Barn og skolevegring.

[Gjest Slitn mamma]

Er det noen foreldre med barn som har skolevegring her, og som kanskje har klart å løse problemet?

Trenger sårt hjelp.

[mAd]

Jeg har ikke barn med skolevegring, men jeg VAR et. Vondt i magen hver morgen, hyling og skriking, mor som var på sammenbruddets rand og alt det fine som følger med *sukk*

Det endte med at jeg ble tatt med til PP-tjenesten, og ei dame som KUN var interessert i å vite om jeg ble mobba på skolen ("Er du SIKKER på du har det bra på skolen? INGEN som er slemme med deg? Heeeelt sikker?" Blabla i det uendelige). Det ble jeg ikke, så da kunne hun t ydeligvis ikke hjelpe meg.

Dog gikk det over av seg selv, bare noen dager etter det møtet, og jeg hadde ingen problemer på ett år, til jeg gikk i sjuende, da var det på'n igjen. Også denne gangen gikk det over etter en fjorten dagers tid, og jeg var helt "frisk" til jeg begynte på videregående, da var helvete løs, verre enn noengang. Jeg måtte forlate timer (sa jeg måtte på do) og ble sittende i trappa å kaldsvette, jeg ble skikkelig kvalm og sikker på at jeg måtte kaste opp, huff.

I ettertid har jeg slitt veldig mye med angst, gått til psykolog og vært medisinert. Nå er jeg relativt "i orden" igjen, men jeg kommer aldri til å slutte å lure på om kanskje alt kunne vært unngått hvis bare PP-tjenesten tok meg seriøst.

SÅ.. konklusjonen i dette lange svaret er altså: Prøv PP-tjenesten, men sørg for at dere blir tatt alvorlig. Får dere en idiot av en saksbehandler, BYTT, stå på krava etc.. Mest sannsynlig vet nok ikke barnet selv hvorfor det vegrer seg for å gå på skolen, men det kan hjelpe å få snakka om det med noen som vet hva de driver med

Mener forresten ikke dette som no skremselspropaganda, jeg er sikker på at de færreste som lider av skolevegring ender opp med angst og psykologutgifter i ettertid

[sulu]

Min datter på 12 var inntil nylig ikke på skolen på 8 uker. Hun ble ikke mobbet (er ganske sikker på dette), men ble i utgangspunktet hjemme fordi en av de nærmeste venninnene ble langvarig syk. Friminuttene ble derfor vanskelige. Angsten for å komme tilbake vokste seg større for hver dag. Hun fryktet spørsmålene og blikkene fra medelevene. Først etter 4 uker kontaktet vi ledelsen ved skolen og fikk ordnet med hjelp på skolen. Hun fikk komme å være hos en hyggelig dame fra spes.pedagogisk team på skolen, og fikk ha henne "alene" en hel uke, 2 timer pr. dag. Dette var inngangsporten til tilbakekomsten, og den siste uken har hun ved hjelp av denne personen, en god venninne, samt kontaktlærer, vært i klasserommet nesten 2 hele dager. Det kan fortsatt bli vanskelig etter påske, men vi er ihvertfall i gang. Så mitt råd er; få hjelp fra skolen, det er der barnet skal føle seg ivaretatt og trygget, så får det heller ta litt tid. BUP el PPT kan også være gode hjelpere, men for å komme seg på skolen, må hjelpen først og fremst komme derfra. Lykke til. Hilsen litt mindre sliten mamma.

[Gjest også sliten]

Sliter med dette selv for tiden.

Har kommet dit at hver morgen er en kamp. Vårt barn blir heller ikke mobbet, og årsakene til skolevegringen er sikkert ganske sammensatte. Har fått en avtale med barnet vårt om at vi skal prøve å være hjemme en dag i uka, og da ha hjemmeskole. Avtalen er at da vil barnet vårt gå de andre dagene. Det skal være en fastsatt dag og vi vil ha møte med skolen, rektor, lærer, foreldre og barnet. De skal legitimere mors rolle som hjemmelærer, plikten man har til å gå på skole. Avtale så barnet hører det at dagen før skal opplegg hentes hos lærer til forberedelse.

