Får ingenting gjort

[Gjest går bare i ring]

Jeg er alene med ansvaret for tre barn, 14, 11 og 9. I tillegg studerer jeg. Faren til barna har adhd og det er mye fra og til med hans helger, så jeg har egentlig minst ett barn her hele tida, som regel alle tre.

Mitt problem er at jeg føler jeg er blitt helt rotet i hodet etterhvert. Jeg får ikke gjort noe som helst, fordi jeg hele tida blir avbrutt av ett eller flere av barn, eller fordi jeg må lage mat eller ta andre huslige gjøremål. Det blir aldri sammenheng i noen ting.

Nå merker jeg at hodet mitt ikke orker mer. Jeg går bare i ring og rotet hoper seg opp, bøkene jeg skulle ha lest, blir bare liggende på stuebordet, men lese i dem får jeg ikke gjort. Jeg glemmer alt, forstyrres hele tida, får ikke ro - og er sliten. Det bli vanskeligere og vanskeligere å få sove, også.

Med en eksamen for døren, en eks som nettopp flyttet fra samboeren og nå bor i bilen og unger som krangler hele tida (to av dem har adhd, men ingen går på medisiner) - vet jeg ikke min arme råd.

Det jeg lurer på er om det er jeg som takler ting feil - eller om jeg faktisk har for mye og derfor ikke klarer det jeg skal? Har alle foreldre det slik, men takler ting på en bedre måte enn jeg?

Må jo legge til at det går en diskusjon omkring adhd i aviser og tv for tida, der de hele tida sier det er forholdene hjemme som har ansvaret for mesteparten av det som kalles adhd. Når alt bare flyter som det gjør nå, føler jeg meg truffet. Men hva er hva - er det kaos fordi jeg ikke får ting til - eller er det omvendt?

Men altså - det jeg lurer på er hvordan andre klarer å ha eneansvar for flere barn og få studert, gjort husarbeid - _og_ vært en god forelder...

Jeg vet at mange av dere nå kommer til å si at det er bare å .... i vår familie er det vanskelig, synes jeg - for det er alltid noe som skjer. Eller minst en som protesterer høylydt. Som nå i helga - skulle hatt fri og jobbet med studier og husarbeid og bare slappet av, også - men så flyttet eksen til bilen og kunne ikke ha ungene, denne helgen, heller.

Det er grenser for hvor mye jeg orker å "gå på tur så de får løpt fra seg" eller får organisert studiehverdagene på skolen slik at jeg får ro nok til å jobbe med det jeg skal. Jeg sitter stort sett bare og glaner ut i lufta og planlegger det jeg skal få gjort, men får ikke gjort noe som helst.

Å ha barn med adhd handler også mye om å ligge i forkant av det som skjer, men man skal ha stort overskudd for å klare det.

Jeg har ingen venner jeg kan lene meg til, egentlig, mest fordi det er så flaut å ha unger som krangler, erter, slår og bruker stygge ord, særlig om jeg er opptatt med noe annet. Bare det å snakke i telefonen er nok til at ting skjer eller noen blir veldig høyrøstet. Eller for den saks skyld, at jeg nå sitter og skriver på pc-en. Det er akkurat som om noen bare _må: erte, når jeg gjør noe annet.

Og barnas far bare _må_ fortelle meg hvor udugelige mine oppdragermetoder er, dersom jeg ber ham om hjelp, så det gjør jeg helst ikke. Støttekontakt vil han heller ikke la ungene ha, og da vil ikke ungene, heller.

Nei, jeg er nok havnet i et uføre her - men lurer altså mest av alt på om det er jeg som takler det hele feil - eller om jeg ikke klarer dette fordi jeg egentlig har for meget. I betydningen "for meget" for hvem som helst, og ikke bare for meg.

Det verste er at dette blir en ond sirkel - jeg får mindre og mindre selvtillit, som gjør at jeg tåler mindre og mindre barnas oppførsel. Når så tv forteller at mange med adhd ikke har adhd, men dårlige foreldre, ja da....

[Atene]

Minus adhd problematikken har jeg det omtrent sånn jeg også.

Egentlig synes jeg det går veldig bra. Men for meg er det kjempeviktig å strukturere hverdagen.

Studiene er jobben min. Derfor skal jeg helst ikke gjøre husarbeid om formiddagen på hverdager, og selv om barn kommer hjem fra skolen, skal jeg ikke forstyrres.

I helgen har jeg fri. Da er det ingen lesing, jeg tar husarbeidet og er sammen med barna.

Barna er aldri hos faren sin. Jeg er ikke sikker på om det er noe verre enn den usikkerheten du har. Jeg vet ihvertfall hva jeg har å regne med.

[Gjest går bare i ring]

Minus adhd problematikken har jeg det omtrent sånn jeg også.

