Synes det er vanskelig å være mor!!!!!!!

[puppola]

Har nettopp fått mitt tredje barn og synes det er slitsomt å skulle "fordele" meg på alle tre. Minstemann er nå 9 uker, mellomste er tre og største er fem år.Jeg synes de to største krangler så enormt og jeg synes det er vanskelig å ikke blande meg inn å kjefte selv om jeg vet at jeg ikke burde gjøre det! Føler meg enkelte dager som verdens værste mor. Lurer på om noen med tre barn selv har noen råd å komme med i forhold til å takle krangling blandt søsken og også fordeling av oppmerksomhet??????MEGET TAKKNEMMELIG FOR SVAR!!!

[Gjest alive&kicking]

jeg har BARE to barn, men skjønner litt av problemet likevel. Det vi har gjort bevisst er å ta med en av barna alene på ting slik at de føler at de får den hele og fulle oppmerksomheten fra mor eller far uten at bror/søster er i "veien". Det har funka litt. Ang. å "blande seg" i krangler så er det jo ikke så lett å la være da, men det er litt greit å passe på at man fordeler litt skylden og at ikke eldstemann får all kjeften. Det ser jeg skjer ofte og siden jeg har to eldre søsken så vet jeg jo at jeg slapp billig unna noen ganger da det var min feil. Og at den oppmerksomheten som rettes til barna ikke bare er av skjennepreken-art, men at man gir positiv tilbakemelding på det som er bra. Også lett å glemme det.

PS: Du er ikke verdens værste mor. Det er det jeg som er...

[puppola]

jeg har BARE to barn, men skjønner litt av problemet likevel. Det vi har gjort bevisst er å ta med en av barna alene på ting slik at de føler at de får den hele og fulle oppmerksomheten fra mor eller far uten at bror/søster er i "veien". Det har funka litt. Ang. å "blande seg" i krangler så er det jo ikke så lett å la være da, men det er litt greit å passe på at man fordeler litt skylden og at ikke eldstemann får all kjeften. Det ser jeg skjer ofte og siden jeg har to eldre søsken så vet jeg jo at jeg slapp billig unna noen ganger da det var min feil. Og at den oppmerksomheten som rettes til barna ikke bare er av skjennepreken-art, men at man gir positiv tilbakemelding på det som er bra. Også lett å glemme det.

PS: Du er ikke verdens værste mor. Det er det jeg som er...

Takk for svar! Sitter ofte å tenker på de gode gamle studentdagene da jeg sov til 11.00 hver dag og røyka tre røyk før frokost og lesesalen mens jeg nå har ansvar for tre skjønne, ville krapyl!!

Jeg angrer ikke på at jeg fikk barn , det ble bare litt mer slitsomt og villt enn jeg hadde trodd...også er det jo ikke sånn som det står i bøkene om barneoppdragelse....hjelp!

[Gjest hellep]

Ja det er innimellom vanskelig å være foreldre, men her er mine tips til deg (er selv trebarnsmor):

- Hvis ungene krangler, se det først an, det er bra om de kan klare å løse ting selv.

- Hvis du må gripe inn, så la begge gi sin versjon, prøv å finn fram til hva som har skjedd.

-Be de komme med forslag til løsninger, og konsekvenser av løsningene.

Hvis ungene slår hverandre så hadde vi veldig god effekt av et belønninssystem der vi skulle gå å spise en plass hvis ungene ikke slo hverandre 6 av 8 dager (husker ikke helt detaljene). Poenget er at det må være noe begge liker, og en ødelegger for begge hvis han slår. Vi satte også opp husregler som vi skulle øve på hver uke.

I forhold til deg selv så er det naturlig at du har kortere lunte enn vanlig siden du har en liten baby. Men forsøk å sette deg inn i hva ungene dine tenker om deg når du blir sint. Ofte kan de virke sinte tilbake, mens de egentlig er redde.

