er dette normalt?

[Gjest debbiejenta]

jeg mistet broren min for 5 år siden i trafikkulykke. Det var selvfølgelig helt grusomt og jeg savner han forferdelig ennå. Likevel vet jeg ikke helt hvordan jeg skal reagere lenger. Rommet hans står omtrent urørt enda. De har ikke gjort noe spessielt med det. er ikke det litt rart. han var 10 år gammel. Jeg er 18 nå. Og på bursdagen hans møtes fortsatt nærmeste famile og spiser kaker og tenner lys og sånt. Mamma er på graven engang i uka. Men jeg føler jeg ikke behøver gå til den graven for å vise respekt eller at jeg savner han. mamma sier hun ofte er skuffet over at jeg ikke vil være med på graven og om jeg har glemt han. høres kanskje kynisk ut å si det men jeg har gått videre liksom. Verken mamma eller pappa virker deprimerte. De er begge i jobb igjen , omgås sosialt og har det ganske ok. Men det er altså det med det rommet. og at klærne hans enda henger i klesskapet. Og å gå på graven engang i uka og å feire bursdagen hans.

er det her normalt?

[Gemini]

Jeg har også mistet broren min, og vet hvor vondt det er...

Men jeg synes nok at foreldrene dine pleier sorgen sin litt i overkant mye ja...

Jeg tenker litt ekstra på broren min på fødselsdagen hans, men vi har aldri feiret bursdagen etter hans død.

Jeg har heller ikke særlig behov for å gå til graven. Men alle er jo forskjellige, så det ene er vel ikke mer normalt enn det andre. Bare synd at moren din ikke respekterer deg på det området.

Jeg vet ikke om du føler noe behov for det, men er du kjent med at det er sorggrupper som man kan delta i? Evt. for foreldrene dine sin del. Jeg har ikke deltatt i slike selv, men vet ei som mistet mannen sin hadde stort utbytte av det. Få snakke med noen som er i samme båt.

[mamma10]

Hei,

Sorgprosesser er forskjellige og veldig personlige - det blir helt feil når dine foreldre uttrykker skuffelse over at du ikke vil gå på gravstedet til din bror. Alle må få velge sin vei.

Samtidig får de bare ha rommet stående der til de føler at de kan rydde det. Kanskje de er usikker i hvordan de skal gå videre i sorg-prosessen?

Det finnes sorg-grupper i mange kommuner - men langt fra alle. Jeg ville anbefale deg i å finne tilbudet i din kommune og foreslå en slik gruppe for dem - ikke for at de skal bli "ferdige" men for at de skal finne et rom for gjensidig forståelse mellom dem og andre. Etter fem år er de erfarne og kan være gode støttespillere for andre!

Da kan behovet for å rydde komme naturlig frem hos dem - kanskje de heller kan legge minnene sine i fotoalbum eller lignende?

Jeg vet selv at det tok veldig lang tid før jeg klarte å "slippe" datteren min, etter at hun døde. Og det var viktig for meg å gjøre det når tiden var moden - for meg.

Samtidig måtte jeg forstå at andres sorg beveget seg med annen fart og i andre retninger - slik er det bare.

Lykke til!

[Gjest Merili]

Måten din mor sørger på er nok ikke helt vanlig, men i min familie har vi noe lignende. Søsteren min mistet også gutten sin for for fem år siden, og enda tror jeg både hun og min mor er på graven hans med blomster flere ganger i uken. I tillegg tennes det lys ved bilde av han hver dag, både hos henne og hjemme hos mine foreldre. Jeg mener at de på denne måten aldri vil komme videre i sorgprosessen, men tør eller vil ikke nevne det til dem.

[Gjest *klemme*]

Det er jo helt klart dem måte og takle sorgen på. Sorg takles på mange forksjellige måter. Det er mange som lar rommet blir stående slik det var. Det er liksom hans. Det med å feire bursdagen hans blir litt for mye.Jeg ville som søster gang på gang hvert år bli mint på at jeg har mistet min bror.

Og jeg tror det ligger iunderbevisten din at du ikke drar på graven. Det er din måte og takle sorgen på.

[Gjest godt bare være der]

hei jeg vet ikkke hva somer normalt. Jeg går på graven hver julafta. Da tenner jeg et lys for min søster. DET er viktig for meg. Innimellom kan jeg også få behov til gå på graven.Om sommaren må vi vanne gravene sels så da er e der mer. For meg er det godt bare være der

[Gjest tabker på en lørdag]

De klarer vel ikke å gi slipp.. De klarer ikke helt å forsone seg med tanken på at han aldri vil komme tilbake, aldri bruke rommet sitt, aldri vil feire bursdagene hans..

Det er vel noramlt at foreldre sliter med å akseptere at branet deres er borte. De trenger tid.. jeg har alltid sagt at jeg ønsker at mine familie medlemmer skal ha gravstøtte, så jeg kan besøke dem. Men da jeg mista bestefaren min for fem år siden så forbandt jeg ikke han med en stien, så jeg har aldri vært på grava hans. Jeg har minnene. jeg har bilder i stuam jeg tenker ofte på han. han er ikke på gravlund, så hvorfor snakke til en stein..

Kanskje du kan snakke med foreldrene dine og foreslå at dere kan pakke bort sakene hans, og heller minnes han dere tre på burdager med lys enn å ha en vanlig feiring for en som ikke er tilstede lenger. Hør om de vil ha det som tradisjon at dere tre går på gravne på bursdagen hans og tenner lys hjemme, men det er det. De klarer ikke å gi slipp tror jeg, og kanskje de trenger din hjelp

[Gjest storklem:)]

trist å høre om broren din. ville bare si at det er jo selvfølgelig helt normalt å besøke graven 1 dag i uken. det var jo barnet deres,og vil alltid være det! jeg misstet min storebror i en drukningsulykke for 21 år siden. og mine foreldre og jeg besøker graven så ofte vi kan.og legger ned litt ekstra blomster på graven, på hans bursdag.det er lov å gå videre og godta hans død.men vi vil jo aldri glemme!!

det at rommet til broren din står urørt enda,er nok en del av sorgprossesen til dine foreldre.gjerne rommet alltid vil stå slik for å minnes din bror. det er helt fullt dine foreldre sitt valg,også forståelig hvis de ønsker det.å miste ett barn,er noe av det vondeste som er å oppleve.forstå dine foreldre i det. det er helt normalt!