Småbarn og engstelse

[Gjest litt trist i kveld, og anonym]

Jeg er nesten alltid så engstelig for at ulykker skal skje barnet mitt, alt fra knuste fingre og hodeskader, til å miste barnet gjennom dødsfall.

Derfor er jeg alltid påpasselig, men ikke akkurat overbeskyttende tror jeg, for jeg mener jo samtidig at å lære selvstendighet (svømming, klatring osv) er viktig nettopp for at barnet skal lære seg å mestre kritiske situasjoner.

Angsten er først og fremst inni meg selv. Kan få vonde spontane mareritts-tanker (i våken tilstand) om ting som kan skje. Ulykker som media forteller om, går veldig sterkt inn på meg, jeg orker ofte ikke se det.

Bare det siste året:

5-åring gravde snøhule og den raste sammen over henne (ren flaks at det var voksne i nærheten). Tungt lekestativ falt ned over et barn som døde. En barnehage "glemte" igjen to småbarn på togperrongen (endte heldigvis bra denne gangen). En mor med kokende vannkjele snublet over sin baby, som fikk stygge brannskader. Jente ble voldtatt på veien hjem fra skolen, osv osv.

Alle slike historier, fra aviser eller fra folk jeg kjenner, går uhyggelig sterkt inn på meg. Jeg går og er så redd for at mitt barn skal bli utsatt for noe liknende. Jeg er ikke av de som sier "sånt skjer bare ANDRE", for jeg vet at det kan like gjerne skje meg.

Det at jeg var godt voksen når jeg fikk barnet, spiller antakelig inn på to måter:

1) Jeg har lang

livserfaring, og har sett mange ganger at ting faktisk skjer. Jeg er rett og slett ikke så naiv og optimistisk lenger. Mer realistisk. Jeg vet om mange ulykker som har skjedd, plutselig og uforberedt (både i bekjentskapskretsen og gjennom årelang avislesing osv), og vet at det faktisk skjer "hvem som helst".

2) Barnet mitt var etterlengtet i årevis, fordi vi hadde vansker med å få barn. Når det endelig kom, er jeg blitt så livredd for å miste det. Kanskje man blir ekstra engstelig for å miste barent sitt når man har strevd i så mange år for å få det.

Lurer på om det er andre her som har det på samme måten? Finns det noen gode råd å gi meg? Det er vondt å gå rundt og være så redd bestandig.

Skjønt det var noen som sa en gang noe om at "Angsten er prisen du betaler for å få lov å være mor"..

Kjenner dere dette igjen?

[Gjest sol etter regn]

Jeg føler med deg og kjenner meg igjen! Det er nok dessverre en stor del av det å være forelder (og kanskje særlig mor); det å engste seg! Har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hatt hjertet oppe i halsen i situasjoner som ser halsbrekkende ut.. Men så går det som regel bra..

Husker en gang sønnen min kom naken og hylskrikende ut av en skog i området vi nylig hadde flyttet til.... Jeg ble så redd at jeg ble helt kvalm!! Jeg tenkte selvsagt det værste med en gang, og situasjonen viste seg å være at han hadde lekt med nabogutten i skogen - de hadde "badet" i elva (ille nok i seg selv), og nabogutten hadde løpt fra han inne i skogen. Sønnen min ble livredd og kom løpende hjem i blanke messingen.. Gjett om mor ble lettet, men herregud for noen motbydelige tanker og bilder jeg hadde på netthinnen lenge etterpå.

Har ellers ikke tall på hvor mange (fall)ulykker jeg har vært vitne til i hans liv (med hjertet i halsen og plasteret parat..), eller hvor mange legebesøk; mye sykdom og akutte ting... Men, det har da gått bra.

Jeg vet ikke hvor gammelt barnet ditt er, men håper og tror at du klarer å slappe av etter hvert som du ser at ting går bra. Når du ser at h*n er sterk og selvstendig, og glad i livet.

Vi kan bare legge grunnsteinene, og håpe på det beste. Gjør barnet ditt sterkt og robust til å møte de utfordringene h*n vil støte på i livet. Som regel går det veldig bra!

Vi kan ikke være så redde for at det skal skje noe at vi begrenser livet for barna våre. Da må vi revurdere hva vi driver med. Uansett har vi bare barna våre "til låns", og vi må gjøre det beste ut av den tiden vi har sammen med dem.

Selvsagt KAN det skje forferdelige ting med barna våre, men vi KAN ikke tenke oss syke på det. Det gagner ingen, særlig ikke oss selv.

