bør jeg få hjelp? (litt langt)

[Gjest hva kan jeg gjøre isåfall?]

Jeg har lest en gang at man først fikk se sitt sanne jeg når man selv fikk barn -og det tror jeg at jeg er i ferd med å oppdage. Og jeg gremmes!

Jeg var tålmodig. Nå er jeg veldig utålmodig -spesielt mot hun som er litt over 3 år. Jeg tåler knapt nok at hun ikke gjør som jeg sier før jeg blir sint/irritert. Og hun er nesten eksemplarisk og fortjener virkelig ikke all den kjeften/kritikken hun får. Jeg føler meg mer og mer elendig og verre blir det visst.

Det er går opp og ned i perioder, men det er som regel verst når jeg er sliten/trøtt -hvilket jeg er ganske ofte.

Jeg har et konkret eks fra i dag; vi skulle i bursdag og gledet oss. 3-åringen var ferdig pyntet og jeg oppdaget at vi hadde litt dårlig tid. Jeg ble litt stresset for jeg skulle stelle babyen og meg selv også. Babyen var trøtt og gråt og 3-åringen sutret litt. jeg ble irritert og lot det gå utover 3-åringen. Sa ting som "nå må mamma få ordne seg også, nå har vi dårlig tid! Ikke rør den. Ikke ligg på gulvet når du har pyntet deg. kan ikke du bare stå stille og vente der nå" i kvassere og kvassere tone. Hun ble mer sutrete (naturlig nok) og sa "dumme mamma" flere ganger. Hun slo også etter meg og da sa jeg strengt at "det får du ikke lov til!" og tok henne hardt i armen og "gå på rommet ditt!!" og så lukket jeg igjen baderomsdøren og forts å stelle babyen. 3-åringen sto nå på utsiden av badet og gråt og sa mamma i en sår tone. Jeg svarte at jeg ikke ville være mamma lenger. Og at vi ikke skulle i bursdagen alikevel. Hun fikk være sammen med pappa istedet.

Etter en liten stund åpnet jeg døren, men jeg var forts sur og "kjeftete" i ca. 10 min. Da tok jeg rundt henne og klemte henne, gråt og sa unnskyld. Har sagt 100 ganger etterpå at jeg er glad i henne. Hun gledet seg sånn til å gå i bursdag og var så fin og så klarer jeg å endevende hele situasjonen til å bli trist og lei.

Nå sitter jeg bare gråter og vet ikke hva jeg skal gjøre. Føler meg forferdelig. Hun gjorde ingenting som skulle tilsi en sånn reaksjon fra meg!!! jeg sa ting som en mamma IKKE skal si -under noen omstendighet!!!!!!!!!!!!!!!!!!

Jeg er redd jeg ødelegger henne mentalt. At jeg ikke egner meg som mor rett og slett. Selvom dette absolutt ikke skjer hver dag, er det uakseptabelt. Hun skjønner vel ingenting stakkar.. Hun er snill og god og så "flink" på alle måter og så får hun sånne reaksjoner fra meg!!

Herregud, hva skal jeg gjøre???

[Gjest vioola]

jeg har ikke barn. Men har fått høre at det å ha 3 åring er kjempekrevende. Kanskje du bare trenger litt avlastning så du får tid til å hente deg inn igjen

[sheba]

Du skriver lite om hvordan hverdagen din er sånn daglig, i inlegget ditt rakker du kun ned på deg selv.

Jeg skjønner veldig godt den "dårlige" samvittigheten din, men det kan jo hende for alle at det blir for mye slit og stress.. selvfølgelig bør ikke barn få ungjelde for det, men jeg har til gode og møte en "perfekt forelder":-)

Mitt råd vil vel være og se på hvordan situasjonen din er ellers, får du tid til deg selv innimellom, være sosial både med og uten unger samt hvilke krav stiller du til deg selv?? (de kravene er somregel altfor høye når man er mamma)

Du finner nok en løsning, for av inlegget ditt leser jeg at du elsker barna dine, bare vit at alt ikke behøver og gå på skinner hele tiden.

klem til deg fra en annen mamma:-)

[Gjest hva kan jeg gjøre isåfall?]

