Hepatitt b og c

[Gjest mamma og bekymret]

Jeg vet det er noen her på forum som har erfaring med barn som har hepatitt så jeg håper på noen gode svar.

Hvordan håndterer dere en evt utvikling av alvorlig sykdom pga av hepatittviruset?

Hva sier dere til barna? Og om dere har snakket med barna om det, hvordan tar barna det?

[Gjest hepatittB]

Mitt barn har hele veien visst om at h*n er bærer av hepatitt B-virus, og fått forklaring på dette som har passet barnets alder.

Dessverre har det utviklet seg fra bærerstatus til aktiv hepatitt, dvs. leverbetennelse og begynnende skrumplever. Dette vet også barnet (naturlig nok, iom at det har blitt noen sykehusopphold) og h*n tar det helt fint. Det verste er egentlig at vi også, i tillegg til å lære barnet å håndtere sykdommen, må lære barnet at dette snakker vi ikke om til hvem som helst. Mange har fordommer, dessverre.

Nå for tiden reiser vi litt til og fra sykehus, skal bestemme hvilken bahandling barnet skal få. Det er en helt naturlig ting for barnet, h*n har alltid visst at h*n har noen "krumelurer" i blodet som kan være farlig for andre - og nå har disse krumelurene stelt i stand ugagn for barnet selv. Derfor må vi på sykehus fra tid til annen, og derfor må barnet ta medisiner.

Så langt er barnet sunt og friskt til tross for leverstatusen, og bortsett fra samtaler oss imellom, ett og annet sykehusbesøk samt medisin - så har vi det vel som andre familier, rundt regnet ihvertfall.

Dette er skrevet i full fart i påvente av BarneTV, så det kan hende det er lit rotete eller hullete formulert. Hvis det er mer du lurer på, så spør i vei! )

[Gjest mamma og bekymret]

Mitt barn har hele veien visst om at h*n er bærer av hepatitt B-virus, og fått forklaring på dette som har passet barnets alder.

Dessverre har det utviklet seg fra bærerstatus til aktiv hepatitt, dvs. leverbetennelse og begynnende skrumplever. Dette vet også barnet (naturlig nok, iom at det har blitt noen sykehusopphold) og h*n tar det helt fint. Det verste er egentlig at vi også, i tillegg til å lære barnet å håndtere sykdommen, må lære barnet at dette snakker vi ikke om til hvem som helst. Mange har fordommer, dessverre.

Nå for tiden reiser vi litt til og fra sykehus, skal bestemme hvilken bahandling barnet skal få. Det er en helt naturlig ting for barnet, h*n har alltid visst at h*n har noen "krumelurer" i blodet som kan være farlig for andre - og nå har disse krumelurene stelt i stand ugagn for barnet selv. Derfor må vi på sykehus fra tid til annen, og derfor må barnet ta medisiner.

Så langt er barnet sunt og friskt til tross for leverstatusen, og bortsett fra samtaler oss imellom, ett og annet sykehusbesøk samt medisin - så har vi det vel som andre familier, rundt regnet ihvertfall.

Dette er skrevet i full fart i påvente av BarneTV, så det kan hende det er lit rotete eller hullete formulert. Hvis det er mer du lurer på, så spør i vei! )

Du har valgt en større åpenhet enn jeg har gjort. Jeg har ikke sagt noe til barnet av frykt for at h*n ville snakke til andre om det, med tanke på dette med stigmatisering som du også var inne på.

Jeg må innrømme at jeg syns dette er veldig vanskelig. Jeg vil jo mitt barns beste og på et eller annet tidspunkt må vi jo sakke med h*n om det.

[Gjest hepatittB]

Du har valgt en større åpenhet enn jeg har gjort. Jeg har ikke sagt noe til barnet av frykt for at h*n ville snakke til andre om det, med tanke på dette med stigmatisering som du også var inne på.

Jeg må innrømme at jeg syns dette er veldig vanskelig. Jeg vil jo mitt barns beste og på et eller annet tidspunkt må vi jo sakke med h*n om det.

Det er ikke alltid like enkelt å vite hvordan man skal forholde seg. Jeg for min del har valgt å informere de som jeg mener BØR vite det, dvs. de som kan komme til å måtte håndtere en situasjon som kan innebære smitterisiko. Dette vil i all hovedsak si situasjoner der jeg ikke er til stede, f.eks i barnehagen. Jeg tenker som så at dersom folk blir hysteriske når jeg forteller dem at barnet mitt har viruset, er det ingenting mot hva de vil bli dersom jeg må fortelle dem det fordi det har oppstått en risikosituasjon... Og så vil jeg at barnet mitt skal lære nødvendig hygiene i forhold til blodsøl, slik at h*n kan passe på litt selv også. De vokser jo så fort, og plutselig skal de stå på egne ben!!

Dette høres jo forferdelig skummelt ut (det ser jeg til og med selv men vi lever som en vanlig familie. I hverdagen er det kun ett unntak: Vi plastrer ALLE sår; store, små, med og uten skorpe, arr og imaginære sår. Barn elsker som kjent plaster, og det er bedre de spør en gang for mye.

Hvis du har lyst, kan du gjerne maile meg på

[email protected]

Det er en anonym adresse (ellers hadde jeg ikke lagt den ut, selvsagt) men det du evt. måtte velge å skrive, kommer ikke videre til noen.