Når kan man slappe av?

[Gjest litt engstelig kanskje]

Jeg vet faren for krybbedød er størst mellom 2 og 4 mnd-alderen. Men når kan jeg egentlig slappe av?

Når h*n sover lenge tør jeg nesten ikke gå på soverommet og se. Venter til h*n våkner.

Er det andre som har det sånn?

[kaffepiken]

Jeg prøvde å slappe av helt fra starten. Risikoen for krybbedød er svært liten, særlig hvis du er ikkerøyker. Dessuten har det ingen som helst nytteverdi verken for barnet eller deg å gå og engste seg.

Barnet ditt nærmer seg et halvt år nå, jeg tror ikke det er noen særlig fare lenger nå. Det er vel mest i starten når barnet er veldig lite og umodent, at slikt kan skje.

[laban]

Du kan slappe mer av når du ser at barnet begynner å snu seg "fritt", at det f.eks. velger sovestilling selv.

Statistisk sett skjer de aller fleste dødsfallene i første levehalvår.

http://www.sids.no/

[jubalong70]

Jeg tror alle foreldre har det slik. Faren er vel strengt tatt aldri over - ting kan skje hele livet. Men jeg begynner å slappe av etter en 3 mnds tid.

[Gjest trultemor25]

Jeg har det i bakhodet, men er ikke helt manisk. Snuppa mi er snart 8 mnd nå, skifter sovestilling hele tiden, fra mage til rygg og omvendt som hun vil, så nå er jeg mindre bekymret.

Men det var sånn at hvis hun sov lengre enn forventet så ville jeg inn til henne for å sjekke opp samtidig som jeg ikke ville gå inn til henne i fare for å vekke henne, for det var jo deilig å kunne slappe mens hun sov.

Hun sover på soverommet vårt, i sprinkelseng ved siden av meg, og hvis hun sover så stille at jeg ikke hører at hun puster, heller ikke hører det hvis jeg virkelig hører etter, så må jeg dulte litt borti henne for å få bli beroliget med livstegn.

Da hun ble 6 mnd gammel ville hun bli lagt på magen for å sove. Hun sovnet ikke med mindre hun lå på magen, men klarte ikke snu seg selv i senga (klarte det på gulvet altså) pga dyna sikkert, så jeg la henne jo på magen jeg, og følte meg som en morder hver gang. Snudde henne da når hun hadde sovnet ordentlig. Men nå lar jeg henne bare sove som hun vil, for nå klarer hun å skifte stilling som hun vil.

Det er lov å bekymre seg, og å ha det i bakhodet, men sjansen er nok størst når barnet er lite, og uansett er det en minimalistisk sjanse. Og bekymre seg for barnet sitt skal man jo gjøre resten av livet, så dette her er bare en liten start.

[kizmiaz]

Har heldigvis ikke hatt det sånn med noen av barna. Det er på mange måter en irrasjonell frykt, hensyntatt at antallet slike dødsfall tross alt er ganske lite. Men tror mange sliter med det likevel.

Men det er vanlig at man holder litt oppsyn med babyene når de sover.

Du reagerer annerledes enn hva jeg ville gjort, du skriver at du nesten ikke tør gå og se og venter til babyen våkner. Jeg har isteden hatt babyene mine under litt oppsyn når de sov, og gått inn til dem med jevne mellomrom for å sjekke.

I løpet av en soveperiode på to timer ville jeg typisk tittet innom 2-3 ganger. Om kvelden når han legger seg kl. 20.00 ser jeg innom ham to ganger før jeg selv legger meg rundt kl 23.00. Og så sover han i seng ved siden av min om natta. Nå er han 9 mnd.

Kikket på dem oftere når de var nyfødte, da sov de gjerne i vogn eller bag som jeg dro med meg rundt i huset.

[Gjest våryr]

Hei hei!

Prøv å husk at faren for at krybbedød inntreffer er minimalistisk.. i 2003 var det 11 eller 13 barn som døde av dette... når man vet at det er rundt 50-60000 som fødes hvert år så er det ikke store sjanser for at det skal skje.

Men skjønner godt engstelsen din, har ei lita jente i samme alder og jeg har det i bakhodet jeg også - men prøver å tenke på hvor lite sjansen er. Som mor skal man vel engste seg litt:)

[Gjest Mom33]

Åh, jeg kjenner godt til den følelsen, ja.

Jeg var - og ER! - en skikkelig katastrofetenker om jeg lar meg selv få lov. Jeg har måttet være skikkelig streng med meg selv for å ikke la frykten ta fullstendig overhånd; helst ville jeg sitte ved ungene mens de sov, både dag og natt, for å se på pusten. Det går naturligvis ikke an...

Som en annen sier - faren går jo i realiteten aldri over. Er det ikke krybbedød er det noe annet. Men så er det jo slik, da, at det å leve er livsfarlig...

Du er nok på ingen måte unormal, men du må kanskje selv velge hvor mye du skal bekymre deg...?