Du skriver lite om hvordan hverdagen din er sånn daglig, i inlegget ditt rakker du kun ned på deg selv.

Jeg skjønner veldig godt den "dårlige" samvittigheten din, men det kan jo hende for alle at det blir for mye slit og stress.. selvfølgelig bør ikke barn få ungjelde for det, men jeg har til gode og møte en "perfekt forelder":-)

Mitt råd vil vel være og se på hvordan situasjonen din er ellers, får du tid til deg selv innimellom, være sosial både med og uten unger samt hvilke krav stiller du til deg selv?? (de kravene er somregel altfor høye når man er mamma)

Du finner nok en løsning, for av inlegget ditt leser jeg at du elsker barna dine, bare vit at alt ikke behøver og gå på skinner hele tiden.

klem til deg fra en annen mamma:-)

Jeg er mye alene med barna. 3-åringen har halv plass i barnehage så da får jeg litt "fri" men er av natur sånn at jeg må gjøre noe hele tiden så legger meg f.eks aldri til å sove mens hun er i barneh -samme hvor trøtt jeg er.

Har litt problemer med sambo og bosted for tiden, så blir vel sliten av det også. Mye å tenke på. Forventer mye av meg selv hele tiden og det er vel kanskje her jeg kommer til kort nå da..

[sheba]

Jeg er mye alene med barna. 3-åringen har halv plass i barnehage så da får jeg litt "fri" men er av natur sånn at jeg må gjøre noe hele tiden så legger meg f.eks aldri til å sove mens hun er i barneh -samme hvor trøtt jeg er.

Har litt problemer med sambo og bosted for tiden, så blir vel sliten av det også. Mye å tenke på. Forventer mye av meg selv hele tiden og det er vel kanskje her jeg kommer til kort nå da..

Der har du vel det meste av problemet tenker jeg...

Men hva med å få noen til og se etter minstemann en stund og ta en tur med 3 åringen alene av og til?? En storesøster/bror behøver alltid det, nesten mer enn den minste, synes vel også at pappaen her kunne gjort mer,(uten at jeg vet noe om det) samt at du bør ta deg selv i nakken og la ting "flyte litt", du er tross alt en småbarnsmor, men langt ifra en dårlig mor, du er vel som oss andre tenker jeg:-)

Gled deg litt mer og ikke tenk på alt du skulle gjort når du er som mest sliten, det kan du gjøre senere:-)

[Gjest AveM]

Når man er stresset og sliten tåler man ikke så godt at ting ikke går helt etter skjema. Og med en 3-åring i hus skjærer det seg ofte - har en sånn selv De har jo lært seg ordets og handlingens makt, og vil selvfølgelig så gjerne teste det ut i tide og utide.

Det kan hjelpe å forberede barnet på det meste som skal skje de neste timene, hva en skal ha på seg, når en skal gå ut, hva en skal spise osv. Så legger man inn litt ekstra tid i tilfelle hun finner ut at hun skal trasse litt.

Og begynner hun å trasse kan du ha avledningssamtaler på lur. Still henne spørsmål du vet hun interesserer seg for. Prøv å fortelle henne noe positivt, man blir jo selv så påvirket av positive ord.

Har du sjeldent tid for deg selv kan du kanskje prøve å ordne litt avlastning.

[ingoen]

Heisann kjære deg !

Jeg syns det høres ut som det er noe som sliter på deg for tiden. At du er grunnleggende utilfreds med hverdagen. Kanskje du må sette deg ned og tenke igjennom dagene dine, hva som kan omorganiseres og endres for at du skal bli mer tilfreds.Finn konkrete tiltak og ikke minst, snakk/diskuter med partner.

Småbarnsforeldre blir slitne, men det er utrolig hva man klarer i perioder dersom man føler seg grunnleggende tilfreds og ikke minst STØTTET av partneren.Derfor er det viktig at du får ladet batteriene, både de fysiske (hvile) og de sosiale batteriene (være med venner, gjøre kjekke ting).

