Vurderer å flytte tilbake til Norge med barnet

[mumitrollet]

Barnet er så lite at dte ikke har noen spesiell tilknytning til sitt nærmiljø. Er det absolutt utenkelig at dere flytter til Norge alle sammen, selv om dere to ikke bli boende sammen?

[Gjest Settlers]

Et barn vil lide under slike familieforhold, selv om det ikke er vold eller mishandling med i bildet,

Bare det at far er nedlatende ovenfor mor, og at begge foreldrene er ulykkelige, er svært ugunstig. Dette gir ikke gode rollemodeller, ingen god tone i hjemmet, og vil påvirke negativt på mange plan.

Helt enig med deg i det. Det jeg mente var ikke at man nødvendigvis skal bo sammen uansett. Jeg mener bare at selv om et samliv går i stykker, så synes jeg at man bør bo slik at begge parter kan ta del i barnets liv.

[Mirabell]

Du skriver at du får mindre selvtillit av mannen din, du liker ham ikke, du er nærmest redd ham. Du skriver tom. det delvis er din skyld at han er temperamentfull (det er det da IKKE!). Det er ikke bra verken for deg eller barnet å leve i en slik familie! Jeg syns absolutt du har grunn til å forlate ham. Hvorvidt dere skal prøve å gå til par-terapeut eller megling, kan ikke jeg svare på. Du skriver heller ikke så mye om hvordan han er som far.

Men du bør uansett prøve å snakke med ham før tar med ungen til Norge. (Har du pass til ungen, forresten? I Norge må man ha tillatelse fra begge foreldre for å få pass.) Lykke til!

[iselin]

Høres ut som du bør flytte, både for barnet og din sin del. Har ei venninne som opplevde det samme i USA, og hun har ikke akkurat angret på at hun flyttet hit igjen...

[Gemini]

Helt enig med deg i det. Det jeg mente var ikke at man nødvendigvis skal bo sammen uansett. Jeg mener bare at selv om et samliv går i stykker, så synes jeg at man bør bo slik at begge parter kan ta del i barnets liv.

Ideelt sett er jeg enig med deg. Men når foreldrene kommer fra forskjellig land, så blir det ofte vanskelig ifbm. samlivsbrudd. I alle fall for den av foreldrene som befinner seg i et annet land enn sitt eget, der man føler seg fremmed og alene, og kanskje ikke har så mye nettverk av venner osv. Ofte har man "adoptert" kjærestens venner, og de vil ofte gå tilbake til å bare være nettopp kjærestens venner ifbm. et samlivsbrudd...

Kan nok være fryktelig tøft å skulle etablere seg på nytt da...

[Gjest Settlers]

Ideelt sett er jeg enig med deg. Men når foreldrene kommer fra forskjellig land, så blir det ofte vanskelig ifbm. samlivsbrudd. I alle fall for den av foreldrene som befinner seg i et annet land enn sitt eget, der man føler seg fremmed og alene, og kanskje ikke har så mye nettverk av venner osv. Ofte har man "adoptert" kjærestens venner, og de vil ofte gå tilbake til å bare være nettopp kjærestens venner ifbm. et samlivsbrudd...

Kan nok være fryktelig tøft å skulle etablere seg på nytt da...

Enig med deg igjen :-) Derfor presiserte jeg under her at jeg ikke siktet til hovedinnlegger, men generelt holdningen utrolig mange har når det gjelder dette, som bor i samme land.

Det sitter mange foreldre rundt omkring, som ikke får ha den kontakten de ønsker med barna sine, pga at den ene parten har flyttet langt unna. Snu situasjonen rundt - tenk om man var den andre parten?

Det beste for barna, under normale forhold, er å ha tett og god kontakt med begge foreldre. Og at begge foreldrene deltar i livet (fotballtrening, turn, skoleforestillinger osv osv). Selv om foreldrene ikke bor sammen lenger.

Nå ble jeg litt revet med. Jeg er visst engasjert når det gjelder dette her jeg :-)

[Gemini]

Enig med deg igjen :-) Derfor presiserte jeg under her at jeg ikke siktet til hovedinnlegger, men generelt holdningen utrolig mange har når det gjelder dette, som bor i samme land.

Det sitter mange foreldre rundt omkring, som ikke får ha den kontakten de ønsker med barna sine, pga at den ene parten har flyttet langt unna. Snu situasjonen rundt - tenk om man var den andre parten?

Det beste for barna, under normale forhold, er å ha tett og god kontakt med begge foreldre. Og at begge foreldrene deltar i livet (fotballtrening, turn, skoleforestillinger osv osv). Selv om foreldrene ikke bor sammen lenger.

Nå ble jeg litt revet med. Jeg er visst engasjert når det gjelder dette her jeg :-)

Ja, jeg ser det også fra den andre forelderens side, og det er egentlig en håpløs situasjon for mange. Det blir på en måte feil uansett hva man gjør. Et barn merker ofte hvis foreldrene (eller en av de) ikke har det bra. Mange barn vil kunne tro at det er deres skyld i at ting ikke er som det skal osv.