I mellomtiden jobber vi så godt vi kan med at barnet får det generelt bedre. Å ikke gå på skolen vil ikke løse det som plager barnet når det ikke er snakk om en regelrett mobbesituasjon. Man arbeider tett med læreren om skolemiljøet/klassemiljøet. Det er ikke slik at det er mobbing som er den eneste årsaken til skolevegring. Men et godt skolemiljø kan virke preventivt, mens et generelt dårlig et, det motsatte.

Målet, at han skal komme til skolen alle dagene om ikke lenge. Etter en stund med "hjemmeskole", blir kanskje skoletilbudet fristende. Samtidig ved å gå inn i et slikt tiltak viser vi barnet at vi tar hans vegring og smerte over å måtte gå til skolen hver dag på alvor. Det virket som om tanken på en dag hjemme gjorde tanken på fire dager på skolen lettere og barnet vårt var rask med å gå med på avtalen.

Ellers, være mye nær barnet sitt uten å mase om alt mulig hele tiden. Være tilgjengelig hvis barnet vil snakke, men forstå at det ikke er sikkert det finnes en god grunn barnet har å gi på sin manglende lyst til å gå på skolen. Det kan være mange bittesmå, relatert til skole, indre sinnsstemning, relatert til livet generelt. Prøve å gjøre lystbetonte ting innimellom.

Om det vil virke, vet vi ikke. Men vi håper det skal løse seg. Vi er slitne, og noe må vi prøve. Jeg tror det er bra om man klarer å komme frem til en avtale med barnet.

[Gjest Slitn mamma]

Min datter på 12 var inntil nylig ikke på skolen på 8 uker. Hun ble ikke mobbet (er ganske sikker på dette), men ble i utgangspunktet hjemme fordi en av de nærmeste venninnene ble langvarig syk. Friminuttene ble derfor vanskelige. Angsten for å komme tilbake vokste seg større for hver dag. Hun fryktet spørsmålene og blikkene fra medelevene. Først etter 4 uker kontaktet vi ledelsen ved skolen og fikk ordnet med hjelp på skolen. Hun fikk komme å være hos en hyggelig dame fra spes.pedagogisk team på skolen, og fikk ha henne "alene" en hel uke, 2 timer pr. dag. Dette var inngangsporten til tilbakekomsten, og den siste uken har hun ved hjelp av denne personen, en god venninne, samt kontaktlærer, vært i klasserommet nesten 2 hele dager. Det kan fortsatt bli vanskelig etter påske, men vi er ihvertfall i gang. Så mitt råd er; få hjelp fra skolen, det er der barnet skal føle seg ivaretatt og trygget, så får det heller ta litt tid. BUP el PPT kan også være gode hjelpere, men for å komme seg på skolen, må hjelpen først og fremst komme derfra. Lykke til. Hilsen litt mindre sliten mamma.

Dette handler om mobbing på skolen, men skolen ser ingen problemer. Mobbingen er nok skjult for dem.

Vi har hatt et samarbeid med bup, men både vi og dem føler at vi ikke kommer lengre.

Barnevern er kontaktet for å få hjelp av et program som heter MST. Denne hjelpen fikk vi ikke da vårt barn er for ungt. Det finnes også et program for de mindre barna (husker ikke hva det heter) men der ble det sagt at h*n er for gammel. Mst er for barn fra 12 år og det andre er for barn opp til 12 år. H*n faller mellom to stoler der.

Barnevernet har sagt at de må vurdere om h*n skal plasseres hos andre da det i allefall er opplagt at h*n SKAL på skolen.

Jeg er nå så fortvilet og redd for at dette skal skje samtidig som jeg tenker at dette hadde vært greit også, men jeg VILL ikke.

Jeg er ganske utslitt av dette nå da dette har pågått i flere år.