Lykke til kjære deg, håper du får ordnet opp. Jeg tror du egner deg som mamma, og jeg tror ikke at det er ditt sanne jeg som kommer frem. Jeg tror det er din personlighet som fortoner seg slik når du er i en presset situasjon.

Klem fra en annen småbarnsmor

[Gjest supermam?]

jeg har ikke barn. Men har fått høre at det å ha 3 åring er kjempekrevende. Kanskje du bare trenger litt avlastning så du får tid til å hente deg inn igjen

Åh, nå begynte jeg å gråte og...) Jeg kjenner meg veldig godt igjen i din historie. Akkurat sånn er det ofte hos oss og. Jeg har verdens snilleste barn (mine er litt eldre enn dine da 7 og 8 år), men allikevel klarer jeg å ødelegge nesten hver eneste "utflukt" vi har... Fordi jeg blir stresset av noe. Det er fryktelig, fryktelig vondt, og jeg har ofte dårlig samvittighet om kveldene når de har lagt seg.

Jeg tenker også mye på hva dette gjør med barna mine, blir de usikre? Jeg føler meg nesten schizofren til tider, kjefter og sier mye dumt i det ene øyeblikket og beklager og unnskylder i det neste... Herregud, de skjønner vel ikke noe!!!

Her er det mange stressfaktorer for tiden, og jeg er vel omtrent aldri ute på noe uten barna, dårlig råd og litt gnissent mellom meg og sambo, så det er vel det som er grunnen!

Ikke så mye hjelp til deg dette da, men nå vet du at det er flere som har det som deg...

Syns forressten det er mange gode svar her, mange kloke mammaer, det er godt å lese at dere ikke dømmer:o)

[Gjest abrahamsen]

Du bør prøve å få sove ordentlig, men det er kanskje ikke lett når du har en liten baby. Men jeg tror mye ville løst seg dersom du får nok søvn og er uthvilt.

[kizmiaz]

*Trøsteklem*

Du har fått så mange gode råd her, så jeg slutter meg bare til.

Vil bare si at jeg kjenner meg godt igjen, du er ikke alene om å ha det slik.

[laban]

Det er ikke ens "sanne jeg" som kommer fram når man er trøtt, sliten og stresset. Tvert imot - i slike situasjoner sier og gjør man ting som kan være veldig forskjellig fra den personen man vanligvis er. Så jeg synes ikke du skal gjøre dette til en dyp psyko-greie.

Du kunne sikkert trenge litt praktisk hjelp (i likhet med de fleste småbarnsmødre), men jeg tror du kunne komme langt ved å senke kravene til deg selv litt. Eks.: De aller fleste forstår at det kan være vanskelig å være presis på minuttet når man skal ha med en baby og en pyntet treåring. Det er derfor ikke verdens undergang om dere kommer litt for sent, det betyr ikke at du har blitt et surrehue for alltid, og du vil neppe bli dømt nord og ned av vertskapet.

Berøvelse av søvn er en torturmetode. Jeg vet ikke hvordan babyen din er om natten, men du skriver lenger ned at du ikke benytter anledningen til å hvile / sove hvis du får sjansen på dagtid. Det er ikke spesielt smart å prioritere husarbeid eller hva du nå gjør, når du er trøtt. Hvis du ikke har samvittighet til å gjøre det av hensyn til deg selv, så gjør det av hensyn til treåringen. Ingen er tålmodige når de er helt nedslitt.

Husk på at den eldste også er liten ennå. Hun har måttet takle å bli storesøster og er i en alder da hun utvikler seg veldig. Forsøk å dempe noen av kravene til deg selv når det gjelder andre ting, og akseptere at en stor del av jobben din er å kose deg sammen med henne.

Selv om det ikke føles sånn akkurat nå, kommer du en gang til å se tilbake på denne perioden som de rosenrøde årene da barna var små og som gikk altfor fort. Du kommer neppe til å huske om det var litt støvete i krokene...

