Legeattest, fare for ikke å bli godkjent?

[Gjest Skjoraungen]

Hei!

Har et spørsmål. En venninne av meg er veldig bekymret for å ikke blir godkjent som adoptivforeldre. Grunnen er at hun hadde et panikkangstanfall i 1996, der hun fikk SSRI-medisin i etterkant. Gikk på disse i tre (?) år. Så var hun uten noen år, før hun igjen ble "litt urolig" og utenfor etter at faren døde plutselig. Hun har nå stått på SSRI igjen, Sipramil 20 mg. Hun holder på å seponere denne nå. Er ellers i jobb, og fungerer utmerket. Hun er ressurssterk, og har en jente fra før. Mannen har aldri vært syk av noe slag. Tror dere hun ikke blir godkjent pga. dette? Jeg ville i alle fall synes det var svært urettferdig......

hilsen

[Gjest ikke sign denne gangen]

Hei,

Jeg kjenner meg litt igjen.

Mitt argument (jeg seponerte anti-depressiva under første intervju) var at jeg tok min psykiske helse alvorlig - og gjorde noe med den hvis jeg var syk, slik jeg også tok min (og resten av familiens) fysiske helse alvorlig.

Erfaringen gjorde meg ydmyk for hva psykisk helse handlet om - og gjorde meg mer årvåken i forhold til å lese min egen og andres psykiske situasjon og ta den alvorlig.

Dette kunne være gode egenskaper å ha generelt som mor og spesielt som adoptivmor.

Jeg ville råde henne til å spille med åpne kort - men ikke dramatisere situasjonen for mye.

Har hun lært mye om seg selv i disse rundene? Kjenner hun seg selv bedre enn før? Regner huyn og legen med at hun blir helt frisk?

At hun får en reaksjon når faren hennes dør synes jeg er helt adekvat og dette burde ikke være et problem i det hele tatt.

Det er jo gode mødre barna skal få - ikke feilfrie (eller "feilfrie")

Ønsk henne lykke til fra meg! Det er verdt det!

[Gjest ikke sign denne gangen]

Vær klar over at vi har hatt problemer med provokatører her en stund - de som ikke er seriøse kan du bare la være å forholde deg til. Ikke la deg provosere! Han/hun er syk.

[Gjest Skjoraungen]

Hei,

Jeg kjenner meg litt igjen.

Mitt argument (jeg seponerte anti-depressiva under første intervju) var at jeg tok min psykiske helse alvorlig - og gjorde noe med den hvis jeg var syk, slik jeg også tok min (og resten av familiens) fysiske helse alvorlig.

Erfaringen gjorde meg ydmyk for hva psykisk helse handlet om - og gjorde meg mer årvåken i forhold til å lese min egen og andres psykiske situasjon og ta den alvorlig.

Dette kunne være gode egenskaper å ha generelt som mor og spesielt som adoptivmor.

Jeg ville råde henne til å spille med åpne kort - men ikke dramatisere situasjonen for mye.

Har hun lært mye om seg selv i disse rundene? Kjenner hun seg selv bedre enn før? Regner huyn og legen med at hun blir helt frisk?

At hun får en reaksjon når faren hennes dør synes jeg er helt adekvat og dette burde ikke være et problem i det hele tatt.

Det er jo gode mødre barna skal få - ikke feilfrie (eller "feilfrie")

Ønsk henne lykke til fra meg! Det er verdt det!

Hei

Tusen takk. Jeg skal si det til henne. Jeg er sikker på at det går bra, hun har jo aldri vært alvorlig psykisk syk. Fungert i jobb hele tiden, og jeg synes i alle fall at hun har god innsikt i sin egen situasjon, uten å være egosentrisk.

[fillolin]

Jeg vet ikke hvordan dette spiller inn i.f.t. den norske godkjenningen - det hender at spørsmålet dukker opp, men jeg vet ikke om så mange kommer tilbake med resultatet.

Imidlertid kan dette også ha betydning i.f.t. vurderingen i det landet de skal adoptere fra: noen forholder seg til den norske godkjenningen, mens andre gjør en mer selvstendig vurdering. Det er viktig å være klar over, men det vet hun kanskje allerede. Hvis ikke er dette noe hun kan drøfte med adopsjonsforeningen.

[Gjest velfungerende adoptivmamma med angstlidelse]

Hei,

Jeg kjenner meg litt igjen.

Mitt argument (jeg seponerte anti-depressiva under første intervju) var at jeg tok min psykiske helse alvorlig - og gjorde noe med den hvis jeg var syk, slik jeg også tok min (og resten av familiens) fysiske helse alvorlig.

Erfaringen gjorde meg ydmyk for hva psykisk helse handlet om - og gjorde meg mer årvåken i forhold til å lese min egen og andres psykiske situasjon og ta den alvorlig.

Dette kunne være gode egenskaper å ha generelt som mor og spesielt som adoptivmor.

Jeg ville råde henne til å spille med åpne kort - men ikke dramatisere situasjonen for mye.

Har hun lært mye om seg selv i disse rundene? Kjenner hun seg selv bedre enn før? Regner huyn og legen med at hun blir helt frisk?

At hun får en reaksjon når faren hennes dør synes jeg er helt adekvat og dette burde ikke være et problem i det hele tatt.

Det er jo gode mødre barna skal få - ikke feilfrie (eller "feilfrie")

Ønsk henne lykke til fra meg! Det er verdt det!

Blir man helt frisk av diabetes, eller leddgikt? man får (stort sett) adoptere for det.

Mange blir ikke helt frisk av angst heller, og må gå på medisiner resten av livet. Det blir mer og mer akseptert og forstått at psykisk sykdom ofte henger sammen med biologiske endringer i hjernen, som kanskje utløses av en økt sårbarhet. Med andre ord biologi, som leddgikt, diabetes, magekatarr og andre mer eller mindre alvorlige diagnoser.

Det betyr ikke nødvendigvis at man er uskikket til å ha barn - verken egenfødte eller adopterte.

De tidsinnstilte bomber. Mange har et mye mer gjennomtenkt og avklart forhold til livet enn såkalt "friske" har.

[Gjest velfungerende adoptivmamma med angstlidelse]

Blir man helt frisk av diabetes, eller leddgikt? man får (stort sett) adoptere for det.

Mange blir ikke helt frisk av angst heller, og må gå på medisiner resten av livet. Det blir mer og mer akseptert og forstått at psykisk sykdom ofte henger sammen med biologiske endringer i hjernen, som kanskje utløses av en økt sårbarhet. Med andre ord biologi, som leddgikt, diabetes, magekatarr og andre mer eller mindre alvorlige diagnoser.

Det betyr ikke nødvendigvis at man er uskikket til å ha barn - verken egenfødte eller adopterte.

De tidsinnstilte bomber. Mange har et mye mer gjennomtenkt og avklart forhold til livet enn såkalt "friske" har.

De færreste mennesker med psykiske lidelser er tidsinnstilte bomber....skulle det stå.

Gikk litt fort her.

[hjertebarnet]

Hvis jeg var henne, ville jeg nok ventet noen måneder etter seponeringen før jeg søkte, for sikkerhets skyld.

Hun må være forberedtpå at de kommer til å intervjue henne veldig grundig rundt dette, og også kanskje be om spesialisterklæring (fra psykiater eller psykolog).

Det er viktig at hun framstiller sin bakgrunn som en ressurs, ikke noe hun er flau over, og samtidig uten å vektlegge den så mye.