Grunnen til at det har tatt så lang tid er at det ikke har kommet frem at skolevegringen skyldes mobbing før.

Bup og vi har hele tiden fokusert på relasjoner i familien da det er hjemme sinne og raseriutbrudd forekommer.

Vi er 100% sikkre nå på at det er langvarig mobbing som er årsaken, men nå har det gått så lang tid at vi har havnet i en ond sirkel. Det er barnet vårt som på en måte har tatt over som sjef i familien, så vi strever også med å få tatt makta tilbake.

Som du sikkert skjønner, dette er blitt fullstendig kaos.

[Gjest Slitn mamma]

Sliter med dette selv for tiden.

Har kommet dit at hver morgen er en kamp. Vårt barn blir heller ikke mobbet, og årsakene til skolevegringen er sikkert ganske sammensatte. Har fått en avtale med barnet vårt om at vi skal prøve å være hjemme en dag i uka, og da ha hjemmeskole. Avtalen er at da vil barnet vårt gå de andre dagene. Det skal være en fastsatt dag og vi vil ha møte med skolen, rektor, lærer, foreldre og barnet. De skal legitimere mors rolle som hjemmelærer, plikten man har til å gå på skole. Avtale så barnet hører det at dagen før skal opplegg hentes hos lærer til forberedelse.

I mellomtiden jobber vi så godt vi kan med at barnet får det generelt bedre. Å ikke gå på skolen vil ikke løse det som plager barnet når det ikke er snakk om en regelrett mobbesituasjon. Man arbeider tett med læreren om skolemiljøet/klassemiljøet. Det er ikke slik at det er mobbing som er den eneste årsaken til skolevegring. Men et godt skolemiljø kan virke preventivt, mens et generelt dårlig et, det motsatte.

Målet, at han skal komme til skolen alle dagene om ikke lenge. Etter en stund med "hjemmeskole", blir kanskje skoletilbudet fristende. Samtidig ved å gå inn i et slikt tiltak viser vi barnet at vi tar hans vegring og smerte over å måtte gå til skolen hver dag på alvor. Det virket som om tanken på en dag hjemme gjorde tanken på fire dager på skolen lettere og barnet vårt var rask med å gå med på avtalen.

Ellers, være mye nær barnet sitt uten å mase om alt mulig hele tiden. Være tilgjengelig hvis barnet vil snakke, men forstå at det ikke er sikkert det finnes en god grunn barnet har å gi på sin manglende lyst til å gå på skolen. Det kan være mange bittesmå, relatert til skole, indre sinnsstemning, relatert til livet generelt. Prøve å gjøre lystbetonte ting innimellom.

Om det vil virke, vet vi ikke. Men vi håper det skal løse seg. Vi er slitne, og noe må vi prøve. Jeg tror det er bra om man klarer å komme frem til en avtale med barnet.

Dette handler om mobbing på skolen, men skolen ser ingen problemer. Mobbingen er nok skjult for dem.

Vi har hatt et samarbeid med bup, men både vi og dem føler at vi ikke kommer lengre.

Barnevern er kontaktet for å få hjelp av et program som heter MST. Denne hjelpen fikk vi ikke da vårt barn er for ungt. Det finnes også et program for de mindre barna (husker ikke hva det heter) men der ble det sagt at h*n er for gammel. Mst er for barn fra 12 år og det andre er for barn opp til 12 år. H*n faller mellom to stoler der.

Barnevernet har sagt at de må vurdere om h*n skal plasseres hos andre da det i allefall er opplagt at h*n SKAL på skolen.

Jeg er nå så fortvilet og redd for at dette skal skje samtidig som jeg tenker at dette hadde vært greit også, men jeg VILL ikke.

Jeg er ganske utslitt av dette nå da dette har pågått i flere år.

Grunnen til at det har tatt så lang tid er at det ikke har kommet frem at skolevegringen skyldes mobbing før.

