning uten din innblanding. Og for all del ikke kjoep nytt noe han har mistet.

Hvis du faktisk greier dette, saa kan det bli litt overveldende naar han plutselig faar saa mye aa tenke paa, og da kan du heller tre inn igjen og hjelpe ham litt paa veien, naar du ser at han begynner aa ta mer ansvar.

Does it make any sense?

[skorpionfisken]

Du skal være positiv og rosende når han husker ting, og tar vare på ting.

Så skal du ignorere det når han ikke husker på ting.

Du skal ikke gjøre det for ham eller spørre om han har husket det og det.

Når han sier han har glemt noe/mistet noe sier du bare uintressert åja, og gjør ikke mer med saken.

Hvis han ber om hjelp skal du hjelpe ham, men vær bare postitv og glad når han virkelig klarer det.

Når han går ut av huset: Så fint vennen min, jeg ser at du har med deg/på deg....

Når han kommer hjem: Så fint at du har med deg/på deg.... Og så nevner du ikke det du ikke ser han har, og spør heller ikke om han har husket det og det.

Det høres sykt ut men det virker.

Positiv til alt du ser han husker, også små bagateller. Ignorer det du merker han ikke husker eller gjør.

Prøv et par uker så skal du se på kjempeendring i oppførsel og husk.

[Gjest lykke til]

Jeg er enig i skorpionfisken, du må la han ta ansvaret, også for å registrere at ting er borte. Nå vet han innerst inne hele tiden at du tar det egentlige ansvaret, hvis han må ta konsekvensen av noe, er det en konsekvens / straff du har bestemt, og dermed kan den ikke være veldig urimelig.

Men før du går inn i en periode hvor du ikke kommenterer eller gjør noe med glemte ting og avtaler, bør du ta en samtale med klassestyrer / kontaktlærer, slik at de vet litt hva som foregår den kommende måneden.

Ang. nøkler, noen jeg kjente installerte kodelås (med sifferkode) men det var ikke billig..

[laban]

Jeg tror nok jeg ville følt som deg. Både jeg og datteren min er veldig ordentlige når det gjelder denslags, men minstemann er foreløpig en lykkelig rotekopp. Men han er bare nesten 7 år.

Jeg kan derfor ikke gi noen strategiske råd av den typen du har fått nedenfor, dem har jeg selv lest med interesse. Men jeg har to praktiske tips du kanskje kan prøve:

Til nøkler har jeg brukt en metall-lenke knyttet til beltestroppen i buksa. Altså slik at nøklene sitter på lenken og ligger i lomma, og lenken sitter fast i buksa rett over. Lenken skal være lang nok til at man kan ta nøkkelen opp og ned uten problemer. Da må man miste hele buksa for å miste nøklene. Men ikke spør meg hva man gjør med joggebukser uten beltestropp, jeg brukte aldri det på skolen :-)

Vedr. beskjeder fra skolen kan dere kanskje ha et helt fast tidspunkt (før butikkene stenger - rett etter middag?) hvor dere går gjennom morgendagen og han forteller om det skal skje noe spesielt som krever utstyr. Så blir dere enige om hvem som fikser hva, og legger fram det som trengs. Han bør gjøre det aller meste selv, men da vet du i hvert fall om det f.eks. må lages kakao om morgenen.

[songbirdy]

Det hoeres noyaktig ut som lillebroren min paa samme alder, og meg selv da jeg var yngre. Vi ble slik fordi mamma gjorde _alt_ for oss da vi var yngre. Hun saa etter at vi fikk med oss alt, pakket alt til oss, kort sagt, laerte oss aldri aa bli selvstendige. Hun skrelte faktisk potetene mine ved middagsbordet til jeg flyttet hjemmefra som 15-aaring...

Med meg saa gikk den enorme distreheten gradvis over da jeg ble alene. Etter aa ha mistet en mp3-spiller, gaatt glipp av noen turer og dvs. Jeg laerte meg bare til aa sjekke etter selv. Jeg tror faktisk det som gjorde utslaget, var aa slippe mas.

