Barn som lyver

[jubalong70]

Jeg har ei nydelig niese som blir 5 år i vår. Hun er ei bestemt frøken som vet å gi beskjed om hvordan hun vil ha det og ikke ha det.

De siste månedene har jeg lagt merke til at hun lyver så det renner av henne - og uten å blunke i det hele tatt.

Foreldrene ler det litt bort, men jeg synes det er plagsomt. Barna mine kommer hjem og forteller om ting jeg vet ikke er sant, og som niesa har fortalt. Når jeg da sier at xxxx nok tuller litt da, skjønner de ikke hvorfor hun skulle gjøre det og blir forvirret.

Lillesøster (5) har så vidt begynt å lyve litt hun også nå. Vi har tatt henne et par ganger og snakket alvorlig om det. Det virker som om hun forstår at det ikke er særlig lurt å lyve.

Men hun blir jo selvsagt forvirret når søskenbarnet lyver uten at noen tar henne for det.

Hvordan skal jeg forholde meg til dette? Skal en tur til dem neste uke, og tenkte å forsiktig ta det opp med moren.

Noen som har tips til hvordan man får barna til å slutte å lyve?

[pip]

Karsten Hundeide sier:

Barn lyver. Men voksne lyver mer.

[jubalong70]

Karsten Hundeide sier:

Barn lyver. Men voksne lyver mer.

Det har han selvfølgelig rett i. Men det gjør det likevel ikke greit at barn lyver, gjør det vel?

[Irene]

Det er ikke lett det der. Vi har en gutt på 6 som "lyver". Tror nok han ikke mener noe vondt med det, men fantasien tar overhånd og historiene renner ut av han. Ikke alle skjønner at dette er tøys, gutten sier i ettertid at "Ja, men X skjønte jo at jeg bare tøyste", men det gjør de altså ikke. Men vi tar ikke dette opp mens andre er tilstede, jeg vil ikke sette han i total forlegenhet heller. Men du verden som vi har snakket om dette "på kammerset". Dersom noen spør om det er sant, må han forklare at det ikke var sant det han sa, og at det var ment som tøys. Det er ikke alltid så lett å skille mellom tøys og lyving!

Jeg syntes også at det kommer litt ann på hva lyvingen gjelder. I vårt tilfellet er det bare utrolige historier som kommer. Hadde det vært ment som å skade noen eller baksnakking, hadde vi nok oppfattet det som et større problem. Men vi jobber stadig med saken og er på vakt.

Kanskje foreldrene til barnet gjør det samme, uten å ville ta det med andre tilstede ?

vh

[jubalong70]

Det er ikke lett det der. Vi har en gutt på 6 som "lyver". Tror nok han ikke mener noe vondt med det, men fantasien tar overhånd og historiene renner ut av han. Ikke alle skjønner at dette er tøys, gutten sier i ettertid at "Ja, men X skjønte jo at jeg bare tøyste", men det gjør de altså ikke. Men vi tar ikke dette opp mens andre er tilstede, jeg vil ikke sette han i total forlegenhet heller. Men du verden som vi har snakket om dette "på kammerset". Dersom noen spør om det er sant, må han forklare at det ikke var sant det han sa, og at det var ment som tøys. Det er ikke alltid så lett å skille mellom tøys og lyving!

Jeg syntes også at det kommer litt ann på hva lyvingen gjelder. I vårt tilfellet er det bare utrolige historier som kommer. Hadde det vært ment som å skade noen eller baksnakking, hadde vi nok oppfattet det som et større problem. Men vi jobber stadig med saken og er på vakt.

Kanskje foreldrene til barnet gjør det samme, uten å ville ta det med andre tilstede ?

vh

Det er absolutt ikke usannsynlig at foreldrene snakker med henne.

xxx lyver om ting som absolutt kan være vanskelig å skille fra en mulig sannhet (merkelig setning...).

Storesøster har vært til en undersøkelse på sykehuset og fortalte om det. Og da sier xxx at hun også hadde vært på samme undersøkelse, bare litt verre.

Slikt er jo vanskelig for storesøster å ikke tro på. Men jeg som voksen vet at hun ikke har hatt den undersøkelsen.

Hun lyver om at hun har slike klær som mine jenter. At hun har vært hos frisøren (når det er helt tydelig hun ikke har det) osv...

Det er jo uskyldige ting, men likevel.

[Gjest AveM]

En gutt jeg kjenner pleide å komme med de utroligste historier da han var rundt 5-6 år gml. Han fortalte om nye møbler de hadde handlet, ferieturer i Afrika og andre steder, at faren sparket han osv.. Det med faren trodde jeg nå i allefall ikke på, i og med at jeg kjenner foreldrene som kjekke og rolige - og også fordi han veldig ofte kom med nye fantasifulle historier.

Nå viste det seg da senere at faren faktisk pleide å sparke gutten. Moren fortalte meg det, og da kom jeg på hva gutten en gang hadde sagt til meg.

Dumt når barna lyver. De risikerer å ikke bli trodd når det virkelig gjelder. Da gutten fortalte det til meg smilte han og virket veldig fornøyd.

Håper foreldrene til det barnet du kjenner tar deg på alvor hvis du nevner det for dem. Det er jo til barnets beste.

[flowy]

Da jeg var 5 år løy jeg som bare det. Jeg fortalte barnehagetantene at vi hadde fem store pytonslanger hjemme og en robot som gjorde husarbeidet for oss. Jeg laget de mest fantastiske historier og noen ganger løy jeg om helt hverdagslige ting også.

Jeg lurer om jeg hadde det litt kjedelig, siden jeg er enebarn.

I alle fall.. Da jeg begynte på skolen løy jeg ikke lenger, men det var en periode jeg løy så mye at jeg begynte å tro på det selv. Jeg tror det er noe som går over.

[skorpionfisken]

Da jeg var 5 år løy jeg som bare det. Jeg fortalte barnehagetantene at vi hadde fem store pytonslanger hjemme og en robot som gjorde husarbeidet for oss. Jeg laget de mest fantastiske historier og noen ganger løy jeg om helt hverdagslige ting også.

Jeg lurer om jeg hadde det litt kjedelig, siden jeg er enebarn.

I alle fall.. Da jeg begynte på skolen løy jeg ikke lenger, men det var en periode jeg løy så mye at jeg begynte å tro på det selv. Jeg tror det er noe som går over.

Sånn var jeg også. Kanskje det er et enebarnfenomen? Jeg løy om alt mulig, sånn at jeg trodde det selv. Mest løy jeg til venninnene mine, men også til voksne.

Det gikk over når jeg begynte på skolen, kan ikke huske at jeg løy da.

Kan ikke se at mine barn har arvet den svakheten. Såvidt jeg vet så løy ikke de i den alderen.

Mener at jeg i dag er en ærlig skjel.

[flowy]

Sånn var jeg også. Kanskje det er et enebarnfenomen? Jeg løy om alt mulig, sånn at jeg trodde det selv. Mest løy jeg til venninnene mine, men også til voksne.

Det gikk over når jeg begynte på skolen, kan ikke huske at jeg løy da.

Kan ikke se at mine barn har arvet den svakheten. Såvidt jeg vet så løy ikke de i den alderen.

Mener at jeg i dag er en ærlig skjel.

Ja, har tenkt på om dette er et enebarn fenomen. Har snakket med andre som har søsken om dette og de var ikke løgnere. ;-) Jeg er også en ærlig sjel i dag.