Bup og vi har hele tiden fokusert på relasjoner i familien da det er hjemme sinne og raseriutbrudd forekommer.

Vi er 100% sikkre nå på at det er langvarig mobbing som er årsaken, men nå har det gått så lang tid at vi har havnet i en ond sirkel. Det er barnet vårt som på en måte har tatt over som sjef i familien, så vi strever også med å få tatt makta tilbake.

Som du sikkert skjønner, dette er blitt fullstendig kaos.

[Gjest mamma 24-7]

Dette handler om mobbing på skolen, men skolen ser ingen problemer. Mobbingen er nok skjult for dem.

Vi har hatt et samarbeid med bup, men både vi og dem føler at vi ikke kommer lengre.

Barnevern er kontaktet for å få hjelp av et program som heter MST. Denne hjelpen fikk vi ikke da vårt barn er for ungt. Det finnes også et program for de mindre barna (husker ikke hva det heter) men der ble det sagt at h*n er for gammel. Mst er for barn fra 12 år og det andre er for barn opp til 12 år. H*n faller mellom to stoler der.

Barnevernet har sagt at de må vurdere om h*n skal plasseres hos andre da det i allefall er opplagt at h*n SKAL på skolen.

Jeg er nå så fortvilet og redd for at dette skal skje samtidig som jeg tenker at dette hadde vært greit også, men jeg VILL ikke.

Jeg er ganske utslitt av dette nå da dette har pågått i flere år.

Grunnen til at det har tatt så lang tid er at det ikke har kommet frem at skolevegringen skyldes mobbing før.

Bup og vi har hele tiden fokusert på relasjoner i familien da det er hjemme sinne og raseriutbrudd forekommer.

Vi er 100% sikkre nå på at det er langvarig mobbing som er årsaken, men nå har det gått så lang tid at vi har havnet i en ond sirkel. Det er barnet vårt som på en måte har tatt over som sjef i familien, så vi strever også med å få tatt makta tilbake.

Som du sikkert skjønner, dette er blitt fullstendig kaos.

Mener barnevernet at barnet skal flytte fordi det blir mobbet, da bør vel heller mobberne tas ut av skolen. Et alternativ er hjemmeundervisning over en periode.

Kan jeg spørre om barnet har faglige problemer, eller dårlige sosiale antenner? Håper du ikke tar det ille opp, er barnet utredet for funksjonssvikt? Eller er det bare rellasjonene i familien som har vært i fokus?

[Gjest makes no sense!!]

Dette handler om mobbing på skolen, men skolen ser ingen problemer. Mobbingen er nok skjult for dem.

Vi har hatt et samarbeid med bup, men både vi og dem føler at vi ikke kommer lengre.

Barnevern er kontaktet for å få hjelp av et program som heter MST. Denne hjelpen fikk vi ikke da vårt barn er for ungt. Det finnes også et program for de mindre barna (husker ikke hva det heter) men der ble det sagt at h*n er for gammel. Mst er for barn fra 12 år og det andre er for barn opp til 12 år. H*n faller mellom to stoler der.

Barnevernet har sagt at de må vurdere om h*n skal plasseres hos andre da det i allefall er opplagt at h*n SKAL på skolen.

Jeg er nå så fortvilet og redd for at dette skal skje samtidig som jeg tenker at dette hadde vært greit også, men jeg VILL ikke.

Jeg er ganske utslitt av dette nå da dette har pågått i flere år.

Grunnen til at det har tatt så lang tid er at det ikke har kommet frem at skolevegringen skyldes mobbing før.

Bup og vi har hele tiden fokusert på relasjoner i familien da det er hjemme sinne og raseriutbrudd forekommer.

Vi er 100% sikkre nå på at det er langvarig mobbing som er årsaken, men nå har det gått så lang tid at vi har havnet i en ond sirkel. Det er barnet vårt som på en måte har tatt over som sjef i familien, så vi strever også med å få tatt makta tilbake.

Som du sikkert skjønner, dette er blitt fullstendig kaos.