Saa lenge moren min maste og maste om glemt og ditt og datt, saa fikk jeg et hatforhold til alt som hadde med aa passe paa aa gjoere. Jeg bare lukket oynene og oerene.

Eneste jeg kan raade deg til, selv om det er vanskelig, er aa proeve aa ikke mase mer overhodet. Gi ham ansvaret, ikke pratom noekler og gymbag hele tida. La han glemme det, oppdage at han har glemt det, og finne en loesning uten din innblanding. Og for all del ikke kjoep nytt noe han har mistet.

Hvis du faktisk greier dette, saa kan det bli litt overveldende naar han plutselig faar saa mye aa tenke paa, og da kan du heller tre inn igjen og hjelpe ham litt paa veien, naar du ser at han begynner aa ta mer ansvar.

Does it make any sense?

Jepp, jeg skjønner hva du mener. For det er jo akkurat det jeg gjør, og har gjort mer eller mindre hele tiden. Jeg ordner ikke opp for han, han må finne løsninger selv. Jeg minner han ikke på ting "har du husket" før han går eller når han kommer hjem. Det kommer for en dag når han forteller det eller når ting mangler..

Da han mistet nøkkelen i garasjen ble jeg veldig sint. Den gangen hadde jeg minnet han på hvor viktig det var at nøkkelen kom tilbake på riktig plass før han gikk osv. Spurte om han kunne klare _det_. "jada". Han hadde en kompis her også.

Da nøkkelen var borte og vi stod der utelåst, spurte jeg hvordan han hadde tenkt å løse denne situasjonen. Vi hadde INGEN andre nøkler tilgjengelig og stod ute i minst -10. Han hadde han tenkt å "gå rundt å lete" (kikke i snøen). Da jeg sa det var uaktuelt (kl 21), mente han at vinduet på rommet hans var åpent, og han måtte selv måke seg frem til vinduet og kravle seg inn å låse opp. Han løste oppgaven, og vi kom oss inn, men det er ikke poenget, nøkkelen er og blir borte - og den skal ikke mistes i utgangspunktet! En gang eller to kan tåles, men opp til 10?

Hva om noen finner nøkkelen, låser seg inn og forsyner seg? Da får vi ikke igjen en dritt på forsikringen...

[songbirdy]

Du skal være positiv og rosende når han husker ting, og tar vare på ting.

Så skal du ignorere det når han ikke husker på ting.

Du skal ikke gjøre det for ham eller spørre om han har husket det og det.

Når han sier han har glemt noe/mistet noe sier du bare uintressert åja, og gjør ikke mer med saken.

Hvis han ber om hjelp skal du hjelpe ham, men vær bare postitv og glad når han virkelig klarer det.

Når han går ut av huset: Så fint vennen min, jeg ser at du har med deg/på deg....

Når han kommer hjem: Så fint at du har med deg/på deg.... Og så nevner du ikke det du ikke ser han har, og spør heller ikke om han har husket det og det.

Det høres sykt ut men det virker.

Positiv til alt du ser han husker, også små bagateller. Ignorer det du merker han ikke husker eller gjør.

Prøv et par uker så skal du se på kjempeendring i oppførsel og husk.

Tusen takk for konkrete råd. Jeg har prøvd i en periode, men klarte det ikke for dette provoserer meg sånn. Jeg VET jo at ros funker fremfor ris (jobber med barn), men når ting blir litt tilspisset er det fort gjort å snurre seg inn i en negativ spiral som er vanskelig å snu. Jeg vet at alt kommer an på meg, hvordan JEG som voksen takler dette. Så igjen takk - for at du minnet meg på en konkret vei å gå, jeg skal ta med meg det du sier.

[songbirdy]

Jeg er enig i skorpionfisken, du må la han ta ansvaret, også for å registrere at ting er borte. Nå vet han innerst inne hele tiden at du tar det egentlige ansvaret, hvis han må ta konsekvensen av noe, er det en konsekvens / straff du har bestemt, og dermed kan den ikke være veldig urimelig.