Egentlig synes jeg det går veldig bra. Men for meg er det kjempeviktig å strukturere hverdagen.

Studiene er jobben min. Derfor skal jeg helst ikke gjøre husarbeid om formiddagen på hverdager, og selv om barn kommer hjem fra skolen, skal jeg ikke forstyrres.

I helgen har jeg fri. Da er det ingen lesing, jeg tar husarbeidet og er sammen med barna.

Barna er aldri hos faren sin. Jeg er ikke sikker på om det er noe verre enn den usikkerheten du har. Jeg vet ihvertfall hva jeg har å regne med.

Du har helt rett, det er lettere de periodene faren er bortreist, da blir jeg ikke så forferdelig skuffet over at helgeplaner går i vasken!

Jeg er enig med deg i at jeg heller ikke vil forstyrres når jeg evt. er hjemme på formiddagen og studerer. Men ungene er slik "Jamen, jeg skal bare..."- det er døve ører - der er til å bli gal av! I tillegg har de med seg venner fra skolen, også, rett som det er. Det kan jo tenkes at om jeg skriker for full hals etpar ganger, så gir han seg? Men jeg tror ikke det...

Det aller vanskeligste er muligens at jeg jo ikke har noen andre, voksne mennesker som kan gi meg positive tilbakemeldinger slik at jeg føler meg ok. Da blir det dobbelt tøft å ha unger som jeg må sette grenser for, være voksen ovenfor - siden de tross alt er de eneste jeg har som gir meg en klem! Skjønner? Jeg tror kanskje noe av problemene mine ligger der, at jeg ikke er tøff nok fordi jeg ikke er god nok på å stå helt alene.

Men det aller største problemet er at jeg er så sliten i hue at jeg ikke orker stadige omstillinger - mellom 2 timer forelesninger, 2 timer fri, så en forelesning til. De to timene i midten går bare med til kaffe og slarving med medstudenter! Og hjemme har jeg det likedan. Klarer ikke få noe igjen for å lese en time og så lage mat, så hjelpe ungene med lekser, så ta oppvasken og så lese litt til. Hue vil rett og slett ikke mer!

[Atene]

Du har helt rett, det er lettere de periodene faren er bortreist, da blir jeg ikke så forferdelig skuffet over at helgeplaner går i vasken!

Jeg er enig med deg i at jeg heller ikke vil forstyrres når jeg evt. er hjemme på formiddagen og studerer. Men ungene er slik "Jamen, jeg skal bare..."- det er døve ører - der er til å bli gal av! I tillegg har de med seg venner fra skolen, også, rett som det er. Det kan jo tenkes at om jeg skriker for full hals etpar ganger, så gir han seg? Men jeg tror ikke det...

Det aller vanskeligste er muligens at jeg jo ikke har noen andre, voksne mennesker som kan gi meg positive tilbakemeldinger slik at jeg føler meg ok. Da blir det dobbelt tøft å ha unger som jeg må sette grenser for, være voksen ovenfor - siden de tross alt er de eneste jeg har som gir meg en klem! Skjønner? Jeg tror kanskje noe av problemene mine ligger der, at jeg ikke er tøff nok fordi jeg ikke er god nok på å stå helt alene.

Men det aller største problemet er at jeg er så sliten i hue at jeg ikke orker stadige omstillinger - mellom 2 timer forelesninger, 2 timer fri, så en forelesning til. De to timene i midten går bare med til kaffe og slarving med medstudenter! Og hjemme har jeg det likedan. Klarer ikke få noe igjen for å lese en time og så lage mat, så hjelpe ungene med lekser, så ta oppvasken og så lese litt til. Hue vil rett og slett ikke mer!

"Det aller vanskeligste er muligens at jeg jo ikke har noen andre, voksne mennesker som kan gi meg positive tilbakemeldinger slik at jeg føler meg ok."

Det kjenner jeg igjen.

Jeg studerer i tillegg over nettet, og nå som vinteren nekter å slippe taket, kjennes det som jeg er iferd med å bli desperat etter litt sosial kontakt.

Heldigvis er studiene relativt enkle så langt. Tror eksamen skal gå bra, og så er det to måneders ferie! Det er det lenge siden jeg har hatt.

[Gjest går bare i ring]

"Det aller vanskeligste er muligens at jeg jo ikke har noen andre, voksne mennesker som kan gi meg positive tilbakemeldinger slik at jeg føler meg ok."

Det kjenner jeg igjen.

Jeg studerer i tillegg over nettet, og nå som vinteren nekter å slippe taket, kjennes det som jeg er iferd med å bli desperat etter litt sosial kontakt.

Heldigvis er studiene relativt enkle så langt. Tror eksamen skal gå bra, og så er det to måneders ferie! Det er det lenge siden jeg har hatt.