Mener barnevernet at barnet bør plasseres hos andre _foreldre_ fordi h*n ikke vil på skolen???????????? Unnskyld meg??

Vettu hva, da hadde jeg antagelig heller først tenkt på å bytte skole, eller til og med å flytte til et annet sted!!

Nå vet jo ikke jeg hva som har skjedd og skjer hjemme hos dere, og hvorfor barnevernet kommer med noe sånt, men uansett, det høres horriblet ut?! Det blir vel ikke noe bedre på den skolen for barnet ditt fordi om h*n i tillegg må flytte til andre omsorgspersoner???

[asterix]

Dette handler om mobbing på skolen, men skolen ser ingen problemer. Mobbingen er nok skjult for dem.

Vi har hatt et samarbeid med bup, men både vi og dem føler at vi ikke kommer lengre.

Barnevern er kontaktet for å få hjelp av et program som heter MST. Denne hjelpen fikk vi ikke da vårt barn er for ungt. Det finnes også et program for de mindre barna (husker ikke hva det heter) men der ble det sagt at h*n er for gammel. Mst er for barn fra 12 år og det andre er for barn opp til 12 år. H*n faller mellom to stoler der.

Barnevernet har sagt at de må vurdere om h*n skal plasseres hos andre da det i allefall er opplagt at h*n SKAL på skolen.

Jeg er nå så fortvilet og redd for at dette skal skje samtidig som jeg tenker at dette hadde vært greit også, men jeg VILL ikke.

Jeg er ganske utslitt av dette nå da dette har pågått i flere år.

Grunnen til at det har tatt så lang tid er at det ikke har kommet frem at skolevegringen skyldes mobbing før.

Bup og vi har hele tiden fokusert på relasjoner i familien da det er hjemme sinne og raseriutbrudd forekommer.

Vi er 100% sikkre nå på at det er langvarig mobbing som er årsaken, men nå har det gått så lang tid at vi har havnet i en ond sirkel. Det er barnet vårt som på en måte har tatt over som sjef i familien, så vi strever også med å få tatt makta tilbake.

Som du sikkert skjønner, dette er blitt fullstendig kaos.

Hadde jeg vært deg hadde jeg tatt ungen ut av skolen umiddelbart!

[sheba]

Dette handler om mobbing på skolen, men skolen ser ingen problemer. Mobbingen er nok skjult for dem.

Vi har hatt et samarbeid med bup, men både vi og dem føler at vi ikke kommer lengre.

Barnevern er kontaktet for å få hjelp av et program som heter MST. Denne hjelpen fikk vi ikke da vårt barn er for ungt. Det finnes også et program for de mindre barna (husker ikke hva det heter) men der ble det sagt at h*n er for gammel. Mst er for barn fra 12 år og det andre er for barn opp til 12 år. H*n faller mellom to stoler der.

Barnevernet har sagt at de må vurdere om h*n skal plasseres hos andre da det i allefall er opplagt at h*n SKAL på skolen.

Jeg er nå så fortvilet og redd for at dette skal skje samtidig som jeg tenker at dette hadde vært greit også, men jeg VILL ikke.

Jeg er ganske utslitt av dette nå da dette har pågått i flere år.

Grunnen til at det har tatt så lang tid er at det ikke har kommet frem at skolevegringen skyldes mobbing før.

Bup og vi har hele tiden fokusert på relasjoner i familien da det er hjemme sinne og raseriutbrudd forekommer.

Vi er 100% sikkre nå på at det er langvarig mobbing som er årsaken, men nå har det gått så lang tid at vi har havnet i en ond sirkel. Det er barnet vårt som på en måte har tatt over som sjef i familien, så vi strever også med å få tatt makta tilbake.