Men før du går inn i en periode hvor du ikke kommenterer eller gjør noe med glemte ting og avtaler, bør du ta en samtale med klassestyrer / kontaktlærer, slik at de vet litt hva som foregår den kommende måneden.

Ang. nøkler, noen jeg kjente installerte kodelås (med sifferkode) men det var ikke billig..

Hehe. Jeg tror ikke kodelås er aktuelt for oss, vi leier. Men sikkert veldig greit mtp. å slippe alle nøklene!

Men poenget mitt er jo at dette er ting han må lære seg å huske! Å fjerne nøkkelen vil ikke fjerne problemet, bare ubehaget.

Takk for svar.

[songbirdy]

Det hoeres noyaktig ut som lillebroren min paa samme alder, og meg selv da jeg var yngre. Vi ble slik fordi mamma gjorde _alt_ for oss da vi var yngre. Hun saa etter at vi fikk med oss alt, pakket alt til oss, kort sagt, laerte oss aldri aa bli selvstendige. Hun skrelte faktisk potetene mine ved middagsbordet til jeg flyttet hjemmefra som 15-aaring...

Med meg saa gikk den enorme distreheten gradvis over da jeg ble alene. Etter aa ha mistet en mp3-spiller, gaatt glipp av noen turer og dvs. Jeg laerte meg bare til aa sjekke etter selv. Jeg tror faktisk det som gjorde utslaget, var aa slippe mas.

Saa lenge moren min maste og maste om glemt og ditt og datt, saa fikk jeg et hatforhold til alt som hadde med aa passe paa aa gjoere. Jeg bare lukket oynene og oerene.

Eneste jeg kan raade deg til, selv om det er vanskelig, er aa proeve aa ikke mase mer overhodet. Gi ham ansvaret, ikke pratom noekler og gymbag hele tida. La han glemme det, oppdage at han har glemt det, og finne en loesning uten din innblanding. Og for all del ikke kjoep nytt noe han har mistet.

Hvis du faktisk greier dette, saa kan det bli litt overveldende naar han plutselig faar saa mye aa tenke paa, og da kan du heller tre inn igjen og hjelpe ham litt paa veien, naar du ser at han begynner aa ta mer ansvar.

Does it make any sense?

Glemte forresten å takke for innspillet om å mase ungen i hjel, slik at han får avsmak fra å ta ansvar overhodet. Er jo ikke det jeg har intensjoner om. Du sier mye klokt, jeg skal ta det med meg videre.

[songbirdy]

Jeg tror nok jeg ville følt som deg. Både jeg og datteren min er veldig ordentlige når det gjelder denslags, men minstemann er foreløpig en lykkelig rotekopp. Men han er bare nesten 7 år.

Jeg kan derfor ikke gi noen strategiske råd av den typen du har fått nedenfor, dem har jeg selv lest med interesse. Men jeg har to praktiske tips du kanskje kan prøve:

Til nøkler har jeg brukt en metall-lenke knyttet til beltestroppen i buksa. Altså slik at nøklene sitter på lenken og ligger i lomma, og lenken sitter fast i buksa rett over. Lenken skal være lang nok til at man kan ta nøkkelen opp og ned uten problemer. Da må man miste hele buksa for å miste nøklene. Men ikke spør meg hva man gjør med joggebukser uten beltestropp, jeg brukte aldri det på skolen :-)

Vedr. beskjeder fra skolen kan dere kanskje ha et helt fast tidspunkt (før butikkene stenger - rett etter middag?) hvor dere går gjennom morgendagen og han forteller om det skal skje noe spesielt som krever utstyr. Så blir dere enige om hvem som fikser hva, og legger fram det som trengs. Han bør gjøre det aller meste selv, men da vet du i hvert fall om det f.eks. må lages kakao om morgenen.

Takk for konkrete tips!

Lenke i buksa har vi prøvd, dog av den avtagbare sorten. Har også prøvd slik nøkkelsnor rundt halsen av ulike sorter. Han fikk da beskjed med læreren om at han måtte legge fra seg nøkkelen fordi den klirret for mye mot pulten og når han gikk (eller mot pulten). Dermed ble nøkkelen glemt igjen på pulten (hjalp jo ikke å si at han skulle legge den i sekken i stedet for, for det glemte han) .

