NHD: Behandling av bulimi

[Gjest aanonymm]

Behandleren min sier at det i rusomsorgen praktiseres symptomlindrende behandling før man kan gyve løs på bakenforliggende årsaker. Hun mener det samme gjelder bulimi. Hun mener jeg må tvinge meg selv til å spise normalt før jeg begynner med det bakenforliggende. Problemet er bare at jeg ikke klarer det, og når hun sier det slik, føler jeg meg bare som en viljesvak dritt. Jeg vet at så lenge min selvtillit er på et bunnivå, så klarer jeg ikke å følge kostlister. Jeg mener man først må begynne med det bakenforliggende, og så begynne å konsentrere seg om maten.

Hva mener du?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

det er nok ikke et enten/eller, men jeg er mest tilbøyelig til å være enig med din behandler.

Bulimisymptomene kan i hvert fall ikke være svært alvorlige om en skal komme videre i psykoterapi.

[Gjest aanonymm]

det er nok ikke et enten/eller, men jeg er mest tilbøyelig til å være enig med din behandler.

Bulimisymptomene kan i hvert fall ikke være svært alvorlige om en skal komme videre i psykoterapi.

Takk for svar.

Nå vet ikke jeg hva som er svært alvorlig, og hva som ikke er alvorlig. Men jeg går med et konstant sug. Noen dager sulter jeg meg, andre dager fråtser og spyr jeg i ett. For meg er dette både psykisk, fysisk og økonomisk uholdbart.

Jeg går i en gruppe der det nesten utelukkende fokuseres på å dempe symptomene. Etter at jeg begynte der, har symptomene forverret seg.

Hva skal jeg da gjøre? Er Fluoksetin eneste alternativ? Jeg har prøvd Fluoksetin, og den hadde god effekt på maten. Men jeg ble skremmende høy og ukritisk av dem. Dessuten tror jeg den nå påviste personlighetsforstyrrelsen min forverret seg da jeg brukte Fluoksetin.

Jeg har bulimi, generell angst, unnvikende personlighetsforstyrrelse og tilbakevendende depresjon.

Den eneste hjelpen jeg får er såkalt symptomlindrende gruppebehandling. Det fungerer ikke for meg. Er jeg bare viljesvak? Er det ingen vits i å prøve en annen behandler og se om det kan hjelpe? Jeg har fire diagnoser, og nå terpes det kun på bulimien. Jeg kan med en gang si at hvis jeg må fortsette med denne behandlingen, så må jeg overgi meg til bulimien.

Jeg vet at det er mitt ansvar å bli frisk. Det er derfor jeg har gitt beskjed til behandlerne mine at jeg ønsker noe annet. De sier at jeg må stole på at de som fagpersoner vet bedre enn meg hva som er best for meg. Jeg vet at jeg i denne gruppen nærmer meg kanten av stupet. Er det slik at jeg som har disse diagnosene ikke kan stole på det den innerste magefølelsen forteller meg?

[Adriana]

Takk for svar.

Nå vet ikke jeg hva som er svært alvorlig, og hva som ikke er alvorlig. Men jeg går med et konstant sug. Noen dager sulter jeg meg, andre dager fråtser og spyr jeg i ett. For meg er dette både psykisk, fysisk og økonomisk uholdbart.

Jeg går i en gruppe der det nesten utelukkende fokuseres på å dempe symptomene. Etter at jeg begynte der, har symptomene forverret seg.

Hva skal jeg da gjøre? Er Fluoksetin eneste alternativ? Jeg har prøvd Fluoksetin, og den hadde god effekt på maten. Men jeg ble skremmende høy og ukritisk av dem. Dessuten tror jeg den nå påviste personlighetsforstyrrelsen min forverret seg da jeg brukte Fluoksetin.

Jeg har bulimi, generell angst, unnvikende personlighetsforstyrrelse og tilbakevendende depresjon.

Den eneste hjelpen jeg får er såkalt symptomlindrende gruppebehandling. Det fungerer ikke for meg. Er jeg bare viljesvak? Er det ingen vits i å prøve en annen behandler og se om det kan hjelpe? Jeg har fire diagnoser, og nå terpes det kun på bulimien. Jeg kan med en gang si at hvis jeg må fortsette med denne behandlingen, så må jeg overgi meg til bulimien.

Jeg vet at det er mitt ansvar å bli frisk. Det er derfor jeg har gitt beskjed til behandlerne mine at jeg ønsker noe annet. De sier at jeg må stole på at de som fagpersoner vet bedre enn meg hva som er best for meg. Jeg vet at jeg i denne gruppen nærmer meg kanten av stupet. Er det slik at jeg som har disse diagnosene ikke kan stole på det den innerste magefølelsen forteller meg?

Hei!

Jeg har også bulimi og går i behandling hos en psykolog som tenker omtrent som din. Hun sier ikke at hun forventer at jeg skal spise helt normalt, men hun mener at jeg ikke får utbytte av behandlingen når jeg går ned i vekt hele tiden (selv om jeg ikke er undervektig). Derfor har vi en avtale om at jeg skal holde meg over en viss vekt. Det føles helt forferdelig og i begynnelsen så jeg ikke poenget med det. Jeg valgte å stole blindt på henne i en periode for å se hvordan det gikk og nå forstår jeg hvorfor hun setter de kravene hun gjør.