Som du sikkert skjønner, dette er blitt fullstendig kaos.

skremmende lesing inlegget ditt som viser hvor "fastsatt" samfunnet er med hensyn til aldersgrupper/inndelig når et barn har det vanskelig..

kan ikke fatte at byråkratiet i vårt moderne samfunn kan være så firkantet, men det ser vi jo gang på gang...

jeg personlig både tror og mener vi er for "snille" vi nordmenn! vi burde faktisk mye mer og oftere si ifra som andre gjør at vi ikke finner oss i det...

beklager, men har ikke noe godt svar til deg, men kjenner meg igjen i andre saker som går på bestemmelser, uansett håper jeg det vil løse seg, og uansett er det lov og si ifra til skole/kommune.....

Lykke til..

[Gjest skummelt]

Mener barnevernet at barnet bør plasseres hos andre _foreldre_ fordi h*n ikke vil på skolen???????????? Unnskyld meg??

Vettu hva, da hadde jeg antagelig heller først tenkt på å bytte skole, eller til og med å flytte til et annet sted!!

Nå vet jo ikke jeg hva som har skjedd og skjer hjemme hos dere, og hvorfor barnevernet kommer med noe sånt, men uansett, det høres horriblet ut?! Det blir vel ikke noe bedre på den skolen for barnet ditt fordi om h*n i tillegg må flytte til andre omsorgspersoner???

Enkelte gamle overarbeidede barnevernspedagoger holder fast på at "slike reaksjoner og slike reaksjoner og slike reaksjoner kommer _kun_ fra oppvekstvilkårene og ingenting annet.

Er lite man kan si eller gjøre for å få dem til å endre mening eller taktikk.

Å ikke sende barnet sitt på skolen kan sees på som omsorgssvikt på lik linje med å nekte barnet sitt livsnødvendige medisiner. Flere typer sosiale problemer blir ofte tilskrevet forhold i hjemmet, selv om de i mange tilfeller burde sjekke forhold i skole/barnehage i stedet.

Har kjent til flere saker der barnevernet har regelmessige inspeksjoner i hjemmet fordi barnet har problemer på skolen det være seg med mobbing eller "urolig"/hyper adferd.

I alle tilfelle ble hjemmene "frikjent".. selv om et av dem gikk så langt som til fylkesnemda før hele undersøkelsen ble underkjent og saken droppet.

[Gjest Slitn mamma]

Mener barnevernet at barnet skal flytte fordi det blir mobbet, da bør vel heller mobberne tas ut av skolen. Et alternativ er hjemmeundervisning over en periode.

Kan jeg spørre om barnet har faglige problemer, eller dårlige sosiale antenner? Håper du ikke tar det ille opp, er barnet utredet for funksjonssvikt? Eller er det bare rellasjonene i familien som har vært i fokus?

H*n er til utredning for adhd, noe jeg tviler på at h*n har, da h*n verken er hyperaktiv eller ha dårlig konsentrasjon.

H*n er veldig flink på skolen, har ikke problemer med noen fag.

Problemet er at vi ikke får barnet vårt på skolen og raserianfall når den minste ting går vårt barn i mot.

Dette problemet startet i 2. klasse. Med utestengning og verbal mobbing i skolen.

Dette tror jeg skyldes at vårt barn veldig ofte ville bestemme i leken og var ganske autoritær. De andre barna likte ikke dette og tok avstand.

Vårt barn hadde veldig god selvtillit da h*n startet på skolen og var utadvent, nå er dette borte.

[Gjest mamma 24-7]

H*n er til utredning for adhd, noe jeg tviler på at h*n har, da h*n verken er hyperaktiv eller ha dårlig konsentrasjon.

H*n er veldig flink på skolen, har ikke problemer med noen fag.

Problemet er at vi ikke får barnet vårt på skolen og raserianfall når den minste ting går vårt barn i mot.

Dette problemet startet i 2. klasse. Med utestengning og verbal mobbing i skolen.

Dette tror jeg skyldes at vårt barn veldig ofte ville bestemme i leken og var ganske autoritær. De andre barna likte ikke dette og tok avstand.

Vårt barn hadde veldig god selvtillit da h*n startet på skolen og var utadvent, nå er dette borte.