Ja, jeg frustrerer meg over dette, fordi jeg er (og har alltid vært) litt mer av den ordentlige typen og skjønner ikke helt hva problemet er.

Om jeg gir han en beskjed på morgenen (ala "du må komme rett hjem fordi..", eller "du MÅ være utenfor skolen kl 13, vi skal på tannlegen" ol.), så kan du BANNE på at han ikke dukker opp. Enten at han har glemt det, eller at han somler slik at han ikke er der tidsnok. Jeg har prøvd å gi han slingringsmonn, men også å gi han muligheten til å vise at dette kan han klare.

Feks. sist gang skulle de ha skolekjøkken. Da jeg sa han skulle være utenfor kl 13 spurte han så pent om han kunne få spise litt før vi gikk, dette var dagens høydepunkt. Greeeit, men du MÅ være utenfor SENEST 10 over, sa jeg. Da hadde vi 20 minutt på oss til å rekke å kjøre, parkere og gå til legen.. 10 minutt etter "siste deadline" dukket han opp, og jeg var selvsagt _meget_ irritert. Så var det å FYKE avgårde, for å rekke spesialisttimen, så stressa at pulsen var i hundre.

Slike situasjoner gjentar seg til stadighet og jeg føler bare at det blir nye ting til tårnet av irritasjon over akkurat denne siden ved han. Ellers er han selvsagt en nydelig og morsom gutt. Men dette begynner å ta litt for mye plass og energi fra oss begge..

[laban]

Takk for konkrete tips!

Lenke i buksa har vi prøvd, dog av den avtagbare sorten. Har også prøvd slik nøkkelsnor rundt halsen av ulike sorter. Han fikk da beskjed med læreren om at han måtte legge fra seg nøkkelen fordi den klirret for mye mot pulten og når han gikk (eller mot pulten). Dermed ble nøkkelen glemt igjen på pulten (hjalp jo ikke å si at han skulle legge den i sekken i stedet for, for det glemte han) .

Ja, jeg frustrerer meg over dette, fordi jeg er (og har alltid vært) litt mer av den ordentlige typen og skjønner ikke helt hva problemet er.

Om jeg gir han en beskjed på morgenen (ala "du må komme rett hjem fordi..", eller "du MÅ være utenfor skolen kl 13, vi skal på tannlegen" ol.), så kan du BANNE på at han ikke dukker opp. Enten at han har glemt det, eller at han somler slik at han ikke er der tidsnok. Jeg har prøvd å gi han slingringsmonn, men også å gi han muligheten til å vise at dette kan han klare.

Feks. sist gang skulle de ha skolekjøkken. Da jeg sa han skulle være utenfor kl 13 spurte han så pent om han kunne få spise litt før vi gikk, dette var dagens høydepunkt. Greeeit, men du MÅ være utenfor SENEST 10 over, sa jeg. Da hadde vi 20 minutt på oss til å rekke å kjøre, parkere og gå til legen.. 10 minutt etter "siste deadline" dukket han opp, og jeg var selvsagt _meget_ irritert. Så var det å FYKE avgårde, for å rekke spesialisttimen, så stressa at pulsen var i hundre.

Slike situasjoner gjentar seg til stadighet og jeg føler bare at det blir nye ting til tårnet av irritasjon over akkurat denne siden ved han. Ellers er han selvsagt en nydelig og morsom gutt. Men dette begynner å ta litt for mye plass og energi fra oss begge..

Halslenker bråker og må tas av i f.eks. gymtimen, så det tror jeg er risikofylt. Har derfor mer tro på ting som sitter uløselig festet til klær han ikke kan la være å ha på seg når han skal hjem. Men det virker jo som om dere har prøvd det meste...

