Husker dere negative ting fra barndommen?

[Gjest Thekla84]

Vi fikk en ny vikar i barnehagen da jeg var liten ved navn Målfrid. Når vi hadde frukt-måltid kunne jeg spise alt, bare ikke gulrøtter. Den ene dagen sa Målfrid at jeg måtte prøve en gulrot, og jeg gjorde som hun sa, men den nederste rot-delen på gulroten smaker ganske ufyslig så jeg la den ned på tallerkenen. Da dro hun meg over på fanget sitt, holdt armene mine med den ene armen sin og tvingte opp munnen min med den andre hånden og fikk meg til å tygge opp resten av den! Jeg skrek og bar meg, men til ingen nytte, jeg MÅTTE spise opp alt sa hun. Jeg fikk brekninger og alt slags, og etter denne episoden har jeg ALDRI rørt gulrot igjen.

Jeg fortalte mine foreldre om denne episoden nå i voksen alder. De bare måpte! Dette her var en skikkelig fæl episode for meg. Det skjedde mye annet rart i barnehagen også, men jeg tror heldigvis kvaliteten i barnehagene er blitt mye bedre nå!

[Glimtipper]

Ja, masse negativt, det meste ang. faren min, som var ganske så psyk. Mest av alt husker jeg at han var så ustabil, solskinn ene øyeblikket og kjempesint det neste. Jeg husker svært godt at om jeg spurte om noe, han ikke svarte og jeg spurte igjen, så kunne han plutselig skrike at jeg måtte slutte å mase.

Andre ting også, som da jeg hadde skrevet en historie på datamaskinen da jeg var syv år. Ganske utrolig egentlig at jeg klarte å skrive historier som varte over to A4-sider. Jeg viste den til han og han satte seg ned og rettet kommafeilene mine.

Pluss masse, masse annet. Vi har et greit forhold i dag, om enn noe distansert.

Jeg har dårlige minner om mamma også. Jeg husker at pappa sa: "Se så nydelige øyne hun har" om meg og mamma ble veldig irritert og ba han om å slutte og skjemme meg bort. Det var ikke ofte pappa sa noe hyggelig til meg, så det føltes som et svik. Generelt føltes det alltid som et svik når mamma gjorde noe negativt, fordi det var henne jeg regnet med. Så jeg prøver å se episodene litt objektivt. Vi har et fint forhold i dag.

[Gjest prust]

Ja, da er det vel på tide å begynne å snøre tulla på 2 her i huset... hun ser ut som hun er 8 mndr på vei ) Men hun er mektig stolt av magen sin da!

Men fra spøk til alvor - huff.... !

Sånn er minstemor på 2 her i huset også :-) Og hun som snart er fem har ganske utstående mage hun også. Han eldste hadde det samme til han var 4-5, men ikke nå lenger.

[Rhea Silvia]

Det eneste negative jeg kan komme på er at min far i perioder reiste mye. Det var sårt,jeg savnet han noe grusomt. Og det var nok en av grunnene til at han sluttet med å reise.

Også husker jeg at foreldrene mine prøvte beksytte oss ved å ikke snakke om fæle ting, som naboens selvmord. Heldigvis tok de selvkritikk på dette da de oppdaget at vi barna laget oss noen forferdelige historier på bakgrunn av det vi hørte blandt andre.

Også trodde de meg ikke med engang da jeg fortalte hvor grusomm læreren var. Men da innsåg det, tok de affære.

Eller små jeg vil si mine foreldre har oppført seg forbilledlig. Og jeg/vi har lært av de feila de gjorde.

Vi snakker med barna om alt, og det å reise mye fra dem er uaktuellt.

[Velouria]

Ja, jeg husker spsielt en episode. Jeg satt alltid urolig på stolen, noe min vanlige lærerinne var vant med og ikke gjorde noe stort nummer ut av. Jeg var et barn med "mange maur i kroppen" sa hun. Og når jeg fikk bevege litt på meg klarte jeg bedre å konsentrere meg om det læreren sa og ikke fokusere på det å sitte stille.

Dette skjedde i første klasse og vi hadde vikar en dag og jeg ble sendt på gangen fordi jeg ikke klarte å sitte i ro. Jeg kom inn igjen og klarte fremdeles ikke sitte stille. Da tok hun meg i nakken ut på gangen og sa at om ikke jeg satt stille ville hun sende meg på barnehjem fordi "foreldrene dine klarer tydeligvis ikke å ha skikk på deg". Jeg kjenner nesten gråten i halsen bare av å tenke på det, jeg har aldri vært så redd i hele mitt liv.