Grunnen til at hun er så streng på dette med vekten er at hun mener at jeg dekker over følelsene mine ved å gå ned i vekt og å surre med mat. Og når jeg dekker over følelsene mine så er det jo ikke så lett å jobbe med de følelsene som ligger under! Så for å jobbe med de bakenforliggende problemene dine så er det nødvendig at du er litt "tilstede" og kan takle de følelsene som vil komme på en bedre måte enn med mat.

Jeg synes absolutt ikke at du er viljeløs! Føler ofte selv at jeg er det, men husk at dette er så sterke krefter at det krever ENORM vilje for å komme ut av det og i tillegg er det nødvendig at man forstår hvordan man kan jobbe seg ut av det.

Jeg VET hvor vanskelig det er å slutte å kaste opp og å spise normalt og alt det der. Begynn i det forsiktige! Ikke tenk at du må forandre alt på en gang. Det er heller ikke så viktig å begynne med de bakenforliggende problemene akkurat nå. Bruk psykologen din til å hjelpe deg og å motivere deg for å spise mer normalt. Kjenn på de følelsene du får når du utfordrer deg selv. Det føles helt forferdelig, men det er verdt et forsøk!

Psykologene våre har et poeng, selv om de kan virke følelseskalde og uvitende ved første øyekast... ;-)

Jeg sliter fremdeles veldig med disse symptomene, men det er mye greiere å holde ut med følelsene når man skjønner tanken bak!

Lykke til :-D

[Gjest aanonymm]

Hei!

Jeg har også bulimi og går i behandling hos en psykolog som tenker omtrent som din. Hun sier ikke at hun forventer at jeg skal spise helt normalt, men hun mener at jeg ikke får utbytte av behandlingen når jeg går ned i vekt hele tiden (selv om jeg ikke er undervektig). Derfor har vi en avtale om at jeg skal holde meg over en viss vekt. Det føles helt forferdelig og i begynnelsen så jeg ikke poenget med det. Jeg valgte å stole blindt på henne i en periode for å se hvordan det gikk og nå forstår jeg hvorfor hun setter de kravene hun gjør.

Grunnen til at hun er så streng på dette med vekten er at hun mener at jeg dekker over følelsene mine ved å gå ned i vekt og å surre med mat. Og når jeg dekker over følelsene mine så er det jo ikke så lett å jobbe med de følelsene som ligger under! Så for å jobbe med de bakenforliggende problemene dine så er det nødvendig at du er litt "tilstede" og kan takle de følelsene som vil komme på en bedre måte enn med mat.

Jeg synes absolutt ikke at du er viljeløs! Føler ofte selv at jeg er det, men husk at dette er så sterke krefter at det krever ENORM vilje for å komme ut av det og i tillegg er det nødvendig at man forstår hvordan man kan jobbe seg ut av det.

Jeg VET hvor vanskelig det er å slutte å kaste opp og å spise normalt og alt det der. Begynn i det forsiktige! Ikke tenk at du må forandre alt på en gang. Det er heller ikke så viktig å begynne med de bakenforliggende problemene akkurat nå. Bruk psykologen din til å hjelpe deg og å motivere deg for å spise mer normalt. Kjenn på de følelsene du får når du utfordrer deg selv. Det føles helt forferdelig, men det er verdt et forsøk!

Psykologene våre har et poeng, selv om de kan virke følelseskalde og uvitende ved første øyekast... ;-)

Jeg sliter fremdeles veldig med disse symptomene, men det er mye greiere å holde ut med følelsene når man skjønner tanken bak!

Lykke til :-D

Hei Adriana.

Takk for svar. Jeg ser at det kan være noe i den måten å gjøre det på. Men jeg tror det er viktig gradvis å ta inn det bakenforliggende. I den gruppen

(èn dag i uken) jeg nå

følger, er det svært lite tid til å ta opp følelser. Får jeg tak i noen følelser, så er det plutselig neste sin tur, og dermed kommer jeg ikke lenger.

Alt skjer i gruppen, og vi får ikke individuelle samtaler.

Det er mest snakk om kostlister og trening. Jeg er den eneste i gruppen som ikke er overvektig (jeg har for øyeblikket BMI på 20). De andre snakker mye om at de må ned i vekt. De er overvektige og trenger virkelig å gå ned i vekt. Likevel merker jeg at dette slankepratet trigger meg.

Jeg skulle helst ned 5 kg, men fornuftig sett vet jeg at jeg da blir mager. Dessuten blir jeg ikke fornøyd da heller. Det var ikke så lenge siden jeg veide 5 kg mindre enn nå, og jeg var ikke fornøyd da heller. Det er noe helt forskrudd i hodet mitt der.