[DarkPink]

Glemte forresten å takke for innspillet om å mase ungen i hjel, slik at han får avsmak fra å ta ansvar overhodet. Er jo ikke det jeg har intensjoner om. Du sier mye klokt, jeg skal ta det med meg videre.

Hyggelig hvis jeg kan vaere til hjelp! =)

Men jeg skjonner veldig godt frustrasjonen altsaa. Vi har det paa akkurat samme maaten med lillebror, og man vet ikke om man skal le eller graate til slutt naar ingenting hjelper.

Men, et siste haap er ihvertfall at det om noen aar bare gaar over av seg selv, slik det gjorde med meg.. =)

[Aleksia]

Dette høres kjent ut.Jeg har selv to jenter, hvor de mer eller mindre har hatt samme tendenser.

Jeg tror det er viktig å ikke ta tak i alle hans "lyter" samtidig. Kan for eks. begynne med det å passe tiden. Om han kommer for sent avtalt tid, så la det bli konsekvenser. F.eks. tidligere innetid, eller ikke få ut sammen med kamerater i hele tatt neste dag. Dette har virket i mitt tilfelle, selv om det kostet en del innekvelder både for jentene og meg. Det viktigste er å følge opp straffen som blir gitt, og at den innbærer noe som han ikke ville miste.

Glemming på skolen har de fått stått til ansvar for selv. Har hele tiden hatt dialog med lærer for å belyse at barnet har ansvaret for skolesaker o.l. selv. Kan jo ellers bli tatt for å være en dårlig mor. Det er jo enkelte lærere som mener at vi skal pakke både sekk og bager for de. For den eldste ble det på grunn av glemming nedsatt orden i flere terminer. Men etter hvert skjønte hun betydningen av å bra ordenskarakter, og greidde å skjerpe seg siste skoleår slik at vitnemålet ble ok.

Du får trøste deg med at det er mange som sliter med samme problem. Og mange av de som ikke har det, står på pinne for barna døgnet rundt. Det er ikke en egnet løsning.

En av oppgavene vi foreldre har er å gjøre barnet selvstendig, så selv om det er slitsomt, så stå på. Det vil blir bedre.

[songbirdy]

Dette høres kjent ut.Jeg har selv to jenter, hvor de mer eller mindre har hatt samme tendenser.

Jeg tror det er viktig å ikke ta tak i alle hans "lyter" samtidig. Kan for eks. begynne med det å passe tiden. Om han kommer for sent avtalt tid, så la det bli konsekvenser. F.eks. tidligere innetid, eller ikke få ut sammen med kamerater i hele tatt neste dag. Dette har virket i mitt tilfelle, selv om det kostet en del innekvelder både for jentene og meg. Det viktigste er å følge opp straffen som blir gitt, og at den innbærer noe som han ikke ville miste.

Glemming på skolen har de fått stått til ansvar for selv. Har hele tiden hatt dialog med lærer for å belyse at barnet har ansvaret for skolesaker o.l. selv. Kan jo ellers bli tatt for å være en dårlig mor. Det er jo enkelte lærere som mener at vi skal pakke både sekk og bager for de. For den eldste ble det på grunn av glemming nedsatt orden i flere terminer. Men etter hvert skjønte hun betydningen av å bra ordenskarakter, og greidde å skjerpe seg siste skoleår slik at vitnemålet ble ok.

Du får trøste deg med at det er mange som sliter med samme problem. Og mange av de som ikke har det, står på pinne for barna døgnet rundt. Det er ikke en egnet løsning.

En av oppgavene vi foreldre har er å gjøre barnet selvstendig, så selv om det er slitsomt, så stå på. Det vil blir bedre.

Takk for oppmuntringen.

Jeg vet at dette er en kjent problemstilling for foreldre med barn i denne alderen. Jeg bare syns min sønn er "hakket værre" enn de fleste "svimehoder"..

Jeg er en ekstremt konsekvent person. Men det er nesten som dess mer konsekvent jeg er, dess mer "glemmer" han. Tror du har rett i at jeg ikke må ta tak i alt på en gang. Men det er VANSKELIG å la være, når jeg syns enkelte ting er "basic".