LITT angst og redsel må vi få lov å kjenne på - det er bare normalt. Kanskje kjenner man sterkere på disse følelsene som i din situasjon, når barnet har vært lenge etterlengtet? Ikke utenkelig for meg.

Dersom disse tankene plager deg i _veldig_ stor grad, slik at de hemmer deg i hverdagen, syns jeg du burde søke hjelp - kanskje av en psykolog.

Lykke til, klem fra

[mariamamma]

Jeg kjenner meg så veldig igjen i det du skriver! Har selv hatt flere sånn kvelder der angsten for at noe skal skje henne kommer snikende. Snikende eller plutselig. Tårene sitter da veldig løst.

Så jeg føler veldig med deg.

Jenta vår var også veldig etterlenktet og vi måtte få hjelp til å bli foreldre. Jeg var 34. Så jeg har også tenkt som deg mht å kanskje være litt ekstra engstelig. Jeg tror ikke jeg viser henne det og jeg fokuserer alltid på det positive og å vise henne tillitt.Vi har hatt våre grenser og vært veldig klare på hva hun får lov til og ikke. Men hun er nå 5 år og vi går snart en ny tid i møte.

Det med mareritts-tanker i våken tilstand har jeg også hatt mange ganger, og det er forferdelig.

Til høsten skal hun begynne på skolen og jeg kjenner det knyter seg i hjertet mitt. Vi går en ny tid i møte. Verden åpner seg. Vi må som du sier gi dem selvtillitt og ansvar.

De vokser på det og de trenger det. Vi foreldre også. Så vi er inne i en øve og trenefase. tenker på alt de skal mestre, ansvar, orientering, nye relasjoner osv

Heldigvis har vi alt i nærmiløjøet. Barnehager, skole, butikk, fritidsklubb, aktiviteter, skog, gård osv. og det er unger overalt, men heldigvis ikke biler. Men her er mange ulike kulturer og mange ulike syn på dette med oppdragelse, innetider, grenser, hvor barna får gå osv. Heldigvis har jeg god kontakt med en del av foreldrene til de hun skal gå på skole med og håper vi kan lage et nettverk og bli enige om kanskje noen felles grenser, regler osv.

Barnehagen går masse turer i nærmiljøet og det samme gjør skolen (vi også selvfølgelig), så hun blir heldigvis veldig godt kjent her ute. Heldigvis er hun av den sosiale typen og de fleste her ute vet hvem hun er, voksne som barn.

Hun er mitt kjæreste eie og sansynligvis får jeg ikke flere barn, så jeg må ærlig innrømme jeg får klapphjerte bare jeg tenker på ulike situasjoner hun kan komme oppi.

Og har har måttet lære meg å stole på andre voksne. Liker ikke at hun kjører bil med andre osv.

jenta mi er fysisk sterk og hun lar seg heller ikke plukke på nesa. Men hun er også veldig ærlig og forteller meg straks hvis noe har skjedd. Men jeg gruer meg. Bare det å skrive om skolestart får jo tårene til å presse på her. Kontrollfreak? Jeg? Hm.

Nei det å bli foreldre er vel den vanskeligste oppgaven vi får i livet. En fantastisk oppgave!, men med mange utfordringer og spesielt de vi kanskje ikke var helt forberedt på at ville komme!

Syns sol etter regn ga deg et veldig godt svar.

Nå ble ikke mitt svar de rådene du ønsket deg. Så jeg håper du får noen råd jeg kanskje kan dra nytte av? Ville bare si deg at du er ikke alene. Vi er mange mammaer her ute!

Lykke til! Det går nok bra skal du se. Nå skinner solen på verandaen så jeg skal ta med meg kaffen ut og tenke positive tanker.

[jubalong70]

Ja, jeg kjenner meg igjen. Innimellom har jeg lyst til å ta barna mine og gjemme dem unna alt som kan være vondt, trist og farlig. Men fornuften min er heldigvis sterkere.

Jeg lar dem få gå på besøk til naboen og til lekeplassen alene, selv om jeg hele tiden kjenner på angsten for alt som kan (og ikke kan) skje.

Jeg tror det ordtaket du skrev på slutten oppsummerer det hele!

[Gjest togli]

"Angsten er prisen du betaler for å få lov å være mor"

Et veldig sant ordtak som gir et helt riktig bilde av hvordan det kan føles å være mamma....