Min yngsta høres litt ut som din, bortsett fra at han og sliter faglig. Dette kan relateres til at han har dysleksi, men det kan ikke de andre problemene han har. Han er og en del utsatt for mobbing, og vli skjeldent gå på skolen, men han går dit enda heldigvis.

Vi har lurt lenge på hva det kan være, han ble utredet for adhd i andre klasse, dette ble det da avkreftet at han hadde og glade var vi i første omgang for det.

Etter at han nå har gjennomgått en ny utredning, og det har gått stadig dårligere med han i skolesammenheng, har han fått diagnose a-typisk autisme. Dette kunne jeg aldri tenkt med, og det enda jeg har en med asperger fra før.

Mener på ingen måte å skremme deg, men det kan være lurt om det viser seg at han ikke har adhd, å spørre om det da kan være noe annet kanskje. Det er inegn automatikk i at de kommer på dette av seg selv.

Ønsker dere lykke til, og håper det ordner seg for gutten.

[Gjest Slitn mamma]

Min yngsta høres litt ut som din, bortsett fra at han og sliter faglig. Dette kan relateres til at han har dysleksi, men det kan ikke de andre problemene han har. Han er og en del utsatt for mobbing, og vli skjeldent gå på skolen, men han går dit enda heldigvis.

Vi har lurt lenge på hva det kan være, han ble utredet for adhd i andre klasse, dette ble det da avkreftet at han hadde og glade var vi i første omgang for det.

Etter at han nå har gjennomgått en ny utredning, og det har gått stadig dårligere med han i skolesammenheng, har han fått diagnose a-typisk autisme. Dette kunne jeg aldri tenkt med, og det enda jeg har en med asperger fra før.

Mener på ingen måte å skremme deg, men det kan være lurt om det viser seg at han ikke har adhd, å spørre om det da kan være noe annet kanskje. Det er inegn automatikk i at de kommer på dette av seg selv.

Ønsker dere lykke til, og håper det ordner seg for gutten.

Tviler på at det er noen form for autisme h*n har, da det ikke skorter på viljen til å leke med andre, det er heller det at de andre ikke vil. Ingen av de andre kjennetegnene stemmer heller.

H*n har forandret seg veldig etter andre klasse, med dårlig selvtillit og selvbilde + mye aggresjon om h*n ikke får det som h*n vil. Samtidig synes jeg at h*n er unormalt sjalu på sine søsken. Slik var h*n ikke før, det bemerker også slekt og kjente.

Jeg vil heller tro at mobbingen er en årsak til problemene enn at den er en følge av problemene.

[Gjest Slitn mamma]

Enkelte gamle overarbeidede barnevernspedagoger holder fast på at "slike reaksjoner og slike reaksjoner og slike reaksjoner kommer _kun_ fra oppvekstvilkårene og ingenting annet.

Er lite man kan si eller gjøre for å få dem til å endre mening eller taktikk.

Å ikke sende barnet sitt på skolen kan sees på som omsorgssvikt på lik linje med å nekte barnet sitt livsnødvendige medisiner. Flere typer sosiale problemer blir ofte tilskrevet forhold i hjemmet, selv om de i mange tilfeller burde sjekke forhold i skole/barnehage i stedet.

Har kjent til flere saker der barnevernet har regelmessige inspeksjoner i hjemmet fordi barnet har problemer på skolen det være seg med mobbing eller "urolig"/hyper adferd.

I alle tilfelle ble hjemmene "frikjent".. selv om et av dem gikk så langt som til fylkesnemda før hele undersøkelsen ble underkjent og saken droppet.

"Å ikke sende barnet sitt på skolen kan sees på som omsorgssvikt på lik linje med å nekte barnet sitt livsnødvendige medisiner. Flere typer sosiale problemer blir ofte tilskrevet forhold i hjemmet, selv om de i mange tilfeller burde sjekke forhold i skole/barnehage i stedet."

