Ønser meg flere barn - han nekter

[Gjest noen gode råd??]

Sambo og jeg har vært sammen i 12 år, vi har en datter på 5.

Jeg er frytelig verpesyk om dagen og sånn har det vært i flere år nå. Jeg ser med missunnelse på alle som får barn rundt meg... Samboeren min ønsker seg ikke flere barn. Han synes det er så deilig at jenta vår endelig har blitt så stor, for da er det ike så mye jobb med henne. Ettersom jeg har hatt størtsteparten av det han kaller "jobben" med henne skjønner jeg ikke dette og jeg vet ikke om jeg klarer å lever resten av livet med et slikt savn som jeg kjenner nå. Jeg er kjempeglad for at jeg har fått en datter og elsker å være sammen med henne, men jeg skulle så gjerne gitt henne søsken... Hun blir liksom en liten voksen i mange sammenhenger i mangel av andre barn. dessuten tenker jeg at det må bli tungt for henne når vi bli gamle og etterhvert faller fra.( litt tidlig å tenke på dette, men...)Men mest av alt raser hormonene i meg og skriker etter en kul på magen..

Frustrasjonen når en topp når samboeren in innimellom gir meg et lite stikk av håp for så å trekke det tilbake...

Dette er en håpløs situasjon. Jeg har sagt at jeg tar på meg alt stell med babyen, alle våkenetter o.l. Ingen respons.

Noen her med lignende erfaringer eller gode råd?

Jeg er jo veldig glad i han også og han er pappa'n til datteren min. Føler ikke at jeg kan gå fra han over dette heller, eller hva??

[Gjest Elextra]

Dette spørsmålet kommer opp her med jevne mellomrom, kanskje kan du finne tilbake til disse ved bruk av søkfunksjonen.

Har ingen gode råd, slik jeg ser det har du to valg: Enten å avfinne deg med ditt ene barn og din mann eller å bytte mann.

[kizmiaz]

Høres ikke ut som om han er helt sikker heller, når han gir deg noen forhåpninger som han senere trekker tilbake ?

Hvis han definitivt ikke vil, så må han slutte med å gi deg forhåpninger iallfall.

Det er en vond situasjon du er oppe i.Men det er lite du kan gjøre, annet enn å forsøke å appelere til ham og bearbeide ham mer, med saklige og gode argumenter for å få et barn til. Vise ham at dette er veldig viktig for deg, hvis han ikke allerede vet det, selvsagt.

Det kommer også an på hva du har uttrykt om dette tidligere, f.eks. at dere før har "avtalt" at et barn er nok? Da kan det være han føler seg i en pressituasjon nå.

Er det aldersforskjell på deg og ham ?

Det er jo ikke til å komme bort i fra at barn er mye arbeid og ansvar, og at det er et valg for livet. Det blir mao. han som ikke vil som får, og bør få, det avgjørende ordet, hvis dere skal fortsette å leve sammen.

Hvis dette ønsket er livsavgjørende for deg så må du vurdere om du vil fortsette i forholdet. Det blir en avveining, hvor også hensynet til barnet dere har kommer veldig tungt inn. Det er jo faren hennes.

Det er også mulig å forsone seg med tanken på at det ikke blir flere barn, og være fornøyd med det livet man har.

Jeg er ikke i samme situasjon, men synes det må være vondt å ønske seg barn og ikke få det ønsket oppfylt.

Ønsker dere lykke til, uansett.

[Ugga Bugga]

Du kan jo si til ham at det er han som har ansvar for prevensjon heretter. Hvis han ikke ønsker barn, så må han bruke kondom.

[Gjest AO23]

Du kan jo si til ham at det er han som har ansvar for prevensjon heretter. Hvis han ikke ønsker barn, så må han bruke kondom.

Han kan vel heller legge ann på naboen, om husholdersken er vrien?

Så slipper hun sex også.

[Ugga Bugga]

Han kan vel heller legge ann på naboen, om husholdersken er vrien?

Så slipper hun sex også.

Hæ?

[kizmiaz]

Han kan vel heller legge ann på naboen, om husholdersken er vrien?

Så slipper hun sex også.

Jøss, det var et godt råd.

???

[Gjest Ulvinnen]

Du kan jo si til ham at det er han som har ansvar for prevensjon heretter. Hvis han ikke ønsker barn, så må han bruke kondom.

Hvorfor straffe begge?

Kondom er da like kjipt for begge parter!

[Ugga Bugga]

Hvorfor straffe begge?

Kondom er da like kjipt for begge parter!

Det var bare et forslag. Jeg ønsker ikke å straffe noen.

[Gjest *babysjuk 2006*]

Har det på nett samme måten som deg :-( Har ein gutt på 6 år og vil veldig gjerne ha fleire :-((

[Heffalomp]

Jeg har dessverre ingen gode råd å komme med.

Men jeg kjenner ei som hadde det akkurat som deg, bortsett fra at mannen i det forholdet hadde to barn fra et tidligere forhold, altså 3 barn tilsammen. Hun jeg kjenner ville gjerne ha flere, men han steriliserte seg for sikkerhets skyld. Hun måtte leve med savnet!

Da deres barn var ca 12 år gammel, ble de skilt og lever nå hver for seg. Hun er blitt for gammel til å få flere barn, og må derfor leve med dette savnet pga et forhold som heller ikke varte.

Jeg synes dette er forferdelig trist, og jeg vil nok ikke anbefale deg å leve med et slikt stort savn! Men hva du skal gjøre vet jeg dessverre ikke.

Ønsker deg lykke til videre!

[Gjest noen gode råd??]