[kizmiaz]

Ja, kjenner meg godt igjen.

Men har det nok ikke så sterkt som du beskriver. Det går i perioder, og er mer fremtredende hvis jeg er ekstra sliten.

Men noen er mer anlagt for engstelse enn andre, mer sårbare. Det trenger ikke være noe negativt i det. Sårbare personer ser ofte mange sider av ting og hendelser i livet, og er oppmerksomme på og har "følerne" ute for andre mennesker og omgivelsene på en annen og kanskje bedre måte enn folk som "går rett frem, samme hva de støter på". Man har en stor følsomhet for gode ting og negative ting, det er jo en berikelse.

Det blir en hemsko først når angsten tar overhånd og styrer livet på en slik måte at man blir isolert og tar angststyrte valg, og ikke rasjonelle valg. Da bør man få hjelp, og særlig hvis engstelsen går utover barna.

Hvis du blir påvirket av nyhetsbildet, så lønner det seg å slå av TV'en, kutte ut avislesingen og nett-surfingen noen dager og bare fokusere på sin egen verden.

Som min mor sier, det modigste man gjør er å få barn. Så det er en almen sannhet i det du føler, helt sikkert.

Klem fra

[Gjest Elextra]

Jeg har det faktisk ikke slik. Selvfølgelig er jeg engstelig av og til, men i det store og hele ikke.

[Gjest 3365]

KJenner meg igjen ja.

Vi mistet det nyfødte barnet vårt ei stund da det døde i mors liv. Heldigvis klarte de og dra ham ut og få pusten i gang igjen og hjerte til å slå.

Jeg kjenner at jeg er veldig opptatt av de gode øyeblikkene og kysser veldig mye på barna. Det ligger alltid i bakhodet at en aldri kan vite hvor lenge vi er her på jorda, - hverken stor eller liten.

Liker heller ikke tanken på å ha dem med på storbyferie nå: Ser for meg at de skal komme seg bort eller at de står igjen på perrongen i det vi suser avgårde i toget. Flyulykker, overkjørsler osv.

Men det er jo dette som er livet; engstelse hører bra sammen med kjærlighet.

[Gjest tvillingmammaen]

Har ikke råd å komme med til deg. Ville bare si at jeg har det også sånn.

Når jeg leser innleggene nedover her kjenner jeg meg så inderlig godt igjen.

Klem til dere

[Gunnar Oftedal, barnelege]

Jeg tror alle foreldre har en innebygget angst for barna sine, og at det er litt av den prisen man betaler for det privilegium det er å ha barn. Likevel synes jeg det var vondt å høre om din angst fordi den synes å være så sterk at den til en viss grad reduserer den gleden barnet ditt gir deg. Det er risikabelt å leve og ulykker skjer når man minst venter det, men om vi lever oss inn i den muligheten at ulykkene vil ramme oss selv gjør vi livet tungt og vanskelig.

I årenes løp har jeg møtt mange mødre som sliter med de samme tankene, så du er ikke på noen måte alene om det. Jeg kjenner også bestemødre som har slike tanker i forhold til sine barnebarn.

Av flere grunner synes jeg du bør søke profesjonell hjelp.Ikke bare fordi det er vondt å bestandig være redd, men også fordi det er store sjanser for at barnet vil merke at du har denne redselen, og etterhvert kanskje vil reagere på det. Mitt beste råd er at du bør be din fastlege om henvisning til psykolog, slik at du gjennom samtaler med psykologen lærer å forstå hvorfor du reagerer slik du gjør, og med den kunnskapen som bakgrunn arbeide aktivt for å ha et mer avslappet forhold til alle de farer som omgir oss.

[Elis31]

Skjønner hvordan du har det. Selv har jeg nesten måttet funnet en mening med livet, når det så brått kan ta slutt.Jeg er både engestelig for barna, men også for at jeg skal falle fra og de skal miste foreldre.

Leste om en kreftsyk døende mann som mente at meningen med livet måtte være kjærligheten mellom mennesker. Og det å leve og være tilstede i nuet tenker jeg.

[sheba]

hei:-)

jeg har 3 barn og kjenner meg veldig igjen, tror det går for de fleste foreldre...

Vi forutser liksom ulykker på godt og vondt, man skal ikke "pakke et barn inn", selvfølgelig skal de få klatre i trær uten hjelm, polstring og madrass.. hehe men det er lov å være forutseende, bare ikke gjør enhver ting "farlig" for barnet, lær det heller og passe på:-)