Det er ikke det at vi ikke sender barnet til skolen, h*n vill ikke dit, h*n blånekter!

Det hjelper ikke å bli sint og det hjelper heller ikke å prøve med lirking.

Har prøvd å inndra mobil, nekte tilgang til data og tv + nektet kinobesøk og en del andre ting, men det ser ikke til å ha noen virkning, h*n er helt likegyldig til denne type straff.

[Gjest Slitn mamma]

Enkelte gamle overarbeidede barnevernspedagoger holder fast på at "slike reaksjoner og slike reaksjoner og slike reaksjoner kommer _kun_ fra oppvekstvilkårene og ingenting annet.

Er lite man kan si eller gjøre for å få dem til å endre mening eller taktikk.

Å ikke sende barnet sitt på skolen kan sees på som omsorgssvikt på lik linje med å nekte barnet sitt livsnødvendige medisiner. Flere typer sosiale problemer blir ofte tilskrevet forhold i hjemmet, selv om de i mange tilfeller burde sjekke forhold i skole/barnehage i stedet.

Har kjent til flere saker der barnevernet har regelmessige inspeksjoner i hjemmet fordi barnet har problemer på skolen det være seg med mobbing eller "urolig"/hyper adferd.

I alle tilfelle ble hjemmene "frikjent".. selv om et av dem gikk så langt som til fylkesnemda før hele undersøkelsen ble underkjent og saken droppet.

Glemte å ta med at belønningssystem heller ikke har noen funksjon.

[Gjest skummelt]

"Å ikke sende barnet sitt på skolen kan sees på som omsorgssvikt på lik linje med å nekte barnet sitt livsnødvendige medisiner. Flere typer sosiale problemer blir ofte tilskrevet forhold i hjemmet, selv om de i mange tilfeller burde sjekke forhold i skole/barnehage i stedet."

Det er ikke det at vi ikke sender barnet til skolen, h*n vill ikke dit, h*n blånekter!

Det hjelper ikke å bli sint og det hjelper heller ikke å prøve med lirking.

Har prøvd å inndra mobil, nekte tilgang til data og tv + nektet kinobesøk og en del andre ting, men det ser ikke til å ha noen virkning, h*n er helt likegyldig til denne type straff.

Jeg vet det.

Forsøker bare forklare fra enkelte inngrodde barneverneres synspunkt.

Har selv en bror i samme situasjon, men der kom barnevernet frem til at han burde fortsette å bo hjemme "og det var ingenting de kunne gjøre med saken".

Han var større da (13-15), og var etter all sansynlighet deprimert.

[asterix]

Tviler på at det er noen form for autisme h*n har, da det ikke skorter på viljen til å leke med andre, det er heller det at de andre ikke vil. Ingen av de andre kjennetegnene stemmer heller.

H*n har forandret seg veldig etter andre klasse, med dårlig selvtillit og selvbilde + mye aggresjon om h*n ikke får det som h*n vil. Samtidig synes jeg at h*n er unormalt sjalu på sine søsken. Slik var h*n ikke før, det bemerker også slekt og kjente.

Jeg vil heller tro at mobbingen er en årsak til problemene enn at den er en følge av problemene.

Men hvorfor tar du ikke barnet ut av skolen? Det er ikke skoleplikt her i landet.

[Gjest skummelt]

Men hvorfor tar du ikke barnet ut av skolen? Det er ikke skoleplikt her i landet.

Fordi hun da etter all sansynlighet kommer til å miste omsorgen til barnevernet.

[asterix]

Fordi hun da etter all sansynlighet kommer til å miste omsorgen til barnevernet.

Da hadde jeg tatt saken til rettsapparatet og ut i media rett og slett. Ikke f*** om jeg hadde tvunget barnet mitt til å gå på en skole det mistrivdes på. Og å ta barna fra noen fordi barnet mistrives på skolen vil ikke kunne holde gjenneom høyere instanser. (Om det da ikke er noe mer her som hun ikke forteller oss.)