Pappa hentet meg på skolen den dagen og jeg fortalte hva som hadde skjedd. Min far ble sjelden eller aldri sint, men han var en skikkelig bamsefar som forsvarte oss med hud og hår om vi ble urettferdig behandlet. Vikaren fikk gjennomgå av både pappa og rektor. Hun kikket aldri mer min vei gudskjelov.

Og fremdeles de få gangene jeg treffer på henne viker blikket hennes unna. Forbanna drittkjerring!

[Gjest Shira12]

Ja, jeg husker spsielt en episode. Jeg satt alltid urolig på stolen, noe min vanlige lærerinne var vant med og ikke gjorde noe stort nummer ut av. Jeg var et barn med "mange maur i kroppen" sa hun. Og når jeg fikk bevege litt på meg klarte jeg bedre å konsentrere meg om det læreren sa og ikke fokusere på det å sitte stille.

Dette skjedde i første klasse og vi hadde vikar en dag og jeg ble sendt på gangen fordi jeg ikke klarte å sitte i ro. Jeg kom inn igjen og klarte fremdeles ikke sitte stille. Da tok hun meg i nakken ut på gangen og sa at om ikke jeg satt stille ville hun sende meg på barnehjem fordi "foreldrene dine klarer tydeligvis ikke å ha skikk på deg". Jeg kjenner nesten gråten i halsen bare av å tenke på det, jeg har aldri vært så redd i hele mitt liv.

Pappa hentet meg på skolen den dagen og jeg fortalte hva som hadde skjedd. Min far ble sjelden eller aldri sint, men han var en skikkelig bamsefar som forsvarte oss med hud og hår om vi ble urettferdig behandlet. Vikaren fikk gjennomgå av både pappa og rektor. Hun kikket aldri mer min vei gudskjelov.

Og fremdeles de få gangene jeg treffer på henne viker blikket hennes unna. Forbanna drittkjerring!

Oj, kjenner jeg ble trist på dine vegne!

Fæl opplevelse for et lite barn. Slike følelser er vonde når man er liten. Ja når man er stor for den saks skyld også.

Bra pappaen din ordnet opp.

[Gjest slankefrida]

ja, herrelighet, masseviss.

Mora mi slanket meg fra jeg var 5 år, og kjeftet alltid fordi jeg var tykk og spiste for mye. Etterhvert sa hun også at jeg var stygg, og at fettet hang rett ut fra skuldrene. Jeg kom ikke til å bli gift hvis jeg ikke ble tynn, for "guttene er bare opptatt av utseendet". Noe hun for så vidt sikkert har rett i.

Jeg var ikke verken overvektig eller tykk som 5-åring, men er blitt veldig overvektig siden. Utviklet en spiseforstyrrelse, først bulimi, og etterhvert "bare" tvangsspising.

I dag er jeg 165 høy, veier 97 kilo, og får virkelig erfare hvordan det er å være tykk. Aner ikke hvordan jeg skal komme ut av det heller, har klart å slanke meg i perioder, men klarer ikke å holde vekten. Har også gått til psykolog lenge - det hjelper, men maten klarer jeg ikke å mestre.

Det verste er at mamma egentlig ikke verken er eller var en slem person. Hun bare var så opphengt i sin egen kropp, og dårlige selvbilde, og var redd for at jeg skulle få det på samme måte. Også benyttet hun verst mulige strategi for å forhindre det.

[Gjest Settlers]

ja, herrelighet, masseviss.

Mora mi slanket meg fra jeg var 5 år, og kjeftet alltid fordi jeg var tykk og spiste for mye. Etterhvert sa hun også at jeg var stygg, og at fettet hang rett ut fra skuldrene. Jeg kom ikke til å bli gift hvis jeg ikke ble tynn, for "guttene er bare opptatt av utseendet". Noe hun for så vidt sikkert har rett i.

Jeg var ikke verken overvektig eller tykk som 5-åring, men er blitt veldig overvektig siden. Utviklet en spiseforstyrrelse, først bulimi, og etterhvert "bare" tvangsspising.

I dag er jeg 165 høy, veier 97 kilo, og får virkelig erfare hvordan det er å være tykk. Aner ikke hvordan jeg skal komme ut av det heller, har klart å slanke meg i perioder, men klarer ikke å holde vekten. Har også gått til psykolog lenge - det hjelper, men maten klarer jeg ikke å mestre.