Har det på nett samme måten som deg :-( Har ein gutt på 6 år og vil veldig gjerne ha fleire :-((

Ja, det er noe dritt, ikke sant! Jeg tror det eneste jeg ikke har prøvd er hypnose... Kanskje det kunne være noe:-)

[Gjest tvi-tvi-tvi]

Det er noe med at man IKKE angrer på de barna man får, men angrer på de man IKKE får?? Jeg tror jeg hadde satt kniven helt på strupen, kanskje simulert en omgangssyke, og Ops, der for den pillen i do...Men man gjør vel ikke slikt i 2006???

[Gjest LOTUS78]

Det er noe med at man IKKE angrer på de barna man får, men angrer på de man IKKE får?? Jeg tror jeg hadde satt kniven helt på strupen, kanskje simulert en omgangssyke, og Ops, der for den pillen i do...Men man gjør vel ikke slikt i 2006???

det finnes faktisk menn i en slik situasjon, som stiller ultimatet han eller barnet. Vi her på dol vet ikke det.

[Gjest AveM]

Du kan avklare med han om hva som skjer ved et evt "uhell". Vi har i allefall en enighet her om at barn som ikke er planlagt skal taes i mot. Det er utrolig greit å være enige der.

Hvis han så velger å ta i mot et evt "uhell" kan du neste gang han gir deg håp si at du slutter med prevensjon. Da vet han risikoen når dere er sammen.

Jeg kjenner til det å være verpesjuk, og må si jeg føler med deg. Håper han gir etter. Han vil aldri angre!

[Gjest *lyst på fleire*]

Ja, det er noe dritt, ikke sant! Jeg tror det eneste jeg ikke har prøvd er hypnose... Kanskje det kunne være noe:-)

Ja, kanskje det :-) Einaste som er er at det er veldig vondt og at ein har eit veldig sakn etter fleire born. Vil så gjerne at sønnen min skal få søsken :-( Men eg har samme problemet som deg. Eg er veldig glad i mannen min så eg vil ikkje "bytte han ut" som det er komme forslag om her...

Dumt at folk som ikkje har så veldig peiling svara. Folk veit ikkje kva dette er før ein har vore borti :-(

[laban]

Hvis datteren din er som min var, kommer hun snart til å si krystallklart fra om at hun vil ha en liten søster (eller i nødsfall en bror). Mulig at faren hennes smelter litt mer da?

Ellers er det ikke urimelig at han som ikke vil ha barn, sørger for prevensjonen. Men jeg synes på ingen måte du skal lure eller presse ham.

[Gjest Mamma til to og fortsatt gift med pappa`n]

Har egentlig ikke noen gode råd, men jeg hadde også en mann som syns at ett barn var nok. Men for meg var det helt uaktuelt å ha bare ett barn (så lenge det ikke var medisinske grunner til at jeg ikke burde få flere). Jeg er selv vokst opp som attpåklatt med mye eldre søsken, og har i praksis følt meg litt som enebarn i oppveksten. Jeg misunte vennene mine som hadde søsken, og vil derfor selv ha flere barn enn ett.

Da poden var rundt 2 år begynte jeg å ymte frampå om at jeg ville ha et barn til, og jeg visste jo at hans motvillighet ikke var så alvorlig at han ville dra fra meg, så vi sluttet med prevensjon, og like før poden fylte 3 år kom lillesøster til verden. Og nå er han verdens stolteste pappa til sine to barn )

Tror det ble en ekstra sterk opplevelse for han, siden han fikk oppleve selve fødselen til lillesøster, mens eldstemann ble tatt med hastekeisersnitt.

Og når jeg spør han i dag ville han ikke vært lillesøster foruten, men han sier det hadde vært OK med bare en unge også. Jeg veier nå for og imot nr 3, og vet at han ville taklet det også, men nå er vi egentlig enige om at vi har nok med to - ihvertfall foreløpig :0)

Så et argument du kan bruke er at du ikke ønsker at datteren din skal vokse opp som enebarn - barn fortjener søsken.....

Lykke til....

Hilsen

[Gjest det er for sårt å bruke nick denne gangen]

Det er noe med at man IKKE angrer på de barna man får, men angrer på de man IKKE får?? Jeg tror jeg hadde satt kniven helt på strupen, kanskje simulert en omgangssyke, og Ops, der for den pillen i do...Men man gjør vel ikke slikt i 2006???

"Ingen angrer på barna de har fått" er den mest idiotiske klisjeen jeg hører. Joda, de finnes mange som angrer på at de har fått barn. Moren min f.eks var en av dem og hun lot aldri oss barna glemme at vi hadde "ødelagt livet hennes".

Slutt å lire av dere sånt åndsforlat ukebladnovellesprøyt som ikke har noen som helst basis i virkelighetn. Det er faktisk menneskers virkelige liv det gjelder og ikke en billig kioskroman.

[Gjest wexter]

"Ingen angrer på barna de har fått" er den mest idiotiske klisjeen jeg hører. Joda, de finnes mange som angrer på at de har fått barn. Moren min f.eks var en av dem og hun lot aldri oss barna glemme at vi hadde "ødelagt livet hennes".

Slutt å lire av dere sånt åndsforlat ukebladnovellesprøyt som ikke har noen som helst basis i virkelighetn. Det er faktisk menneskers virkelige liv det gjelder og ikke en billig kioskroman.

Trasig å høre om det du har opplevd, men her snakkes det nok om i de fleste tilfellene. Men som du har opplevd har regelen unntak.

Barnet i dette tilfellet får nå en utrolig kjærlig mor som ønsker det. Og faren er glad i barnet de allerede har. Men.. skjønner du er sår over din egen oppvekst. Det høres ikke godt ut.