[Gjest Ville jeg bare si :-)]

Når jeg leste innlegget til "hva kan jeg gjøre i såfall" tenkte jeg at hun kom til å få mange gode og velmente råd om hvilke tilbud som tilbys av den og den. Barneverntiltak, støtteordninger osv. Jeg syns den delen også er VIKTIG, for noen ganger så trenger man faktisk hjelp utenfra for å komme ovenpå igjen, men jeg syns det er utrolig fint å lese all trøsten og medfølelsen som blir gitt i svarene her.

Jeg har ingen barn enda, og må si jeg faktisk gruer meg litt. Jeg er redd jeg skal oppleve akkurat det samme som "hva kan jeg gjøre...", for jeg er også typen som kaver meg opp og blir irritabel når jeg er stresset og sliten. Jeg lar det allerede gå for mye utover kjæresten, og tenker med gru på den dagen jeg har barn! Har alltid ønsket meg mange barn, men nå tenker jeg max 2- for jeg vil ha overskudd til barna mine og ikke ha så mange at jeg blir så stressa og sliten at det bare blir utrivelig for alle.

Men mest av alt vil jeg bare si at jeg ble glad for å lese at man kan få slik støtte her. Må jo være kjempegodt å få slik støtte når man blir så bekymret.

[Torv]

Å være småbarnsmor er slitsomt.

Og jeg vet godt hvordan det er med lite søvn.

Du har fått mange fine svar.

Jeg vil anbefale det å få noe avlastning. Er pappa´n med i bildet, bør du la han ta det meste nå.

Ditt reaksjonsmønster er nok ikke tegn på hvem du er, bare hvor du er, og du er i en fase med søvnmangel og tretthet.

Du trenger å ta deg igjen. Spør noen du stoler på til å hjelpe deg med barna. Pump deg så noen andre kan ta et par netter.

Og det kan være godt for deg å bare ha litt tid med barna hver for seg.

Jeg ønsker deg iallefall lykke til, og ikke fortvil. Det er mange småbarnsmødre som har liten lunte. Vi må bare kjenne tegnene og vite hva vi skal gjøre med det.

[Angela1365380318]

Alle kan bli litt sure og irriterte innimello, helt greit, unger venner seg til slikt eterhvært, det er en del av livet.

Men kommentarer som at mamma vil ikke være mamma lengre kan ødelegge ungen fullstendig, har du tenkt å fortsette med det får du heller gi henne fra deg, dette er bare grusomt. Det å si til unger tomme trusler som at vi skal ikke til bursdagsselskap alikevel eller du får være med pappa er ikke bra, du må være konsekvent å holde det du sier.

Alle kan bli litt gal på unger innimellom og lure på hvorfor de ikke bare kan stå stille i 5 min, men må åle seg på gulvet/hoppe opp og ned/mase når de må være stille. Så en god del av adferden din er helt normal:-)

[Gjest går ikke an!]

Alle kan bli litt sure og irriterte innimello, helt greit, unger venner seg til slikt eterhvært, det er en del av livet.

Men kommentarer som at mamma vil ikke være mamma lengre kan ødelegge ungen fullstendig, har du tenkt å fortsette med det får du heller gi henne fra deg, dette er bare grusomt. Det å si til unger tomme trusler som at vi skal ikke til bursdagsselskap alikevel eller du får være med pappa er ikke bra, du må være konsekvent å holde det du sier.

Alle kan bli litt gal på unger innimellom og lure på hvorfor de ikke bare kan stå stille i 5 min, men må åle seg på gulvet/hoppe opp og ned/mase når de må være stille. Så en god del av adferden din er helt normal:-)

"har du tenkt å fortsette med det får du heller gi henne fra deg"

Verste jeg har hørt!!!!!

[Angela1365380318]

"har du tenkt å fortsette med det får du heller gi henne fra deg"

Verste jeg har hørt!!!!!

Når man forteller barn at man ikke vil ha de lengre eller at man ikke vil være foreldrene deres lengre så kan man skade de for livet. Og da er det tross alt bedre et barnet er et sted det føler seg ønsket.

MEN det meste denne moren gjorde og sa er helt normalt for alle innimellom, tolmodigheten til en hvær mamma kan ta slutt, og hun var i en veldig streset situvasjon. Men akkurat de ordene der synest jeg var langt over streken.