Hvordan forteller jeg det (om mitt barn til en forelder jeg ikke kjenner):

[isbe]

Jeg har et barn med en utviklingsforstyrrelse. Ser ut til å være atypisk autisme. Han har noe adferd, ved at han f.eks. tar kontakt ved å slå, kaster leker m.m. Han er er veldig god gutt. 4 år. Nå merker jeg (og hører jeg) fra moren til en 6 -åring i barnehagen, at hun ikke lar sønnen sin nærme seg gutten min, og hun hverken nikker eller smiler til meg om morgenen. Hun hilser heller ikke på sønnen min, og trekker sin sønn unna. Barnehagen har pratet om å kanskje ha et ekstra foreldremøte for å orientere foreldrene om hans spesielle behov for å unngå slike misforståelser, men jeg føler at nå går det for lang tid, og har lyst til å si til henne en morgen litt om sønnen min - men hvordan ialle dager henvender jeg meg til en stresset mamma som slett ikke ser på meg engang??

[zitamor]

Heia.

Det er veldig vanskelig og starte en samtale med noen som overser deg... Og skikkelig irriterende å bli oversett!!

Jeg hadde nok mest sannsynlig sagt noe sånt som; Hei! Tror ikke vi har hilst på hverandre? Din gutt, han begynner på skolen til høsten? Blir vel stort å få en skolegutt? Min sønn har 2 år til her i barnehagen han... osv osv...."

Hvis du ikke ønsker å si noe til henne, så ta det opp med styrer.

Få fortgang i saken. Mas på styreren og fortell at du ikke "orker" å ha det sånn.

Lykke til )

[Gjest AveM]

Dette høres vondt ut for deg. Dumt at ikke barnehagen har klart å få i stand et slikt møte.

Du kunne ikke fått en ansatt til å ta det opp med moren til 6-åringen når hun henter/leverer barnet sitt? Da vil det skje relativt kjapt, og du slipper å prøve å hente/levere samtidig som henne, og å grue deg til å snakke med henne.

Til høsten er nok det barnet begynt på skolen, men det kommer nye barn, og du kan risikere å møte problemet på nytt igjen. Kunne du selv våget å fortelle om sønnen din på høst-foreldremøtet? Hvis ikke håper jeg for din del at barnehagen kan ta det opp.

Lykke til!

[Mandolaika]

Hei. Jeg har ikke noe personlig erfaring med dette, så jeg vet ikke om dette er noe godt råd, men... Jeg ville kanskje ha sagt ganske forsiktig noe sånt som "Unnskyld, har du et lite øyeblikk. Du, jeg har lagt merke til at du.... osv. Jeg vil gjerne fortelle deg litt om sønnen min for at du bedre skal forstå osv. osv."

Så får du tilpasse hva du sier litt etterhvert ettersom du ser hennes måte å reagere på. Du trenger jo ikke å gå i detalj, du har ingen plikt til å informere henne om noe som helst, men jeg skjønner godt at du gjerne vil det når du merker hvordan hun og barnet hennes trekker seg unna. Sannsynligvis er det pga. uvitenhet/usikkerhet hos henne!

Hadde jeg vært henne, ville jeg sikkert uansett ha tenkt at siden barnet ditt går i denne barnehagen, så blir det helt sikkert tatt vare på av personale som er i stand til det og som har kompetanse til å ta seg av det på best mulig måte.

Lykke til!

[Gjest Ino]

Vanskelig å gi råd i fht hvordan du skal håndtere denne moren.

MEN det med å ha et foreldremøte hvor dere gir informasjon anbefaler jeg på det sterkeste. Vi har opplevd dette både i barnehage og i skolen med "kollegaer" av barna våre. Det har vært utelukkende positivt.

Vi som foreldre får vite litt hva det er som feiler. For at det er noe vet man gjerne uansett, med informasjon møter man mer forståelse og mindre unnatrekking. Vi har også brukt informasjonen for å forklare når barna kommer hjem og forteller om episoder som har oppstått. Barn forstår mye og det er er veldig tolerange bare de får litt forklaring. "H*n regerer slik fordi h*n har problemer med ..."

Barna lærer fort at vi ikke er like og at mange har behov for hjelp/støtte i mange sammenhenger. Det kan være fysiske handicap, lese/skrive vansker eller at noen trenger logoped for å kunne si R.

Vi som foreldre har et ansvar for å informere på rett nivå(en 6-åring trenger ikke lange medisinke utredninger) for å unngå fordommer eller f.eks unnatrekning fra ukente raksjonsmønster.

Lykke til!

[Gjest togli]

Mulig dette er en teit løsning....men hvorfor ikke kontakte lokalavisen, om dere har en slik? Funker kanskje ikke i Oslo eller andre storbyer da men..

Kanskje kan lokalavisen være interessert i å intervjue dere omkring deres situasjon med et funksjonshemmet barn? Da vil alle i lokalmiljøet lese det og dere får større forståelse.

Dette avhenger selvsagt av hvor åpne dere føler dere ønsker å være...