Det er trøst i å høre at flere enn jeg savner feedback! Forsøker så godt jeg kan å gi andre jenter på studiet, som også er alene med barn, ros og oppmuntring. Er nok litt misunnelige på dem, også, som har vett nok til å gå over til deltid når de blir alene med barn (ett barn) - det skulle jeg også ha gjort, tenker jeg da!

Akk ja. Man kommer vel gjennom dette her, også, forhåpentlig med unger som blir istand til å klare seg bra selv, når de blir større. Men det er virkelig dager jeg lurer på om jeg selv kommer til å være der når de blir myndige...eller om hjertet takker av før den tid! Det er dager jeg tror jeg bare skal falle om, så tøffe er de!

Men nu må jeg se å få dem iseng når bare 102 Dalmatinere er slutt - via badekaret, da, det er jo en ny uke i morgen!

Takk for praten!

[Gjest printa]

Vet du, men jeg har ikke lest hele innlegget ditt. Det ble i det lengste laget. Jeg skummet så vidt over, og forsøker kort å oppsummere for deg:

Du bør ta kontakt med hjelpeapparat i kommunen din, for avlastningshjelp. Jeg er selv enslig forsørger, og har gjort dette. Det er ikke farlig! Det er faktisk til stor hjelp, når noen hører på deg, og tar hensyn til dine behov.

Jeg har mange ganger følt som deg. At jeg bare virrer i ring. Så og si utsletter meg selv. Alt for mange gjør det, og mitt håp er at "noen" skjønner hvor vanskelig det kan være for enslige forsørgere, uten nødvendig støtteapparat rundt seg.

Ei venninde jeg ikke har snakket med på lenge, sa det senest i dag. Hun har vært arbeidsledig lenge, og mannen er i utenrikstjenesten. Hun fikk jobb for ikke så lenge siden. Hun har fått to venninder til å hjelpe seg, to ettermiddager i uken. Men, ellers sa hun: "jeg beundrer alle dere som er alene med barn - at dere greier å få dagene til å gå opp".

Jeg oppfordrer deg på det sterkeste. Gjør noe med situasjonen din. Når du har barn med adhd, er det enda sterkere argumenter for at en avlastningsordning for deg og dine barn, er like rundt hjørnet.

Lykke til!

[Gunnar Oftedal, barnelege]

Jeg er ikke i tvil om at du har for meget, og at vi alle ville rope høylydt om hjelp om vi var i din situasjon. I mange år har jeg fulgt mange barn med ADHD, og har hørt og sett hvilken påkjenning det kan være, spesielt for en enslig forsørger. To barn med ADHD gjør aldri situasjonen lettere, og liten struktur i hverdagen kombinert med kranglende barn bidrar sikkert til at kaoset av og til kan bli overveldende.

Jeg tror problemet ditt kan være at du ikke har fått den hjelpen du kan få. Støttekontakt er et eksempel. Du nevner at faren ikke vil godta en slik ordning og at barna derfor heller ikke ønsker det, men det kan være riktig å bruke støttekontakt likevel, for at du skal overleve og ha litt mer overskudd. Et annet spørsmål er om barna får riktig behandling. Dersom hverdagen er så urolig for deg, går jeg ut fra at den må være det for barna dine også. Hva sier de fagfolkene du har kontakt med? Kan det være aktuelt med medikamentell behandling en periode for å se om det hjelper dere?

Når du opplever at du er inne i en vond sirkel må du ha hjelp for å komme ut av den. Når situasjonen er blitt så vanskelig tror jeg det er uttrykk for at den hjelpen du har fått til nå ikke har vært god nok. Ta kontakt med den instans som har stillet ADHD diagnosene og be om mer og bedre hjelp.

[Gjest Klem fra meg også en ringgåer]

Uffda kjenner meg igjen uten å være alenemor, eller ha barn med ADHD.

En av grunnene til at jeg blir så sliten tror jeg er at jeg har alt for store yver over hva jeg skal klare. Store planer med jobben, studier og husarbeid oppussing hjemme. Er nok en kunst å venne seg til å ta små skritt.

Ellers er det og vanskelig å ikke klare å konsentrere seg om en ting. Ha dårlig samvittighet for studier når du skal være med barna, og dårlig samvittighet for barna når du skal konsentrere deg om studiet.

Mitt beste tips må derfor være å planlegge små og gjennomføre bare skritt. Dempe forventingene. Være tilstede der man er.

Og jeg er enig med de andre her at du bør søke avlastning. Har du ikke i tillegg mulighet til å søke samtalehjelp gjennom studiestedet ditt, slik at du kan få drøftet noen problemstillinger om livssituasjonen din. Ofte ligger jo løsningene inne i oss selv, bare vi åpner på lokket.