Noen ganger når 4-åringen snakker er det som å høre seg selv.

[Velouria]

Eller som den gangen jeg skulle følge en 6-åring på besøk til en kamerat:

Han var knallsikker på veien, så han nektet å la moren sin forklare. Jeg stolte på ham, for han var en oppvakt liten gutt, og hadde vært på besøk der før. Og vi gikk nedover et boligfelt, og jeg ser øynene hans begynner å vandre.

Caloni: Hvilken vei er det vi skal gå inn, "Lukas"?

Lukas: Nei, jeg husker ikke, jeg.

Caloni: Du sa jo at du var så sikker på at du visste hvor hun bodde?

hvorpå Lukas ser på meg med alvorlige øyne og sier "ja, men jeg er bare et barn, og det er ikke meningen at jeg skal vite alt, det er det de voksne som skal!

Jeg måtte jo nesten gi ham rett i det (!) Endte opp med å ringe opplysningen da, for navnet visste jeg. Så vi fant fram

*lol*