Det verste er at mamma egentlig ikke verken er eller var en slem person. Hun bare var så opphengt i sin egen kropp, og dårlige selvbilde, og var redd for at jeg skulle få det på samme måte. Også benyttet hun verst mulige strategi for å forhindre det.

Når jeg leste innlegget ditt fikk jeg helt vondt av deg! Din mor var veldig tankeløs i sin oppførsel mot deg. En ting er å passe på at kostholdet er sunt og at man har et visst aktivitetsnivå, noe annet er å slanke barnet sitt, slik at barnet er det bevisst. Du skriver jo i tillegg at du ikke var et overvektig barn.

Slike negative kommentarer som du har fikk, var ikke særlig oppbyggende for et lite barnesinn. At hun var opptatt av sin egen kropp og hadde dårlig selvtillit skulle hun jobbet med selv og ikke involvert deg i. Vi mødre skal bygge opp barna våre, ikke bryte dem ned!

Har du pratet med henne om dette i ettertid? Forstår hun i dag hva hun egentlig gjorde mot deg?

[Velouria]

Oj, kjenner jeg ble trist på dine vegne!

Fæl opplevelse for et lite barn. Slike følelser er vonde når man er liten. Ja når man er stor for den saks skyld også.

Bra pappaen din ordnet opp.

Jepp, pappaer er innmari gode å ha

[Gjest slankefrida]

Når jeg leste innlegget ditt fikk jeg helt vondt av deg! Din mor var veldig tankeløs i sin oppførsel mot deg. En ting er å passe på at kostholdet er sunt og at man har et visst aktivitetsnivå, noe annet er å slanke barnet sitt, slik at barnet er det bevisst. Du skriver jo i tillegg at du ikke var et overvektig barn.

Slike negative kommentarer som du har fikk, var ikke særlig oppbyggende for et lite barnesinn. At hun var opptatt av sin egen kropp og hadde dårlig selvtillit skulle hun jobbet med selv og ikke involvert deg i. Vi mødre skal bygge opp barna våre, ikke bryte dem ned!

Har du pratet med henne om dette i ettertid? Forstår hun i dag hva hun egentlig gjorde mot deg?

Ja, jeg har snakket med henne. Og hun har virkelig skjønt hva hun har gjort, og er veldig lei seg for det.

Men jeg må uansett lege de skadene hun påførte meg, og jeg gjør en frykelig dårlig jobb på det området, mat og følelser. Veldig slisomt og deprimerende. Nå lurer jeg på om operasjon kan være løsningen, men det løser jo bare symptomene, ikke årsakene. Da blir jeg tynn med et dårlig selvbilde - vet ikke om det er noe bedre enn tykk med dårlig selvbilde?

Men jeg blir veldig lei meg over holdningene til overvektige, og automatikken i at det er fordi vi har dårlig selvdisiplin, er late osv. Ja, jeg har spist på meg alle mine kilo, men det var ikke uten grunn.

Jeg "ble gift" forresten, barn har jeg også fått, utdanning og jobb også. Men mat, det fikser jeg ikke, dessverre.

[Gjest Settlers]

Ja, jeg har snakket med henne. Og hun har virkelig skjønt hva hun har gjort, og er veldig lei seg for det.

Men jeg må uansett lege de skadene hun påførte meg, og jeg gjør en frykelig dårlig jobb på det området, mat og følelser. Veldig slisomt og deprimerende. Nå lurer jeg på om operasjon kan være løsningen, men det løser jo bare symptomene, ikke årsakene. Da blir jeg tynn med et dårlig selvbilde - vet ikke om det er noe bedre enn tykk med dårlig selvbilde?

Men jeg blir veldig lei meg over holdningene til overvektige, og automatikken i at det er fordi vi har dårlig selvdisiplin, er late osv. Ja, jeg har spist på meg alle mine kilo, men det var ikke uten grunn.

Jeg "ble gift" forresten, barn har jeg også fått, utdanning og jobb også. Men mat, det fikser jeg ikke, dessverre.

"Nå lurer jeg på om operasjon kan være løsningen, men det løser jo bare symptomene, ikke årsakene."

Jeg tror at det du skriver her er veldig sant og veldig viktig.

Har du vært i kontakt med IKS (Interessegruppa for Kvinner med Spiseforstyrrelser)? Der kan du kanskje få tips og hjelp til veien videre.