Så - slike problemstillinger har igrunnen ingen enkle fasitsvar.

[Gjest ville du gjort det?]

Du skriver at du får mindre selvtillit av mannen din, du liker ham ikke, du er nærmest redd ham. Du skriver tom. det delvis er din skyld at han er temperamentfull (det er det da IKKE!). Det er ikke bra verken for deg eller barnet å leve i en slik familie! Jeg syns absolutt du har grunn til å forlate ham. Hvorvidt dere skal prøve å gå til par-terapeut eller megling, kan ikke jeg svare på. Du skriver heller ikke så mye om hvordan han er som far.

Men du bør uansett prøve å snakke med ham før tar med ungen til Norge. (Har du pass til ungen, forresten? I Norge må man ha tillatelse fra begge foreldre for å få pass.) Lykke til!

Ja, både barnet og jeg er norske statsborgere og vi har begge norsk pass:)

[Gjest ville du gjort det?]

Barnet er så lite at dte ikke har noen spesiell tilknytning til sitt nærmiljø. Er det absolutt utenkelig at dere flytter til Norge alle sammen, selv om dere to ikke bli boende sammen?

Jeg tror det er nærmest utenkelig ja, siden han lever og ånder for jobben sin her. Men jeg ville selvsagt ikke nekte ham å flytte til Norge:)

[skygge]

Har vært opp i svært lignende situasjon. Jeg hadde valget å bli boende i norge, ganske alene eller flytte tilbake til mitt hjemland. Der jeg hadde stor familie og mange venner.

Jeg valgte å fortsatt bo i norge, ville at jenta mi skulle ha et godt forhold til sin far. Selvom jeg syntes han kunne forbedre sin farsrolle på det tidspunktet.

Det var litt skummelt i begynnelsen, det kan du tryggt si. Men er glad for det valget jeg tok. Hvorfor ?

Jenta har et godt forhold til sin far, til tross for at de kun har samvær hver 3.uke. Det hadde sikkert vært mye sjeldnere hvis jeg hadde flyttet "hjem" pga flybillett prisene er så høye.

Jeg liker fortsatt ikke faren hennes, men prøver ikke å la det stå i veien for demses forhold til hverandre.

Holder det for meg selv

Hva med å prøve bli kjennt med noen, skaffe seg et nettverk ? Det er ikke alltid like lett, I know

Selvom du ser mørkt på ting nå, så kan det hende at ting kan forandre seg hvis du velger å bo i tyskland ? Få venner, ny kjærlighet osv ?

Ville bare få deg til å tenke over det.

Men jeg har også full forståelse for hvis du velger å flytte hjem til norge, det er noe tryggt å ha familie og venner rundt seg.

Et vanskelig valg, så tenk nøye igjennom det er mitt råd.

[Gjest ville du gjort det?]

Har vært opp i svært lignende situasjon. Jeg hadde valget å bli boende i norge, ganske alene eller flytte tilbake til mitt hjemland. Der jeg hadde stor familie og mange venner.

Jeg valgte å fortsatt bo i norge, ville at jenta mi skulle ha et godt forhold til sin far. Selvom jeg syntes han kunne forbedre sin farsrolle på det tidspunktet.

Det var litt skummelt i begynnelsen, det kan du tryggt si. Men er glad for det valget jeg tok. Hvorfor ?

Jenta har et godt forhold til sin far, til tross for at de kun har samvær hver 3.uke. Det hadde sikkert vært mye sjeldnere hvis jeg hadde flyttet "hjem" pga flybillett prisene er så høye.

Jeg liker fortsatt ikke faren hennes, men prøver ikke å la det stå i veien for demses forhold til hverandre.

Holder det for meg selv

Hva med å prøve bli kjennt med noen, skaffe seg et nettverk ? Det er ikke alltid like lett, I know

Selvom du ser mørkt på ting nå, så kan det hende at ting kan forandre seg hvis du velger å bo i tyskland ? Få venner, ny kjærlighet osv ?

Ville bare få deg til å tenke over det.

Men jeg har også full forståelse for hvis du velger å flytte hjem til norge, det er noe tryggt å ha familie og venner rundt seg.

Et vanskelig valg, så tenk nøye igjennom det er mitt råd.

Takk for fint svar.

Jeg har allerede bodd her i 5 år og har venner her, men ikke venner som holder sammen i tykt og tynt.

Jeg kunne klart å bo her også, men tror ikke jeg vil bli fornøyd med det. Men det er absolutt noe jeg tenker på, og jeg har ikke avfeid det helt.

I vårt tilfelle ville pappa'n ha sett barnet vårt kun i helger pga de lange arbeidsdagene sine. Han spiller ikke en stor rolle i livet hennes nå, men han elsker henne uendelig høyt selv om han ikke er flink til å vie tid til henne de gangene han er hjemme.

Jeg regner med at de ville ha sett hverandre minst en helg i måneden hvis jeg flytter til Norge. Flyprisene ligger pr i dag på mellom 300-600 kroner for oss, og siden pappa'n tjener svært godt har han da råd til dyrere billetter også.

Vi får se...