Jeg et veldig dårlig forhold til den ene av behandlerne. Hun har en måte å være på som jeg ikke takler. Dette har jeg tatt opp med dem, men de mener jeg likevel må fortsette hos dem. De mener jeg ikke vet mitt eget beste.

Bare noen spørsmål til deg, Adriana:

Brukte du antidepressiva mens du normaliserte kostholdet ditt? Hvor lang tid tok det før det verste suget la seg? Merker du noe sug nå? Hvor lenge siden var det du begynte å normalisere? Får du bedre tak i følelsene nå enn da du ikke hadde noe kontroll? Ble/

blir du godt fulgt opp av psykologen din? Følte du deg forstått? Hvor ofte har du gått/ går du til behandling?Hvordan synes du at du har det nå?

[Adriana]

Hei Adriana.

Takk for svar. Jeg ser at det kan være noe i den måten å gjøre det på. Men jeg tror det er viktig gradvis å ta inn det bakenforliggende. I den gruppen

(èn dag i uken) jeg nå

følger, er det svært lite tid til å ta opp følelser. Får jeg tak i noen følelser, så er det plutselig neste sin tur, og dermed kommer jeg ikke lenger.

Alt skjer i gruppen, og vi får ikke individuelle samtaler.

Det er mest snakk om kostlister og trening. Jeg er den eneste i gruppen som ikke er overvektig (jeg har for øyeblikket BMI på 20). De andre snakker mye om at de må ned i vekt. De er overvektige og trenger virkelig å gå ned i vekt. Likevel merker jeg at dette slankepratet trigger meg.

Jeg skulle helst ned 5 kg, men fornuftig sett vet jeg at jeg da blir mager. Dessuten blir jeg ikke fornøyd da heller. Det var ikke så lenge siden jeg veide 5 kg mindre enn nå, og jeg var ikke fornøyd da heller. Det er noe helt forskrudd i hodet mitt der.

Jeg et veldig dårlig forhold til den ene av behandlerne. Hun har en måte å være på som jeg ikke takler. Dette har jeg tatt opp med dem, men de mener jeg likevel må fortsette hos dem. De mener jeg ikke vet mitt eget beste.

Bare noen spørsmål til deg, Adriana:

Brukte du antidepressiva mens du normaliserte kostholdet ditt? Hvor lang tid tok det før det verste suget la seg? Merker du noe sug nå? Hvor lenge siden var det du begynte å normalisere? Får du bedre tak i følelsene nå enn da du ikke hadde noe kontroll? Ble/

blir du godt fulgt opp av psykologen din? Følte du deg forstått? Hvor ofte har du gått/ går du til behandling?Hvordan synes du at du har det nå?

Hei!

Må bare presisere at jeg ikke akkurat har et normalisert kosthold ennå. Men jeg har stabilisert vekta mi sånn at jeg har en BMI som deg omtrent. Det er ikke hver dag at jeg spiser så mye, men jeg spiser meg opp litt innimellom, sånn at jeg holder vekta ;-) Men jeg har samme ønske som deg, å gå ned 5 kilo... Slitsomt det der!

Jeg bruker fremdeles Fontex og synes at det hjelper til en viss grad.

Jeg har perioder hvor jeg kaster opp ennå, men de blir sjeldnere og sjeldnere. Har veldig sug etter det innimellom, men det er ikke hver dag lenger. Jeg synes det blir bedre jo lenger jeg holder meg uten å kaste opp. Etter et par uker hjelper det i hvert fall

Jeg begynte å normalisere kostholdet for nesten et år siden. Siden det har jeg spist ganske greit i perioder, men har ennå dager hvor jeg spiser veldig lite eller ingenting. Da må jeg spise mye etterpå for å holde vekta da... Så spiser litt uregelmessig i perioder. Men prøver å spise 4-5 ganger daglig.

Vet ikke helt om jeg får bedre tak i følelsene nå enn før, for jeg finner ikke helt ut hva de handler om. Men jeg kjenner at jeg har det helt jævlig noen ganger nå, når jeg må spise mye og ikke kaste opp og det å ha det helt jævlig er jo å kjenne på følelsene sine ;-)

Jeg synes jeg blir godt fulgt opp av psykologen min, ja. Jeg går til henne hver eller annenhver uke. Føler at jeg blir forstått, men man kan jo aldri helt forstå når man ikke har hatt en spiseforstyrrelse selv. Så jeg blir litt frustrert innimellom...

Jeg går også i en gruppe, i tillegg til psykologen. I den gruppa er vi, i motsetning til din gruppe, alle normalvektige og jeg synes det er en fordel at vi er omtrent på samme størrelse. Er veldig lite snakk om slanking selv om vi vet at alle de andre også vil bli tynnere. Trives veldig godt i den gruppa!

Jeg har det litt varierende for tiden. Noen ganger føles det helt herlig å ha litt mer kontroll, mens andre ganger har jeg bare lyst til å drite i hele psykologen og behandlingen... Får lyst til å bare gå ned i vekt. Men jeg synes det generelt sett går mye bedre altså! Det er absolutt verdt alt strevet :-D

Håper du klarer å kjempe videre! Lykke til!