I forhold til oppmersomhet så kan du la de få velge seg ei bok hver sin tur, eller spille et spill hver sin tur med deg. Babyen trenger minst oppmerksomhet, hvis han henger i puppen er det godt nok nå. Forsøk å se hver av de største barna, hvorfor de reagerer som de gjør, og hva du kan gjøre med negativ opptreden.

[nitni]

Jo flere barn man får, jo mindre alene tid med hver enkelt.

Men det trenger ikke bety at de får mindre oppmerksomhet likevel for de får jo oppmerksomhet fra søsken også, noe som teller godt med )

Vi har i en periode nå vært flinke til å gjøre ting med bare en og en. Vi tenkte at det kasnkje var derfor de kranglet sånn -at de fikk for lite tid med bare oss voksne.

Men synes ikke det ble noe bedre.

Løsninga for oss ser kanskje ut til å være at de får oppleve nye/spennende/morsomme ting _sammen_ heller. )

[Gjest Dropper nicket akkurat nå...]

Har nok ingen svar,- det var nettopp dette som gjorde at jeg selv valgte å "kun" få to barn... Og de er det 4 år imellom også.

Jeg hadde helt klart ikke overskudd til mer enn en liten unge (

[jubalong70]

Kjenner meg godt igjen. Vi fikk tredjemann i høst - han er 5,5 mnd nå, storesøstrene er 5 og 6 år gamle.

Jeg var forberedt på sjalusi overfor lillebroren, men det virker som om de tar det ut på hverandre - for lillebroren forguder de begge to.

Det er veldig mye elking. Altså ikke sånn direkte erting, men sånn småkjekling. Og den som er "offeret" hyler ut med en eneste gang. JEg blir helt galt til tider.

Jeg har egentlig ikke noen gode råd. Jeg prøver å snakke litt med dem hver for seg. Gi dem litt tid hver dag som er bare for den ene. Dette krever litt siden jeg stort sett er alene med dem, men jeg får det som oftest til.

Ellers snakker vi en del om at vi vil være snille med hverandre, og hvordan vi kan være snille med hverandre. Da hjelper det gjerne en dag eller to (!).

[Glimtipper]

Jeg har bare et barn og han er 8 måneder, men jeg har tips ang. krangling. Jeg jobber i barnehage, har ansvar for syv små og det blir mange konflikter i løpet av en dag.

Dette krever kanskje litt overskudd og du vil ikke se resultater øyeblikkelig, men det vil lønne seg i lengden.

Ikke ta på deg rollen som megler i alle konfliktene barna dine har. Det er ikke nødvendig. Blir en slått, dyttet osv. så trøster du den som gråter. Si: "Falt du da XXX dyttet deg? Det gjør nok vondt". Barn trenger ikke å bli fortalt at vold er galt, det vet de godt selv, så det er ikke noe å terpe på. I tillegg blir oppførsel man får oppmerksomhet for gjenntatt. Fokuser derfor heller på alt de gjør riktig mot hverandre. Tar den ene leker fra den andre, så ber du de bare om å gi det tilbake. Gjør de det ikke frivillig, så bryter du inn. Ikke fall for fristelsen til å forelese om at man ikke må ta fra hverandre.

Blir det mange konflikter på rad, så betyr det at du må hjelpe til med å finne en fredelig lek. Sett de ved bordet slik at de kan tegne, perle, male eller andre ting de liker.

Hver gang du har tid og overskudd, så engasjerer du deg i leken deres. Bygg tårn sammen, lek med dukker, kle dere ut eller andre ting du synes er morsomt. Da vil du slippe å bedrive brannslukking av konflikter til enhver tid, du vil føle deg mer vellykket som mor og barna vil føle seg sett.

[Gjest AveM]

Det er ikke så lett bestandig, noen ganger sklir det helt ut her også med krangling og hyling.