Jeg må prøve å forandre meg, skifte strategi. Rett og slett tenke på det som et prosjekt, og ikke handle etter instinkt..

Så går det seg vel sakte men sikkert til..

[Aleksia]

Takk for oppmuntringen.

Jeg vet at dette er en kjent problemstilling for foreldre med barn i denne alderen. Jeg bare syns min sønn er "hakket værre" enn de fleste "svimehoder"..

Jeg er en ekstremt konsekvent person. Men det er nesten som dess mer konsekvent jeg er, dess mer "glemmer" han. Tror du har rett i at jeg ikke må ta tak i alt på en gang. Men det er VANSKELIG å la være, når jeg syns enkelte ting er "basic".

Jeg må prøve å forandre meg, skifte strategi. Rett og slett tenke på det som et prosjekt, og ikke handle etter instinkt..

Så går det seg vel sakte men sikkert til..

Ja noen barn er nok verre enn andre. Det har hvertfall jeg sett med 3 jenter hvor alle er forkjellige. Noen trenger fastere grenser og mer veiledning enn andre. Hos meg er det den midterste, det vil si hun på 16 år som har skapt mest hodebry med glemming etc., og den minste på 12 år som roter mest. Ting faller liksom ned der hun står og går.. De andre to har også hatt en roteperiode fra 10-12 års alder, men de var på langt nær så rotete.

Ettersom du mener at gutten din er verre enn de fleste, har du sjekket om han kan ha ADHD. Jeg har mange ganger tenkt tanken angående min miderste datter, da hun har de fleste symptomer. Hun har dårlig konsentrasjon, urolig og det ser ut til at ting går inn det ene øret og ut det andre. Jobbber mye med å få henne til å notere og skape et system slik at det blir lettere for henne å huske. Og det går bedre. Så ikke gi opp.

[songbirdy]

Ja noen barn er nok verre enn andre. Det har hvertfall jeg sett med 3 jenter hvor alle er forkjellige. Noen trenger fastere grenser og mer veiledning enn andre. Hos meg er det den midterste, det vil si hun på 16 år som har skapt mest hodebry med glemming etc., og den minste på 12 år som roter mest. Ting faller liksom ned der hun står og går.. De andre to har også hatt en roteperiode fra 10-12 års alder, men de var på langt nær så rotete.

Ettersom du mener at gutten din er verre enn de fleste, har du sjekket om han kan ha ADHD. Jeg har mange ganger tenkt tanken angående min miderste datter, da hun har de fleste symptomer. Hun har dårlig konsentrasjon, urolig og det ser ut til at ting går inn det ene øret og ut det andre. Jobbber mye med å få henne til å notere og skape et system slik at det blir lettere for henne å huske. Og det går bedre. Så ikke gi opp.

Takk igjen. Jeg tviler sterkt på noen ADHD eller andre diagnoser, selv om han er litt ukonsentrert. Han har god konsentrasjonsevne. Kan sitte å lese eller drive med stillesittende aktiviteter i timesvis. Han er _litt_ urolig, men ikke overmåtelig, for han klarer å styre seg, både på skolen og hjemme. Både i kraft av seg selv og når han får beskjed.

I går hadde vi en prat - vi snakket om hva som er forventet at han selv tar ansvar for, og han måtte selv sette ord på hva han definerte som "egne ansvarsoppgaver" (som han skal gjøre uten at jeg ber han om det/ må mase).

Han listet da opp morgen og kveldsstell, legge skittentøy på vaskerommet (har vært en stor greie til nå, nå fungerer det nogenlunde greit). Det han nærmest helt utelot, var akkurat de tingene jeg frustrerer meg mest over. Det syns jeg var ganske interessant. Så fikk vi pratet litt rundt det, og jeg fikk sagt helt konkret hva jeg forventer at han tar ansvar for.

Sa også at jeg ikke kommer til å mase om dette mer, at vi nå må gjøre en innsats begge to for at det skal bli en hyggeligere tone mellom oss. Det ble en fin prat, vi liker slike samtaler...