Å skryte veldig av dem når de leker fint sammen virker en stakket stund Da får de en god klem og jeg forteller dem hvor det gleder et mors hjerte å se at de har det så kjekt sammen.

[Gjest De utrolige årene]

Les "De utrolige årene" . Mange gode tips til alle foreldre!

[skygge]

Takk for svar! Sitter ofte å tenker på de gode gamle studentdagene da jeg sov til 11.00 hver dag og røyka tre røyk før frokost og lesesalen mens jeg nå har ansvar for tre skjønne, ville krapyl!!

Jeg angrer ikke på at jeg fikk barn , det ble bare litt mer slitsomt og villt enn jeg hadde trodd...også er det jo ikke sånn som det står i bøkene om barneoppdragelse....hjelp!

Har tre barn som er 1,5 år, 3,5 år og 7,5 år.

Selvfølgelig kan det til tider være en utfordring med tre små. Ikke minst når babyen er så liten og du kansje ikke sover hele netter ? Du har min full forståelse.

Du har fått noen gode råd allrede, barna må lære å løse konflikter selv. Er helt enig der.

Men med jentene mine så måtte jeg steppe inn i begynnelsen (når de kom i den aldreren at krangling ble et tema) og på en måte lære dem hvordan de kunne løse problemet selv.

Tok ikke lange tiden før de klarte å megle seg ut av konfliktene selv. Stortsett iallefall.

En sjelden gang så låser det seg helt og da kommer mellomste løpende til mamma og klager. Og da får hun noen gode råd og så løper hun tilbake til søsteren sin.

Hvordan går det å sette de igang med aktiviteter enten hver for seg eller sammen ? Blir det krangling så fort de setter seg ved samme bord eller i samme rom ?

Her så er det slik at lillegutt sover enda et par timer på dagtid, en den tiden er brukt til å gjøre noe med mellomste søsteren (den elste er da på skolen).

Når den elste kommer hjem, så leker hun ofte med mellomste en liten stund, enten bare de to eller sammen med andre venner. Og da får jeg litt tid med lillegutt alene.

Så legger de to minste seg litt før elstejenta. Og da får jeg litt tid med henne alene.

Stiller mannen godt nok opp på hjemmebane ? feks. dele dere litt slik at han tar et barn ut en tur, da får du litt tid med det andre barnet og omvendt.

Men selvfølgelig så må du gi deg litt klapp på skulderen, det er tross alt ikke så lenge siden fødselen. Og kroppen trenger litt tid å komme seg. Søvn underskudd gjør jo sitt på humøret. Det er utrolig hvor mye overskudd man får når man har nok søvn/hvile.

Morsrollen kan være en kjempe utfordring, jeg velger å se på den nesten som en jobb. Den bare må gjøres så godt man klarer. Unntaket er jo at er man syk så kan man ringe jobben og si at man blir hjemme ..hehe..

Dette går seg til

For konkrete råd, kan du kansje skrive eksempler på krangling og hvordan de/du løser det ?

[Gjest efoll]

Jeg kjenner meg igjen, bortsett fra at jeg ikke har noen baby. Jeg har en 7 åring og en 4 åring av hvert kjønn. De er innimello gode venner, og kan leke litt sammen, men stort sett braker det løs, og det går for seg i hyl og skrik og "men han begynte...!!!".

Desverre vet jeg ikke hvordan jeg skal få bukt med dette, og kan derfor ikke hjelpe. Kanskje det bare er en del av "pakka" med å være en familie med barn med relativt kort aldersforskjell. Jeg håper de vokser det litt av seg. Inntill videre forsøker jeg å la de to stridslystne få litt tid alene med oss voksne innimellom, men det er heller ikke så lett i hverdagen.

Sannelig om jeg vet hva du skal gjøre, ønsker deg bare lykke til!

En ting kan du jo gjøre: du kan la noen andre hjelpe deg med babyen innimellom, sånn at du kan vie din oppmerksomhet til de store fullt og helt.